En leksjon i hvor små vi mennesker er

EN TALE av den allmektige Gud fortjener vår oppmerksomhet, særlig i vår tid da det tales så mye om menneskeverdet eller om noen menneskers storhet. Menneskets litenhet i forhold til Guds storhet er temaet for en tale den allmektige Gud holdt for sin trofaste tjener Job. I et språk av uforliknelig kraft og skjønnhet beskriver den høyeste Gud sitt skaperverk, som får menneskene til å se hvor små de i virkeligheten er.

Når du leser utdrag av den allmektige Guds tale, som er blitt omtalt som «en rekke spørsmål som følger etter hverandre i likhet med tordendrønn», så forsøk å sette deg i Jobs sted. Prøv å forestille deg hvordan Job følte det da han hørte sin Skaper si disse ordene:

«Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si fram hvis du vet det! Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?» — Job 38: 4—7.

Gud spurte Job hvor mennesket var da Han skapte jorden. Var kanskje mennesket med på å grunnfeste jorden, eller var han den arkitekt som laget utkastet og så fastsatte målene i samsvar med det? Nei, mennesket var så visst ikke med på å grunnfeste jorden! Mennesket var ikke engang til da jorden ble grunnfestet. Det var ikke noe menneske som spente noen målesnor ut over jorden. Selv om jorden henger på intet, er den grunnfestet på en slik måte at den ikke kan rokkes. Men hvem kan si hva dens støtter hviler på, slik at den ikke synker som følge av sin egen vekt? Idet Gud sammenligner jorden med en veldig bygning, spør han Job: «Hvem la dens hjørnestein?» Ja, hvem la hjørnesteinen til dette kolossale byggverk, vår jord, som på sin side bærer alle de byggverk menneskene har oppført? Det var ikke menneskene, for vi blir minnet om at det bare var hærskarer av engler som jublet og ropte av fryd da Gud skapte jorden.

Hav og bølger

I et opphøyd språk stiller Skaperen flere spørsmål: «Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt fram og gikk ut av mors liv, da jeg gjorde skyer til dets kledebon og skodde til dets svøp og merket av en grense for det og satte bom og dører og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge seg?» — Job 38: 8—11.

Ja, det veldige hav er bare som et spebarn i Guds hender! «Jeg tror ikke at dette element,» skriver Herder i Spirit of Hebrew Poetry (Ånden i den hebraiske poesi), «noensinne er blitt beskrevet ved en djervere uttrykksmåte enn den verdens Skaper benytter når han omtaler det som et spebarn som han svøper inn i og ikler de rette klær. Det bryter fram fra jordkløftene som fra sin mors liv. Alle tings Styrer og Leder henvender seg til det som til en levende skapning, som til en ung kjempe som jubler i sin makt til å undertvinge, og med noen få ord blir havet brakt til ro og adlyder ham for bestandig.»

Gud har sørget for at det veldige hav er blitt lukket inne som om han hadde satt dører, bolter og bommer for det. Flo og fjære er på en høyst merkelig måte begrenset og regulert av både den tiltrekning månen og solen øver, og av den tid som kreves for at en hvilken som helst del av jordens overflate kan komme bort fra den direkte tiltrekning månen og solen øver. Når det ser ut som om havvannet skal skylle over jorden, trekker det seg tilbake. Men har noe menneske vært med på å uttenke eller sette i gang dette?

Bølger er noe helt forunderlig. De beveger seg undertiden med stor fart og kan bli bemerkelsesverdig høye. I verket The World of Water (Vannets verden) heter det:

«Havet er aldri i ro. Selv på de roligste sommerdager vil det danne seg krusninger på dets overflate, og en rytmisk dønning skyller dets stolte bølger fra horisonten og inn mot stranden. Disse krusninger og bølger, som er så karakteristiske for havet, skriver seg fra forstyrrelser på overflaten eller nede i dypet. Vinden er årsaken til de fleste av dem. En svak bris som bare berører overflaten idet den farer over havet, framkaller en lett krusning. En sterk kuling som har en vindstyrke av 160 kilometer eller mer i timen, pisker opp overflaten slik at det dannes bølger som er høyere enn hus. . . . I motsetning til lyd- og radiobølger beveger havbølgene seg med forskjellige hastigheter. Hastigheten avhenger av deres bølgelengde, det vil si avstanden fra en bølgetopp til den neste. Idet vinden fortsetter å piske opp bølgene, blir de høyere og høyere og beveger seg stadig hurtigere inntil de brytes mot en eller annen fjerntliggende strand. Idet bølgene blir ført av sted av vinden, øker deres fart langs overflaten inntil de beveger seg nesten like fort som selve vinden. Under disse forhold får vinden godt tak på bølgene. Bølgene blir tilført energi som kan få dem til å bevege seg fra den ene enden av havet til den andre. . . . De større bølgene, som tilbakelegger en strekning på hundrevis eller endog tusenvis av kilometer, kan bli drevet av sted med en slik fart at de til slutt beveger seg fortere enn vinden som frambrakte dem. På de store verdenshav kan vinden drive bølgene som den har frambrakt, over veldige strekninger inntil de blir om lag ti meter høye.»

Hvor betegnende det er at de blir omtalt som de «stolte bølger»! Noen av dem er kjempestore, men likevel sier Skaperen: «Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge seg.»

Morgenlys

Den allmektige Gud stiller Job flere spørsmål: «Har du i dine dager befalt morgenen å bryte fram, har du vist morgenrøden dens sted, for at den skulle gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den? Jorden tar da form liksom leire under seglet, og tingene trer fram som et [i et, NW] kledebon, og de ugudelige unndras sitt lys, og den løftede arm knuses. Er du kommet til havets kilder, og har du vandret på dypets bunn? Har dødens porter vist seg for deg, og har du sett dødsskyggens porter? Har du sett ut over jordens vidder? Si fram dersom du kjenner alt dette!» — Job 38: 12—18.

Disse ordene bør få oss til å tenke over følgende: Var det noe menneske som befalte at dagen skulle følge etter natten? Det sies her om morgenlyset at det griper fatt i jordens ender og ryster de ugudelige bort fra den akkurat som man ryster støvet av et kledebon. Morgenrøden får de ugudelige til å gjemme seg. De piler av sted som dyr til sine mange huler og skjulesteder. «Horkarlens øye speider etter skumringen; han sier: Intet øye ser meg, og han dekker sitt ansikt til. I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de seg inne.» (Job 24: 15, 16) Var det noe menneske som fikk morgenrøden til å «gripe fatt i jordens ender» slik at «de ugudelige rystes bort fra den»?

Morgenlyset, som er som et segl den allmektige Gud holder i sin hånd, bevirker at jorden i likhet med formløs leire mottar et avtrykk av det, slik at den plutselig framtrer i en tydelig form. Sollyset gjør at de mange farger på jorden kommer til syne, og den framtrer da i all sin skjønnhet, som om den var kledd i praktfulle klær. Men var det Job eller noe annet menneske som befalte at alle disse velgjørende og kjærkomne forandringer skulle finne sted? Er dette avhengig av menneskets tilsyn og ledelse? Kan noe menneske skaffe til veie det lys som trengs hvis solstrålene skulle bli holdt tilbake? Og hva det veldige hav angår, så skjuler det mange av de rikdommer og vidunderlige ting Skaperen har sørget for. Men hadde Job vandret på dypets bunn og tatt opp noen fortegnelse over det som fantes der?

Snø og hagl

Jehova stiller flere spørsmål: «Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket — hvor er dets sted, så du kunne hente det fram til dets område, så du kjente stiene til dets hus? Du vet det vel; dengang ble du jo født, og dine dagers tall er stort. Er du kommet til forrådskammerne for snøen, og har du sett forrådshusene for haglet, som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?» — Job 38: 19—23.

Har noe menneske noensinne ledsaget lyset eller mørket tilbake til dets hjem, eller er det kommet til forrådskammerne for snøen og haglet som Gud har oppspart til «trengselens tid»? Snøen er noe som i seg selv vekker den største forundring. Snø er krystaller i en uendelig variasjon av vakre former. Gud kan, hvis det behager ham, kjempe like effektivt med snø og hagl som med lyn eller med en engels sverd. Snø og hagl vil tydeligvis bli brukt mot Guds fiender på «kampens og krigens dag», i Harmageddon. Hvilket menneske vil kunne unngå å bli rammet av haglet hvis Gud lar det komme fra himmelen? «Haglsteiner» blir i Esekiel 38: 22 nevnt som et av de midler Gud vil benytte for å ødelegge de onde mennesker som er under Satans ledelse. I slaget ved Gibeon i fortiden benyttet Jehova haglsteiner i kampen mot sine fiender: «Det omkom flere ved haglsteinene enn Israels barn slo i hjel med sverdet.» (Jos. 10: 11) En beskrivelse av en haglstorm vil hjelpe oss til å danne oss et bilde av hva Gud kan gjøre på «kampens og krigens dag». Den italienske billedhogger Benvenuto Cellini fortalte i sin selvbiografi denne opplevelsen:

«Vi var en dagsreise fra Lyon . . . da det begynte å tordne med kraftige, rullende drønn . . . Etter selve tordenskrallet hørtes en larm fra himmelen som var så kraftig og fryktelig at jeg trodde min siste time var kommet. Jeg holdt derfor hesten an et øyeblikk mens det kom en haglskur, men ikke en eneste dråpe regn. Til å begynne med var haglet litt større enn kulene fra et luftgevær, og da det traff meg, gjorde det ordentlig vondt. Haglet tiltok etter hvert i størrelse, og haglsteinene kunne sammenlignes med kulene fra et armbrøst. Hesten min bråstanset av redsel, og jeg snudde derfor og red i full galopp tilbake inntil jeg kom til en furuskog hvor mine kamerater hadde søkt tilflukt. Haglet var nå blitt på størrelse med store sitroner. . . . En haglstein var så stor at den brøt av de tykke greinene på den furua som jeg hadde søkt ly under. En annen haglstein traff hodet på hesten min og slo den nesten i svime. Det var også en som traff meg, men ikke direkte, for ellers ville den nok ha drept meg. . . .

«Stormen raste en god stund, men til slutt holdt den opp. Vi følte oss fullstendig mørbanket, men kløv opp på hestene våre så godt vi kunne. Mens vi dro videre på veien til vårt nattelosji, viste vi fram våre sår og skrammer for hverandre. Da vi hadde ridd vel en kilometer, kom vi til et sted hvor ødeleggelsen hadde vært langt større enn den vi hadde opplevd, og det syn som møtte oss, trosser enhver beskrivelse. Alle trærne var splintret og ribbet for sine blad. Dyrene på marken lå døde. Mange av gjeterne var også blitt drept. Vi la merke til en mengde haglsteiner som var så store at man ikke kunne gripe om dem med begge hender.» Harvard Classics, bind 31, sidene 352, 353.

Når Gud i Harmageddon åpner sine forrådskammer for snøen og haglet, vil det bli en forferdelig tid for hans fiender, og de vil ikke kunne unnslippe. Hvem vil kunne kjempe mot snø og hagl?

Regn, dugg, frost og is

Den allmektige Gud stiller enda flere spørsmål: «Hva vei følger lyset når det deler seg, og østenvinden når den sprer seg over jorden? Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen [den tordnende stormsky, NW] for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor, for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro? Har regnet noen far? Eller hvem har avlet duggens dråper? Av hvis liv er vel isen gått fram, og himmelens rim — hvem fødte det? Vannet blir hardt som stein, og havets overflate stivner.» — Job 38: 24—30.

Kan noe menneske ta æren for å ha skapt lyset som sprer seg over hele jorden? Kan noe menneske åpne vei for «den tordnende stormsky»? Regnets store Skaper er Jehova, og selv «en ørken hvor intet menneske bor», lar han få nyte godt av sin velsignelse.

Har regnet, isen og frosten noe menneske som sin opphavsmann eller far? Is og frost blir gjerne sett på som noe helt alminnelig, og av den grunn er man kanskje tilbøyelig til ikke å betrakte dem som de store under de i virkeligheten er. Men tenk bare på hvilket under det er når vann fryser til is:

«Om vinteren blir vannet i sjøen tyngre idet det kjølner. Etter hvert som vannet blir tettere, synker det og fortrenger det lettere, varmere vannet, som stiger opp til overflaten. Denne avkjølingen og vekslingen fortsetter inntil temperaturen kommer ned i fire grader celsius. Når vannet kjølner ytterligere, begynner det motsatte å finne sted. Vannet blir lettere etter hvert som det nærmer seg frysepunktet. I stedet for å synke legger det seg som et lag over det varmere vannet. Når så vannet til slutt blir til is, blir det enda lettere, og isen flyter på overflaten som et beskyttende lokk.

«Hvis det avkjølte vannet ikke hadde begynt å stige opp til overflaten på denne eiendommelige måten, ville overflatevannet ha fortsatt å synke inntil det var på frysepunktet. Det ville legge seg is på bunnen av sjøen, og isen ville hope seg opp fra den ene vinteren til den andre inntil sjøen var fullstendig kompakt. Om sommeren ville bare overflatelagene smelte, og det ville ikke bli noen store havstrømmer som kunne regulere værforholdene. I tropene ville det bli utålelig varmt, og i de ’tempererte’ soner ville temperaturen være under frysepunktet hele året.» — The World of Water, sidene 148, 149.

Ja, Jehova er den som gjør at vann blir til is, at «vannet blir hardt som stein», og likevel fryser ikke de store vannansamlingene helt fast slik at det blir ugunstige forhold på jorden. Is, frost, regn og dugg er frambrakt av Skaperen. Regn og dugg gir kraft og liv til hele planteriket. Frost, som får vannet nede i jorden til å utvide seg, pulveriserer jordbunnen og gjør den fruktbar.

Vi har bare tatt for oss noen få av de mange spørsmål Jehova stilte Job i sin sublime tale. Likevel har vi fått en leksjon i hvor små vi mennesker er i forhold til Guds storhet. Jehovas tale viser hvor små menneskene i virkeligheten er, akkurat som en maurtue viser sin sanne størrelse ved siden av et fjell. «Se! Gud er mer opphøyd enn vi kan forstå.» — Job 36: 26, NW.