Guds visdom
En rekke spørsmål som den allmektige Gud stilte Job, kan hjelpe oss til å gå på den sanne visdoms vei.
HVOR uendelig er ikke Guds visdom! Og hvor stor makt har ikke han som kan gjøre alt, og som har skapt alle ting! Ja, hans skaperverk i himmelen og på jorden er et vitnesbyrd om hans overhøyhet og uutgrunnelige visdom. Hans visdom slik den kommer til uttrykk i naturen, både i det livløse og det levende skaperverk, tilskynder oss til å tilbe og ære ham i ydmykhet. Han spør mennesket på jorden:
«Kan du knytte stjernebildet Kimahs bånd, eller kan du løse stjernebildet Kesils reip? Kan du føre stjernebildet Mazzaroth fram til fastsatt tid? Og hva med stjernebildet Ash og dets sønner, kan du lede dem? Kjenner du himmelens lover, eller kan du fastsette dens herredømme over jorden?» — Job 38: 31—33, NW.
Den allmektige Gud stilte disse spørsmål for å vise hvor ubetydelig menneskenes visdom og makt er i forhold til Skaperens. Har menneskene herredømme over himmelens mange stjernebilder som gjenspeiler Guds visdom? «En kjenner nå til 88 stjernebilder på himmelen,» sier James S. Pickering i 1001 Questions Answered About Astronomy. «Stjernebildene bør betraktes på samme måte som geografiske stedsangivelser. De betegner bestemte områder på himmelhvelvingen og er adressene til alle stjerner og andre legemer innenfor deres grenser, og til planeter, kometer, meteorer, solen, månen og andre midlertidige gjester som befinner seg i deres områder. Stjernebildenes utstrekning er uendelig.»
Hans visdom i himmelen
Vi vet ikke hvilke av de mektige stjernebilder eller stjernegrupper den allmektige Gud taler om i sine spørsmål til Job. Noen mener at Kesil er det samme som Orion, at Kimah er det samme som Syvstjernen, og at Ash er det samme som Store Bjørn. I noen stjernebilder, som for eksempel i Syvstjernen og Orion, ser det ut som om de enkelte stjerner er knyttet til hverandre med lenker eller reip. Tanken er derfor: Kan menneskene løse en stjernegruppes bånd slik at stjernene spres og ikke lenger utgjør et fast stjernebilde? Kan menneskene fjerne disse mektige stjernene fra den plass Gud i sin visdom har satt dem på? Menneskene kan hverken bringe orden i Kimahs stjerneklynge eller fjerne Kesils reip. De kan bare betrakte Guds makt og visdom.
Den vidunderlige orden som preger hele himmelhvelvingen, skyldes de befalinger som har utgått fra universets øverste Hersker, Jehova Gud. Gud er den som kan føre Mazzaroth fram til fastsatt tid. Om de himmelske hærskarer sier Jehova: «Løft eders øyne mot det høye og se: Hvem skapte disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn.» (Es. 40: 26) Gud, som kjenner alle stjernene ved navn, er den som kaller dem fram når deres tid er inne, noe menneskene ikke greier. Gud kan til og med føre stjernene fram til krig, slik han gjorde i Deboras og Baraks dager: «Fra himmelen stred de, stjernene fra sine baner, de stred mot Sisera.» Det står ikke i menneskenes makt å bestemme stjernenes bevegelser, og det er heller ikke blitt betrodd menneskene å lede stjernene. — Dom. 5: 20.
Menneskene har i dag fått litt kjennskap til «himmelens lover», men kan de av den grunn fastsette himmelens herredømme over jorden? Naturens lover er uttenkt av Gud. I sin visdom fastsatte han de lover som leder himmellegemene. Menneskene vet at himmellegemene øver sin innflytelse på været her på jorden, på tidevannet og på atmosfæren, men hvor fullstendig maktesløse er de ikke når det gjelder å befale over himmellegemene! I boken Our Astonishing Atmosphere vises det hvordan solen øver sin innflytelse på mange merkelige måter:
«De mørke flekkene på solen som kalles solflekker, mener en er områder hvor det foregår en intens aktivitet. Store bølger av energi som er frigjort ved atomære kjernereaksjoner, strømmer ut fra solens indre. Disse solerupsjonene ledsages av veldige flammer som fra solens overflate slår ut i rommet. Og sammen med flammene strømmer det ut elektrisk ladde atompartikler som slynges ut fra solen som vann fra en hageslange. . . . Når solflekkene er aktive, oppstår det forstyrrelser i jordmagnetismen. Kompassnålen blir urolig, og jorden oppfører seg som om den var en magnet under påvirkning av kolossale elektriske strømmer. Umiddelbart etter at en solerupsjon har vist seg, inntreffer det radioforstyrrelser på det solbeskinte område av jorden. Og dagen etter kommer det magnetisk uvær, polarlys og ytterligere radioforstyrrelser, mindre enn de første, men de berører hele jorden. Elektriske strømmer som oppstår i jordskorpen, kan også være så sterke at de bringer forstyrrelser i telefonnettet.»
Visdom i skyene
Når menneskene ikke behersker himmelens lover, og heller ikke har makt over himmellegemene, hvordan er det da med det som er nærmere jorden — skyene? Gud spør: «Kan din røst nå opp til skyen, så en flom av vann dekker deg? Kan du sende ut lynene, så de farer av sted, så de sier til deg: Se, her er vi? Hvem har lagt visdom i de mørke skyer, eller hvem har lagt forstand i luftsynet? Hvem teller skyene med visdom, og himmelens vannsekker — hvem heller vannet ut av dem, når støvet flyter sammen til en fast masse, og jordklumpene henger fast ved hverandre?» — Job 38: 34—38.
Hvem er det som kan løfte sin røst til skyene og få dem til å gi rikelig med regn? Det kunne Job ikke. Intet menneske kan befale en sky å komme til syne og avgi vann. Den prosess som foregår når en sky gir vann, vitner om stor visdom. En har nådd langt i det vitenskapelige studium av skyene, men en er også blitt klar over at skyene er et av de mange kompliserte himmelfenomener. Det er mange faktorer som gjør seg gjeldende i frambringelsen av regn, og menneskene vet svært lite om hvordan det foregår. Verket Verden vi lever i sier:
«Man er ennå ikke helt klar over hva det er som foregår i en sky når det dannes regn. Meget tyder på at forskjellige faktorer virker sammen, og at disse varierer med temperaturen inne i skyene. I de kalde, øvre lag av høytrekkende skyer antar man at det dannes tynne iskrystaller. Disse svevende iskrystallene ’legger på seg’ til de blir så tunge at de begynner å falle. Hvis de så på vei mot bakken passerer varmere luftlag, smelter de og blir til regn. I lavere skylag oppstår regn antagelig ved at bitte små svevende smådråper ganske enkelt slår seg sammen til større vanndråper. Men også andre forhold spiller her inn. En teori, som synes å være godt støttet av eksperimenter, går ut på at det i skyen må finnes mikroskopisk små kondensasjons-kjerner — støv- eller saltpartikler — som vanndampen kan feste seg til. Ellers kan det ikke dannes vanndråper i skyene, mener man. Ifølge en annen teori har elektrisiteten i skyene mye å si ved regndannelsen.»
Dette kan virkelig kalles visdom i skyene! Og hvem er det da som har visdom til å telle skyene? Det er han om hvem det sies: «Han fastsetter stjernenes tall,» den store sky- og regnmaker, Jehova. (Sl. 147: 4) Jehova, Kilden til all visdom, fastsetter skyenes tall og bestemmer når deres innhold skal utøses over jorden.
Gud kaller de regnfylte skyer for himmelens vannsekker, og han kan helle ut deres innhold som det behager ham. Og når skyene har gitt rikelig med regn, slik at støvet flyter sammen til en fast masse, og jordklumpene henger fast ved hverandre, hvem er det da som kan lukke for himmelens vannsekker og hindre at det faller mer regn? Jehova, som kan framkalle regn, kan også holde det tilbake. Profeten Elias ba engang Gud om å holde regnet tilbake: «Elias var et menneske under samme vilkår som vi, og han ba at det ikke skulle regne, og det regnet ikke på jorden i tre år og seks måneder; og han ba atter, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde.» (Jak. 5: 17, 18) De menneskene som har sann visdom, vil legge seg Jeremias’ ord på hjerte: «Er det vel iblant hedningefolkenes falske guder noen som gir regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, [Jehova] vår Gud? Vi venter på deg; for du har gjort alle disse ting.» — Jer. 14: 22.
Med regn og skyer følger det ofte lyn. Kan noe menneske skape lyn og få dem til å gjøre hva han ønsker? Menneskene kan utnytte elektrisiteten, men hvem kan utsende lynene, og hvem kan dirigere dem? I Guds ord til Job framstilles lynene som om de avlegger rapport for Gud om at de har fullført sitt verv. De sier: «Se, her er vi.» Kunne Job få lynene til å avlegge rapport for ham? En av lynets oppgaver er å gjødsle jorden. «Lyn er verdens største produsent av kvelstoff-forbindelser,» sto det i Science Digest for juli 1956. «I sterkt fortynnet form faller disse kvelstoff-forbindelser ned på jorden sammen med regn. . . . En mener til og med det er mulig at alt planteliv på jorden ville visne og dø, hvis det ikke lynte.» Hvilken visdom knytter det seg ikke til lynene! «Vitenskapen har studert lynene i over to hundre år,» sies det i Our Astonishing Atmosphere. «Trass i at en i hele denne tiden har forstått at lynene er kjempemessige elektriske glimt, er det fremdeles et mysterium hvordan lynene oppstår og virker.»
Hans visdom i dyreriket
Jehova henter nå eksempler på sin visdom fra dyreriket, idet han peker på forskjellige evner og ferdigheter som levende skapninger er utstyrt med. Jehova spør: «Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver, når de dukker seg ned i sine huler og ligger på lur i krattet? Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?» — Job 39: 1—3.
Hele dyreriket vitner om Guds uforlignelige skapergjerning og hans kjærlige omsorg i en slik grad at det langt overgår menneskenes fatteevne. Ja, før mennesket ble skapt og fikk herredømmet over fiskene, fuglene, de store dyrene og krypdyrene, sørget Gud for disse skapningene, både for løven og for ravnen. Gud spør Job om han ville påta seg å skaffe føde til løvene. Var ikke dette noe som langt oversteg Jobs evner? Løvene kan greie seg selv. «De unge løver brøler etter rov, for å kreve sin føde av Gud.» — Sl. 104: 21.
Guds omsorg gjelder ikke utelukkende den stolte løven, men omfatter også ravnen, som Moseloven betegnet som uren. (5 Mos. 14: 11—14) Ravnen var den første skapning som forlot arken og ble ute i det fri, i tillit til at Jehova Gud ville sørge for den på den jorden som var blitt renset ved vannflommen. (1 Mos. 8: 6, 7) Ravnen har ikke bare sitt hjem på øde steder, men dens føde er også knapp, og den må derfor lete etter den over store landområder. Dette er grunnen til at den har for vane å fly rastløs omkring i sin leting etter føde. Den får sin føde fra Gud. Guds egen Sønn sa: «Gi akt på ravnene: de hverken sår eller høster, de har ikke matbod eller lade, og Gud før dem allikevel. Hvor meget mer er ikke I enn fuglene!» (Luk. 12: 24) Ettersom Gud sørger for ravnen som er en uren fugl, kan vi være sikker på at han heller ikke vil glemme eller svikte de mennesker som setter sin lit til ham.
Gud tar seg av de ville dyr når de har behov for hjelp. Han har gitt dem deres instinkt, og det leder dem til å hjelpe seg selv når de skal føde. Gud spør derfor Job: «Kjenner du tiden når steingeitene føder, og gir du akt på hindenes veer? Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder? De bøyer seg, føder sine unger og blir fri for sine smerter. Deres unger blir kraftige og vokser opp ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.» — Job 39: 4—7.
Finnes det noe menneske som kan føre en nøyaktig fortegnelse over alle disse begivenheter, og ha så stor omsorg for disse skapningene, steingeitene og hindene, at de kan beskytte dem mot farer når de skal føde? Steingeiter og hinder har eksistert generasjon etter generasjon, men ikke på grunn av menneskenes omsorg. Kunne menneskene stelle disse dyrene slik de steller husdyrene, selv om de visste når de skulle føde?
Det er vanskelig for menneskene å komme i nærheten av steingeitene for å betrakte dem i vill tilstand. «De høye fjell er for steingeitene,» skrev salmisten. (Sl. 104: 18) Saul forfulgte engang David og lette etter ham «på Steinbukk-klippene». (1 Sam. 24: 3) De ensomme fjellskrentene i En-Gedis ørken høyt over Dødehavet må ha vært særlig yndede tilholdssteder for ville geiter. Men hvor de enn lever, er det ikke lett for menneskene å komme i nærheten av dem, noe den sveitsiske orientreisende Johann Burckhardt skriver om i sin bok Travels in Syria:
«Da vi nærmet oss toppen av fjellet [St. Katharina som støter opp til Sinai-fjellet], så vi et stykke borte en liten flokk steingeiter som gresset på fjellskrentene. En av våre arabere forlot oss, og ved å gå rundt i en stor bue lyktes det ham å komme i le av dem og nær nok til å kunne skyte på dem. Han ga oss beskjed om å holde øye med dem og sette oss ned for ikke å skremme dem. Han nådde nesten fram til et gunstig sted bak en klippe, da geitene plutselig tok flukten. De kunne ikke ha sett araberen, men vinden hadde vendt seg, og derfor kunne de lukte ham.»
Akkurat som steingeitene greier også hindene seg uten menneskene. Når tiden nærmer seg da hinden skal føde, leder dens gudgitte instinkt den til å søke ensomhet i skogen, hvor den skjuler sitt avkom og sørger for det. «Deres unger blir kraftige,» og «de løper bort og kommer ikke tilbake». De greier seg uten foreldrene, for Jehova tar seg av dem.
De spørsmål Jehova stilte Job, burde tilskynde oss til å tilbe ham, til å sette vår lit til ham og til å studere, ikke bare naturens bok, men også hans skrevne Ord, boken som inneholder livgivende visdom. Når vi gjør det, vil vår takknemlighet over hans godhet øke: «Svar [Jehova] med takksigelse, . . . ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire fram på fjellene! Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.» «[Jehova] er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.» — Sl. 147: 7—9; 145: 9.