Gjør det onde deg forherdet eller ydmyk?
«PANG! Pang! Pang!» Faren forsøkte å flykte, men ble truffet av tre kuler i ryggen og lå nå død på bakken, myrdet av sin 17 år gamle sønn. Sønnen hadde i flere år ligget ’i strid med sin far, og nå valgte han denne måten å stoppe stridighetene på en gang for alle. Bevisene som ble lagt fram under rettssaken, viste at mordet ble begått med «fullt overlegg». Under kryssforhøret sa han: «Hvis jeg hadde måttet gjøre det om igjen, ville jeg ha gjort det.» Da dommeren dømte ham til fra fem til tolv års fengsel for overlagt fadermord, «fortrakk han ikke en mine». — New York Times for 16. november 1960.
Denne tenåringen hadde latt det onde forherde seg. Den måten faren behandlet ham på, enten den nå var rettferdig eller urettferdig, betraktet han som noe ondt, og han lot det forherde seg i den grad at han begikk overlagt fadermord. Man kan ofte lese om at det blir begått slike mord, og det viser at vi lever i en tid da menneskene er hårdhjertede.
Som allerede antydet kan det som er ondt, enten være rettferdig eller urettferdig. Slik er det med alt som forårsaker smerte, sorg og ulykke. Den første og annen verdenskrig var onder, urettferdige onder, som ble forårsaket av mennesker. Vannflommen på Noahs tid var et rettferdig onde som Gud sto bak. Ja, til sine tider skaper Gud ikke bare det som er godt, men også ulykke eller det som er ondt. — Es. 45: 7.
Noen blir forherdet, andre blir ydmyke
Vi behøver ikke la det onde forherde oss. Det står til oss selv om vi vil bli forherdet eller ikke. Vi kan la det onde gjøre oss ydmyke, hvis vi ønsker det. Hvor mange ungdommer er det ikke som er uenige med sine foreldre og strides med dem uten derfor å myrde dem? At noen blir forherdet og andre blir ydmyke på grunn av det onde, kan vi se når vi undersøker den beretning om menneskenes historie som er nedtegnet i Bibelen.
Man kan si at Adam var den første som lot det onde forherde seg. Da Adam skulle dømmes av Gud, noe som var ondt for ham, forherdet han sitt hjerte og kastet skylden for sin urette handling på Gud og sin hustru. «Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.» Hvor forherdet han hadde latt sitt hjerte bli bare på den korte tiden! — 1 Mos. 3: 12.
De ti plager som Gud sendte over Egypt for å vise Farao hvem Jehova er, var noe ondt. Det er ikke tvil om det. Farao og de fleste av hans undersåtter ble forherdet av disse plagene, men det var noen egyptere som ble ydmyke på grunn av dem. De viste tro på Moses’ Gud og søkte beskyttelse da de ble advart mot den sjuende plage, som besto av hagl, ild og torden. Og «en stor hop av alle slags folk» dra ut av Egypt sammen med israelittene etter den minneverdige natten, den 14. nisan 1513 f. Kr. — 4 Mos. 33: 1—3.
Når vi ser oss omkring i vår tid, legger vi merke til mange mennesker som unødig og til skade for seg selv har latt noe ondt forherde seg. Noen som er født med et fysisk handikap, for eksempel blindhet eller lamhet, har latt dette gjøre dem bitre og harde. De finner det urettferdig at ’deres tenner ble såre’ fordi ’fedrene spiste sure druer’, som Bibelen uttrykker det. Men den blindfødte mannen som Bibelen forteller om, og som Jesus helbredet for blindhet, hadde ikke latt sitt handikap forherde seg. Den mannen som hadde vært vanfør fra han ble født, og som Peter og Johannes helbredet, var heller ikke blitt forherdet. Begge disse mennene fortsatte å være ydmyke og å håpe på at de skulle bli helbredet, og de hadde en slik hjertetilstand at de kunne bli helbredet. Det er mer sannsynlig at de som fortsetter å være ydmyke under lignende forhold i vår tid, vil bli helbredet åndelig sett, enn at de som forherder seg, vil bli det. — Esek. 18: 2; Joh. 9: 1—12; Ap. gj. 3: 1—8.
Andre er blitt forherdet fordi de er blitt utsatt for en ulykke. De gjør opprør mot at Gud lar ’tid og uforutsett hendelse møte dem alle’. Slike mennesker bør tenke over det som hendte Job. Hvor mange store ulykker ble ikke han utsatt for på en og samme tid! Han mistet sine ti barn, alt han eide og til og med sin helse. Ble han forherdet på grunn av disse ulykkene? De forherdet hans hustru, for hun sa: «Holder du deg ennå like ulastelig? Si Gud farvel og dø!» Men Job var ydmyk og sa: «Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde?» — Pred. 9: 11, NW; Job 2: 9, 10.
Det er også mange som lar urettferdighetene i samfunnet, for eksempel økonomisk undertrykkelse og rasefordommer, forherde seg. De går inn for å bekjempe disse urettferdighetene som om det var det viktigste i livet, og som om det ikke var noen glede ved livet så lenge disse ondene må utholdes. Noen går så langt at de blir gudløse kommunister. Hvor uforstandige de er! Apostelen Peter ga de kristne slaver på den tiden det råd at de skulle være sine herrer undergitt, selv om de var vrange, og ikke gjøre opprør mot dem. — 1 Pet. 2: 18, 19.
Samaritanen i Jesu lignelse lot ikke den diskriminering han var utsatt for fra jødenes side, forherde seg. Nei, slett ikke! Han gjorde seg umak for å hjelpe en mann, utvilsomt en jøde, som var blitt overfalt, slått og røvet, og han var glad for å kunne hjelpe ham. Det er ingen grunn til at vi skulle forherde oss «fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks». — Luk. 10: 29—37; Pred. 8: 11.
En vanlig grunn til at noen lar sitt hjerte bli forherdet, er at menn som har myndighet, misbruker sin makt. Det var kanskje dette som var grunnen til at den tenåringen som er omtalt ovenfor, drepte sin far. Alle som har en underordnet stilling, som for eksempel hustruer, barn, arbeidere og medlemmer av en kristen menighet, må være på vakt hva dette angår. Som følge av at Israels ti stammer unnlot å være det, ble de forherdet da Salomos sønn, Rehabeam, misbrukte sin stilling som konge. Men hvor meget bedre eksempel satte ikke David, som ikke lot Sauls misbruk av makten forherde seg! — 2 Krøn. 10: 16; 1 Sam. 26: 9.
Et onde som har fått mange til å forherde seg, er noe som er forbundet med det å finne en hustru. På grunn av at de mangler erfaring eller har altfor lett for å stole på andre, eller på grunn av at den annen part er uærlig, blir de skuffet, og de kan bli dypt såret. Som følge av det blir noen harde i sin omgang med sine medmennesker, i særdeleshet overfor det annet kjønn. Jeftas datter kunne lett ha forherdet seg på grunn av sin fars løfte, som gikk ut på at hun skulle være jomfru hele sitt liv, men hun forherdet seg ikke. Hun fant glede i å utføre heltidstjeneste for Jehova Gud. — Dom. 11: 36—40.
Det er ikke bare i forbindelse med «kjærlighet» at man kan bli skuffet på denne måten. Både Kain og Esau ble så forherdet på grunn av at deres brødre ble begunstiget, at de la planer om å begå mord. Hvor annerledes var ikke Jonatans handlemåte! Han forherdet seg ikke fordi hans beste venn, David, skulle etterfølge hans far, Saul, på Israels trone. — 1 Mos. 4: 4—8; 27: 41; 1 Sam. 23: 17.
En av de største prøver på om et menneske vil forherde seg på grunn av det som er ondt, er kanskje å bli irettesatt eller stilt overfor fruktene av sine synder. Da Ussias ble irettesatt fordi han i overmot hadde ofret røkelse, en forrett som bare prestene hadde, forherdet han seg og fortsatte å følge sin egensindige handlemåte. Og da Judas sto ansikt til ansikt med følgene av at han hadde forrådt Jesus, lot han dette forherde seg i den grad at han begikk selvmord. — 2 Krøn. 26: 16—20; Matt. 27: 5.
I motsetning til Judas ble ikke David forherdet da han ble trukket til ansvar for sin synd med Batseba, men han ble ydmyk og sa: «Jeg har syndet mot [Jehova].» Da Peter ble klar over hvor alvorlig det var at han hadde fornektet sin Herre, ble heller ikke han forherdet og prøvde ikke å rettferdiggjøre eller unnskylde seg i likhet med Adam, men «han gikk ut og gråt bitterlig». — 2 Sam. 12: 13, 14; Matt. 26: 75.
Vi må også vokte oss så vi ikke blir forherdet og ufølsomme overfor det onde som kommer over andre. Vi må aldri bli harde eller ufølsomme overfor andres ulykke eller vanskeligheter, i særdeleshet ikke hvis vi kan gjøre noe ved det. I Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan forherdet presten og levitten seg da de så den tilstand den mannen som var blitt slått og røvet, var i. Men det gjorde ikke samaritanen. Da han så hvilken sørgelig tilstand hans neste var i, følte han med ham. Det var på sin plass at Gud ga sitt folk i fortiden følgende påbud: «Når det er en fattig hos deg, . . . da skal du ikke være hardhjertet og lukke din hånd for din fattige bror.» — 5 Mos. 15: 7.
Hvorfor ikke?
De foregående eksempler fra Bibelen viser at vi bør bli ydmyke og ikke forherdet eller hardhjertet av det onde. Å bli hardhjertet på grunn av det onde er ensbetydende med å gjøre opprør mot det Gud tillater. Dette er ikke bare urett i seg selv, men det er også skadelig for alle som blir berørt av det. Det gjør ondt verre og bør derfor unngås. Det kan føre til at man gjengjelder «ondt med ondt» i stedet for å vende det andre kinnet til. Vi bør alltid unngå det som virker nedbrytende, om ikke for annet så fordi vi ikke kan virke nedbrytende på andre uten også å virke nedbrytende på oss selv. — 1 Tess. 5: 15; Matt. 5: 39.
Hvis vi forherder oss og blir hardhjertet, setter vi oss dessuten opp som dommere over dem vi blir hardhjertet mot, og det er en formastelig handlemåte. Vi får den formaning at ’vi ikke skal hevne oss selv’, men hvis vi blir hardhjertet, hevner vi oss, i det minste i våre tanker, og før eller senere kan vi komme til å gjøre det i åpenbare handlinger. Jesus ga derfor det kloke råd: «Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Rom. 12: 19; Matt. 7: 1, 2.
Hvis vi blir hardhjertet, viser vi virkelig mangel på kjærlighet, for derved bryter vi budet om å ’elske vår neste som oss selv’. Hvordan kan vi alltid forstå hva som ligger til grunn for en bestemt handling? Vi kan ikke lese andres tanker, kan vi vel? Nei, det er bare Gud som kan det. Hvis vi blir utsatt for noe ondt, bør det gjøre oss ydmyke, mer medfølende med andre og mer angerfulle overfor Gud. Hvis vi lar det onde forherde oss, tar vi standpunkt på Satans side, for vi lar det onde vende oss bort fra Gud, og det var akkurat det Satan sa han kunne gjøre, da han kom med sin skrytende påstand at han kunne vende alle mennesker bort fra Gud ved å utsette dem for noe ondt. — Matt. 22: 39.
Hvordan vi kan unngå å bli forherdet
Hvordan kan vi unngå å bli forherdet av det onde, og i stedet la det onde gjøre oss ydmyke? Noe som kan hjelpe oss til ikke å bli forherdet, er å ha i tankene de bibelske eksempler på mennesker som led ondt uten å la det forherde seg. Israelittene som ble undertrykt i Egypt, ble ikke forherdet på grunn av det onde de måtte lide, men ropte i stedet til Gud etter hjelp. Han hørte dem, og i sin tid utfridde han dem fra trelldommen. (2 Mos. 2: 23) Tro og bønn vil derfor kunne hjelpe oss til å bli ydmyke på grunn av det onde og til ikke å bli forherdet. Ja, vis tro på at «om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, . . . Men de saktmodige skal arve landet». — Sl. 37: 10, 11.
I vår tid er det mange som lider urettferdig på grunn av onder som skyldes politiske, økonomiske og sosiale forhold, men som ikke lar noe av dette forherde seg. De blir ikke bitre, slik at de bruker hele sitt liv til å bekjempe disse ondene, men de blir ydmyke og ser hen til Gud etter hjelp. Når hans vitner så besøker dem, er de rede til å ta imot det gode budskap om Guds rike, og til tross for at de fremdeles må utholde slike onder, blir de lykkeligere enn om de var blitt befridd for dem, men måtte leve uten håpet om Guds rike.
Noe som hjelper oss til ikke å bli forherdet på grunn av det onde, er ydmykhet. Hvis vi er ydmyke, er vi også milde, føyelige, underdanige og villige til å bøye oss. Det onde gjør de stolte harde, slik at de ikke kan bøye seg, men i likhet med Farao knekker under presset. Det onde berøver de stolte all glede ved livet. Hvor uforstandig er ikke dette! De ydmyke derimot forstår at livet er verdt å leve selv om de må utholde visse onder, og derfor følger de den forstandige handlemåten å gjøre det beste ut av forholdene. De fortsetter å være medgjørlige, milde og underdanige.
Noe som vil hjelpe oss til å være ydmyke til tross for de onder vi blir utsatt for, er å framelske de fine egenskapene tålmodighet, utholdenhet og langmodighet. Tenk over hvor langmodig Jehova Gud var med de egensindige menneskene som levde før vannflommen, hvor langmodig han var med Israels folk og hvor langmodig han er med den nåværende onde verden. Hvis den allmektige Gud, som er i stand til å gjøre slutt på det onde med det samme, er villig til å tåle det, han som må være mer bedrøvet over det enn noen av sine ufullkomne, jordiske barn, da bør vi virkelig legge vinn på å framelske tålmodighet, utholdenhet og langmodighet, slik at vi kan tåle det onde uten å klage. Hvis vi forstår de gode grunner Gud har for å tillate det onde, nemlig for at hans navn skal bli herliggjort, og for at mennesker kan bli frelst, kan vi unngå å bli forherdet på grunn av det onde.
Men framfor alt må vi ha kjærlighet hvis vi vil at det onde skal gjøre oss ydmyke og ikke forherde oss. Hvis vi elsker Gud, vil vi tåle alt det onde han tillater å komme over oss. Hvis vi elsker vår neste, vil vi tåle det onde han kan gjøre mot oss. Og hvis vi skal ’elske våre fiender og be for dem som forfølger oss’, kan vi naturligvis ikke forherde oss overfor dem. La oss derfor huske at «kjærligheten er langmodig, er velvillig; . . . gjemmer ikke på det onde». — Matt. 5: 44; 1 Kor. 13: 4, 5.
Den forstandige handlemåte vi bør følge, er å la det onde gjøre oss ydmyke. Det fører til at vi blir tilfredse, får fred i sinn og hjerte og oppnår å leve i fred og enhet med våre medmennesker. Å la det onde forherde oss er derimot uforstandig, for det skader både oss selv og andre. Det er en stolt, overmodig og selvisk handlemåte. Tro, bønn, tålmodig utholdenhet og kjærlighet til Gud og vår neste vil hjelpe oss til å være ydmyke. Hvis vi er ydmyke, vil Gud velsigne oss både nå og i den nye verden, hvor det ikke skal være noe ondt.