Har vi rett til å klandre Gud?

Når vi ikke kan forstå Guds handlemåte, har vi da rett til å klandre Gud eller å tvile på hans rettferdighet?

VI KAN lære mye av Guds trofaste tjener Jobs erfaringer. Job visste ikke at Gud hadde tillatt Satan å sette hans ulastelighet på prøve for å se om han ville være trofast mot Gud. Job bevarte sin ulastelighet til tross for sine lidelser. Men fordi Job ikke visste hvilket viktig spørsmål det gjaldt, holdt han «seg selv for å være rettferdig for Gud». I sin nød sa han: «Jeg er rettferdig, og Gud har tatt min rett fra meg.» — Job 32: 2; 34: 5.

Elihu kunne imidlertid fortelle Job at han ikke hadde rett i dette: «Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, så lød dine ord som jeg hørte: Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning; men Gud søker grunn til fiendskap mot meg, han akter meg for sin uvenn; han setter mine føtter i stokken og vokter alle mine veier. Nei, i dette har du ikke rett.» — Job 33: 8—12.

For at Job skulle få den rette forståelse av saken, talte den Allmektige til ham ut av et stormvær. Han stilte Job en rekke spørsmål som dreide seg om hvordan Job ville forklare den visdommen som kommer til uttrykk i Guds mange skapelsesgjerninger. Kunne han fatte dem alle sammen? Ved å ta eksempler fra de synlige ting han har skapt, dyrene innbefattet, fikk Gud Job til å innse at menneskene ikke er skikket til å dømme Guds handlinger. Det kan være til gagn for oss å legge merke til Guds spørsmål angående

Hesten og dens egenskaper

«Gir du hesten styrke? Kler du dens hals med bevrende man? Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig. Den skraper i jorden og gleder seg ved sin kraft; så farer den fram mot væpnede skarer. Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd. Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse. Med styr og ståk river den jorden opp, og den lar seg ikke stagge når krigsluren lyder. Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.» — Job 39: 22—28.

Var det Job som utstyrte hesten med disse fremragende egenskapene? Var det han som ga hesten dens styrke eller kledde dens hals med bevrende man? Hvem ga hesten evnen til å springe som en gresshoppe? Ikke noe menneske. «Dens stolte fnysen er forferdelig.» Ja, den er så forferdelig at Jeremias 8: 16 sier: «Fra Dan høres hans hesters fnysen, ved lyden av hans veldige gangeres vrinsken bever hele landet.»

På gamle monumenter finner vi mange avbildninger av stridshester, og i Bibelen blir hesten ofte brukt som et symbol på krigsutrustning. Hestene ble brukt til å trekke vognene som kjøreren og en eller to stridsmenn kjørte i, eller de ble brukt som ridehester for de krigerne som sloss fra hesteryggen. Israelittene vant mange slag uten hester, men senere ble det vanlig i Israel og Juda å bruke hester i krig. — 1 Kong. 22: 4.

Når stridshesten værer kamp, vrinsker den og skraper med hovene i jorden av utålmodighet. Jehovas beskrivelse viser at den ler av frykten og ikke vender om for sverd, og koggeret og spydet, som er rytterens våpen, bidrar til å øke dens iver etter å gå fram mot fienden. En engelsk arkeolog, Sir Austin Layard, skrev: «Araberhesten er føyelig som et lam, og den kan ledes bare med en grime. Men når den hører stammens krigsrop og merker at rytteren er klar til å bruke spydet, løfter den hodet, øynene lyser, neseborene skjelver, og halen og manen reiser seg i vinden.»

Når hesten hører lyden av luren, blir den så glad at den nesten ikke kan tro sine egne ører. Men når den er blitt forvisset om at den har hørt riktig, løper den framover og sier: «Hui!» Den vrinsker av fryd. Den farer fram og river opp jorden, noe som viser hvor forbausende stor fart den kan sette opp.

Likevel er dette uredde dyret underkastet mennesket, og hesten må adlyde rytterens stemme.

Er det noe menneske som har skapt dette vakre og uredde dyret og utstyrt det med disse enestående egenskapene? Nei, Jehova er dets Skaper. Det er også han som ifølge Bibelen gir Kongen Jesus Kristus og de hellige engler stridshester, så de modig og hurtig kan angripe i Harmageddon-krigen når krigsluren lyder. Dette kan vi lese om i Åpenbaringen: «Og jeg så himmelen åpnet, og se, en hvit hest, og han som satt på den, heter Trofast og Sanndru, og han dømmer og strider med rettferdighet. Og hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester.» — Åpb. 19: 11, 14.

Hauken og ørnen

For å få Job til å forandre sin tankegang kom Jehova med flere lærerike spørsmål: «Skyldes det din forstand at hauken svinger seg opp og brer ut sine vinger mot Syden? Er det på ditt bud at ørnen flyr så høyt, og at den bygger sitt rede oppe i høyden? Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. Derfra speider den etter føde; langt bort skuer dens øyne. Dens unger drikker blod, og hvor det er lik, der er den.» — Job 39: 29—33.

Skyldes det menneskenes forstand at hauken flyr med en slik bemerkelsesverdig styrke? Nei, det er ikke på grunn av menneskenes visdom at hauken brer ut sine vinger mot Syden, noe som viste at den har stor styrke i vingene.

Deretter vendte Gud oppmerksomheten mot ørnen, som blir kalt fuglenes konge. Gud hadde begynt disse spørsmålene fra dyreverdenen med å spørre om løven, dyrenes konge. (Job 39: 1) Ved slutten av sin tale stiller den Allmektige spørsmål til Job om fuglenes konge. Hadde Job gjort ørnen bemerkelsesverdig på fire måter?

Det første bemerkelsesverdige er ørnens høye flukt. Ingen annen fugl kan fly så høyt eller har så sterke vinger. Denne styrken kommer fra Gud.

For det annet er ørnens rede i sikkerhet fordi «den bygger sitt rede oppe i høyden», ja, «den bor på berget . . . på tind og nut». Andre fugler er tilfreds med mindre høyder, men ørnen bygger på utilgjengelige steder, slik at ungene dens er utenfor fare. Er det på et menneskes befaling at denne fuglen gjør sitt rede til sin borg ved å bygge det på «tind og nut»?

For det tredje er ørnen ualminnelig langsynt. Gud sier: «Langt bort skuer dens øyne.» Intet menneske har gitt ørnen et syn som er så skarpt at den er i stand til å se utover det vidstrakte landet og ned i dype kløfter. Ørnen har den eiendommelige evnen at den kan forandre øynenes brennpunkt meget raskt, noe som er til stor nytte når den skal fange sitt bytte. Rutherford Platt skriver følgende om ørnens syn i The River of Life:

«De beste øynene i hele dyreriket finner vi høyt oppe i luften. Det er ørnens, gribbens og haukens øyne. Deres syn er så skarpt at de fra 300 meter oppe i luften kan få øye på en kanin eller en rype som er halvt skjult av gresset.

«Jegerens skarpe syn kommer av at et speilbilde av det han ser på, faller på en tett klynge av spisse, kjegleformede celler bakerst i øyeeplet. Denne lille flekken absorberer tusenvis av lysstråler fra gjenstanden på en spesiell måte og danner et klart bilde i sinnet. For nesten alle jegere, for eksempel stinkdyret, pumaen og mennesket, er denne flekken tilstrekkelig til at de kan se rett framover og gå direkte mot den gjenstanden de ser på. Men slik er det ikke med ørnen. Når den har fått øye på kaninen i gresset, stuper den langsomt nedover på skrå. Dette får bildet av målet til å bevege seg tvers over baksiden av øyeeplet i en krum linje. I stedet for å ha en klynge av kjegler har den stupende fuglen en krum linje av kjegler. Derfor har ørnen kaninen i brennpunktet hele tiden mens den stuper nedover. Det ser kanskje ut til å være av liten betydning at den krumme linjen med celler på øyeeplet svarer nøyaktig til den krumme linjen på ørnens stup, men det spiller en stor rolle for dem det gjelder. Jeg undres på hvem som tenkte på det.»

Skaperen tenkte på det! Han, ikke mennesket, har gitt ørnen dette vidunderlige synet.

Det fjerde som er så bemerkelsesverdig ved ørnen, er den måten den forsørger seg og ungene sine på. Noen ørneslag forsmår ikke kroppene til dyr som nettopp har dødd, og derfor skaffer de seg matforsyninger av to forskjellige slag: Dyr som allerede er døde, og dyr som de fanger levende. Ørnen angriper små dyr, fanger dem og tar dem med hjem til ungene sine. Ørnungene er for svake til å spise kjøtt, så i stedet suger de i seg blodet av byttet. Ørnen forsørger altså seg og sin familie ved hjelp av sine hurtige vinger og sitt skarpe syn, som gjør det mulig for den å finne både levende og døde dyr den kan spise. «Hvor det er lik, der er den.»

Få det rette synspunkt

Etter disse ordene om det han har skapt, spurte Jehova ut av stormværet: «Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!» — Job 39: 35.

Jehova hadde talt. Disse ordene om Guds underverk i naturen fikk Job til å innse at skapningen er intet sammenlignet med Skaperen, og at det ikke gikk an å «holde seg selv for å være rettferdig for Gud» når han ble stilt overfor Guds storhet. Ettersom Jehova har lagt for dagen så stor makt og visdom i de synlige ting han har skapt, og ettersom det er så mye som overgår menneskenes fatteevne, er Gud berettiget til vår ubetingede tillit. Hva Gud enn gjør, og enten menneskene forstår Guds handlemåte eller ikke, må de huske på at Gud gjør det som er rett. Det ville være toppen av formastelighet å kritisere Guds gjerninger på grunnlag av menneskers dømmekraft. Hvem tør da klandre den Allmektige eller trette med ham? Så visst ikke Job. «Da svarte Job [Jehova] og sa: Nei, jeg er for ringe; hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mer til orde — ja to ganger, men jeg gjør det ikke mer.» Han ga uttrykk for sin anger uten mange ord, og han prøvde ikke å rettferdiggjøre seg selv. Han sa ganske enkelt: «Jeg er for ringe.» — Job 39: 36—38.

At dette var klokt sagt av Job, kommer tydelig til uttrykk i det Jehova videre sa:

«Og [Jehova] svarte Job ut av stormen og sa: Omgjord dine lender som en mann! Jeg vil spørre deg, og du skal lære meg. Vil du endog gjøre min rettferdighet til intet? Vil du dømme meg skyldig, så du får rett? Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans? Pryd deg med majestet og høyhet og kle deg i glans og herlighet! La din vrede strømme fram og se på alle overmodige og ydmyk dem! Se på alle overmodige og bøy dem og tred de ugudelige ned der de står! Skjul dem alle i støvet, bind deres ansikter fast i mørket! Da skal også jeg prise deg, fordi din høyre hånd kan hjelpe deg.» — Job 40: 1—9.

Kan noe menneske tvile på at Gud har rett til å være universets Overherre? Har noe menneske «slik en arm som Gud» som han kan ydmyke de stolte og onde med og skjule dem i jordens støv slik som Gud vil gjøre det i Harmageddon-krigen? Hvis det er tilfelle, sier Jehova, «da skal også jeg prise deg, fordi din høyre hånd kan hjelpe deg». Det er ikke mennesker, men Jehovas arm og høyre hånd som vil fri de rettferdige fra de onde. Harmageddon er Guds krig hvor han vil hevde sitt overherredømme. Ingen jordiske skapninger behøver å kjempe for Gud i denne krigen. Når menneskene ikke kan utføre Guds arbeid, har de ingen rett til å påstå at Gud ikke gjør sitt arbeid på den rette måten.

Vi bør vokte oss for å kalle Gud urettferdig eller å klandre hans handlinger. «Vi er vel ikke sterkere enn han?» (1 Kor. 10: 22) La oss huske disse ordene i Esaias 45: 9: «Ve den som tretter med sin skaper, et skår blant andre skår av jord! Kan leiret si til ham som former det: Hva gjør du?»

La oss som Job finne vår rette plass. Etter at han hadde fått denne nye kunnskapen, erkjente han menneskenes svakhet og Guds storhet. I likhet med Job bør de kristne få det rette syn på sin stilling. Ja, de trenger å se hvor betydningsløs deres egen rettferdiggjørelse er sammenlignet med herliggjørelsen av Jehovas navn og overherredømme. La oss ikke klandre Gud. La oss si: «Jeg vil vise at min skaper har rett.» — Job 36: 3.