Kapittel 3

Da mennesket var sammen med Gud i paradiset

 1. Hvor lenge var Gud den eneste som var til? Forklar.

BIBELEN der at Gud «skapte himmelen», og at han «har skapt alt». Har du noen gang tenkt over hva dette innebærer? Disse uttrykkene antyder at det var en tid da Gud var helt alene. (Esaias 42: 5; Efeserne 3: 9) Ingenting av det skapte fantes den gangen. I en evig fortid var således Gud helt alene og var ennå ikke blitt Skaper. Profeten Moses kunne derfor si i bønn til Gud. «Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du Gud.» (Salme 90: 2) I hele denne evige fortid før skapelsen savnet ikke Gud noen gang selskap.

 2. Hva bestemte Gud seg for å bli, og hvilke forpliktelser påtok han seg dermed?

² Den tid kom da Gud satte seg fore å bli far. Det betydde ikke at han hadde til hensikt å skape livløse ting, ting uten fornuft. Det betydde at han hadde til hensikt å frambringe levende, fornuftutstyrte skapninger, sønner som hadde en viss likhet med ham, deres Far. Han bestemte seg med andre ord for å påta seg familieforpliktelser, å bli far til mange barn. Hva slags sønner ville han først frambringe? Ikke menneskelige sønner, for da måtte han først ha dannet en jord som de kunne bo på. Det er naturlig at han ville frambringe sønner som var himmelske, lik ham selv, og åndelige, akkurat som han selv er en ånd. De ville således bli hans åndesønner. De ville kunne se ham og tre fram for hans åsyn, og han ville kunne tale med dem direkte.

 3. Hvordan vet vi at det fantes himmelske Guds sønner allerede før jorden ble skapt?

³ At det finnes slike åndesønner av Gud, er ikke bare religiøs fantasi. Han som skrev Jobs bok, sannsynligvis profeten Moses, omtaler disse åndesønner i bokens første kapittel, idet han sier: «Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg fram for [Jehova].» (Job 1: 6) I Job 2: 1 fortelles det om en annen anledning da disse himmelske sønner av den sanne Gud kom sammen. At Guds åndesønner eksisterte i de usynlige himler før jorden ble skapt, ble understreket den gang Gud talte til Job fra det usynlige og spurte ham: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?. . . mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?» Disse Guds sønner, som var strålende som morgenstjerner på himmelen, var tydeligvis interessert i Guds hensikt med jorden, og de beundret uten tvil den måten Gud skapte den på da han ’bredte Norden ut over det øde rom og hengte jorden på intet’. — Job 38: 4—7; 26: 7.

 4. a) Hva kan den av Guds sønner som ble skapt først, med rette kalles i forbindelse med skaperverket og Guds familie? b) Hvordan omtaler visdommen seg selv i Ordspråkene 8: 22—31?

⁴ Hvem var den første åndesønn Gud skapte? Denne sønn ville med rette kunne kalles Guds skapnings begynnelse. Og fordi han var det første medlem av Guds himmelske familie, kunne han også kalles hele skapningens førstefødte. Dette minner oss om det som sies i Ordspråkene, kapittel 8, hvor den guddommelige visdom blir framstilt som en person som taler om seg selv. Ettersom ordet «visdom» (hhakh·mahʹ) er hunkjønn i den hebraiske grunntekst, omtaler visdommen seg selv som en hunkjønnsperson. (Ordspråkene 8: 1—4) Den guddommelige visdom eksisterer naturligvis ikke atskilt fra Gud. Visdommen har alltid eksistert i ham, og den er derfor ikke blitt skapt. Det er interessant å høre hvordan visdommen omtaler seg selv som en hunkjønnsperson, spesielt der hvor den sier:

«[Jehova] [hebraisk: JHVH, יהוה] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var. Da avgrunnene ennå ikke var til, ble jeg født, da der ennå ikke fantes kilder fylt med vann. Før fjellene ble senket ned, før haugene ble til ble jeg født, før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump. Da han bygde himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen. Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder, da has satte grense for havet, så vannene ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller — da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn; jeg lekte [hunkjønnsform på hebraisk] på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» — Ordspråkene 8: 22—31.

 5. Hvorfor er jødiske ledere interessert i hvordan disse ordene i Ordspråkene er blitt forklart siden vår tidsregnings begynnelse?

⁵ Jødiske ledere er interessert i hvordan disse versene i Bibelen blir forklart. I Soncino Press-utgaven av Ordspråkene, av 1945, finner vi følgende fotnote til dette avsnittet: «For den jødiske leser er denne fortolkningen av stor betydning i betraktning av de tidlige kirkefedres kristologiske bruk av dette avsnittet.»a I hvert fall taler Ordspråkene 8: 22 om noe som ble skapt som begynnelsen til Jehova Guds skaperverk, som hans «første verk» — en visdom som er blitt skapt!

KJERUBER, ENGLER OG SERAFER

 6. Hva sies det om kjeruber i 1 Mosebok og i Salmene?

⁶ Bibelen inndeler disse himmelske «Guds sønner» i minst tre kategorier. Den første av de kategoriene som nevnes, er «kjerubene». Første Mosebok 3: 24 forteller om at Gud satte noen kjeruber foran det jordiske paradis for å «vokte veien til livsens tre». Salmisten Asaf viser at kjerubene befinner seg i nærheten av Guds trone og står lojalt på hans side, idet han sier: «Du som troner over kjerubene, åpenbar deg i herlighet!» (Salme 80: 1, 2) Den samme tanken kommer fram i Salme 99: 1, hvor det sies: «[Jehova] er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster.»

 7. Hvordan forbandt kong Esekias kjerubene med Gud?

⁷ Kong Esekias, som representerte den høyeste Gud på den jordiske trone i Jerusalem, forbandt også kjerubene med den himmelske trone hvor universets Overherre befinner seg, da han ba: «[Jehova], hærskarenes Gud, Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker, du har gjort himmelen og jorden.» (Esaias 37: 16) Vi ser altså at det flere steder sies at den store Skaper, universets Overherre, troner over de himmelske «Guds sønner» som omtales som kjeruber.

 8. Hvilke begivenheter i Abrahams, Lots og Jakobs liv bekrefter at det finnes engler?

⁸ Foruten de «Guds sønner» som blir omtalt som kjeruber, har vi englene i alminnelighet. Det er ingen grunn til å tvile på at det eksisterer slike usynlige åndeskapninger, for det finnes mange eksempler på at de har vist seg for mennesker. Omkring år 1919 f. Kr. materialiserte tre av Jehova Guds engler seg og viste seg for patriarken Abraham i Mamres terebintelund i Kana’ans land i Palestina. Kort tid deretter besøkte disse materialiserte englene Abrahams nevø Lot i byen Sodoma ved Dødehavet, nærmere bestemt dagen før denne onde byen ble tilintetgjort med ild og svovel, som regnet ned over den. (1 Mosebok 18: 1 til 19: 29) Over 100 år senere var Abrahams sønnesønn Jakob på vei sørover til det sted hvor hans bestefar hadde pleid å ligge i leir, og på veien dit opplevde han det vi leser i 1 Mosebok 32: 1, 2: «Og Jakob dro videre, og Guds engler møtte ham. Da Jakob så dem, sa han: Dette er Guds leir. Og han kalte stedet Mahana’im [som betyr «to leirer»].»

 9. a) Hva betyr ordet «engel»? b) Hvordan blir engler brukt, og kan mennesker hindre dem i å utføre sitt oppdrag?

⁹ Det bibelske ordet for engel betyr også «sendebud», slik det framgår av Malakias 3: 1, hvor vi leser: «Se, jeg sender mitt bud [sendebud, NW; eller min engel], og han skal rydde vei for mitt åsyn.» Ved mange anledninger er engler blitt sendt ut for å overbringe et budskap eller for å utføre et bestemt oppdrag. Mennesker kan ikke hindre dem i å utføre sitt gudgitte oppdrag, for de er i besittelse av langt større styrke og makt enn menneskene. Salmisten var klar over dette. Han sa: «[Jehova] har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting. Lov [Jehova], I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst! Lov [Jehova], alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje!» — Salme 103: 19—21.

10. a) Hvilken holdning inntar serafene overfor Gud? b) Hva opplevde Esaias i forbindelse med serafer, og hva viser dette?

¹⁰ Enda en kategori av de himmelske «Guds sønner» er serafene. Disse åndeskapningene er meget ærbødige overfor Gud. Dette framgår av et syn profeten Esaias fikk. La oss lese hans beskrivelse av det: «I det år kong Ussias døde [778/777 f. Kr.], så jeg [Jehova] sitte på en høy, høy trone, og slepet av hans kåpe oppfylte templet. Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er [Jehova], hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.» Dette fikk profeten Esaias til å rope i dødsangst på grunn av sin urene tilstand. «Da,» forteller Esaias, «fløy en av serafene bort til meg med en gloende stein i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sont.» (Esaias 6: 1—7) Dette viser at serafene er interessert i å hjelpe oss slik at vi kan være hellige, akkurat som Gud er hellig.

11. Hvor stor er Guds familie av himmelske «sønner», og hvorfor har disse en annen natur enn vi mennesker?

¹¹ Disse himmelske «Guds sønner» — kjerubene, serafene og englene — utgjør til sammen mange millioner. Da profeten Daniel befant seg i Babylon, ble han inspirert til å skrive følgende om et syn han hadde av en himmelsk rettssal: «Mens jeg så på dette, ble det satt stoler fram, og en gammel av dager satte seg; . . . tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen [= 100 000 000] sto foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet.» (Daniel 7: 9, 10) Dette store antall av himmelske «Guds sønner» vitner om den kolossale virksomhet den himmelske Far, Jehova Gud, den Allmektige, utfoldet under skapelsen. Han har en enestående familie av lydige sønner i himmelen. De er ikke skapninger av kjøtt og blod, for de ble skapt før jorden, som vi skapninger av kjøtt og blod lever på. Disse himmelske «Guds sønner» er i stedet åndelige, akkurat som Gud selv er ånd, og de er således av en helt annen natur enn de jordiske menneskeskapninger.

12. Hvorfor kan de himmelske «Guds sønner» ikke innbefatte menneskesjeler som er blitt overført til åndeverdenen?

¹² Det skarpe skillet mellom Gud og mennesker (for eksempel fortidens egyptere) og mellom ånd og kjød blir framholdt i profetien i Esaias 31: 3, hvor israelittene blir frarådet å se hen til de militariserte egyptere for å få hjelp. Vi leser der: «Egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd.» Og i Salmene sies det direkte at de himmelske «Guds sønner» er av en annen natur enn vi mennesker: «Min sjel, lov [Jehova]! [Jehova] min Gud, du er såre stor, høyhet og herlighet har du ikledd deg. Han hyller seg i lys som i et kledebon, han spenner himmelen ut som et telt, han . . . som gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en fortærende ild.» (Salme 104: 1—4, vers 4 fra NW) Bibelen utelukker den religiøse oppfatning at det blant englene skulle være menneskesjeler som er blitt overført fra jorden til de usynlige himler. De åndelige «Guds sønner» er alle brødre; de er alle sønner av den samme himmelske Far.

MENNESKETS SKAPELSE

13. Hvilken holdning inntar en god far til sine barn?

¹³ En god far er glad i sine barn. Han har ikke noe ønske om å gjøre dem til djevler, og han finner ikke noen glede i å pine og torturere dem. Han har deres beste i tankene. Han ønsker å kunne glede seg over dem fordi de gjenspeiler hans bilde og er til ære for ham og viser ham tilbørlig respekt og lydighet. For mange år siden skrev en konge som selv var far til mange barn, under inspirasjon: «En vis sønn gleder sin far.» «Den rettferdiges far skal juble; den som får en vis sønn, skal glede seg over ham.» — Ordspråkene 10: 1; 23: 24.

14. Hva kan sies om Jehova som far sammenlignet med en jordisk far?

¹⁴ Salmisten David skrev om den holdning den himmelske Far inntar overfor sine fornuftutstyrte skapninger: «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» (Salme 103: 13, 14) Jehova viser selv hva han venter av sine barn, når han sier: «En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre; er nå jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for meg?» (Malakias 1: 6) Jehova, den himmelske Far, er ikke en jordisk far underlegen med hensyn til å vise de rette egenskaper overfor sine skapninger, for han sier: «Jeg vil spare dem, liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham.» — Malakias 3: 17.

15. Hva var Guds motiv for å skape barn av en ringere natur enn de himmelske sønners, og hva ville på den måten komme til uttrykk?

¹⁵ Det var utelukkende et kjærlig motiv som drev Jehova Gud til å bestemme seg for å bli far til barn av en ny natur. Disse barna skulle altså ikke få åndelig, himmelsk natur. Deres natur ville bli ringere enn den åndelige natur, og de ville derfor være underlagt visse begrensninger som de himmelske «Guds sønner» ikke var underlagt. Dette ville imidlertid ikke skape noen vanskeligheter for dem; de ville fullt ut kunne glede seg over livet. De ville være av kjøtt og blod og altså ha en menneskelig natur. Grunnen til at den himmelske Far skapte barn av en slik ringere natur, var ikke at han var misfornøyd med sin store familie av åndesønner, eller at han trengte noe nytt, noe som kunne gi ham en ny form for atspredelse. Nei, han gjorde det for ytterligere å legge for dagen den store visdom han som Skaper var i besittelse av, og også for å la sin kjærlighet omfatte enda flere skapninger.

16. a) Hva måtte Gud frambringe før han kunne skape en familie av menneskelig natur? b) Hva var hans erklærte hensikt med å skape jorden?

¹⁶ Men først måtte han skaffe til veie det materiale som han kunne bruke når han skulle skape denne familie med en menneskelig natur og likeledes et passende bosted for den. Med dette i tankene skapte han jorden, en planet i det stjernesystem som vi nå kaller Melkeveien. Det er her Bibelen begynner sin storslagne beretning med ordene: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1 Mosebok 1: 1) Fylt av kjærlighet og omsorg sørget Gud for at forholdene og miljøet på jordens avkjølte, størknede overflate ble slik at menneskene kunne bo der. Han forteller hva hans hensikt med jorden er, når han sier:

«Så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk.» — Esaias 45: 18.

17. Hvordan sørget Skaperen for at hans menneskelige families behov kunne dekkes?

¹⁷ Hans menneskelige barn ville måtte puste for å kunne opprettholde livet, og derfor sørget han for en atmosfære rundt jorden. De ville trenge vann som de kunne drikke, og derfor sørget han for rikelig med vann. De måtte ha planter å spise, og det tilveiebrakte han også. De måtte ha sollys for å kunne se og for å kunne bevare helsen, og han fjernet derfor alt det kosmiske støv som hindret solen i å skinne på jorden, og senere renset han atmosfæren, slik at lyset fra solen, månen og stjernene kunne trenge ned til jordens overflate. Menneskene måtte regelmessig ha hvile og søvn, og den store Skaper lot derfor jorden rotere, slik at det vekselvis ble dag og natt. Han lot det vrimle med fisk og andre havdyr, lot vingede skapninger fly gjennom luften og frambrakte en rik variasjon av landdyr, og alle disse skapningene fikk sin bestemte plass i naturens husholdning. Alt dette gjorde den vise og kjærlige Skaper i løpet av seks skapelsesperioder som han kalte dager. — 1 Mosebok 1: 1—25.

18. Når bekjentgjorde Gud at han ville frambringe det som skulle utgjøre kronen på hans jordiske skaperverk?

¹⁸ Henimot slutten av den sjette skapelsesperiode var forholdene på jorden slik at den himmelske Far kunne begynne å skape menneskene. Han kunngjorde nå hva som skulle utgjøre kronen på hans jordiske skaperverk, slik vi leser i 1 Mosebok 1: 26: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.»

19. Talte Gud til seg selv i 1 Mosebok 1: 26? Forklar.

¹⁹ I den hebraiske tekst til denne skapelsesberetning er ordet for «Gud» e·lo·himʹ, og det er flertallsformen av e·loʹah. Når flertallsformen benyttes her, betegner den storhet og opphøydhet; den blir ikke brukt for å vise at det er tale om to, tre eller flere guder. Det er grunnen til at de verb som brukes sammen med E·lo·himʹ, står i entall. Når vi leser: «Og Gud [E·lo·himʹ] sa: La oss», betyr det derfor ikke at Gud snakket til seg selv. Han er ikke en treenig gud, en gud som består av tre personer, slik at den ene personen i ham sa til de to andre personene i ham: «La oss.» I 1 Mosebok 2: 4 blir denne Skaper kalt «Gud [Jehova]», og senere sa skribenten, profeten Moses: «Hør, Israel! [Jehova] vår Gud, [Jehova] er én.» Det finnes ikke to eller tre Jehova’er, bare en! Tanken om en treenig gud eller en treenighet er av hedensk opprinnelse. Treenighetslæren er en gudsbespottelig usannhet. — 5 Mosebok 6: 4.

20. Hvem var ordene «La oss gjøre mennesker» høyst sannsynlig rettet til? Begrunn svaret.

²⁰ Da Gud (E·lo·himʹ) sa: «La oss», talte han følgelig til minst én foruten seg selv der i åndeverdenen. Det er likevel neppe sannsynlig at han talte til alle de 100 000 000 eller flere engler som tjener ham, og ba dem om å samarbeide med ham om å skape mennesket. Det er rimeligere å anta at han talte til sin førstefødte himmelske Sønn, den førstefødte av alt det skapte, Guds skapnings begynnelse. Som den førstefødte i Guds himmelske familie ville denne sønn få den forrett og ære å bli oppfordret til å samarbeide med sin himmelske Far ved skapelsen av mennesket på jorden. Dette ville forenkle saken. Ettersom denne førstefødte himmelske sønn var skapt i sin himmelske Fars «bilde» og etter hans «lignelse», kunne Gud med rette si til ham: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» Å være skapt i Guds bilde og etter hans lignelse vil på ingen måte si å være Jehova Guds likemann. Et bilde er ikke selve virkeligheten!

DET FØRSTE MENNESKE I PARADISET

21. Hvor sies det at mennesket ble satt i paradiset?

²¹ Første Mosebok, kapittel 2, inneholder en detaljert beskrivelse av menneskets skapelse. I versene 7 og 8 leser vi: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel. Og Gud [Jehova] plantet en hage i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.» Den gamle syriske oversettelsen av Bibelen bruker ordet «paradis» i stedet for ordet «hage». Det samme gjør den katolske Douay-oversettelsen. Det sies der: «Og Herren Gud hadde fra begynnelsen av plantet et gledens paradis, hvori han satte mennesket som han hadde dannet.» — 1 Mosebok 2: 8.

22. Hvilken tanke ønsker mange religiøse mennesker å legge i 1 Mosebok 2: 7?

²² La oss igjen se hva 1 Mosebok 2: 7 sier om menneskets skapelse. Sier dette skriftstedet at Jehova ga mennesket en sjel som var atskilt fra og forskjellig fra dets legeme? Det er den tanke mange religiøse mennesker gjerne vil legge i dette skriftstedet. En spansk bibeloversettelse av F. Torres Amat og S. L. Copello av 1942 sier således: «Da dannet Herren Gud mennesket av jordens dynn og åndet livets ånde eller ånd inn i dets ansikt, og mennesket forble levendegjort med en fornuftutstyrt sjel.»b Denne gjengivelsen er helt annerledes enn den vi finner i den katolske Douay-oversettelsen, hvor det sies: «Og mennesket ble en levende sjel.» Denne oversettelsen har, som vi ser, den samme tanken som den vanlige norske oversettelsen. For at de av våre lesere som kan engelsk, skal kunne se hva som sies i den hebraiske tekst ord for ord (leses fra høyre til venstre), gjengir vi her denne delen av 1 Mosebok 2: 7 fra The Interlinear Literal Translation of the Hebrew Old Testament av G. R. Berry, 1896/1897:

the LORD God formed man of the dust of the ground, and breathed into his nostrils the breath of life; and man became a living soul. 8 ¶ And the LORD God planted a garden

יְהוָֹה אֱלֹהִים אֶת־הָאָדָם עָפָר מִן־הָאֲדָמָה

,ground the from dust [of out] man (the) God Jehovah

וַיִּפַּח בְּאַפָּיו נִשְׁמַת חַיִּים וַיְהִי הָאָדָם

man (the) became and ;life of breath nostrils his in breathed and

8 לְנֶפֶשׁ חַיָּה וַיִּטַּע יְהוָֹה אֱלֹהִים גַּן בְּעֵדֶן

Eden in garden a God Jehovah planted And living soul a (for) ¶

23. Hva skjer med sjelen når menneskelegemet dør?

²³ Ettersom Guds inspirerte Ord klart og tydelig sier: «Mennesket ble til en levende sjel», er mennesket en sjel. Bibelen forteller sannheten! Den er autoriteten hva dette angår. Det var de hedenske filosofer i gammel tid, som ikke hadde Guds skrevne Ord, som sa at mennesket har en usynlig, åndelig sjel som går til åndeverdenen når menneskelegemet dør. Ordet for «sjel» i den hebraiske tekst er nephʹesh; i den greske oversettelsen Septuaginta er det psy·kheʹ. Det går sjelen på samme måte som det går legemet. Det er ikke bare legemet som dør, men som Jehova Gud sier i Esekiel 18: 4 (eldre norsk overs.): «Se, alle sjeler hører meg til, . . . den sjel som synder, den skal dø.» (Se også vers 20.)

24. Hvorfor er et «naturlig legeme» forskjellig fra et «åndelig legeme»?

²⁴ Mennesket er ikke av ånd, åndelig. Mennesket er av jorden, jordisk. Som det sies: «Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld.» (1 Mosebok 2: 7) Det legemet Gud skapte til mennesket, besto av grunnstoffer fra jorden og atmosfæren. Det var ikke et åndelig legeme, og det kan heller ikke gjøres åndelig, slik at det blir usynlig og tar bolig i åndeverdenen. Det var et fysisk eller naturlig legeme, et legeme som var forskjellig fra de åndelige legemer som de himmelske «Guds sønner» har. Det forholder seg slik som en bibelkommentator i det første århundre sa: «Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det òg et åndelig legeme.» De to slags legemer må ikke forveksles med hverandre, og det blir heller ikke gjort i Bibelen. — 1 Korintierne 15: 44.

25. Hva blåste ifølge Bibelen Gud inn i menneskets nese for å gjøre mennesket til en «levende sjel», i motsetning til det gresk filosofi lærer?

²⁵ Det nakne menneskelegeme som Gud dannet av jordens muld der i gledens paradis, var fullkomment. Ingen av dets nødvendige deler eller lemmer manglet. «Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier.» (5 Mosebok 32: 4) «Se, dette er det eneste jeg har funnet ut,» sa den vise kong Salomo, «at Gud skapte mennesket som det skulle være.» (Predikeren 7: 29) Da Gud gjorde dette første menneskelegeme levende, slik at det kunne virke som det skulle, tok han ikke en ulegemlig «sjel» (psy·kheʹ)c, som ifølge gresk oppfatning flagret rundt som en sommerfugl, fra himmelen og blåste den inn i det livløse legemet. Gud blåste heller ikke bare luft inn i legemet for å få lungene til å funksjonere. Han benyttet ikke noe i likhet med munn-til-munn-metoden, som en bruker for å gjenopplive en som har druknet. Det Gud blåste inn i legemets nese, blir kalt «livets ånde», og det fylte ikke bare lungene med luft, men ga også legemet den livskraft som åndedrettet opprettholder. På denne måten ’ble mennesket til en levende sjel’.

26. Hvorfor fikk det første menneske navnet Adam, og hvordan ga Gud Adams liv en hensikt?

²⁶ Jehova Gud ble far eller livgiver til den første menneskesjel. De stoffer som menneskets legeme ble dannet av, ble tatt fra jorden, som på hebraisk kalles a·da·mahʹ, og derfor ble denne levende sjel passende kalt Adam. (1 Mosebok 5: 1, 2) Den himmelske Far hadde en hensikt med å sette sin jordiske sønn i Edens paradis, og han ga også Adams liv en hensikt. Vi leser om dette i 1 Mosebok 2: 15: «Og Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.» Gud ga Adam i oppdrag å være gartner, å stelle paradiset. For at vi skal få en idé om hva som vokste i dette jordiske paradis, sies det: «Og Gud [Jehova] plantet en hage i Eden, i Østen, . . . og Gud [Jehova] lot trær av alle slag vokse opp av jorden [a·da·mahʹ], prektige å se til og gode å ete av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.» (1 Mosebok 2: 8, 9) Ettersom det i hagen fantes ’trær av alle slag, prektige å se til og gode å ete av’, må dette paradis ha vært et vakkert sted. Blant de trær som var «gode å ete av», var fikentreet.

27. Hvordan sørget Gud for at Adam ikke var alene i paradiset, og for at han ble kjent med de andre skapninger som var der?

²⁷ Bare en kjærlig Gud kunne ha gitt sin jordiske sønn dette gledens paradis som et hjem, det aller beste som fantes på jorden. Ettersom Adam var fullkommen, kunne han på en fullkommen måte verdsette denne hagen og dens skjønnhet. Han var ikke alene der. Det var forskjellige slag av fisk i den elven som gikk ut fra hagen, og som forgreinet seg til de områder som lå utenfor hagen. (1 Mosebok 2: 10—14) Det var også et variert fugleliv der, foruten landdyr, både tamme og ville. Gud sørget for at Adam ble kjent med disse laverestående jordiske skapningene.

«Og Gud [Jehova] hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning [nephʹesh], så skulle den hete. Så ga mennesket navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like.» — 1 Mosebok 2: 19, 20.

28. Hvorfor følte Adam seg ikke beslektet med apen?

²⁸ Blant de ville dyr som ble ledet til Adam, var det også en langarmet, håret skapning. Adam kalte den goph, og vi kaller den nå «ape». (1 Kongebok 10: 22; 2 Krønikebok 9: 21) Da Adam så denne apen, følte han seg ikke på noen måte beslektet med den. Han trodde ikke at han var en etterkommer av den. Han utbrøt ikke gledestrålende: «Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt.» På grunn av de opplysninger Adam hadde fått fra Gud, visste han at denne goph (apen) var blitt skapt tidligere på den sjette skapelsesdag, og at han selv ble skapt særskilt av Gud, uten noen kjødelig forbindelse med apen eller noen annen av de laverestående jordiske skapningene. Adam visste at det fantes fire slags kjøtt. Som det ble sagt for 1900 år siden, i full overensstemmelse med de nyeste vitenskapelige oppdagelser: «Ikke alt kjøtt er det samme kjøtt, men ett er kjøtt i mennesker, et annet i fe, et annet i fugler, et annet i fisker.» (1 Korintierne 15: 39) Nei, selv om Guds Ord omtalte goph (apen) som en «levende sjel», viste den seg ikke å være en passende medhjelp og livsledsager for Adam. — 1 Mosebok 2: 20.

29. Hvorfor talte ikke Adam med slangen eller tilba noen av dyrene?

²⁹ Da Adam betraktet alle markens ville dyr, så han nede på jorden eller oppe i et tre en lang, skjellet skapning som beveget seg framover uten lemmer. Adam kalte den na·hhashʹ, som for oss betyr «slange». Den begynte ikke å snakke med Adam, og han snakket heller ikke med den. Den kunne ikke snakke; den frambrakte bare en vislende lyd. Adam var ikke redd for den eller for de andre ville dyrene. Han betraktet ikke noen av dem som hellige og tilba dem ikke, ikke engang kuene. Hans Gud hadde satt ham til å herske over dem, for han var Guds jordiske sønn, som var skapt i Guds bilde og etter hans lignelse. Han tilba derfor bare sin himmelske Far, den sanne Gud, Jehova.

MULIGHET FOR Å OPPNÅ EVIG LIV PÅ JORDEN

30, 31. a) Hvor lenge var det meningen at Adam skulle leve, og hvor skulle han leve? b) Hvilken lydighetsprøve satte Gud med full rett Adam på?

³⁰ Hvor lenge skulle Adam leve, og hvor skulle han leve? Det var ikke Guds mening at Adam skulle dø og ikke lenger kunne stelle Edens paradis. Jorden skulle ikke være uten mennesker. Gud stilte Adam i utsikt å leve for evig på jorden i Edens paradis. Det avhang imidlertid av om han til evig tid ville være lydig mot sin Gud og Skaper. Gud ga ikke Adam noen syndige tilbøyeligheter eller en tendens til å være ulydig. Gud hadde i stedet gitt sin jordiske sønn de guddommelige egenskapene rettferdighet, visdom, makt og kjærlighet og en fullkommen moralsk sans. I betraktning av at han selv hadde overherredømmet over hele universet, kunne han imidlertid med rette og uten å nære noen mistanke til Adam sette denne sin jordiske sønn på en prøve. Den prøve han satte Adam på, betydde en meget liten begrensning av Adams frihet. Vi leser:

³¹ «Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» — 1 Mosebok 2: 16, 17.

32. Måtte Adam spise av treet til kunnskap om godt og ondt for å få leve evig?

³² Her lot den store Livgiver sin sønn Adam bli stilt overfor to muligheter — evig liv eller evig død. Hvis han var ulydig mot sin guddommelige, himmelske Far, ville det bety den visse død for ham til evig tid. Men hvis han var lydig som en kjærlig sønn mot sin far, ville det føre til evig liv. Hvis Adam fortsatte å være lydig, ville han ikke bli belønnet med å komme til himmelen, for han var ikke skapt for å leve i himmelen sammen med englene, men for å leve for evig på jorden i gledens paradis. «Himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.» (Salme 115: 16) Adam måtte ikke spise av treet til kunnskap om godt og ondt for å kunne leve evig, men han måtte få spise av «livsens tre» midt i hagen for å kunne gjøre det. — 1 Mosebok 3: 22.

33. Hva mente Gud tydeligvis med uttrykket «på den dag du eter av det»? Begrunn svaret.

³³ Men hvordan skulle Adam forstå uttrykket «på den dag du eter av det»? Han hadde ingen grunn til å tenke på en dag på 1000 år, slik som profeten Moses langt senere gjorde da han sa til Jehova Gud: «Tusen år er i dine øyne som den dag i går.» (Salme 90: 1, 4) Han tenkte ikke: ’Hvis jeg nå er ulydig og må dø, har jeg likevel mesteparten av den 1000 år lange dagen igjen, og det er jo ikke så verst.’ Adam hadde ingen grunn til å resonnere slik. Da Gud brukte ordet «dag», må Adam derfor ha oppfattet det som en dag på 24 timer. Ettersom Gud uten tvil talte på en slik måte at hans jordiske sønn kunne forstå hva han mente, må han altså ha ment en dag på 24 timer. Han mente ikke: ’På den tusenårige dag du eter av det, skal du dø.’ En slik betydning ville svekke styrken i Guds advarsel.

34. Hvordan fikk Adam befalingen angående det forbudte tre, og hvor lenge kunne han ha nytt fellesskapet med Gud?

³⁴ Adam fikk denne kraftige advarselen direkte fra Gud, selv om Gud kanskje talte til ham gjennom en usynlig engel. Det var Guds ord, Guds budskap. Gud talte til Adam fra det usynlige. Han brukte ikke en av de laverestående dyreskapningene, for eksempel en slange, til å overbringe sin befaling til sin jordiske sønn Adam. Hvis det hadde vært tilfelle, kunne denne dyreskapningen etter den tiden ha blitt brukt som et symbol på Gud og ha blitt æret og betraktet som hellig. Den sanne Gud ønsker ikke å bli tilbedt gjennom en dyreskapning. Adam i gledens paradis tilba Gud direkte. Hvis han i kjærlighet hadde fortsatt med å gjøre det til evig tid, ville kommuniseringen med Gud uten tvil også ha blitt opprettholdt for evig. Hvilket enestående privilegium ville det derfor ikke ha vært for Adam å få være sammen med Gud i det jordiske paradis i all evighet!

[Fotnoter]