«Det kjennes av hans gjerninger»
Hvis primitive redskaper av stein må være laget av en tenkende skapning, er ikke da de levende skapningers langt mer kompliserte organisme et bevis for at det finnes en vis og mektig Skaper?
HVIS det går et steinskred i en fjellskråning, venter vi å få se en stor haug med kampestein ved foten av skråningen når skredet er over. Vi ville ikke tro våre egne øyne hvis alle steinene dannet et vakkert steinhus — for oppføringen av et hus krever planlegging og fagarbeid. Et vakkert hus blir ikke til uten at det står en arkitekt bak, og uten at noen utfører et godt fagarbeid. Dette er i samsvar med det som sies i Hebreerne 3: 4: «Hvert hus blir jo gjort av noen.»
En arkeolog graver i jorden og finner en rund, glatt, avlang stein som på midten har en rille som går hele veien rundt. Han er ikke et øyeblikk i tvil om at steinen er blitt bearbeidet av et primitivt menneske. Han er overbevist om at den har vært festet til en stokk ved hjelp av en lærreim og har vært brukt som hammer eller som våpen. Han finner også en flat flintestein med en skarp kant og er sikker på at den ble laget av et «steinaldermenneske» som har brukt den som øks eller skraperedskap. Eller en liten skarp flintestein som er formet som en pilespiss, overbeviser ham om at denne er blitt tilvirket av et menneske som har brukt den som spiss på en pil eller et spyd. Arkeologen trekker den slutning at disse steinene må være bearbeidet med et bestemt formål for øye, ikke at de er blitt slik ved en tilfeldighet.
Et verk forteller noe om sin opphavsmann. De ovennevnte redskaper og våpen er primitive. Deres opphavsmenn blir derfor betraktet som primitive mennesker, for aper framstiller ikke våpen, og de moderne våpen er langt mer skarpsindig uttenkt. Arkeologen plasserer derfor steinredskapenes opphavsmann, slik han forestiller seg ham, i en steinalder, og antar at hans utseende og intelligens må ha ligget et sted mellom en apes og et nåtidsmenneskes. Han forestiller seg derfor et loddent, lavpannet apemenneske som beveger seg av sted med slepende skritt og en lutende holdning. Det verk en slik skapning etterlot seg, tyder på mer omtanke og innsikt enn en kjepp som en ape kunne ta opp, men det kan ikke sammenlignes med de forseggjorte tingene som menneskene framstiller i dag. Vitenskapsmannen bedømmer således opphavsmannen og hans egenskaper ut fra hans verk.
DE SER BORT FRA SIN EGEN REGEL
Når det gjelder det mangfoldige plante- og dyrelivet på jorden, resonnerer de fleste vitenskapsmenn imidlertid stikk i strid med den oppfatning de ellers har, nemlig at noe som har en tilsiktet tildannelse, må være frambrakt av noen som har intelligens. Selv de enkleste organismer er langt mer komplisert enn primitive steinredskaper. Ja, selv ikke de encellete protozoer kan egentlig kalles enkle, for disse encellete organismene har i seg evnen til å kunne utføre alle de kroppsfunksjoner som utføres av alle organene hos virveldyrene. En protozo er i seg selv en komplisert organisme. Vitenskapsmenn som er tilhengere av evolusjonsteorien, hevder at disse kompliserte organismene ikke er skapt av noen, men er blitt til ved en tilfeldighet. Sammenlignet med sannsynligheten for at de encellete protozoer skulle oppstå av seg selv, ville det være enkelt for et jordskred eller en rislende bekk å forme et primitivt steinredskap eller for et steinskred å lage et steinhus.
Når det gjelder frambringelsen av de mest kompliserte organismer i universet, er det da fordommer som er basert på følelser som får mange fornuftutstyrte mennesker til å glemme sin egen logiske regel, som går ut på at noe som har en tilsiktet tildannelse, vitner om å være frambrakt av en forstandig person og om hans egenskaper? Deres regel er i samsvar med Bibelen, men de forkaster Bibelens anvendelse av den: «Hans usynlige vesen [egenskaper, NW], både hans evige kraft og hans guddommelighet er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger.» (Rom. 1: 20) De vil aldri godta at et primitivt steinredskap er blitt til ved en tilfeldighet, men de godtar villig at ikke bare et encellet dyr, men alt liv på jorden, mennesket innbefattet, er blitt til ved en tilfeldighet. De vegrer seg for å innrømme at en stor Skaper og Konstruktør står bak alle universets undere. La oss se litt nærmere på noen få av disse undere. Tenk så over om de egenskaper som de vitner om, bare skyldes blinde krefters spill.
JORDSMONNET
På den tredje skapelsesdag sa Jehova: «Det tørre land komme til syne!» (1 Mos. 1: 9) Dette gjorde det mulig for planter å vokse på landjorden. Men for at disse plantene skulle kunne trives, måtte det være et slikt forunderlig stoff som jord. Er jord et forunderlig stoff? Er ikke jord noe av det mest alminnelige som finnes? Jo, det er det, men jordsmonnet er en viktig ressurs og i dag er en bekymret fordi erosjonen på jordoverflaten resulterer i stadig større støvfulle områder og krypende ørkener. Mange steder har det tatt tusener av år før fjell er blitt til fruktbar jord. Stein og fjell forvitres; sopp slår seg ned og spirer og sender ut skudd som det setter seg alger på, og sopp og alger danner i forening lav. Det gror lav på overflaten av stein og fjell, som derved forvitres ytterligere, og det dannes et tynt lag jord som kan gi næring til mose. Denne mosen, som lever og dør, danner mer jord som gir grobunn for frøplanter. Eroderende krefter får jorden til å samle seg i fordypninger hvor det kan vokse høyere plantesorter og til slutt også trær.
Plantene feller bladene og dør også selv, bakterier får dette til å gå i forråtnelse, og det dannes en rik organisk muldjord. Mikrober bryter ned disse organiske forbindelsene til enkle næringsstoffer som plantene trenger. Vi forestiller oss kanskje jorden som en fast masse, men mange typer muldjord er fylt med luft og vann og en mengde levende organismer. Omkring 50 gram jordpartikler kan ha overflater, som hvis de ble «brettet ut», ville dekke fire hektar. I tempererte områder kan en teskje med jord inneholde over fem milliarder levende organismer! Hver eneste av disse er i seg selv et under, og alt dette er nødvendig for at «jorden skal gi sin grøde». (Esek. 34: 27) Jordsmonnet er absolutt ikke noe å forakte. Uten det ville det ikke være noe liv på jorden.
NAVIGATØRER MED UFATTELIGE EVNER
For å unngå kulden og finne føde trekker mange fugler hvert år. Deres evne til å navigere er imponerende og noe som menneskene ennå ikke fullt ut forstår. Når kulden setter inn på den nordlige halvkulen, hvordan vet da fuglene at det er varmere og mer mat i sør og ikke i øst eller i vest? Og når de vender tilbake om våren, hvordan vet de da at de skal fly mot nord? Det er forskjellige hormoner som avgis til blodet, som forteller dem det. Noen trekkfugler flyr hundrevis av kilometer, andre tusener, og finner det samme stedet som de forlot seks måneder tidligere. Terner og heiloer flyr over 6000 kilometer i hver retning. Årsungene foretar turen på egen hånd og for første gang. Så sent som i middelalderen nektet naturforskere å tro at fuglene virkelig trekker, men kom med fantastiske forklaringer på hvordan fuglene kom til syne om våren og forsvant om høsten. Men allerede i det sjuende århundre før Kristus talte Bibelen om fugletrekket: «Endog storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme.» — Jer. 8: 7.
Selv etter at naturforskerne hadde erkjent at de store fuglene trekker, holdt de fast ved at de små fuglene krysset verdenshavene ved å «haike» på ryggen av større fugler. Men den lille amerikanske sangfuglen blackpoll warbler (Dendroica Striata) greier dette på egne vinger, i likhet med mange andre av fugleverdenens dverger. Den forlater Alaska om høsten og flyr i flere etapper til New Englands kyst, hvor den venter på gunstig vær. Så setter den kursen ut over Atlanterhavet og flyr i tre til fem dager inntil den når den nordøstlige kysten av Sør-Amerika. Denne lille fuglen, som bare veier omkring 20 gram, flyr non-stop i flere dager og tilbakelegger nesten 4000 kilometer! Hvilken datamaskin finnes det i fuglens lille hode som kan gi opplysninger om hva klokken er, beregne solens bevegelser, gjøre bruk av stjernene og sammenligne alt dette med et kart med bestemmelsesstedet, ja, som til og med leder den sikkert fram selv om himmelen er overskyet? Kan noen innerst inne virkelig tro at denne lille sangfuglen er blitt til ved en tilfeldighet?
Forsøk med brevduer har vist at fuglene har enda et navigasjonssystem til rådighet. Hvis brevduer stenges inne i en mørk kasse, føres bort langs en kroket rute og slippes løs 1000 kilometer fra sine dueslag, er de hjemme igjen etter et døgn. Hvis solen skinner, navigerer de ved hjelp av den. Men de kan også vende tilbake når det er overskyet, og om natten. De kan merke jordens magnetfelt og navigere ved hjelp av det. En har gjort et forsøk med en flokk duer som ble sloppet løs. Halvparten av dem hadde magneter festet til ryggen, og dette hindret dem i å gjøre bruk av jordens magnetfelt. På en solskinnsdag vendte hele dueflokken tilbake. Men på en overskyet dag vendte bare de duer som ikke hadde magneter på ryggen, tilbake, mens de som hadde magneter, kretset omkring på måfå. I mange år mente en at jordens magnetfelt var altfor svakt til at noen skapning kunne merke det. Nå vet vitenskapsmenn at ikke bare fugler, men også honningbier kan merke det. Nyere forsøk tyder på at også visse snegler er følsomme overfor jordmagnetismen.
Det er ikke bare fugler som trekker. Det gjør også hvaler, seler, skilpadder, ål, krabber, fisk, sommerfugler og visse reinsdyr. Andre foretrekker imidlertid å unnslippe vinterkulden ved å grave seg ned der hvor de er, og sove vintersøvn. Ved å studere det lille jordekornet har en fått et innblikk i de bemerkelsesverdige fysiologiske forandringer som inntreffer hos dyr som ligger i vinterdvale. Kroppstemperaturen faller til noen få grader over den lave temperaturen som er utenfor hulen. Hjertet slår bare en eller to ganger i minuttet. Når jordekornet er i aktivitet, trekker det pusten kanskje flere hundre ganger i minuttet, men når det ligger i dvale, trekker det bare pusten en gang hvert femte minutt. Og likevel er blodet fortsatt mettet med oksygen, samtidig som musklene, som så å si ikke brukes, bevarer sin spenstighet. Hva er det som får dyret til å falle i søvn om høsten og våkne opp om våren? Det er ikke bare været. Det er et kjemisk stoff som avgis til blodet, og som får jordekornet til å gå i hi, og et annet kjemisk stoff som får det til å våkne opp. Ved hjelp av slike kjemiske stoffer har vitenskapsmenn fått dyr som går i dvale, til å begynne sin lange vintersøvn allerede midt på sommeren.
Job sa om slike undere: «Jeg har talt om det jeg ikke forsto, om det som var meg for underlig, og som jeg ikke skjønte.» — Job 42: 3.
EN MANGFOLDIGHET AV GENIALE INNRETNINGER
Husker du det primitive steinredskapet som ikke bare kunne være frambrakt ved et tilfelle? Ha dette i tankene når du overveier om det følgende kunne ha blitt til ved en tilfeldighet.
De fleste vet at kameleonen fanger insekter ved å slenge tungen flere centimeter ut av munnen. Men vet du hvordan kameleonen er i stand til å gjøre dette? Bak i munnen har den en kjegleformet knokkel, tungebeinet, som ligger vannrett med spissen framover. Den hule tungen sitter fast ved tungebeinets rot og omslutter det som et langt, rynket erme over en arm. Lengdemuskler holder tungen stramt tilbake i trekkspillfolder over tungebeinet. Rundt tungespissen sitter det noen ringmuskler som hviler omkring spissen av tungebeinet. Kameleonens kulerunde øyne, som den kan bevege uavhengig av hverandre, oppdager et insekt innen rekkevidde. Lengdemusklene trekker seg sammen og holder tungen fast tilbake over tungebeinet, spent som en fjær. Plutselig strammes tungens ringmuskler omkring spissen av det glatte tungebeinet samtidig som lengdemusklene, som holder tungen tilbake som en fjær, slappes, og tungen slenges ut. Insektet henger fast på den klebrige tungespissen, og den lange, slappe tungen trekkes nå langsomt tilbake. Det kan sammenlignes med det som skjer når en gutt skyter med kirsebærstein eller våte vannmelonkjerner ved å presse tommelfingeren og pekefingeren sammen om dem. I dette tilfelle er det bare det glatte, våte tungebeinet som blir hvor det er, mens tungespissen skytes fram når ringmusklene trekker seg sammen. En så genial innretning må det stå en konstruktør bak.
Bombarderbillen benytter bomber for å skremme rovlystne fiender. I et indre depot oppbevarer den tre forskjellige kjemiske stoffer som utskilles av noen kjertler. Når en fiende nærmer seg, slippes stoffene gjennom en ventil inn i et kammer med kraftige vegger. Der blir de tilsatt et enzym som får stoffene til å eksplodere, og en svovelholdig gass støtes ut gjennom en dyse som kan vendes i alle retninger. Bombarderbillen kan avfyre en hel rekke bomber dusinvis av ganger i løpet av få minutter, hver gang med et hørbart knall. Fienden trekker seg tilbake, undertiden med skader. Denne billen har således sitt eget laboratorium, den framstiller giftgassbomber, og den bruker dem meget målbevisst. Den er i det hele tatt en forferdelig, liten bombefabrikk!
En familie av vannbiller som kalles virvlere har bifokale øyne, slik at disse billene kan se både over og under vannoverflaten i sjøer og dammer. Men dette er ikke det mest forunderlige ved virvleren. Den kan fly, krabbe, gå på vannet og dykke. Når den dykker, omgir den seg med en luftboble, som fungerer som lunge. Luftboblen mottar karbondioksyd fra billen og avgir det til vannet, og den overfører oksygen fra vannet til billen. Virvleren kan oppholde seg under vann i flere timer. Billens underside liker seg i vann, men oversiden, den øverste halvdelen av de sammensatte øynene innbefattet, smøres med vannavstøtende fett, som utskilles av noen kjertler. Når den er over vannet, farer den fram og tilbake over vannoverflaten og lager små bølger i sitt kjølvann. Når disse krusningene rammer sjøbredden eller noen gjenstander på vannoverflaten — kanskje en annen virvler eller et spiselig insekt — blir de reflektert som nye små bølger. Ved hjelp av to følehorn som billen holder ned mot vannet, kan den oppfatte bølgenes budskap om omgivelsene. Den fanger sin føde og unngår å kollidere med hundrevis av andre biller som i likhet med den selv farer hektisk fram og tilbake; alle sender ut bølger, men hver enkelt registrerer bare sine egne. Systemet virker både dag og natt. Vannbølgene er for virvleren det som lydbølgene er for flaggermusen. Hvilken datamaskin må ikke denne billen ha inne i sitt lille hode!
«INTET NYTT UNDER SOLEN»
Folk betrakter tekniske bedrifter og beundrer dem som har utført dem. Hos levende skapninger kan de iaktta nøyaktig de samme prinsipper som blir anvendt med et formål for øye, men likevel sier de at dette bare skyldes en tilfeldighet. Menneskelige oppfinnere anvender i virkeligheten bare prinsipper som allerede eksisterer. Det meste har vært anvendt tidligere. Som Salomo sa: «Det er intet nytt under solen.» (Pred. 1: 9) I boken Bionics av Daniel Halacy jr. leser vi på side 19:
«Et fly med en vingeprofil som er formet etter en fuglevinge, er sendt ut på markedet. Et gummifirma har eksperimentert med å forsyne båter med en kunstig ’hud’, som er en etterligning av huden til noen sjødyr. En ny fartsmåler til fly er blitt framstilt etter modell av en billes øyne, og et fjernsynskamera er blitt forbedret ved at en etterlignet mekanismen i hesteskokrabbens øyne.»
Mennesker studerer Jehova Guds skaperverk for å oppdage de geniale mekanismer som finnes der, slik at de kan gjøre bruk av dem i sine egne oppfinnelser. Dette minner oss om ordene i Job 12: 7—9: «Men spør du dyrene, de skal lære deg, og himmelens fugler, de skal si deg det, eller tal til jorden, og den skal lære deg, og havets fisker skal fortelle deg det. Hvem skjønner ikke av alt dette at det er [Jehovas] hånd som har skapt det?» Oppfinnere ønsker å ha æren for sine bedrifter, men altfor ofte unnlater de å ære ham som fra først av «viselig» har dannet alt. — Sl. 104: 24.
I Ordspråkene 6: 8 taler Bibelen om høstmauren: «[Den sørger] . . . om sommeren for sitt livsopphold og sanker om høsten sin føde.» I mange hundre år tvilte en på at det fantes maur som høstet og lagret korn, men i 1871 oppdaget en britisk naturforsker noen forrådskammer til slike maur. Det finnes også maur som steller med avlinger, holder slaver og husdyr. Termitter og bier har luftkondisjonering i sine tuer og kuber. Honningbiene kan også ved sin dans i mørket vise andre bier hvor det finnes nektar, hvor langt borte den er, og i hvilken retning den befinner seg. Insektene har på mange områder en forbløffende evne til å gjøre ting som mennesker ikke kan. De er «overvettes vise», slik Bibelen sier. Jehova Gud har skapt dem slik. — Ordspr. 30: 24.
«Vann, vann overalt, men ikke en dråpe å drikke,» heter det i et ordtak om havet. Det finnes imidlertid noen sjøfugler som har kjertler som kan avsalte sjøvannet. Det finnes fisk (ål og andre) som kan sende ut elektrisk strøm på opptil 400 volt. Mange fisker, marker og insekter sender ut kaldt lys, til stor misunnelse for vitenskapsmenn som ikke kan overføre elektrisk strøm til lys uten at noe går tapt som varme. Flaggermus og delfiner har en innebygd sonar, vepser lager papir, maur bygger broer, bevere bygger demninger, og visse slanger har en innebygd termostat som er følsom for temperaturforandringer på bare en tusendel grad celsius. Insekter som lever i sjøer og dammer, bruker snorkler og dykkerklokker, blekkspruter beveger seg etter jetprinsippet, og edderkopper kan framstille sju forskjellige slags spinn, lage nett og lassoer, og ungene deres reiser som ballongskippere tusener av kilometer gjennom luften i stor høyde. En hunnmøll sender ut en parfymeduft som en hann ti kilometer borte kan kjenne hvis bare et enkelt molekyl fra parfymen kommer i kontakt med følehornene på den. Laksene vender tilbake til den elven de kom fra, etter å ha tilbrakt flere år ute i sjøen, fordi de kan huske den lukten som var karakteristisk for den hjemlige elven, og kan kjenne den igjen når de svømmer tilbake til farvannene langs kysten.
Jehova henledet Jobs oppmerksomhet på skaperverkets undere. Hva svarte Job? Han sa: «Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for deg.» — Job 42: 2.
Alle disse undere kan ikke eksistere uten at det er en som har skapt det hele. Evolusjonistene hevder at de er blitt til ved ’naturlig utvalg og ved at de best skikkede overlever’. Men problemet er hvordan disse best skikkede er blitt til, ikke hvordan de har overlevd. Det kan ikke finne sted noen utvelgelse hvis det ikke er noe å velge imellom. En kan ikke begynne å bygge et hus før byggematerialene har kommet. Som Bibelen sier: «Hvert hus blir jo gjort av noen; men den som har gjort alt, er Gud.» Bevisene for dette ser vi overalt. Mange av dem som mener det er innlysende at et primitivt steinredskap må være frambrakt av et apemenneske, kan ikke se at hele det imponerende skaperverket gjenspeiler Guds egenskaper. De er «uten unnskyldning». (Rom. 1: 20) Men la oss ha ’øyne som ser’ at Jehova er til, slik hele hans skaperverk vitner om. — Matt. 13: 14—16.
[Bilde på side 8]
KAMELEON
tungebein
ringmuskler
tungemuskler
sentralknokkel
klebrig tunge, insekt sitter fast
[Bilde på side 9]
Bombarderbille
[Bilde på side 10]
Navigasjon, sonar, jetprinsippet, hagedyrking, kommunikasjon — hvem gjorde først bruk av dette?