Døden — en dør til hva?

Er døden en fiende eller en venn? Er den slutten på alt, eller en dør til liv? Hvilke forhold kommer de døde i? Blir de velsignet? Eller blir de pint? Eller hviler de? Hvem kommer til himmelen, hvis det er noen som gjør det? Har noe menneske noensinne vendt tilbake fra dødens rike for å beskrive det? Finnes det noe håp om at noen i det hele tatt vil gjøre det? Menneskene har mange og høyst forskjellige oppfatninger, men hva sier Bibelen? Denne artikkelen framholder dens autoritative svar.

DØDEN er noe som de fleste av oss ikke er rede til. Den er noe som ganske enkelt ikke passer inn i våre planer.» Slik talte hans eminense Dean Pike ved St. Johannes katedral i New York i en søndagspreken i fjor. Og det er sant, menneskets sinn er slik at en instinktivt gyser bare en tenker på eller hører om døden. Dean Pike fortsatte: «Vi dekker over vårt ubehag ved å bruke milde uttrykk — ’hun gikk bort’ eller ’vandret bort’ — eller ved den vennlige talemåte begravelsesbyråenes menn bruker, som legger et uvisshetens slør over det hele ved å snakke om ’søvn’ og om ’paradiset’ uten noen nærmere forklaringer.»

Noen prøver på hvordan døden forsøkes definert, gir et livaktig bilde av hvordan det menneskelige sinn søker en måte å unnslippe det uunngåelige på. Døden er blitt betegnet som en «herlig opplevelse . . . en guddommelig forfremmelse», «porten til en annen form for eksistens» og «en åpen dør til evig frihet». Andre forsikrer freidig: «Jeg tror at den personlige bevissthet overlever sjokket av den fysiske episode vi kaller døden.» «Jeg skal ikke på noen måte, ikke i noen grad, dø. Hele Jeg, det virkelige Jeg, Jeg selv, skal unnslippe døden.» «Derfor kan jeg håpe og endog tro . . . at ’det ikke er noen død — det som ser slik ut, er en overgang.’»

«Og hvordan har du nå tenkt å unngå døden?» spør skeptikeren. Med et vennlig smil belærer hans religiøse venn ham: «Men kjære deg, du dør ikke i virkeligheten. Ditt indre Jeg, din udødelige sjel, den uforgjengelige gnist fra Gud i deg, fortsetter å leve evig.» En katolsk autoritet sier: «Sjelen er forskjellen mellom et lik og et levende vesen; . . . Den er utrustet med åndelige egenskaper, . . . som vil gjøre den i stand til å leve og virke når den er atskilt fra legemet. Etter som den ikke er materiell, kan den aldri bli ødelagt.» Hva skjer så med den når døden inntreffer? En presbyteriansk autoritet sier: «De rettferdiges sjeler, som da er gjort fullkomne i hellighet, blir tatt imot i de høyeste himler, . . . og de ondes sjeler blir kastet i helvete.» Og hva er det som venter dem der? Evangelisten Billy Graham svarer: «Himmelen er et virkelig sted, . . . for et herlig sted det kommer til å være — med gullgater og perleporter . . . og treet som bærer forskjellig slags frukt hver måned.» Og med hensyn til helvete sier han: «Det vil være gråt og jammer og tenners gnissel. Jeg tror . . . at det er bokstavelig ild i helvete, men hvis det ikke er bokstavelig ild i helvete, da sikter Bibelen til noe langt verre når den taler om helvetes ild. Uansett hva det kommer til å være, er det så forferdelig at det ikke kan forklares med menneskers ord.»

Men det er mange mennesker som så å si befinner seg midt imellom. De føler seg ikke verdige til å komme til himmelen og mener at de absolutt ikke fortjener å komme til helvete. For slike mennesker har den katolske lære sørget for et passende sted: «Det er en meget behageligere tanke,» hevder de, «at det finnes, mennesker som ikke er riktig gode nok til å komme til himmelen, men som likevel ikke er onde nok til å komme til helvete, og at de blir sendt til skjærsilden for å bli der inntil de er tilstrekkelig renset til å komme til himmelen.»

Hva foretrekker du? Hvilken tanke ansporer deg mest til å leve et religiøst liv? Himmelens glede, eller helvetes pine? Mange mener at truselen om en brennende framtid er uunnværlig hvis de skal kunne omvende menneskene og holde fast på dem, og det ser ut til at statistikken støtter dette. For å nevne et eksempel: Billy Grahams «detaljerte bilde av himmelen [omtalt ovenfor] fikk 145 tilhørere til å reise seg for å erklære at de ville gi seg hen til Kristus. Men 350 meldte seg den kvelden han beskrev helvete».

Hvordan reagerer du overfor slike læresetninger? Er du tilfreds? eller er du engstelig? Kanskje litt forvirret har enkelte ganske betenkt spurt: «Hvordan kan en kjærlighetens Gud pine menneskene, selv om de er onde, i all evighet ved å la dem gjennomgå pinefulle smerter for sine forgåelser?» De har sett den siviliserte verdens avsky for Adolf Hitlers vanvittige galskap da han stekte mennesker levende i veldige ovner, og spør: «Er Gud verre enn Hitler? Hans offer bukket iallfall til slutt under for en barmhjertig bevisstløshet. Det sies at Gud ikke engang lar sine offer få lov til det, men at de skal stekes og svis og brennes evindelig og alltid!» Mange er de som i avsky har vendt seg bort fra en himmel og en Gud som kunne være så hjerteløs.

Guds ord kommer en til hjelp

Klart og tydelig lyder Guds Ord for å «utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid». (Heb. 2: 15) Dette er ikke bare menneskelig filosofering eller «lærd gjetting»! Gud, som dannet menneskesjelen, forteller oss hva som vil skje med den hvis den synder: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 4, KJ og eldre norsk overs.) Hva var det det sto: ’Den skal pines’? Nei! «Den skal dø.»

Sannheten i dette bekreftes av Guds egen beskrivelse av hva som utgjør en sjel. Han oppgir faktisk de enkelte bestanddeler av den aller første menneskesjel når han sier: «Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1 Mos. 2: 7) Legg merke til at det ikke var sjelen Gud på denne måte blåste inn i mennesket, som om denne sjelen var noe uhåndgripelig og atskilt fra det fysiske menneske. I stedet måtte det til både den innblåste «livets ånde» og legemet, som var dannet av «jordens muld», for å frambringe en mennesekesjel. Mennesket hadde ikke en sjel; mennesket var en sjel. Hvis legemet av støv og livets ånde ble skilt fra hverandre, ville det derfor bety døden for sjelen.

Hvis sjelen ikke kan dø, hvorfor står det da i forbindelse med at Josvas styrker inntok byen Hasor, at «hver sjel som var der, slo de med sverdets egg»? Hvorfor ba da David om redning fra sine forfølgere, «forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte»? (Jos. 11: 11; Sl. 7: 3) Man kan ikke unngå å komme til den konklusjon at sjelen kan røres av ødeleggelsesredskaper. Sjelen kan dø og dør også.

«Hvordan er det så med himmelen?»

«Davids sjel kunne umulig lide en slik skjebne,» protesterer kritikerne. «Hans udødelige sjel og sjelene til alle andre trofaste mennesker før og etter ham hadde i vente å oppnå himmelens ufattelige herlighet. Ingen verdslig ting, uansett hvor mektig eller skarp den var, kunne hindre deres sjeler på veien til herligheten.» Men fór Davids «sjel» av sted til himmelen da han døde? Apostelen svarer klart og tydelig: «David, . . . både døde og ble begravet, og hans graver iblant oss den dag i dag; . . . David fór ikke opp til himmelen.» (Ap. gj. 2: 29, 34) Nei, det var med David som med Adam — han hadde ikke en sjel — han var en sjel, og derfor døde sjelen David, ble begravet og var fremdeles ikke oppreist til liv i himmelen på apostlenes tid. Det var forresten ingen andre heller, bortsett fra Kristus Jesus selv. Jesu tydelige og uimotsigelige ord lød slik: «Dog er ingen steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen.» (Joh. 3: 13) Etter som Jesus var «førstegrøden» av dem som ble oppreist til liv i himmelen, kunne ingen andre komme foran ham. (1 Kor. 15: 20) Jesu spesielle bønn, «jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg», viser videre at selv da dette himmelske håp ble åpnet, var det bare en meget spesiell foranstaltning, som ikke gjaldt hele menneskeslekten, men bare noen få utvalgte, en ’liten hjord’ Rikets arvinger. — Joh. 17: 24; Luk. 12: 32.

Hvordan forholder det seg med helvete?

Nå melder dette spørsmålet seg: «Hvis det bare er noen få som kommer til himmelen, hvordan skal det da gå med alle de andre trofaste menn og kvinner som har levd her på jorden?» Den trofaste Jakob, som trodde at hans elskede sønn Josef var død, sa trøstesløst: «Jeg skal med sorg fare ned til min sønn i Sheol!» (1 Mos. 37: 35, NW) Sheol er det hebraiske ordet som på norsk er oversatt med «dødsriket» (engelske oversettere har gjengitt det med hell som betyr «helvete»), og derfor er «dødsriket» (engelsk, «helvete») det stedet som den rettferdige Jakob ventet å komme til. Vær ikke forbauset over dette, for den rettferdige Job ba til og med om å få komme dit! Han sa: «Å om du ville gjemme meg i Sheol!» — Job 14: 13, AS.

Er dette en sjokkerende uttalelse? På ingen måte, for disse mennene fortjente så visst ikke å bli pint, og det er klart at Job ikke ville ha bedt om å få komme til helvete (eller «dødsriket», som den norske oversettelsen sier) hvis han mente det var et pinested. Det ville ha vært det samme som å be om å bli pint! Nei, «de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, . . . for det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i Sheol, dit du går». (Pred. 9: 5, 10, AS) Sheol eller Hades er ganske enkelt menneskeslektens felles grav.

Men hva så med den «helvetes ild» som er nevnt i Markus 9: 47, 48, King James-oversettelsen? Det er riktig at Jesus her viste det uønskelige ved å bli «kastet i helvetes ild, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.» (Se også Matteus 18: 9) Her er imidlertid ordet «helvete» ikke en oversettelse av Sheol eller Hades, som vi tidligere har omtalt, men det er en oversettelse av ordet Gehenna. Dette skriftstedet kan derfor ikke settes i forbindelse med dem som taler om forholdene i Sheol eller Hades, for tidligere skriftsteder har vist at det ikke finnes noen kunnskap, klokskap eller visdom på det stedet som betegnes med disse ordene, og at man derfor hverken kunne føle smerte eller være i stand til å lide av ild der, selv om det fantes slik ild der.

Hva betyr så dette nye ordet, Gehenna? Dette greske ordet kommer fra et hebraisk uttrykk, gey hinnom, eller «Hinnoms dal», som igjen hentyder til den gamle dalen med det navnet utenfor Jerusalems søndre og vestre murer. Denne dalen ble byens avfallsplass og forbrenningssted hvor man kvittet seg av med søppel, smuss, slakteavfall, døde dyrekropper og døde forbrytere som ble ansett for å være så onde at de ikke kunne få noen oppstandelse. Den ble et symbol på fullstendig ødeleggelse, og det var i virkeligheten det som var hensikten med de fortærende flammene som stadig ble holdt ved like og ble forsterket ved at det ble kastet på svovel. De ujevne sidene i dalen var bestrødd med avfall og ble på den måten en yngleplass for mark og larver.

Jesu ord som er sitert ovenfor, hentydet derfor ikke til et sted hvor levende ting ble pint, men til et sted hvor døde ting, onde ting, ble kremert, gjort til aske, tilintetgjort. Hans ord var beregnet på å gi jødene, som var kjent med disse ting, et bilde av den skjebne som ventet de onde, den samme skjebne som han holdt fram for de gjetlignende motstandere av hans tjenere i de siste dager, nemlig «evig avskjærelse» i en ødeleggelse som var like fullstendig som ødeleggelsen av avfall i en overopphetet forbrenningsovn. — Matt. 25: 41, 46, NW.

Hvilket håp er det for de døde?

«Det er et godt spørsmål,» vil enkelte si. «Hvis det bare er noen få som kommer til himmelen, og alle andre går til hvile i Sheol eller Hades eller kanskje til et Gehenna med fullstendig og endelig tilintetgjørelse, hva blir det så til med oss? Vi kan likså godt la våre håp gå til hvile også og glemme alt om en framtid bortenfor det nåværende liv.» Men det er ikke tilfelle. Vi er ikke nødt til å komme til en slik pessimistisk konklusjon, for atter en gang kommer Guds Ord oss til hjelp med et fast og virkelig håp for alle dem som ønsker å benytte seg av det.

Dette håpet er oppstandelsen, et av de temaer som går sterkest igjen gjennom hele Bibelen. «Abraham . . . tenkte at Gud er mektig endog til å oppvekke [Isak] fra de døde.» Job ba til Gud: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket [Sheol, graven] . . . sette meg et tidsmål og så komme meg i hu!» Ja, alle de trofaste i fordums tid hadde det faste håp at «de kunne få del i en bedre oppstandelse». — Heb. 11: 17—19; Job 14: 13; Heb. 11: 35.

Men hvis den religiøse læren om menneskets udødelighet var sann, ville faktisk deres håp ha vært unødvendig og meningsløst. Hvordan det? Fordi «oppstandelse», tatt fra det greske ordet anastasis, betyr en gjenoppståen til liv. Hvis man i virkeligheten ikke er død, hvordan kan man da gjenoppstå til liv? Enkelte sier at når mennesket dør, er det mer levende enn noensinne. Hvis det var tilfelle, ville det ikke være behov for noen oppstandelse. Det ville være overflødig særlig hvis vedkommende menneske hadde kommet til himmelen straks det døde. Hvorfor skulle det da bringes tilbake til et jordisk legeme ved en oppstandelse? Nei, det er bare fordi menneskene «farer ned i dødsrikets stillhet» når de dør, at det er nødvendig med en oppstandelse. — Sl. 115: 17.

Døden viker for livet

«Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For etter som døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.» (1 Kor. 15: 20—22) Ja, Jesu gjenreiste liv, som ble bevitnet av over «fem hundre brødre», forsikrer oss nå om vårt oppstandelseshåp, «for liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg». — 1 Kor. 15: 7; Joh. 5: 26, NW.

Denne fantastiske gaven tilbyr Sønnen Kristus Jesus først sin «lille hjord» av Rikets arvinger. Det er ved Herrens annet «nærvær» at «de som er døde i forening med Kristus, skal oppstå først». (1 Tess. 4: 15—17, NW) De som fremdeles er i live når hans usynlige nærvær begynner, må fortsette å tjene ham trofast inntil døden, og da vil de straks bli belønnet med en himmelsk oppstandelse. Etterat disse personer, i et antall av «hundre og fire og førti tusen . . . kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet», på denne måte er blitt gjenreist til liv i himmelen, vil Jesu uvurderlige livets gave bli tilbudt andre. (Åpb. 14: 1, 4) Da vil det finne sted en ytterligere oppfyllelse av Jesu ord: «Alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som har gjort godt, til en livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til en dommens oppstandelse.» (Joh. 5: 28, 29, NW) Denne større oppstandelse kommer til å gjelde alle trofaste mennesker før Jesu tid og også siden da, som har dødd eller kommer til å dø trofaste, men som ikke har hatt et himmelsk håp. Den kommer også til å gjelde dem som i uvitenhet «gjorde ondt», som for eksempel den røveren som Jesus i sin dødsstund lovte: «Du skal være med meg i Paradiset.» — Luk. 23: 43, NW.

Oppstandelsen — døren til evig liv

Da skal menneskenes sanne håp om «evig frihet», om evig liv bli virkeliggjort under paradisiske forhold på jorden. Dette blir ikke utført i kraft av en atskilt «udødelig sjel», slik at man må tilskrive menneskets uforgjengelighet makten til å gjennomføre det, men det er i kraft av at døde sjeler gjenreises til liv, til ære for den eneste som er mektig nok til å utføre et slikt mirakel, Jehova Gud. Han skal gjøre det, ikke ved å overse at døden er et faktum, men ved å gripe fatt i døden og kaste den og dens forbundsfelle Hades (dødsriket, menneskeslektens felles grav) i «ildsjøen», «den annen død». (Åpb. 20: 14) I dette høyst symbolske språk i Åpenbaringen ser vi avbildet for oss vårt virkelige grunnlag for seier over døden. Vår «dør til livet» er ikke dødens svepe, men oppstandelsens gave. Vi er takknemlige for denne gaven og dens framtidsutsikter, og vår takk og hyllest går ikke til en iboende udødelighet som vi ikke har, men til Gud, «som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» — 1 Kor. 15: 57.