Vårt minne om dem som er døde

Er det Gud som tar våre kjære til seg?

Hva sier Guds eget Ord?

DØDEN er noe unaturlig for oss mennesker, for mennesket ble ikke skapt for å dø. Det var Skaperens hensikt at mennesket skulle leve. Derfor skaper døden sorg hos gjenlevende slektninger og venner, som føler et stort tap. Vi husker våre kjære, deres personlighet, deres varme, deres kjærlighet og forhåpninger, og det gjør oss bedrøvet.

Lider vi et varig tap når noen dør? Bør den bedrøvelse som døden forårsaker, gjøre oss helt nedtrykt av sorg og håpløshet? Bibelen sier at de som tror på Gud, «ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp». — 1 Tess. 4: 13, 14; 2 Kor. 1: 3, 4.

Kan vi så med rette si at Gud har «tatt til seg» den som har dødd? Nei, for døden blir kalt en «fiende» i Bibelen, og Gud samarbeider ikke med menneskenes fiender. Han lover tvert imot å tilintetgjøre døden i likhet med alle andre fiender av menneskeheten. — 1 Kor. 15: 26.

Dødens opprinnelse og dens tilintetgjørelse

Hvordan kom døden inn i verden? Ved at menneskene var ulydige mot Gud, noe Djevelen tilskyndte dem til å være. Adam gjorde opprør mot Gud. Derfor ’kom synden inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden trengte således igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle’. — Rom. 5: 12; 1 Mos. 2: 17; 3: 19.

Det er naturlig å være interessert i å få vite hvilken tilstand de døde befinner seg i. Du vil kanskje spørre: Hvor er de døde? Bibelen sier at de er i sheol eller hades. Disse to ordene, som forekommer henholdsvis i de hebraiske og de greske skrifter, blir i den vanlige norske oversettelsen gjengitt med det uklare ordet «dødsriket», men de betyr i virkeligheten menneskehetens felles grav. De som er i sheol (hades), er virkelig døde; de blir ikke pint. «De døde vet ikke noen ting.» «Det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket,» sier Bibelen. (Pred. 9: 5, 10; 1 Mos. 42: 38) Jesus var selv der i deler av tre dager. Apostelen Peter sa at Jesus var i dødsriket eller hades, men at han ikke ble forlatt av Gud, for Gud oppreiste ham fra de døde. — Ap. gj. 2: 31, 32, vers 31 fra NW.

Jesus sammenlignet den tilstand hans venn Lasarus var i da han var død, med en ubevisst søvn. Han sa til sine disipler: «Jeg går for å vekke ham.» Da hans disipler ikke forsto hva Jesus mente, sa han rett ut til dem: «Lasarus er død.» Det fortelles ikke at Lasarus beskrev noen opplevelser som han hadde hatt i de fire dagene han var død. — Joh. 11: 11—14.

Løftet om at døden skal tilintetgjøres på grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer, holder fram et håp for alle som har mistet en av sine kjære. Det er naturligvis ikke nok at døden blir tilintetgjort. De døde må også bringes tilbake til livet. Ettersom Kristi offer er «for alle», må også alle de døde på en eller annen måte få gagn av det, og det vil de. (1 Tim. 2: 5, 6) Gud lover ikke bare å tilintetgjøre døden, men også dødsriket (sheol, hades), den felles grav.

Dette betyr at gravplassene kommer til å bli fjernet. Hvordan kan det gå til? Jo, ved at gravene tømmes for de døde. Gud gir dette løftet: «Av dødsrikets vold vil jeg fri dem ut, fra døden vil jeg forløse dem. Død! Hvor er din pest? Dødsrike! Hvor er din sott?» (Hos. 13: 14; 1 Kor. 15: 55) Apostelen Johannes sier idet han beskriver sitt syn: «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen.» — Åpb. 20: 13, 14.

Guds minne og oppstandelsen

Dette betyr at våre kjære som har gått bort, vil få en oppstandelse. For en velsignelse! For et strålende håp og for en vidunderlig trøst! Oppstandelsen er mulig takket være Guds minne og makt. Job ba om at Gud måtte skjule ham i dødsriket eller sheol og huske ham etter en tid. (Job 14: 13) Han viste på den måten at han trodde at de døde skulle få en oppstandelse, og at de ikke var glemt og borte for alltid. Den ugjerningsmannen som ble henrettet ved siden av Jesus, hadde uten tvil den samme oppfatning, for han ba om at Jesus måtte huske ham når han kom i sitt rike. — Luk. 23: 42.

Vi sørger kanskje fordi noen få er døde, men hvor mye mer bedrøvet må ikke Gud være på grunn av den ynkelige tilstand menneskeheten har befunnet seg i i løpet av de snart 6000 år den har vært underlagt synd og død! (Klag. 3: 33; Esek. 18: 32) At han virkelig elsker dem som er døde, blir vist ved at han husker alle trekk ved dem, og ved at han har bevart dem i sitt minne i så lang tid. Når ikke engang en spurv blir glemt av Gud eller ’faller til jorden uten at han vet det’, husker han helt sikkert mennesker som han vil oppreise fra de døde. — Matt. 10: 29, 30, NW; Luk. 12: 6, 7.

Minnet om de døde blir gradvis svakere for oss mennesker, men ikke for Gud. Ikke desto mindre kan vi i mange år huske deres personlighet og utseende og ønske å få se dem igjen. Hvor mye bedre kan så ikke Gud huske dem, han som elsket menneskeheten så høyt at han ga sin enbårne Sønn for å gjøre det mulig for dem å få en oppstandelse! (Joh. 3: 16) Gud husker alt og kan bringe personen, ja, nøyaktig den samme personlighet, tilbake til livet her på jorden. Før et barn blir født, kan Gud, hvis han velger det, vite nøyaktig hvilke karaktertrekk det har. Bibelen forteller om tilfelle da han har benyttet seg av denne evnen. Hvor lett vil det ikke da være for ham å rekonstruere et slikt menneskes livsmønster etter at det har levd og har lagt disse karaktertrekk for dagen! — 1 Mos. 16: 11, 12; 25: 23.

Jesus Kristus viste at han kunne bringe en person med alle hans karaktertrekk tilbake fra de døde, da han kalte Lasarus ut av graven. Lasarus’ hjerneceller var da naturligvis blitt nedbrutt, ja, hele legemet var i ferd med å gå i forråtnelse. Hans søster Marta sa: «Herre! han stinker allerede, for han har ligget fire dager.» For at Lasarus skulle kunne bringes tilbake til livet, måtte derfor både personligheten og legemet gjenskapes. — Joh. 11: 39—44.

Guds interesse for de døde

Tro derfor aldri at Gud ikke bryr seg om de døde. Han viste at han var sterkt interessert i menneskeheten, da han sendte sin enbårne Sønn for at denne skulle bli overgitt i opprørske menneskers hender og gi sitt liv som en løsepenge. Gud er heller ikke urettferdig og lar derfor ikke bare noen få få nyte godt av løsepengen, noe som kunne ha blitt betegnet som sløseri. Hvis han gjorde det, ville han ikke ha inspirert sin apostel til å skrive: «For liksom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet. . . . liksom synden hersket ved døden, så skulle også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» — Rom. 5: 19—21.

Hvorfor bruker så ikke Gud nå sin makt til å oppreise de døde? Også her kommer hans kjærlige godhet til uttrykk. Han bringer dem ikke tilbake til livet for at de skal bli utsatt for de lidelser som menneskene opplever nå, da de er i dødsfare hver eneste dag. Han har til hensikt å gjenreise dem når hans messianske konge, Jesus Kristus, har begynt å utøve sitt rettferdige styre over hele jorden. Da vil omgivelsene være ideelle, slik at de virkelig kan leve et lykkelig liv. Jehova og hans Sønn ser uten tvil fram til den tiden med enda større forventning enn vi gjør. — Ap. gj. 17: 31; 24: 15.

Falske læresetninger berøver folk den trøst Guds Ord gir

Hvor bespottelig er det ikke av prester og predikanter å hevde at Gud piner døde mennesker i en skjærsild eller i et brennende helvete, i betraktning av den kjærlige omsorg han har for de levende og de døde! Og hvor grusomt og hjerteløst er det ikke av slike religiøse ledere å oppfordre gjenlevende slektninger og venner til å betale for at de skal hjelpe de avdøde eller deres sjeler ut av et slikt sted, som i virkeligheten ikke finnes!

Et eksempel på mangel på omtanke for dem som har mistet sine kjære, er en traktat som er utgitt av fransiskanermunker i New York. Den sier til leseren: «Meld deg inn i messeforbundet for de levende nå.» «Stol ikke for mye på at dine etterlatte skal hjelpe deg når du faller i Herrens hender og skal dømmes,» heter det i traktaten. «’Ute av øye, ute av sinn,’ vil være de flestes lodd.»

Deretter oppfordrer traktaten folk til å melde inn avdøde slektninger og venner i messeforbundet. «Den vanlige medlemskontingenten» er «fem dollar for de levende. Medlemskapet fortsetter evig etter døden; to dollar for de døde.» «Dine kjære som er gått bort, lider kanskje nå i skjærsilden på grunn av deg,» sier traktaten. Det blir sitert fra en apokryfisk bok, som ikke er noen del av de inspirerte skrifter: «Derfor lot han bære fram sonoffer for de døde, for at de kunne bli forløst fra synden (2 Makk. 12: 46).»

Men det er verdt å merke seg at Judas Makkabeus, som her er sitert, ikke bar fram offer for sjeler som han mente led i en skjærsild. Han tenkte på deres oppstandelse, noe sammenhengen viser. (Versene 43, 44) Og i vers 45 blir det sagt om de døde at de har ’sovnet hen’, ikke at de befinner seg i en skjærsild eller i en bevisst tilstand.

De religiøse ledere har gitt en feilaktig framstilling av de dødes tilstand og benytter seg av den sorg folk føler når de mister sine kjære. De har fått de etterlatte til å betale dem penger ved å spille på deres frykt og følelse av håpløshet. De er derfor i virkeligheten skyldige i pengeutpressing. De lyver og stiller Gud i et falskt lys, og de berøver de levende det håp og den trøst Bibelen gir.

I samsvar med Guds pålitelige løfte og garanti kan de levende ha det sikre håp at deres kjære som har gått bort, skal komme tilbake og få anledning til å oppnå evig liv. Under Kristi rikes styre, som ugjerningsmannen ved Jesu side så fram til, kan de vise at de er mennesker som elsker og følger Guds veiledning.

Hva må så vi som lever, gjøre nå for at vi skal kunne være i live og ønske de døde velkommen tilbake og virkelig være til hjelp for dem? Vi må nå studere Guds Ord, Bibelen, og følge dens rettferdige prinsipper. Ved å gjøre det kan vi få overleve ødeleggelsen av den nåværende tingenes ordning, en ødeleggelse som alle tegn viser er meget nær. (Matt. 24: 7—14, 34; Sef. 2: 3) Hvilken glede vil det ikke være å ønske de døde velkommen tilbake og ha en andel i å hjelpe de oppstandne til å få mer kunnskap om Gud, noe som vil føre til evig liv for dem! — Joh. 17: 3.

[Bilde på side 126]

Finnes det noe pålitelig grunnlag for å tro at de døde vil vende tilbake til livet?