«Hva er til hinder for at jeg blir døpt?»
1, 2. Hvorfor hindret ikke Filip etioperen som nettopp var blitt omvendt, i å bli døpt?
EN AV de første som omvendte seg da det store arbeid med å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag og døpe dem begynte, var en hoffmann fra Etiopia, en jødisk proselytt som vendte tilbake til sitt hjemland etter en reise til Jerusalem for å tilbe i templet. Han satt på vognen sin og leste profeten Esaias. Jehovas engel ledet Filip til å gå å forkynne for ham, og Filip gjorde det. Etter at Filip hadde forklart at Esaias’ profeti var blitt oppfylt på Jesus, tok den etiopiske hoffmannen sin beslutning. Slik måtte det være! Dette var sannheten! Og så forteller beretningen i Apostlenes gjerninger 8: 36—38: «Og som de dro fram på veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se her er vann hva er til hinder for at jeg bli døpt? Og han bød vognen å holde, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham.»
2 Filip hindret ikke den etiopiske hoffmannen i å bli døpt. Han visste at en jødisk proselytt hadde tilstrekkelig kunnskap og forståelse til å vite hva han gjorde. Filip visste at dette ikke var en avgjørelse som var blitt truffet i et øyeblikks innskytelse. Han visste også at etioperen i spørsmålet om moralsk renhet oppfylte de krav som stilles til en som skal bli døpt. Vendte han ikke akkurat nå tilbake etter å ha tilbedt i templet, og hadde han ikke gått så langt som å foreta en strevsom reise for å kunne gjøre det? Hadde ikke Filip blitt kalt av en hellig engel til å vitne for denne mannen, noe som viste at Gud hadde ’veid hjertet’ til etioperen og kalt ham til Guds organisasjon for å tjene? Jo. Hvorfor skulle da Filip hindre ham i å bli døpt?
3—5. Hvilke krav må man oppfylle for å kunne være verdig til å bli døpt?
3 Ingen kan hindre en annen i å bli døpt hvis vedkommende oppfyller de krav Gud stiller. Det er Jehova Gud som avgjør hvilke krav dåpskandidatene må oppfylle. Mennesker som ikke oppfyller de krav Jehova stiller, blir automatisk forhindret av ham da de er uantagelige. Den som døper, eller en forstandig døpt kristen Ordets tjener som kjenner til de faktiske forhold, vil da forklare hvorfor de ikke oppfyller kravene. De som ønsker å gjøre Guds vilje må komme til Gud på hans betingelser og oppfylle de krav han stiller. Bare de mennesker som anerkjenner Jehovas universelle overhøyhet, som setter sin lit til gjenløsningen og er blitt vasket rene, som underordner seg Jehovas Sønns, Kristi Jesu, kongeverdighet og som følger den hellige ånds ledelse, oppfyller kravene for å bli døpt. I denne forbindelse bør man merke seg at det kreves mer enn bare en rent teoretisk bibelkunnskap om disse grunnleggende læresetningene. Man må forstå og anerkjenne dem. En mer detaljert kunnskap fra Bibelen kan komme, og kommer ofte, etter at man har underkastet seg dåpen. Paulus sier angående de kristne på sin tid: «Men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» — 1 Kor. 6: 11.
4 Et annet krav som stilles til alle som framstiller seg til dåp, er nedtegnet for oss i Esaias 52: 11: «Avsted, avsted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder I som bærer Herrens kar!» Det er derfor tydelig at alle som ønsker å gjøre Guds vilje, må skille lag med denne verden og bli rene. De må alle foreta de forandringer som er nødvendig for at de kan bringe sitt liv i harmoni med de moralnormer som er nedtegnet i Guds Ord.
5 De kravene man må oppfylle for å kunne bli døpt, kan derfor oppsummeres i følgende to punkter: 1) Man må ha tilstrekkelig kunnskap og forståelse til å vite hva man går med på å gjøre, og 2) være ren moralsk sett. I enkelte land har Jehovas vitners organisasjon måttet foreta undersøkelser for å forvisse seg om at begge disse kravene blir oppfylt. Hvis noen ikke enda forstår hva dåpen innebærer, da er det ikke tilsynsmennene i organisasjonen som hindrer ham i å bli døpt. Dåpen blir snarere utsatt på grunn av at dåpskandidaten ikke oppfyller kravene. Han forstår ikke hva det innebærer, og oppfyller derfor ikke Guds krav. Et barn som er under ansvarlig alder, kan heller ikke bli døpt, fordi det ikke forstår alt hva dåpen innebærer. Man legger av og til merke til at enkelte voksne ikke er i stand til å forstå alvoret ved det skritt de tar. I land hvor dette er alminnelig, krever organisasjonen at de som framstiller seg til dåp, må ha studert i tilstrekkelig lang tid før de kan bli døpt. Mennesker som trenger å forandre sin livsførsel og bringe den i harmoni med Guds rettferdige krav, kan heller ikke bli døpt før de har foretatt de nødvendige forandringer.
6, 7. a) Hvem må svare på spørsmålet om hvorvidt det er noe som hindrer en i å bli døpt? b) Når er tiden inne til å innvie seg og bli døpt?
6 For alle som er kommet så langt at de har tatt imot sannheten og er rede til å komme til Jehova som rene kar, er tiden kommet da de må stille seg selv det samme spørsmålet som den etiopiske hoffmannen stilte: «Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» Det spørsmål han stilte, var av en selvransakende karakter. Alle må besvare dette spørsmålet med en god samvittighet overfor Gud.
7 Hvis man anerkjenner den sannhet at Jehova er til, og at hans Sønn regjerer, at verdien av hans løsepenge blir anvendt til beste for en, og at Jesus Kristus gir den hellige ånd i tilknytning til Guds synlige organisasjon på jorden, hvis man ikke har noen problemer i forbindelse med kravet om å leve et rent liv, problemer som det tar tid å få ordnet opp i, hvis man har tenkt alvorlig på å gi sitt liv i Guds tjeneste, hva kan man da si med god samvittighet til spørsmålet: «Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» Man kan ikke si noe annet enn det etioperen kom fram til, nemlig: Det er ikke noe som hindrer meg! Ja, slik er det! I det øyeblikk man blir klar over at det ikke er noe som hindrer en i å bli døpt, må han være lydig mot Gud og ikke utsette dåpshandlingen.
8, 9. a) Hvorfor utsetter enkelte av dem som har innvigd seg, dåpen? b) Vil det at man utsetter dåpen, hjelpe en til å oppfylle forpliktelsene?
8 Det er imidlertid enkelte av dem som har innvigd seg, som av en eller annen grunn utsetter dåpen. På enkelte steder på jorden er det så mange som 28 prosent av dem som forkynner Guds rike, som ennå ikke har latt seg døpe. Hvis de har innvigd seg til Gud gjennom Kristus, hva er da grunnen til dette? Hva er det som hindrer dem? Noen få av dem er barn i kunnskap og forståelse, og de bør studere mer for å få den rette forståelse. Andre som er nye i sannheten, har ikke hatt tid til å avlegge denne verdens urene vaner eller til å bringe sitt liv i harmoni med Bibelens prinsipper når det gjelder deres forhold til det annet kjønn. Disse bør ordne opp i sine forhold, bli rene og fortsette med å leve et rent liv. Men de aller fleste av disse menneskene har tilstrekkelig kunnskap til å vite hvor alvorlig det er å ta det skritt å innvie seg. De er rene. Hvis de har innvigd seg og fremdeles utsetter dåpen, er de ulydige overfor en befaling. Hvis de ennå ikke har innvigd seg, er saken ganske enkel. De bør overgi seg til Gud, innvie seg fullstendig til ham og ikke la noe holde seg tilbake.
9 Hva hindrer et menneske som lever et rent liv, i å la seg døpe? Ingen ting, bortsett fra en liten tanke i deres sinn, ettersom de tror at de ved å utsette sin innvielse vil bli bedre skikket til å oppfylle forpliktelsene. Dette er ikke tilfelle. I Asia, i Afrika, i mange land hvor folk ikke har fått noen kristen opplæring, har de som ønsker å gjøre Guds vilje, kommet til den slutning at de må bringe sitt liv i harmoni med den kristne levemåte for å bli funnet verdig til frelse. Det kan nok medføre en hard indre kamp for en stund, men så snart kampen er over, og de forstår at dette er sannheten, innvier de seg til Jehova og underkaster seg vanndåpen. Men husk at dåpen er et symbol, den er ikke din innvielse. Det at man blir dukket under i vann, bevirker ikke at en forandring finner sted. Det må ha funnet sted en forandring i hjertet. I mange tilfelle finner denne forandringen sted i løpet av bare noen få måneder. Deretter må man leve trofast opp til sin innvielse.
10. Hvorfor bør man ikke være redd for å innvie seg til tross for at enkelte ikke har bevart sin trofasthet?
10 Kan man da med god samvittighet si til Gud at man har noen gode grunner til å utsette sin innvielse og dåp? Nei, det kan man ikke. Enkelte kan kanskje tenke på at de vet om noen som har innvigd seg, men som har falt fra. Dette kan nok være tilfelle, men hva med de hundretusener som har innvigd seg verden over, og som ikke har falt fra, men som lever trofast opp til sin innvielse og dåp under store vanskeligheter, forfølgelse og alle slags former for press? Det er i virkeligheten mange flere av dem som innvier seg og bevarer sin trofasthet, enn av dem som innvier seg og faller fra. Det er i det hele tatt ikke nødvendig å gå å engste seg. Hvis man vet at man bør innvie seg til Gud og bli døpt, og ikke gjør det, har man det samme ansvar overfor Jehova som man ville ha hvis man innvigde seg. Den som innvier seg og ikke lever opp til sin innvielse, kommer ikke til å overleve Harmageddon, men det vil heller ikke den gjøre som utsetter sin innvielse og aldri tar de skritt som kreves for å få liv. Begge parter kommer til å dø. Hvorfor tilhøre noen av disse klassene?
11. Kunne det bli et mer gunstig tidspunkt å innvie seg på enn nå?
11 Skyldes din vegring mot å døpe deg et ønske om et mer gunstig tidspunkt for innvielsen av ditt liv til Gud, idet du er uvillig til å gi avkall på alt det denne verden har å by på? Det kunne vel aldri være et mer gunstig tidspunkt enn nå. Med tanke på vår kritiske tid og det som hører denne verden til, gir apostelen denne formaningen i 1 Johannes 2: 17: «Verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» Det er ikke noen grunn til å nøle lenger, men det er nå all grunn til å bestemme seg for å gjøre Guds vilje fullt ut. Det kommer aldri til å bli en mer beleilig tid eller en tid da det er mer presserende å gjøre dette enn nettopp nå.
12, 13. Gi eksempler fra vår tid på hvordan tidligere bånd er blitt brutt av slike som var tilhengere av forskjellige religioner, og som har tatt et avgjort standpunkt for den rene tilbedelsen av Jehova.
12 Den som underkaster seg vanndåpen, har brutt de bånd som tidligere knyttet dem til kristenheten eller den hedenske verden. Dette tilsynelatende vanskelige skritt blir tatt hver dag. I Afrika har heksedoktorenes innflytelse og frykten for «voodoo» blitt overvunnet ved den besluttsomhet som er blitt lagt for dagen av dem som i den senere tid har innvigd seg og latt seg døpe. I Orienten har til og med gamle bestemødre som har tilbedt sine forfedre i mangfoldige år, frigjort seg fra det faste grep fedredyrkelsen har på menneskene der. Dette skritt har ført til at gamle venner og bekjente har tatt avstand fra dem, noe som ikke er lett for dem, for det å være vel ansett blant venner og naboer betyr mer for de fleste mennesker i de orientalske land enn noe annet i livet. Mennesker har kommet ut fra alle slags trossamfunn og har innvigd seg og symbolisert denne innvielsen ved vanndåpen. Deretter fortsetter de å vandre i sin ulastelighet. De har gjort det Bibelen i 2 Korintierne 6: 17 (NW) sier de skal gjøre: «’Kom dere derfor ut fra dem, og skill dere ut,’ sier Jehova, ’og slutt å røre det som er urent,’ ’så skal jeg ta dere inn.’»
13 Det er nettopp dette Jehova har gjort i vår tid. Hvor storslagent det er å se hvordan Jehovas ånd virker på deres sinn som har vært bundet av hedenske skikker, slik at de forkaster demontilbedelsen og blir nidkjære tilbedere av Jehova! Ja, vi blir virkelig fylt med ærefrykt når vi ser dette. Dette betyr at de må fornye sitt sinn, og i enkelte tilfelle at de til og med må begynne å leve under andre forhold, men ingenting har hindret dem i å innvie seg og deretter bli døpt. Enkelte av disse som er blitt døpt, har tidligere vært tilhengere av Buddha og strebet etter å oppnå selvutslettelse. Noen har tidligere vært tilhengere av konfucianismen og trodd at den beste måten å leve livet på var å følge karakterutviklingens passive kurs. Noen har vært glødende nasjonalistiske tilhengere av shintoismen og tilbedt den japanske keiser. Noen har vært taoister, muhammedanere, hinduer, demontilbedere og ateister. Jehova har tatt dem alle inn. Innvielse og dåp er den dør som de ble tatt inn gjennom. Alle som nå har innvigd seg, og som tenker på å utsette dåpen, bør tenke over disse eksempler på trofasthet fra vår tid over hele jorden. Ved ikke å holde noe tilbake har de overvunnet alle vanskeligheter som kunne ha hindret dem i å bli døpt.
14. Hvorfor må innvielsen aldri være ’halvhjertet’?
14 Man kan aldri innvie seg på en ’halvhjertet’ måte. New World-oversettelsen gjengir Salme 119: 113 med «de halvhjertede har jeg hatet», men i fotnoten står det «de tvesinnede har jeg hatet». De som forstår nødvendigheten av å innvie seg og la seg døpe, men som av en eller annen grunn unnlater å gjøre dette, er virkelig tvesinnede. På den ene side har de lyst til å innvie seg, men på den annen side har de lyst til å holde fast på denne verdens tillokkelser. Det største av de to bud Jesus ga, var at «du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel». (Matt. 22: 37) Dette gir ikke noe rom for en halvhjertet innvielse. Jakob (4: 8) formaner de «tvesinnede» å holde seg nær til Gud og «han skal holde seg nær til eder». De som unnlater å innvie seg, berøver seg selv dette nære, inderlige forhold til Skaperen som en kommer i ved en fullstendig innvielse.
15. Hvordan bør man framelske et ønske hos mennesker av god vilje om å innvie seg og bli døpt?
15 Jesu befaling om å gå å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag og døpe dem ble gitt til trofaste kristne i den første menighet. Disse trofaste kristne underviste de nyomvendte om dåpens alvor. De som er modne i vår tid, plikter likeledes å undervise om dåpens alvor. Det hører med til det å oppbygge de svake, noe som den store Hyrde holder de sterke ansvarlig for å gjøre. Ved å vise tålmodighet, undervise på en taktfull måte og sette et rett eksempel, framelsker de hos de nye et ønske om å innvie seg. Dette gjør man gradvis helt fra et tidlig tidspunkt ved de ukentlige hjemmebibelstudier som man holder med mennesker av god vilje. Paulus sier: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de . . . høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom. 10: 13—15) På samme måte: Hvordan kan mennesker av god vilje vite hvordan de skal anvende de sannheter de nylig har lært, ved å leve i samsvar med den nye verdens levemåte og innvie seg, hvis de modne kristne ikke framelsker et ønske i disse velvillige menneskers hjerte om å gjøre dette?
16, 17. a) Kan man gå for langt med hensyn til å oppmuntre andre til å bli døpt? b) Hvorfor må man vokte seg for å bli døpt for tidlig?
16 Man kan gå for langt med hensyn til å oppmuntre andre til å la seg døpe, slik at det ikke lenger blir den enkelte som selv treffer avgjørelsen, og dette må unngås. Alle kristne er personlig interessert i sine framtidige brødre og ønsker at de i lydighet skal ta dette nødvendige skritt på veien mot liv og bli døpt. Men en kristen kan likevel ikke presse en annen til å underkaste seg dåpen mot sin egen vilje. Dåpen følger etter en personlig, oppriktig innvielse til å gjøre Jehovas vilje. Det må være en frivillig avgjørelse, og den som treffer avgjørelsen, må vite hva det innebærer og være villig til å påta seg de tjenesteplikter som følger med innvielsen. Den skikken som krever lydighet mot de eldste i familien, som gjør seg gjeldende i mange orientalske land, kan ikke følges når man skal avgjøre om man skal la seg døpe. Man må aldri bli døpt bare for å behage sine foreldre eller det innflytelsesrike overhodet i familien som kanskje er et av Jehovas vitner.
17 Man må vokte seg for å bli døpt for tidlig, det vil si før man har den rette forståelse av hva det innebærer, for dette fører til at man blir tvesinnet og ser tilbake på denne verden og lengter etter de ting man har forlatt. Før man lar seg døpe, må man avgjort forstå at man må holde seg atskilt fra verden. Jesus sa: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk. 9: 62) I året 1959 var det 86 345 mennesker som la sin hånd på plogen. Måtte de aldri vende seg om og se seg tilbake!
18, 19. Hvilket ansvar har tilsynsmenn og andre modne kristne overfor de nyinteresserte?
18 Da Filip hørte at den etiopiske hoffmannen leste Esaias’ profeti, spurte han ham: «Skjønner du det du leser?» (Ap. gj. 8: 30) Filip prøvde i virkeligheten på denne måten å finne ut hva etioperen visste, og ved å forklare skriftene for ham forvisset Filip seg om at han fikk forståelse av dem. En forstandig Ordets tjener kan forklare de ting som den han studerer med, trenger å få forståelse av, på en slik måte at han vil innse nødvendigheten av å innvie seg, og det vil aldri være nødvendig å be ham om at han må innvie seg til Gud. En dyktig og forstandig Ordets tjener vet hvordan han skal gjøre dette. I Ordspråkene 20: 5 (NW) står, det: «Veiledning i en manns hjerte er som dype vann, men den forstandige mann er den som vil trekke det opp.» En moden forkynner vil ikke være redd for å gjøre den som tenker på å la seg døpe, kjent med de moralske krav Jehova stiller. Den nye vil da søke hans veiledning. De som bærer Jehovas kar, må være rene. Når noen må forandre sin livsførsel for å kunne følge Bibelens prinsipper, er det nødvendig at forkynneren på en taktfull måte trekker opp de dype vann i form av veiledning på et tidlig tidspunkt, slik at den interesserte kan begynne å forandre sin livsførsel. Hvis en forkynner har vært redd for å ta opp disse tingene, kan den interesserte bli stilt for plutselig overfor dette, og det kan komme som en kald dusj over ham.
19 Tilsynsmenn og studiestyrere i menighetsorganisasjonen er også interessert i de nyinteresserte. I 1 Tessalonikerne, i det andre kapitel, versene 3—12, blir den modne tilsynsmannens og studiestyrernes oppgave omtalt: «For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet . . . For hverken kom vi noensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke . . . men vi var milde iblant eder . . . og ba eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.» Ønsket om å gi sitt liv til Gud i innvielse blir på en tålmodig måte framelsket av de modne forkynnere, tilsynsmenn og studiestyrere i menigheten.
20. a) Hvilket råd blir gitt i Predikeren 5: 4, 5? b) Hvem sier i virkeligheten det samme som apostlene sa ifølge Johannes 6: 68?
20 Før en person treffer en avgjørelse om å innvie seg for å bli en av Jehovas lydige tjenere uansett hva han enn måtte bli utsatt for som følge av det, må han ha beregnet omkostningene. I Predikerens bok eller Kohéleth (5: 4, 5) står det: «Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.» Gud tvinger ikke noen til å innvie seg. Men hvis man har smakt at Jehova er god, vil man ubetinget ønske å stå på hans side, i likhet med apostlene som svarte Jesus: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» — Joh. 6: 68.
Av hvem?
21. Av hvem bør dåpshandlingen utføres for at den kan være i harmoni med Guds vilje?
21 Av hvem bør man så bli døpt? Hvem er det som forkynner det evige livs ord i denne tiden etter at Guds rike er blitt opprettet? Det kan ikke være noen tvil om det. Det er Jehovas vitner, det folket som Jehova har funnet behag i å kalle med sitt eget hellige navn, og som han har betrodd sitt rikes interesser til. Det er derfor passende at dåpen som et symbol på ens innvielse, bør bli utført av en av disse vitner, og ikke av noen andre. Det blir truffet arrangementer for dåp ved alle område- og seksjonsstevner for Jehovas vitner, og slike arrangementer kan bli truffet i de lokale menigheter fra tid til annen når spesielle omstendigheter gjør det påkrevet.
22—24. a) Skal det stilles spørsmål til dåpskandidatene før de blir døpt? Hvorfor? Hvordan bør de besvare disse spørsmålene? b) Hva er hovedinnholdet av det første spørsmålet? c) Av det andre spørsmålet?
22 Før kandidatene blir døpt, er det passende at de besvarer to spørsmål, slik at alle som er til stede ved anledningen, kan være vitner som fra kandidatenes egen munn har hørt at de forstår hva de gjør, og at de har tatt de nødvendige skritt. De som kan besvare spørsmålene på en bekreftende måte, bør si «Ja» etter hvert spørsmål, og de bør si det høyt og i forening, det vil si alle bør si det samtidig.
23 Det første spørsmålet er: Har du framfor Jehova Gud erkjent at du er en synder som trenger frelse, og har du overfor ham erkjent at denne frelse kommer fra ham, Faderen, ved hans Sønn Kristus Jesus?
24 Det andre spørsmålet er: Har du på grunnlag av denne tro på Gud og på hans foranstaltning for frelse innvigd deg uforbeholdent til Gud for heretter å gjøre hans vilje slik han åpenbarer den for deg gjennom Kristus Jesus og gjennom Bibelen og ved den hellige ånds opplysning?
25. Hva bør de som er blitt døpt, huske?
25 Alle som kan svare «Ja» på disse spørsmålene, kan bli døpt, og de bør bli døpt ved det samme område- eller seksjonsstevne for Jehovas vitner. De som blir døpt, bør huske denne dagen. Det er den dagen da de symboliserte sin innvielse, og på grunn av sin innvielse blir de ordinert til å forkynne det gode budskap om himlenes rike. De bør notere denne dagen, årstallet og datoen, for at de ikke skal glemme den. De bør også huske at denne glederike dagen ikke er den rette tid til å vise lystighet eller fanatisme. Det er en alvorlig anledning, og de som underkaster seg dåpen bør ha en bedende innstilling, på samme måte som vi leser om Jesus, at han ba da han steg opp av vannet. — Luk. 3: 21.
26. Hva bør alle som lærer sannheten å kjenne og tar standpunkt på Guds side, gjøre nå?
26 Konklusjonen blir da at alle som lærer sannheten om Jehova Gud og om hans Sønn, menneskenes frelser og gjenløser, og som ved sin innvielse tar standpunkt på Skaperens side, bør la seg døpe som et symbol på sin innvielse i samsvar med Guds vilje, og så fortsette på en kjærlig måte å adlyde hans vilje. For «den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». — 1 Joh. 2: 17.