Salmene

Gleden over å utøve den sanne tilbedelse

Å UTØVE den sanne tilbedelse sammen med andre er en kilde til usigelig glede for hengivne tjenere for den Høyeste. Salme 122 viser hvordan de føler det. Innledningsordene i denne salmen lyder: «Jeg er glad når de sier til meg: ’Vi vil gå til [Jehovas] hus.’» (Vers 1) Bare tanken på å gå til Jehovas helligdom fremkalte glede og fred hos salmisten.

Overskriften tilskriver David Salme 122. Den greske oversettelsen Septuaginta utelater imidlertid ordene «av David». Dette faktum og visse ord som blir brukt i denne salmen, har fått en rekke bibelforskere til å trekke den slutning at denne salmen ble skrevet av en annen enn David. Men også hvis vi godtar den overskriften som forekommer i den hebraiske tekst, kan vi uten vanskelighet forstå Salme 122.

Den gudfryktige David fant stor glede i å dra opp til Jehovas hus for tilbedelse. Hvor stor hans glede var, fremgår tydelig av det han gjorde da den hellige paktkisten ble ført opp på Sion-fjellet. Bibelen forteller: «David danset av all kraft for [Jehovas] åsyn.» Han og «hele Israelsfolket [førte] [Jehovas] paktkiste opp under jubelrop».— 2. Sam. 6: 14, 15.

På bakgrunn av det som sies videre i Salme 122, forstår vi at den uten tvil ble skrevet for å gi uttrykk for hva en hvilken som helst tilbeder av Jehova følte når han drog opp til Jehovas helligdom. Vi leser: «Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem. Jerusalem, du velbygde by, sammenføyd til et hele! Dit drar stammene opp, stammene som hører Herren [Jah, NW] til. Det er en lov for Israel at de der skal prise [Jehovas] navn.» (Sal. 122: 2—4) Denne salmen fremstiller det således slik at tilbederne kommer inn i Jerusalem utenfra og stopper opp med en gang de har kommet inn gjennom portene, for å betrakte byen. Hva ser de? De ser at Jerusalem er en by som er «sammenføyd til et hele». Husene var bygd tett inntil hverandre, som om de var «sammenføyd til et hele». Dette var måten å bygge en by på i gammel tid. Fordi en slik by bestod av sammenhengende bygninger og var omgitt av sterke festningsverker, var den lettere å forsvare enn en stor, vidstrakt metropol ville ha vært. De som forsvarte byen, behøvde ikke å dekke et stort område, noe som ville ha ført til at enkelte bydeler ble sårbare for fiendens angrep. Dessuten var Jerusalem omgitt av fjell og bratte dalsider mot øst, sør og vest. Dette gjorde at det var begrenset plass til bebyggelse. Ettersom byens innbyggere levde nær innpå hverandre og var avhengige av hverandres hjelp og beskyttelse, kunne byens enhet i fysisk forstand godt stå som et uttrykk for den åndelige enhet som hele nasjonen opplevde da alle Israels stammer samlet seg for å tilbe. Når det står at de skulle «prise [Jehovas] navn», betyr det at de skulle prise den Høyeste, han som bærer dette navnet.

Jerusalem var ikke bare sentret for den sanne tilbedelse. Byen var også regjeringssetet. Salmisten fortsetter: «Ja, der er dommerseter reist, troner for Davids hus.» (Sal. 122: 5) Det var i hovedstaden, Jerusalem, endelige dommer ble avsagt. Kong David hadde stillingen som dommer, og det samme gjaldt andre medlemmer av hans hus. Bibelen sier: «Davids sønner var prester.» (2. Sam. 8: 18) Det at de ble omtalt som «prester», betydde at de var statstjenestemenn eller embetsmenn, og som embetsmenn må de ha avsagt dommer.

Fordi byen Jerusalem hadde så stor betydning, fortsetter salmisten: «Be om fred for Jerusalem! Måtte de som elsker deg, leve trygt! Måtte fred få råde bak dine murer, trygghet [frihet fra bekymring, NW] i dine borger!» (Sal. 122: 6, 7) Det ville være høyst passende for israelittene å be om fred eller velstand for Jerusalem som nasjonens hovedstad og senter for tilbedelse. Det ville være i harmoni med Guds vilje å ha kjærlighet til byen på grunn av det den var. Derfor kunne alle som hadde kjærlighet til byen, det vil si alle som hadde kjærlighet til den sanne tilbedelse og til rettferdigheten, være forvisset om at de hadde Guds gunst, føle seg trygge og ha «frihet fra bekymring». Salmisten bad om at det måtte være fred innenfor Jerusalems murer eller festningsverker. Han bad om at byens velferd måtte trygges. Denne trygghet ville innbefatte borgene eller de befestede kongelige boliger.

Særlig fordi byen var et senter for tilbedelsen av Jehova, var det i nasjonens interesse at byen hadde fred. En israelitt som bad om fred for Jerusalem, var derfor interessert i sine landsmenns ve og vel. Dette kommer tydelig til uttrykk i de følgende ordene i Salme 122: «For mine brødres og frenders skyld sier jeg: ’Fred over deg!’ Fordi [Jehova] vår Gud har sitt hus i deg, ber jeg at det må gå deg vel.» — Versene 8, 9.

I dag er den sanne tilbedelse ikke lenger knyttet til en bestemt by eller et geografisk sted. Jesus Kristus sa til en samaritansk kvinne: «Den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. . . . Den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.» — Joh. 4: 21— 23.

Guds tjenere ber altså ikke for et bestemt sted. De ber i stedet med rette for hverandre og for fred i den kristne menighet som et hele. Det er den kristne menighet som i dag fremmer den sanne tilbedelse. Har du de samme følelser overfor de møter som denne menighet arrangerer, som de følelser salmisten gav uttrykk for? Gleder du deg over å være sammen med andre som har den samme dyrebare tro som du? Er du like opptatt av at menighetens tilstand skal være god, som salmisten var av at Jerusalem skulle ha fred? Hvis det er tilfelle, lever du i harmoni med ånden i Salme 122.