Få del i Guds folks velstand

«Se til meg med din frelse, så jeg kan se dine utvalgtes velstand, så jeg kan fryde meg med ditt folks glede.» — Sl. 106: 4, 5, AS.

 1, 2. Hvem er av politikerne blitt anerkjent å være kilden til velstand, og i hvilken grad har den senere tids «hellige år» hjulpet opp velstanden?

DET finnes bare én kilde til velstand — Jehova Gud. De verdslige politikere har anerkjent dette på en hyklerisk måte. Når de har satt i gang sine egne planer for å skaffe overflod på materielle ting, har de sitert Salme 127: 1: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom [Jehova] ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» Men den velstand som politikerne sa var «like rundt hjørnet», ble som bekjent ikke til virkelighet da vi kom rundt hjørnet.

² I 1933 feiret kristenhetens mektigste religionssystem et spesielt Hellig år til minne om Jesu Kristi død nitten hundre år tidligere. Forat folk skulle tro at dette religionssystemet kunne innføre bedre tider, ble pavedømmets hellige år kunngjort med det strålende løfte at nå skulle ’en bølge av religion føre nasjonene fram til fred og velstand’. Men hva var det som kom seks år etter? Nasjonene ble ført inn i den mest ødeleggende krig i menneskenes historie. Feiringen av et nytt Hellig år i 1950 gjorde ikke etterkrigstiden bedre, men kom til å avmerke Korea-krigens utbrudd, som ble startskuddet for en fryktelig kapprustning mellom Øst og Vest som truer med snart å utvikle seg til en tredje verdenskrig, der det vil bli brukt atombomber av begge parter.

 3. Hvorfor har ikke deres anstrengelser og bønner kunnet gi velstand?

³ Hva kommer det av at kristenhetens politikere og religiøse ledere ikke har greidd å skape velstand med alle sine anstrengelser og alle sine bønner? Jo, det kommer av at Jehova har latt være å samarbeide med dem. Jehova har nektet å være med på å bygge opp deres etterkrigsordning for fred og velstand. De har forkastet ham, men han har også forkastet dem. Til sin forbitrelse er de nødt til å sitere skriftstedet: «Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.» — Jer. 14: 19.

 4. Hvor finner vi da en velstand som beviser at Jehova er dens kilde?

⁴ Det finnes ingen stabil, trygg velstand i kristenheten. Vi finner det heller ikke i den såkalte hedenske verden. Finnes det da noen velstand noe sted på jorden som kan bevise at Jehova Gud er all velstands kilde og skaper? Ja, det gjør det. Hvor? Der hvor man skulle vente å finne det — hos det folk som bærer hans navn, hos Jehovas vitner. Det forklarer hvorfor de er så lykkelige, for de har en lykke som det ikke er maken til noen steder i denne gamle verden, en lykke som ingen begivenheter i retning av det verre eller endog det verste i denne gamle verden kan legge en demper på eller ødelegge. Deres lykke er ikke basert på noen materiell velstand eller noen væpnet fred som hører denne verden til. Den er ikke avhengig av en overflod på denne verdens ting, som bare er av usikker, flyktig verdi. Den er en åndelig velstand, et virkelig, håndgripelig velvære som har forvandlet deres liv og gjort dem til de lykkeligste mennesker på jorden. Den kommer aldri til å bryte sammen. Den blir opprettholdt og garantert av den største og eneste varige regjering i universet, Jehovas rike, som ble opprettet i himlene i året 1914, og som ledes av Jehovas Sønn, Kristus Jesus, som er ved Hans side.

 5. Hvem har derved fått sine bønner besvart, og siden hvilken tid?

⁵ Gud besvarer bønner. Når han gjør det, begunstiger han ikke kristenheten, men bare det sanne folk for hans navn. Deres blomstrende tilstand i denne avgjørende tiden er et svar på deres bønn. Han har hørt deres bønn fordi den ble oppsendt med et rett motiv og var i harmoni med hans vilje, slik den kom til uttrykk i profetiene i hans Ord. For over tretti år siden, fredag 8. september 1922, ble det på den internasjonale sammenkomst Jehovas vitner hadde i Cedar Point i Ohio, USA, kunngjort at vi lever på Jehovas dag, og det ble vist at den profetiske bønn som finnes i Salme 118: 24, 25 gjelder nå: «Dette er den dag som Jehova har gjort; vi vil fryde oss og glede oss på den. Vi bønnfaller deg, Jehova, frels nå; vi bønnfaller deg, Jehova, send velstand nå.» (AS) I dag, etterat tretti år er gått, kan vi bedømme hvor stor velstand han har sendt på denne sin dag. Den gang begynte vi så smått å vandre på veien til etterkrigstidens velstand. I dag er den velstand som er blitt oss til del, uten sidestykke i de kristnes historie.

 6. I hvilken tilstand befant levningen seg ved slutten av den første verdenskrig?

⁶ Da den første verdenskrig sluttet i november 1918, var levningen av Jehovas vitner i en elendig tilstand. Det var resultatet av våre religiøse fienders ondsinnede forfølgelse ved hjelp av den totale stats militærmakt. Deres egen frykt og mangel på forståelse hadde imidlertid bidratt til det. Overalt rundt om i verden var det temmelig desorganisert. Det fantes ingen praktisk teokratisk styreform blant dem. En rekke av deres fremtredende representanter satt i bokstavelige fengsler fordi de hadde bestrebet seg på å være trofast mot Guds sak. Deres offentlige vitnesbyrd om Guds rike ble nesten brakt helt til taushet på grunn av den verdensomfattende motstand. De var i stor usikkerhet om hva som var Guds framtidige vilje for dem på jorden i etterkrigsperioden. Det var bare noen av dem som befant seg i verdens bokstavelige fengsler, men de var alle i et åndelig fengsel i Djevelens verdensordning, som Bibelen kaller «Babylon». Her følte de hvordan de ble hindret i fritt å tilbe den levende og sanne Gud etter sin samvittighet, og hvordan det ble lagt restriksjoner på deres tjeneste for hans rike. Her følte de hvordan Guds mishag kom til uttrykk mot dem på grunn av synder og verdslig urenhet som de ikke hadde vært helt klar over. I Guds øyne var de i en tilstand som i Åpenbaringen 11: 8, 9 blir sammenlignet med døde legemer av Guds vitner som ligger ubegravd i den urene byen i tre og en halv dag. For en elendig tilstand!

 7, 8. Hvordan viste Jehova dem sin miskunnhet, hvem har gitt godt uttrykk for deres lengsel og takknemlighet, og i hvilke ord?

⁷ Siden den gang er en ny generasjon vokst opp. Det er vanskelig for dem å fatte hvilken innstilling organisasjonen den gang hadde, og hvilken tilstand den var i. Men heldigvis, Gud er så barmhjertig, så full av miskunnhet mot dem hvis hjerte er rett innstilt overfor ham, og som gjør alt for å holde seg nær til ham i en ubrytelig hengivenhet! Selv om Jehova var vred på dem og viste dem sitt mishag ved å la dem bli slått ned, ville han ikke tilintetgjøre dem, noe som ville ha passet våre fiender svært godt. (2 Kor. 4: 8, 9) For sitt eget navns skyld og i sin rike barmhjertighet hadde han andre hensikter med levningen av sin salvede og vigslede skare. Han åpnet derfor deres blinde øyne og lot dem se at han i sitt Ord hadde lovet dem befrielse, og at de skulle gå i gang med et stort arbeid som skulle bli velsignet med en forbausende framgang. De trofaste og nidkjære var villige til å tjene Gud her på jorden helt til slutten, og tenk da hvordan de frydet seg over disse vidunderlige utsikter som hans profetiske Ord åpnet for dem! Hvis han bare ville få dem ut av den hemmede tilstand de befant seg i, og åpne veien til friheten og til en fri, fryktløs tilbedelse av ham, hvor gjerne ville de ikke da være med på hans videre arbeid inntil dets herlige høydepunkt! Ethvert villig hjerte takket Gud for det nye håp de hadde fått! Hvor godt uttrykte ikke salmisten under lignende omstendigheter deres takknemlighet, deres tilbøyelighet til å lovsynge og deres lengsel i disse gripende ord, hentet fra Salme 106: 1—5:

⁸ «Pris Jehova. Ja, takk Jehova; for han er god; for hans miskunnhet varer evindelig. Hvem kan utsi Jehovas veldige gjerninger eller kunngjøre all hans pris? Salige er de som holder seg til det rette, og han som gjør rettferdighet til enhver tid. Husk meg, Jehova, med den gunst som du gir ditt folk; se til meg med din frelse, så jeg kan se dine utvalgtes velstand, så jeg kan fryde meg med ditt folks glede, så jeg kan være stolt med din arv.» — AS.

 9, 10. Er det noen som har den inderlige følelse som det her gis uttrykk for? Og hvem er Jehovas folk, hans utvalgte, hans nasjon, hans arv?

⁹ Har du den inderlige følelse for de ting som hører Jehova Gud til, som salmisten her gir uttrykk for? Elsker du og setter du pris på Jehovas folk, hans utvalgte, hans nasjon, hans arv, så du ønsker å bli frelst med dem og se deres velstand, å ha del i den Guds gunst de får være glad sammen med dem og føle stolthet over å være sammen med dem som hans arv?

¹⁰ Det var slik hvert eneste oppriktig medlem av den salvede levning følte det den gang da de vansmektet i et babylonisk fangenskap hos denne verdens makter. Har du personlig denne fortærende trang i dag? Jehovas folk er det folk han har tatt ut for sitt navn fra alle nasjoner, både fra jøder og hedninger, i de siste nitten hundre år, forat de skal være et «folk for hans navn», salvet med hans ånd. De er hans utvalgte, utvalgt til å bli forent med hans Sønn Kristus Jesus i hans himmelske rike, de samme utvalgte som han tok hensyn til da han i 1918 forkortet trengselens dager forat noe kjøtt kunne bli frelst. (Ap. gj. 15: 14; Matt. 24: 21, 22) De er den eneste nasjon på jorden som han anerkjenner og har forbindelse med, en nasjon av åndelige israelitter, jøder i det skjulte, som den virkelige Messias, Jesus Kristus er konge over. De er Jehovas arv, den lille hjord som han gjør til sine åndelige sønner og som han gjør særlig krav på, og som han til slutt tar bort fra menneskene på jorden og oppreiser til himmelen, forat de skal herske som konger sammen med Jesus Kristus til velsignelse for alle hans andre får på jorden. — 1 Pet. 2: 9; 5 Mos. 32: 9; Sl. 33: 12; Es. 19: 25; 63: 17.

11. a) Hvorfor har du sluttet deg til hans folk nå? b) Hva driver oppfyllelsen av Salme 68: 7 oss til å gjøre til gjengjeld?

¹¹ Det er øyensynlig fordi du har en slik forståelse og verdsettelse at du har valgt å slutte deg til Guds folk av utvalgte. Du har sett hvem som er folket for Jehovas navn, og du innser at det er bedre å ha hans gunst enn å ha den gamle verdens gunst, fordi det i hans gunst finnes virkelig liv. Den er faktisk det eneste som gjør livet verd å leve. Du legger merke til hvor god han har vært mot sitt folk nå ved verdens ende, hvordan hans miskunnhet ikke har sviktet dem selv om han i sitt mishag lot dem falle i fiendens vold under den første verdenskrig. Han har vist sin miskunnhet ved de veldige gjerninger han har gjort for å frigjøre og reorganisere dem. De er ikke lenger innesperret og isolert, få i tall og hindret av fienden fra å få med seg flere forkynnere av Guds rike og flere lovsangere for hans navn. Den vekst de nå har hatt i antall, vekker forundring. Jehova har gjort dem til en stor mengde ikke bare ved å frambringe nye medlemmer av levningen, som kan ta plassen til opprørske individer som er gått over til fienden, men også ved å la det komme en stadig voksende skare mennesker som har en god vilje, lik store fårehjorder, andre får, og de blir alle ført inn i den ene hjord under den ene rette Hyrde for Guds hjord, Jesus Kristus. I dette kan du se den endelige og fullstendige oppfyllelse av hans løfte, som finnes i Salme 68: 7: «Gud fører de enslige inn i familier; han fører ut fanger til velstand; men de opprørske bor i et avsvidd land.» (AS) Hvordan kan da vi som lengtet etter å se og få del i hans utvalgte folks velstand, ja, hvordan kan vi motstå oppfordringen til å lovsynge Jehova og takke ham offentlig for hans godhet? Ja, hvordan kan vi i virkeligheten utsi hans gjerninger med en fullstendig beskrivelse av hans makt, hvordan kan vi kunngjøre all hans pris når det er så mye å prise?

12, 13. Hvordan vil en sammenligning mellom kristenhetens fattigdom og vår velstand falle ut?

¹² Tenk på hvor elendig stilt kristenheten er åndelig sett! Den har ingen tegn på at Gud begunstiger den. Dens bønner og korstog for fred og velstand i denne verden som den selv er en del av, er ikke vellykte. Den er i forvirring. Den befinner seg i stor frykt for sin framtid, trass i alt skryt om hvor gamle dens institusjoner er. Den har intet aktuelt budskap å bringe folket, ingen åndelig føde, intet sannhetens vann. Den gjør ikke den Guds gjerning som profetiene forutsa skulle gjøres ved denne verdens ende. Men tenk på den annen side på den åndelige velstand som Gud den Allmektige har ført oss inn i — vi som engang var fanger inne i denne babylonske verden! De bønner vi i de siste tretti år har bedt om at han måtte frelse oss og sende oss velstand, er blitt besvart over all vår forventning på denne siden av Harmageddon. Hvor mye klarere er ikke hans hellige Ord blitt gjort for oss, og hvordan er ikke dets mysterier, dets hellige hemmeligheter, blitt åpenbart for oss! Det hersker ikke lenger noen usikkerhet om hvorfor vi er blitt latt tilbake på jorden etter at «de fastsatte tider for folkeslagene» utløp i 1914, det er ikke lenger noen tvil om hva som er vårt oppdrag. Engang dødsmerket fienden oss og ville gjøre ende på oss ved sine forfølgelser, men vi vet at Gud gjenopplivet oss fra vår dødlignende tilstand og at det er våre fiender som skal dø i Harmageddon. Vi er nå ved Guds makt blitt merket for liv i den nye verden og kan til og med få overleve den ødeleggende Harmageddon-krigen.

¹³ Vi har Guds budskap for vår tid. Det er fordi vi holder oss strengt til hans Ord i stedet for å gå til verdslig filosofi og menneskelagde religiøse trosbekjennelser og tradisjoner, at vi har Guds budskap for vår tid. Det er det gode budskap om Guds opprettede rike ved Jesus Kristus. I motsetning til kristenheten, som stadig får ferre prester og predikanter, får vi stadig flere Ordets tjenere som er aktivt opptatt med å forkynne det gode budskap om Riket. Vi har Guds arbeid å gjøre og fatter mot til å gjøre det. Vi har hans ånd som gjør oss virksomme og som støtter oss, og Gud utfører sitt forutsagte arbeid gjennom oss — ikke ved makt, ikke ved hærer, men ved sin ånd. Det er den teokratiske organiserings ånd. Vårt beger flyter over, og vårt åndelige bord er fylt med kraftig kost midt foran øynene på våre fiender. Det kan nok så være at de fleste av oss er fattige materielt sett, men vi gjør mange mennesker rike åndelig sett. Hensikten med hele denne åndelige velstand var at den skulle glede Guds folk. Kan vi da annet enn å fryde oss og være stolte i Jehova?

Bekjennelse

14. Hvilken advarsel har vi behov for, og hva må til forat vi fortsatt kan ha del i denne velstanden?

¹⁴ Men la oss ta oss i akt! Det er visse betingelser for at vi personlig kan fortsette å glede og fryde oss sammen med Jehovas folk og ha del i dets velstand. Hvorfor? Jo, fordi det er til sin organisasjon han gir dette løfte: «Og ingen forbannelse skal være mer,» og det kommer av at han vil sørge for at hans organisasjon holder seg ren og fri og trofast som organisasjon betraktet. Det er til sin organisasjon som et hele at han sier: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge [enten den er nasjonalistisk, fascistisk, religiøs eller kommunistisk] som går i rette med deg, skal du få domfelt; dette er [Jehovas] tjeneres arv og den rett de får av meg, sier [Jehova].» Det er til sin gjenopprettede organisasjon at han gir dette ord: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal mine byer flyte over av det som godt er [velstand, AS], og [Jehova] skal ennå en gang trøste Sion og ennå en gang utvelge Jerusalem.» (Åpb. 22: 3; Es. 54: 17; Sak. 1: 17) Men kommer du personlig til å fortsette å få del i all denne åndelige velstand, gunst og beskyttelse? Det avhenger helt av om du holder fast på Jehovas teokratiske organisasjon og holder deg i harmoni med den. Det beror helt og holdent på om du lever i samsvar med dens trofaste prinsipper og oppfører deg slik at du er verdig til å få bli i Jehovas organisasjon.

15. Hva må vi gjøre for å greie dette?

¹⁵ For å greie dette må du sky de synder som så lett fanger de skjødesløse og selvsikre. Vi må ikke la den åndelige velstand gå oss til hodet og gjøre oss innbilske og få oss til å føle oss sikre på oss selv. Vi må ta oss i akt, så vi ikke kommer til å si som salmisten: «Hva meg angår, så sa jeg i min velstand. Jeg skal aldri bli rokket.» (Sl. 30: 7, AS) Glem ikke ditt ansvar og dine plikter, og bli ikke en dåre ved å forsømme dem, så du viser troløshet i det som er lite. Husk ordspråket: «De uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet [velstand, AS] ødelegger dem.» (Ordspr. 1: 32) Bli ikke lik kristenheten, som Jehova profetisk sa følgende til: «Jeg talte til deg i din velstand; men du sa: Jeg vil ikke høre.» (Jer. 22: 21, KJ; Sak. 7: 7) Det kan være fare for at de som er seg sin velstand så altfor bevisst, kan bli ulydige. Ha alltid klart for deg de synder som fikk individer innenfor Jehovas gamle organisasjon, Israel, til å bli ødelagt, ja, som forårsaket at hele folket ble overgitt til sine fiender for å få straff og irettesettelse. Husk dine egne synder, som engang atskilte deg fra den sanne Gud og hans folk. Du kan lett komme til å gjenta dem. Unngå det.

16. Hva sa salmisten like etter sin bønn, og hvem gjorde likedan etter den første verdenskrigs slutt?

¹⁶ Salmisten ba til Gud om at Han måtte begunstige ham ennå en gang og frelse ham og la ham få se og ha del i Guds folks velstand og glede, men etter denne bønn kom han øyeblikkelig med en bekjennelse av sitt folks synder, og det uten å unnskylde seg selv. Han tok sin del av skylden. Han sa: «Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.» (Sl. 106: 6) Ja, «vi», jeg så vel som de andre. Det skal virkelig noe til for at en nasjon bekjenner de synder den har begått mot Gud. Kristenheten nektet stolt å bekjenne sine synder ved slutten av den første verdenskrig, da den dryppet av blod, sydet av indre strid og var skyld i å ha forfulgt Jehovas folk. Noen få prester kom med en slags bekjennelse, men de rørte ikke ved den virkelige kjerne i kristenhetens synd og ugudelighet. Derfor gikk det som Ordspråksboken 28: 13 sier: «Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke [velstand, AS], men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.» Levningen av Jehovas salvede vitner hadde imidlertid trofaste hjerter, og de kom med en bekjennelse av hvordan de som organisasjon betraktet hadde syndet mot Gud og unnlatt å gjøre ting de skulle ha gjort. De angret dette på en gudfryktig måte, og det betydde at de vendte seg vekk fra det og rettet på seg selv hva lære og gjerninger angikk. Deres organisasjon bekjente disse synder mot den høyeste Gud, og de enkelte medlemmer tilsto at de hadde hatt del i disse syndene. Gud lot dem derfor igjen få del i hans gunst og tjeneste, og ga dem velstand.

17. Hvilke åtte av folkets synder beskrev salmisten, hvorfor?

¹⁷ Som en påminnelse for seg selv og som en advarsel for Jehovas folk helt fram til våre dager, nevnte salmisten disse synder i detaljer for oss. Først var det Israels opprør mot sin Fører Jehova ved Det røde hav, der det var fare for at de forfølgende egyptiske hærer skulle nå dem igjen. For det annet knurret de i ørkenen over den måten Gud ordnet deres matspørsmål på, og de satte ham på prøve. For det tredje har vi det som hendte da flere hundre personer misunte Moses og Aron de fremtredende teokratiske stillinger de hadde. De misunnelige ble slukt sammen med Datan og Abiram i et jordskjelv og brent i hjel sammen med Korah og hans levittiske hop. For det fjerde støpte de en gullkalv og tilba den som sin frelser og gud mens Moses var borte i førti dager da han talte med Jehovas engel på Sinai berg. For det femte ignorerte de Kalebs og Josvas oppmuntrende rapport da de tolv speidere vendte tilbake fra sin inspeksjonstur i det lovte land, mens de hørte på den ondsinnede rapporten fra de ti troløse speidere og nektet å marsjere inn i landet under Jehovas førerskap. For det sjette ga de etter for avgudsdyrkende kvinners forførerske kunster da de tretti-ni år senere befant seg på Moabs sletter like på den andre siden av elva som skilte dem fra landet, og da tilba de den umoralske, falske gud Ba’al-Peor. For det sjuende klaget de opprørsk over at de manglet vann da de befant seg ved Meriba i ørkenen Sin, og de provoserte til og med Moses til å miste beherskelsen og handle på en måte som Gud ikke hadde behag i. For det åttende, og i tillegg til alle disse syndene, ringeaktet de Guds befalinger og advarsler da de var kommet inn i det lovte land, for da gikk de på akkord med hedningene der og drev åndelig utukt med deres avskyelige falske guder.

18. Hva ba derfor salmisten om, og hvorfor ble han bønnhørt?

¹⁸ Hver og én av disse synder fikk ulykkelige følger for dem, og til slutt ble de ført som fanger til fiendtlige land mens Jerusalem lå øde i sytti år, og de kom også under en periode på 2520 år da hedningene skulle herske over jorden, inntil 1914 e. Kr. Salmisten ba om at de måtte bli reddet fra dette fangenskap i fiendens land og om at Guds tilbedelse måtte bli gjenopptatt i deres øde hjemland. Han lengtet etter selv å få se og oppleve dette og føle den usigelige fryd og glede det ville gi ham. Det var bare Guds barmhjertighet og det at han handlet i samsvar med den pakt han hadde gjort med sitt utvalgte folk, som fikk ham til å besvare en slik oppriktig bønn som hadde Guds herlighet i tanke. — Sl. 106: 6—46.

19, 20. a) Hva var det som kjennetegnet alle disse synder som salmistens folk hadde begått? b) Hvordan blir vi derfor advart, og hva må vi gjøre?

¹⁹ Legg nå merke til følgende trekk ved alle de synder salmistens folk hadde begått: De frydet seg bare for en stund over det Jehova hadde gjort for sitt folk, og så glemte de gradvis eller temmelig snart hans gjerninger og hans guddommelighet, og da særlig når de ble stilt overfor noen vanskelige problemer og situasjoner. Hva ble følgen? Opprør mot Gud og hans ordninger og utnevnte tjenere, og at de vendte tilbake til denne verden og dens urene guder. Apostelen Paulus nevner selv en rekke av disse samme synder som Israel hadde begått, og advarer oss kristne mot å gjenta dem idet han sier: «Nå fortsatte disse ting å hende dem som eksempler, og de ble skrevet til advarsel for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til. Derfor, la den som tror han har en sterk stilling, passe seg så han ikke faller.» — 1 Kor. 10: 1—12, NW.

²⁰ Men vi vil jo gjerne fortsette å nyte godt av den velstand og glede som Jehova har begunstiget sitt utvalgte folk med, ikke sant? Da må vi imidlertid alltid være på vakt og passe oss for å glemme hans mektige gjerninger og hans miskunnhet mot sitt folk, så vi ikke til slutt blir slike som klager, selviske og ærgjerrige individer, umoralske og urene, lystne på det som hører denne verden til, redde for verdensmaktene, personer som forguder sin egen vilje og sine egne meninger, som er opprørske og som forsømmer sine plikter innen den teokratiske organisasjon. Når vi er blitt utfridd fra denne babyloniske verden, kan vi aldri vende tilbake til dens synder igjen og samtidig ha del i den fortsatte velstand som Guds opplærte folk nyter. Forat vi skulle huske det, ble det i Job 36: 10, 11 skrevet: Han vil «åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde. Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke [velstand, AS] og sine år i herlighet og glede». Vårt eget åndelig ve og vel krever at vi alltid prøver å sørge for Guds organisasjons ve og vel og ber for dens renhet: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Der være fred innen din voll, ro [velstand, AS] i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg! For [Jehovas], vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.» — Sl. 122: 6—9.

21. Hva må vi stole på og hva må vi lytte til for fortsatt å ha del i velstanden?

²¹ Vi kan aldri greie oss i vår egen styrke eller ved vår egen visdom. Når vi blir stilt overfor forhold og begivenheter som truer den velstand vi nyter som Guds folk, må vi ganske enkelt stole på Jehovas styrke, og vi kan anspore oss til å gjøre det ved å huske de av hans undergjerninger som er blitt nedtegnet i hans Ord, og også det han har gjort for oss som en oppfyllelse av sine profetier. Når vi nå fortsetter å marsjere fram mot det endelige slag, mens vi lovsynger Jehova, må vi vise tro på de av hans profetier som gjelder vår framtid. Det er inspirerende profetier. Hans teokratiske konge formaner oss: «Tro på hans profeter, så skal I ha lykke med eder!» (2 Krøn. 20: 20) Vi trenger den ledelse og oppmuntring vi kan få fra hans profetier, som han klargjør for oss nå i denne krisetiden. Da det gjeninnsamlede Israels folk holdt på å gjenoppbygge sin Gud Jehovas hus, fikk de stor hjelp og støtte av hans profeter. Vi har deres skrifter i dag, og om disse profeter er det skrevet: «Og jødenes eldste ble ved å bygge og gjorde god framgang, mens profeten Haggai og Sakarias, Iddos sønn, støttet dem med sin profetiske tale.» (Esras 6: 14) Vi er også travelt opptatt med et gjenoppbygningsarbeid som har å gjøre med den levende og sanne Guds rene tilbedelse. Det er vist og forstandig av oss å lytte til det Guds profeter har å si oss gjennom hans Ord. Det er derfor nødvendig at vi studerer profetiene for oss selv og går dit hvor vi kan høre dem bli behandlet; på møter i våre kretslokaler eller på våre område-, seksjons-, lands- og internasjonale sammenkomster. Hvis vi gir akt på det vi hører, er det en garanti for at vi fortsatt vil ha velstand og lykke med oss i den guddommelige tjeneste.

22. Hva må vi arbeide for å fremme for å ha velstand, og hvorfor?

²² Hvis vi alltid arbeider for å fremme Guds Ord og Rikets interesser, da kommer vi til å ha velstand, for hans Ord skal aldri vende tomt tilbake til ham, men, sier han: «det skal . . . lykkelig utføre det som jeg sender det til,» og ’hans rikes herredømme skal bli uten ende’. — Es. 55: 11; 9: 7.

Mer arbeid å være med på

23, 24. Hvorfor er salmistens bønn om frelse ennå ikke blitt fullstendig besvart i vårt tilfelle?

²³ Det arbeid som må utføres før Harmageddon-krigen, er ennå ikke ferdig. Vår egen frelse er ennå ikke sikker. Det er utallige andre får langt borte fra Jehovas rette Hyrde som trenger hjelp for å bli frelst. Våre bønner må stige opp til Gud og omfatte mer enn vår personlige frelse, de må også gjelde disse andre fårs frelse. Den bønn salmisten til slutt kommer med er en passende bønn for oss nå: «Frels oss, Jehova vår Gud, og samle oss fra folkeslagene, til å love ditt hellige navn og til å juble i din pris. Velsignet være Jehova, Israels Gud, fra evighet til evighet. Og la hele folket si: Amen. Pris Jehova.» — Sl. 106: 47, 48, AS.

²⁴ Ennå er det mange andre får som den rette Hyrde må samle inn. I alle nasjoner holdes de som fanger av Babylon ved uvitenhet og frykt, men dypt i sitt hjerte lengter de etter å få del i den velstand Jehovas utvalgte nyter, og fryde seg med hans folks glede. Før vi har arbeidet for deres utfrielse i samsvar med Guds vilje, kan vi ikke vente et fullstendig svar på bønnen til Gud om at han skal frelse oss og samle oss (ikke bare meg) fra folkeslagene, så vi kan love hans hellige navn og juble ved å prise ham.

25. a) Hva må vi gjøre for ikke å være inkonsekvente når vi oppfordrer alle folk til å si Amen? b) Hvorfor kan vi og bør vi være rundhåndet i vår velstand?

²⁵ Vi er inkonsekvente hvis vi oppfordrer alle folk til å si Amen til vår velsignelse av Jehova vår Gud, og vi så ikke lar dem høre og kjenne ham og komme i kontakt med hans teokratiske organisasjon under Kristus, som skal utfri dem. Gå derfor på. La dem se og høre oss som hans vitner og legge merke til vår åndelige velstand og føle et overveldende ønske om å bli delaktig i den. Vi må ha samme innstilling til dem som salmisten hadde da han sa: «La dem juble og glede seg som under meg min rett, og la dem alltid si: Høylovet være [Jehova], som unner sin tjener at det går ham vel [at han har velstand, AS]!» (Sl. 35: 27) Den velstand han har velsignet oss med, er rik nok til at også den store skare av andre får kan ha del i den, uansett hvor mange de er. Vi har råd til å være gavmilde, til å være rundhåndet. Når vi uselvisk deler våre goder med andre, kommer vi til å bli vitne til at Guds synlige organisasjon får større og større velstand, trass i at verdensforholdene forverrer seg. Vi kommer til å øke vår egen glede i Jehova sammen med hele hans folk, helt til vi er kommet inn i den nye verden. Derfor vil vi med salmisten si både til oss selv og andre: «Pris Jehova.»