Spørsmål fra leserne
◼ En venninne av meg hadde en spontan abort. Som kvinne føler jeg med henne, men ville det være riktig å oppmuntre henne til å håpe på en oppstandelse?
Det er helt sikkert at du kan gjøre mye godt ved å gi henne trøst og kjærlig kristen hjelp. Men Bibelen gir oss ikke grunnlag for å vente at et embryo vil få en oppstandelse. Tenk over hvorfor:
I unnfangelsesøyeblikket er det bare en celle, et befruktet egg. Normalt deler denne cellen seg og fester seg i livmoren, embryoet utvikler seg, og etter ni måneder blir barnet født. En spontan abort avbryter denne naturlige prosessen og gjør slutt på det livet som var begynt, og som skulle bli til et selvstendig menneske. Hvis det foretas et abortinngrep, er det i strid med livets hellighet og Guds bud, som forbyr mord. — 2. Mosebok 20: 13, NW; 21: 22, 23, EN; 4. Mosebok 35: 16—18; 1. Peter 4: 15.
Vår Livgiver er oppmerksom på det liv som er begynt i livmoren. Dette fremgår av det Bibelen sier om Isais hustru, som bar det embryoet som utviklet seg og ble født og fikk navnet David. (Salme 139: 13—16; jevnfør Job 31: 15.) Men hva så med muligheten for en oppstandelse når det forekommer en abort eller en dødfødsel?
Bibelen erkjenner at et foster eller embryo kan dø. Dette resulterer i spontan abort eller i dødfødsel. — 1. Mosebok 31: 38; 2. Mosebok 23: 26; 2. Kongebok 2: 19—21; Job 21: 10; Salme 144: 14, NW; 58: 9.
Job nevnte forskjellige måter en spontan abort kunne forekomme på, og han følte at det ville ha vært bedre for ham om hans liv hadde endt på en hvilken som helst av disse måtene, i betraktning av de lidelser han ble utsatt for. Han sa at han kunne ha vært «et skjult, utidig foster [en skjult abort, NW], som barn, der aldri så lyset». (Job 3: 16, GN) Uttrykket «en skjult abort» kan sikte til en abort som fant sted allerede før kvinnen ble oppmerksom på at hun var gravid, og før embryoet var levedyktig. I The Body Machine sies det: «Mange ova [befruktede egg] utvikler seg ikke normalt, faktisk et større antall enn de som gjør det. Omkring ti prosent fester seg ikke, og av dem som gjør det, blir omtrent halvparten støtt vekk ved en spontan abort, vanligvis uten at moren vet om det.»
Job sa også at hvis ’morslivets dører hadde vært stengt for ham, ville han ha vært skjult fra møye og strev’. Han ville altså ha unngått å lide hvis han hadde dødd «i mors liv» (EN). (Job 3: 10, 11) Alvorlige defekter i embryoet eller fosteret fører noen ganger til dette. Det kan også skyldes abnormiteter i morens forplantningsorganer, mangel på vitaminer, hormoner eller oksygen eller en sykdom som rammer moren.
På grunn av de lidelser Job ble utsatt for, følte han at det ville ha vært bedre for ham om han var blitt rammet av noe av dette. Men det ville ha vært til sorg for hans mor, akkurat som det er til sorg for kvinner i dag når nedarvet ufullkommenhet fører til abort eller til dødfødsel. Da Job nevnte disse mulighetene, sa han ikke at han da på noen måte kunne ha ventet å få en oppstandelse. Slik han så det, var fordelen at han ville ha vært spart for strev og møye og uro.
Job nevnte også en annen mulighet: «Hvorfor fikk jeg ikke . . . utånde straks jeg kom fram fra mors liv?» (Job 3: 11) Hvis Job, slik det noen ganger skjer, var blitt født og så hadde dødd like etterpå, kanskje til og med før han hadde diet, hvilke framtidsutsikter ville han da ha hatt? Han drøftet ikke det i denne sammenheng. Men senere viste han at hvis han døde etter at han hadde levd som menneske, og kom til dødsriket (hebraisk: sheol), ville Gud sannsynligvis ’sette ham en frist og så huske på ham igjen’. Vår Livgiver ’skulle rope, og Job skulle svare’. Ja, Jehova Gud kunne føre Job tilbake til livet. Han kunne oppreise ham fra de døde. — Job 14: 13—15, vers 15 fra EN.
Dette er i samsvar med det vi vet om oppstandelsen ut ifra bibelske eksempler. De som ble oppreist, ble tydeligvis brakt tilbake til livet som de personer de hadde vært da de døde. Det vil si at barn som døde, ble oppreist som barn, voksne som voksne. (2. Kongebok 4: 17—20, 32—37; Lukas 7: 12—15; 8: 40—42, 49—55; Johannes 11: 38—44) Hvis det hadde forekommet «en skjult abort» i Jobs tilfelle, ville det da være fornuftig å tro at dette mikroskopiske embryoet i den nye ordning ville bli gjeninnført i hans mors livmor, slik at et svangerskap som hun kanskje ikke engang var klar over, kunne fortsette? Det er ikke i samsvar med det Bibelen viser om oppstandelsen, som alltid gjaldt mennesker som var blitt født og eksisterte som selvstendige individer for Guds åsyn. — Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15.
Men hva om embryoet var mer utviklet, hvis det var blitt et foster eller det til og med var like før utløpet av svangerskapsperioden? Det er mange mulige situasjoner. Det tjener imidlertid ingen hensikt å spekulere, for menneskene lider i dag under utallige triste følger av ufullkommenheten. I det gjenopprettede paradis vil vår kjærlige himmelske Far gradvis fjerne menneskets syndige tilstand og bringe storslagne velsignelser. Mange vil bli oppreist. Jehova og Jesus vil avgjøre hvordan oppstandelsen skal foregå, og hvem den skal omfatte. Vi kan være forvisset om at den avgjørelsen vil gjenspeile Jehovas fullkomne visdom og rettferdighet.
Elihu gav Job denne forsikringen: «Gud gjør aldri noe ondt, Den Allmektige gjør ikke urett. Han gjengjelder mannen for hans gjerning . . . Nei sannelig, Gud gjør aldri noen urett.» (Job 34: 10—12) Alle, deriblant ektepar som har opplevd noe så trist som en abort eller en dødfødsel, kan finne trøst i å vite at «god og rettvis er [Jehova]». — Salme 25: 8.
◼ Bibelen omtaler enkelte menn som «salvede» fordi de ble spesielt utvalgt eller utnevnt av Gud. Betyr det at alle tilsynsmenn i dag kan kalles «salvede»?
Det hebraiske og det greske ordet for «å salve» inneholder tanken om å smøre eller oversmøre, som med olje. Betegnelsen «å salve» kunne også brukes når den hellige ånd ble utøst over noen, slik som over Jesus og de kristne Gud utvelger som hans medarvinger. — 1. Mosebok 28: 18, 19; 31: 13; Salme 133: 2; 45: 8; Jesaja 61: 1; Lukas 4: 18; Hebreerne 1: 9; Efeserne 1: 13,14.
Av og til bruker Bibelen ordet «salvet» om en som var utvalgt eller utnevnt til en spesiell oppgave eller stilling. Elia skulle for eksempel ’salve Hasael til konge over arameerne’ og ’Elisja til profet etter seg’. (1. Kongebok 19: 15, 16) Men det fortelles ikke at de ble salvet med bokstavelig olje, slik tilfellet var med Jehu. (2. Kongebok 9: 1—6) Det er ingenting som tyder på at perseren Kyros noen gang fikk helt bokstavelig olje over seg, eller at den hellige ånd ble utgytt over ham, men han ble kalt Jehovas salvede fordi han ble spesielt bemyndiget til en bestemt oppgave. (Jesaja 45: 1) På lignende måte kunne Moses omtales som ’Kristus [salvet]’ fordi Gud bemyndiget ham eller gav ham en spesiell utnevnelse. — Hebreerne 11: 26.
Hva så med de eldste eller tilsynsmennene i de lokale menighetene? I Apostlenes gjerninger 20: 28 sa apostelen Paulus til de eldste i menighetene at «Den Hellige ånd har satt dere som tilsynsmenn». På den tiden ble alle døpte kristne som Gud godkjente, salvet med den hellige ånd og kalt til himmelsk liv. — 2. Korinter 1: 21, 22; 1. Johannes 2: 20, 27.
Men da Paulus sa at ’den hellige ånd satte dere som tilsynsmenn’, brukte han ikke det greske ordet for salvet. Han brukte en form av ordet tithemi, som kan bety stille, sette, legge, plassere, innsette, utnevne eller bestemme. — Jevnfør Markus 4: 21; 16: 6; 1. Korinter 3:10; 9:18, Studiebibelen; 15: 25; 2. Timoteus 1: 11: Hebreerne 1: 2.
Det er riktig at Gud bruker sin hellige ånd når han utnevner eller bemyndiger de eldste eller setter dem til sine tildelte oppgaver. Men det vil ikke være riktig å omtale alle tilsynsmennene i menigheten som salvede. Det kunne føre til forvirring, ettersom det feilaktig ville antyde at alle eldste er salvet med den hellige ånd og har det himmelske kall. De aller fleste av de trofaste tilsynsmenn i menighetene i dag har håp om evig liv i det gjenopprettede jordiske paradis, selv om de er utnevnt til eldste.
◼ Er det noen bibelsk grunn til at Jehovas vitner ikke bør godta bloderstatninger eller «kunstig blod»?
Det er alminnelig kjent at Jehovas vitner av religiøse grunner ikke tar imot blodoverføring. Helt siden Noahs dager har de sanne tilbedere nektet å spise blod. (1. Mosebok 9: 3, 4) Blodet fra dyr skulle helles ut på jorden; det måtte ikke oppbevares. (5. Mosebok 12: 22—25) De kristne har fått befaling om å ’holde seg borte fra blod’. Jehovas vitner tar derfor ikke imot blod fra blodgivere, og de tillater heller ikke at deres eget blod blir fjernet, oppbevart og senere ført inn i deres egne årer. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
Jehovas vitner har imidlertid ingen religiøse innvendinger mot at tapt blod blir erstattet med løsninger som ikke inneholder blod. Noen av dem som blir mest brukt, er saltoppløsning, Ringers løsning, dekstran og Hespan.
Mange leger innrømmer at det er flere fordeler ved å bruke slike plasmaekspandere. En av de største fordelene er at disse løsningene ikke overfører alle de sykdommene som blodoverføringer kan overføre til pasienten, og at de heller ikke utsetter pasienten for andre risikoer som blodoverføringer medfører. Det er dessuten blitt vist at de fleste pasienter kan tilpasse seg en mye lavere blodprosent enn en tidligere trodde var mulig.
De siste årene er det blitt eksperimentert med en fluorisert bloderstatning (såkalt kunstig blod), som ser ut til å kunne transportere oksygen til cellene i kroppen. Det er forbundet med en viss risiko å bruke denne løsningen før den er skikkelig testet. Men den er ikke laget av blod, så det å bruke den vil ikke være i strid med en kristens samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen.