Unnlat ikke å gi ros

HVORDAN kan ikke noen rosende ord lyse opp i din tilværelse! De får deg til å synes at dine anstrengelser ikke har vært forgjeves, og oppmuntrer deg til å fortsette å gjøre det som er rosverdig. Det fører til gode resultater ikke å unnlate å gi ros.

Jesus Kristus var klar over verdien av det å gi ros, for i en lignelse framstilte han seg selv som en herre som roste sine tjenere: «Vel [vel gjort, NW], du gode og tro tjener!» (Matt. 25: 21, 23) Jesus unnlot ikke å rose sine etterfølgere når de hadde utført et godt arbeid. Jehova Gud unnlater heller ikke å rose sine tjenere når de har gjort seg fortjent til det. Bibelen sier at når tiden er inne til det, «skal enhver få sin ros av Gud». — 1 Kor. 4: 5.

De første kristne ga også ros til dem som gjorde seg fortjent til det, noe apostelen Paulus viser i sitt brev til korintierne: «Med ham [Titus] sender vi og den bror som ved sin virksomhet for evangeliet har vunnet ros i alle menigheter.» Den ros som denne ikke navngitte bror gjorde seg fortjent til på grunn av den gode tjenesten han utførte, var sikkert en kilde til oppmuntring for ham. Følgen ble uten tvil at han med enda større nidkjærhet gikk inn for å utbre det gode budskap. — 2 Kor. 8: 18.

Det er imidlertid interessant å legge merke til hvordan Guds Ord oppfordrer oss til å ha et likevektig syn hva det å gi ros angår. Det er nok så at det understreker verdien av at mennesker får ros, men det fordømmer smiger, som er falsk, uoppriktig eller overdreven ros. Apostelen Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: «Hverken kom vi noensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vitne.» (1 Tess. 2: 5) Bibelen fordømmer dessuten en slik lovprisning av mennesker som fører til at de blir tilbedt. Da kong Herodes lot seg bli lovprist av folket, som ropte: «Dette er Guds røst, og ikke et menneskes,» ble han slått av en Jehovas engel fordi han ikke ga Gud æren. — Ap. gj. 12: 22.

Det er bare Gud som bør bli gitt en slik lovprisning at det innebærer tilbedelse. Det er noe som vi alle bør gi Gud. Bibelen gir Gud en slik lovprisning, og den oppfordrer også oss til å slutte oss til dem som sier: «Pris Jah, dere mennesker!» — Sl. 148 og 150, NW.

Det er gagnlig og på sin plass å lovprise Gud. Overdreven ros av mennesker kan imidlertid innebære en fare. Dette framgår av det som skjedde med Davids vakre sønn Absalom. «Men så fager en mann som Absalom fantes det ikke i hele Israel, ingen som ble prist så høyt,» sier Bibelen. All denne pris hadde imidlertid en dårlig virkning på Absalom, for han ble hovmodig og prøvde å tilrane seg sin fars, Davids, trone. Dette fikk fryktelige følger og førte til at Absalom fikk en brå død. — 2 Sam. 14: 25.

Det er derfor tydelig at ros som forherliger og opphøyer et menneske, kan innebære en fare og mishager Gud. Frykten for å forherlige mennesker bør imidlertid ikke få oss til helt og holdent å unnlate å gi ros. Det kan være på sin plass å gi ros.

Berettiget ros er oppmuntrende, for det gir en en forsikring om at en har utført et godt arbeid, at ens anstrengelser ikke har gått upåaktet hen eller vært forgjeves. Hvis en unnlater å gi ros, vil imidlertid forholdet mellom menneskene ikke bli så varmt og hjertelig som det kunne ha vært.

En middagsgjest la en gang merke til dette. Etter et utsøkt måltid sa han til sin venn om hans hustru at hun var flink til å lage mat. Verten smilte og sa: «Jeg vet det, men det sier jeg ikke til henne.» Mannen mente kanskje at noen rosende ord ville gjøre hans hustru innbilsk. Hva grunnen enn kan ha vært, la gjesten merke til at forholdet i dette hjemmet ikke var så godt og hjertelig som i hjem hvor familiemedlemmene ga hverandre fortjent ros.

En dyktig hustru fortjener ros, og følgende ord i Ordspråkene viser at hun bør få ros: «Hennes sønner står opp og priser henne lykkelig; hennes mann står opp og roser henne.» Det at hun vet at andre setter pris på det hun gjør, gjør det lettere for henne å utføre sitt arbeid og tilskynder henne til i enda større grad å søke å behage dem. — Ordspr. 31: 28.

Også en ektemann liker å få høre noen rosende ord som blir gitt i oppriktighet, om det så bare er noen ord om hvor fint han har polert bilen, eller hvor jevnt og pent han har klipt hekken. Noen rosende ord gjør alltid godt. De kan sammenlignes med olje som får livets maskineri til å gå bedre. Unnlat derfor ikke å gi oppriktig ros.

Barna oppfører seg bedre og gjør et bedre arbeid når en roser dem. De trenger naturligvis å bli tuktet, men det vil også være til gagn for dem å få ros når de har gjort seg fortjent til det. En mor som ofte måtte tukte sin datter, fortalte at en dag var datteren hennes meget snill. «Da jeg om kvelden,» forklarte hun, «hadde lagt henne til sengs og var på vei nedover trappen, hørte jeg at hun snufset. Jeg gikk tilbake og fant at hun lå med hodet begravd i puten. Snufsende spurte hun meg: ’Har jeg ikke vært flink pike i dag?’» Moren innrømmet at spørsmålet stakk henne i hjertet. Hun hadde alltid vært snar til å irettesette sin datter, men nå, da datteren virkelig hadde anstrengt seg for å være snill, la hun henne til sengs uten å si et eneste ord som viste at hun satte pris på det.

Ettersom ros kan bety så mye, bør vi ikke unnlate å gi ros. Vær gavmild når det gjelder å gi ros. Og følg alltid denne oppfordring: «Lov [Jehova]! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer seg.» — Sl. 147: 1.