Verdensherskeren fra «brødhuset»
«Jakobs rest skal være midt iblant mange folk som dugg fra [Jehova] . . . og . . . blant hedningefolkene [nasjonene, NW], midt iblant mange folk, som en løve blant skogens dyr.» — Mika 5: 6, 7.
1. Hvordan må både duggens og løvens egenskaper bli vist av en rettferdig hersker i en fordervet verden?
HVA er mer mildt og forfriskende enn dugg? Hvem blant de ville dyrene er sterkere og modigere enn løven? For en motsetning det er mellom duggen og løven! Forskjellen er så stor at man neppe ville forbinde dem med hverandre. Men trass i denne motsetning kan de godt utgjøre både en heldig kombinasjon og en nødvendig kombinasjon. En vis og mektig konge i fortiden sa engang: «En konges vrede er som løvens brøl, men hans yndest [gode vilje, NW] som dugg på urter.» (Ordspr. 19: 12) I denne fordervede verden må en konge som følger rettferdige prinsipper, være modig og uforferdet som en løve overfor dem som gjør onde gjerninger, men han vil la sine trofaste undersåtter som kjemper mot onde medmennesker, få nyte godt av hans gode vilje eller yndest, og det vil være som mild og forfriskende dugg for dem.
2. Hvordan skal menneskeheten ifølge Jehovas ord i Hoseas’ profeti angående Israel til slutt finne en slik ønskverdig hersker i Jehova?
2 Menneskeheten trenger i høy grad en slik konge eller hersker, og den skal også til slutt finne en slik hersker i universets store Konge, i den Gud som bærer det enestående navnet Jehova. I den bibelske beretning om Jehovas trofaste handlemåte overfor sitt utvalgte folk da de hadde hans gunst, fortelles det at han sa: «Jeg vil være som dugg for Israel; han skal blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon.» (Hos. 14: 6) Da han ble vred på sitt folk og skulle til å forkaste dem, sa han: «For jeg er som en løve mot Efraim og som en ungløve mot Judas hus; selv sønderriver jeg og går min vei; jeg bærer byttet bort, og det er ingen som frelser.» (Hos. 5: 14; se også 13: 7, 8) Han er upartisk i sine dommer, men han er også barmhjertig mot dem som elsker rettferdighet, og som oppriktig bestreber seg på å gjøre det som er rett. Han har lovt menneskeheten et rike hvor det alltid skal råde rettferdighet, og hvor det vil bli vist barmhjertighet og medfølelse, og han har sørget for å oppfylle sitt løfte.
3. a) Hva befatter menneskene seg med i vår tid, og hva overser de derfor hva spørsmålet om regjering angår? b) Hva er det som gjør at menneskene kan føle seg nært knyttet til denne regjering?
3 I vår tid befatter nasjonene seg utelukkende med regjeringer som er opprettet av mennesker. De tror at det de må gjøre, er å velge mellom den demokratiske regjeringsform i Vest og den kommunistiske regjeringsform i Øst eller å følge den gylne middelvei i sin politikk. De politisk innstilte mennesker i denne verden ofrer aldri Guds rike en tanke. De overser det viktigste hva spørsmålet om regjering angår, nemlig at universets Hersker, Jehova Gud, Skaperen, har en regjering for jorden og dens beboere. Han har allerede innsatt ham som skal være Herskeren i denne fullkomne regjering over den vanstyrte menneskehet. Dette er ikke en regjering som ikke vil vise medfølelse med menneskene og vise forståelse for deres problemer. Med tanke på den Hersker Gud har utnevnt, kan man si at det er en meget nær forbindelse mellom denne regjering og oss mennesker. Jehova Gud forutsa gjennom profeten Mika mange hundre år på forhånd hvor denne utnevnte Hersker skulle bli født. Det er det mest berømte fødested på jorden. Det er derfor tydelig at den Hersker som Gud setter over menneskeheten, engang var en av oss, ja, at han var et menneske! Som følge av dette er det et mer nært og fortrolig forhold mellom oss og denne regjering som Gud tilveiebringer, enn det ville ha vært om denne regjering utelukkende besto av hellige engler.
4. Hvilken kunngjøring om en regjering inneholder Mika 5: 1, og hvem ville oppfyllelsen av denne profetien være av betydning for?
4 Jehova Gud forutså hvor sårt den undertrykte menneskehet ville trenge til en rettferdig regjering, og han kunngjorde derfor gjennom Mika (5: 1) at det skulle bli opprettet en slik regjering: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blant Judas tusener! Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum, fra evighets dager [hvis opprinnelse er fra de tidligste tider, fra ubestemt tids dager, NW].» Mika sa dette minst 350 år etter at kong David av Jerusalem ble født i 1107 f. Kr. i Betlehem, som lå i Juda stammes område. Mika vendte hele universets oppmerksomhet mot Betlehem som den byen hvor det skulle bli født en etterkommer av David som skulle være en evig arving til Davids trone i henhold til den pakt Gud hadde inngått med David om et evig rike i Davids ættelinje. (2 Sam. 7: 11—16; Matt. 2: 4—6; Joh. 7: 41, 46) Dette ville ikke bare bli en viktig begivenhet for hele jorden, men også for hele himmelen.
5. Hvordan ble denne betydningsfulle fødsel kunngjort, og for hvem?
5 Da Jesus ble født i Betlehem som en etterkommer av kong David, var det derfor fullt ut i samsvar med den store betydning av denne begivenhet at hans fødsel ble kunngjort for noen gudfryktige hyrder av en herlig engel, som sa: «Frykt ikke, for se! jeg kunngjør for dere et godt budskap om en stor glede som skal bli hele folket til del, for det ble i dag født dere en Frelser, som er Kristus, Herren, i Davids by.» Etter denne kunngjøringen var det plutselig hos engelen «en himmelsk hærskare, som priste Gud og sa: ’Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant mennesker av god vilje’». — Luk. 2: 4—14, NW.
6. Hvordan kan det sies at denne Herskers opprinnelse er «fra de tidligste tider, fra ubestemt tids dager»?
6 De englene som ved denne anledning priste Gud, hadde kjent Jesus Kristus før den tiden, nemlig da han var oppe i himmelen som Guds enbårne, førstefødte Sønn. Dette går tydelig fram av profetien i Mika 5: 1, for det sies der om Jesus at «hans utgang er fra fordum, fra evighets dager», eller ifølge New World-oversettelsen at hans «opprinnelse er fra de tidligste tider, fra ubestemt tids dager». Han hadde således ikke sin begynnelse i og med at han ble født i Betlehem. Hans liv var på mirakuløst vis blitt overført fra himmelen til jorden, fra den åndelige sfære til det sted menneskene bor, for at han ved kjødelige bånd kunne bli den evige arving til Davids trone over Israel. Hans opprinnelse skrev seg «fra de tidligste tider» i himmelen, fra den tiden Gud skapte ham som den «førstefødte framfor enhver skapning», «Guds skapnings begynnelse». (Kol. 1: 15; Åpb. 3: 14, LB) Skapelsen kan derfor ikke ha begynt før Guds enbårne Sønn ble skapt. Guds skrevne Ord oppgir ikke noe tidspunkt for skapelsens begynnelse. Det skjedde i en for oss ubestemt fortid, og denne Guds Sønn som skulle bli «hersker over Israel», er av den grunn «fra ubestemt tids dager».
7. Hva ville denne Hersker ha ettersom han hadde vært så lenge sammen med Jehova Gud i himmelen, og hvorfor var Betlehem tilsynelatende ikke det rette sted for en slik Herskers fødsel?
7 For en visdom og erfaring denne Hersker som ble født i Betlehem, ville ha ettersom han hadde vært så lenge sammen med Jehova Gud i himmelen! Han var uten tvil den beste Hersker Gud kunne gi menneskeheten. Og en slik stor Hersker ble altså født i Betlehem, Efrata, en by som var så liten og ubetydelig at den ikke ble regnet med blant de tusener eller familier som tilhørte Juda stamme! Ja, det var ikke bare det at han ble født i denne ubetydelige byen, men han ble dessuten født i en stall, hvor han ble lagt i en krybbe i stedet for i en vogge. (Luk. 2: 7, 12) For en stor ære det var som ble Betlehem til del!
8. Hvem hadde sin trone i Jerusalem på Davids tid, og hvorfor ville det ikke ha vært noen virkelig opphøyelse for Guds Sønn å bli satt på denne tronen?
8 Kong David hadde i et palass på Sions berg i Jerusalem sittet på en bokstavelig trone, som ble kalt «[Jehovas] trone» fordi David satt som Jehovas representant på tronen. (1 Krøn. 29: 23) Jesus Kristus satt imidlertid aldri på kong Davids trone på Sions berg, selv om han hadde et rettmessig krav på denne tronen fordi han ble født som et menneske i Betlehem. Ettersom Jesus var fra himmelen, ville det ikke ha vært noen virkelig opphøyelse for ham, Guds Sønn, å bli satt på Davids trone på Sions berg. Skulle Jesus Kristus ha sittet på Davids bokstavelige trone for å herske over Israel, ville han likevel ha vært «litt lavere enn englene», mens han i himmelen hadde vært den fremste blant dem. (Heb. 2: 9; Sl. 8: 4, 5, NW) Det var en ydmykelse for denne Guds Sønn at hans liv ble overført fra himmelsk herlighet til vår jord for at han skulle bli født som et menneske, selv om det var i Davids kongelige ættelinje. (Fil. 2: 5—9) Da han var på jorden som menneske, ble han dessuten storlig ydmyket av Guds rikes fiender.
Slått på kinnbeinet
9. Hvis rike forkynte Jesus Kristus om, men hva ble hans forkynnelse oppfattet som?
9 Jesus Kristus forkynte til stadighet om riket, ikke om Davids jordiske rike over Israel, men om Guds rike, «himlenes rike». (Matt. 4: 17; Mark. 1: 14, 15) Hvis noen har rett til å herske over menneskeheten, må det være Gud. Men da Jesus Kristus forkynte om Guds rike, som var blitt forutsagt i Bibelens profetier, ble han beskyldt for å være en opprører og en oppvigler mot det rike som ble styrt av de hedenske keisere i Roma. Mikas profeti hadde imidlertid påpekt at Jesus, Herskeren fra Betlehem, skulle bli vanæret og mishandlet.
10, 11. a) Hvilken dårlig behandling forutsier Mika 4: 14 at denne Hersker skulle få? b) Hvordan ble dette oppfylt i forbindelse med Jesus Kristus?
10 Like før Mika nevnte den byen hvor Herskeren skulle bli født, sa han til Guds organiserte folk som var truet av et fiendtlig angrep: «Nå samler du deg i skare, du skarenes datter [o angreps datter, NW]! Voller har de kastet opp imot oss; med staven slår de Israels dommer på kinnbeinet.» (Mika 4: 14) Da Jesus Kristus var på jorden som et menneske, ble han på en fornærmelig måte slått på kinnbeinet av mennesker som benyttet sin autoritet som en stav. Fordi Jesus forkynte Guds himmelske rike, som han var blitt salvet av Guds ånd til å forkynne, ble han arrestert og stilt for den høyeste religiøse domstol i Jerusalem, hvor Israels yppersteprest førte forsetet. Der ble Jesus i bokstavelig forstand slått. Vi leser om dette:
11 «Jesus tidde. Og ypperstepresten tok til orde og sa til ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn. Jesus sa til ham: Du har sagt det. Dog, jeg sier eder: Fra nå av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer. Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud; hva skal vi mer med vitner? Se, nå har I hørt gudsbespottelsen! Hva tykkes eder? De svarte og sa: Han er skyldig til døden. Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttet neve; andre slo ham med stokker [slo ham i ansiktet, NW] og sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?» — Matt. 26: 59—68.
12. Hvordan fikk dette slaget på kinnbeinet større kraft, og hvis interesser ble derved tjent?
12 Dette fornærmelige slaget på kinnbeinet til Israels framtidige dommer fikk større kraft da de religiøse lederne overga Jesus til den romerske landshøvding, Pontius Pilatus, som de til slutt fikk overtalt til å nagle Jesus til en pel, for at han skulle dø der i vanære, som en som var forbannet av Gud. (5 Mos. 21: 22, 23; Joh. 18: 38 til 19: 37) Disse religiøse lederne i Jerusalem tjente derved den tids profetiske ’Nordens konges’ interesser. (Dan. 11: 15, 20—22) Men de klarte ikke å beseire Jesus, ham som Gud hadde bestemt skulle være «Israels dommer», «hersker over Israel».
13. a) Hvordan hindret Gud ifølge Peters ord at fiendene seiret i sin kamp mot den framtidige «Israels dommer»? b) Hva opphøyde Jehova Jesus til?
13 Jesu Kristi apostel Simon Peter sa til en romersk høvedsmann som gjorde tjeneste i Palestina: «Vi er vitner om alt det [Jesus] gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre. Ham oppvakte Gud på den tredje dag, og ga ham å åpenbare seg, ikke for hele folket, men for de vitner om var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var oppstanden fra de døde. Og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» (Ap. gj. 10: 38—43) Ifølge dette opphøyde Jehova Gud Jesus Kristus til en langt høyere stilling enn det å sitte på Davids jordiske trone på Sions berg.
14. Hva gjorde Jehova derved Jesus til i hans forhold til David?
14 Jehova Gud opphøyde Jesus Kristus ved sin høyre hånd i himmelen og satte ham på sin bokstavelige himmelske trone. Derved gjorde han Jesus Kristus, Davids Sønn, til Davids Herre, slik det var blitt forutsagt i Salme 110: 1, 2. — Ap. gj. 2: 29—36.
15, 16. a) Hva er det som i større grad fortjener å bli omtalt enn Jesu menneskelige fødsel i Betlehem, og hvorfor fortjener således året 1914 å bli husket? b) Hva sier Salme 2: 1—9 angående innsettelsen av denne Hersker?
15 Hvor storslagent alt dette er! Dette gjorde det mulig at Mikas profeti om den store Hersker fra det lille Betlehem kunne bli oppfylt i en større målestokk, og det i vår tid. Denne Herskers fødsel som menneske i Betlehem for 1900 år siden fortjente fullt ut å bli omtalt i verdenshistorien, og hvor meget mer fortjener ikke da hans komme fra det større Betlehem i egenskap av innsatt Hersker i Guds opprettede rike i himmelen å bli omtalt! Det er en begivenhet som er av større betydning for universet, og særlig for menneskene, hvis blod og kjøtt denne Hersker selv engang hadde del i. Tidspunktet for denne langt viktigere begivenhet var nøyaktig forutsagt i de bibelske profetier, og den har funnet sted i vår generasjon, i året 1914. Dette året fortjener langt mer å bli husket som det året da «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» endte og Guds rike ble født i himmelen, slik det i et billedlig språk var blitt forutsagt i Åpenbaringen, kapittel 12, enn å bli husket som det året da den fryktelige første verdenskrig brøt ut. Kong David forutsa for lang tid siden i Salme 2: 1—9 at nasjonene på den tiden skulle larme og jordens konger skulle reise seg mot Jehova og hans nettopp innsatte Kristus eller Salvede. Det heter der:
16 «[Jehova] spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede . . .: Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg! Jeg [Kristus] vil kunngjøre hva fastsatt er: [Jehova] sa til meg: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene [nasjonene, NW] til arv og jordens ender til eie. Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.»
17, 18. a) Hvordan utgikk Jesus ved sin innsettelse fra et større Betlehem? b) Hvilket viktigere brød trenger ifølge Jesu ord alle mennesker?
17 Da den forutsagte Hersker ble innsatt i Riket ved Guds høyre hånd, utgikk han for Jehova Gud fra et Betlehem som var av større betydning enn det jordiske Betlehem. Navnet Betlehem betyr «brødhus». Efrata, som ordet Betlehem er forbundet med, betyr «fruktbar, fruktbarhet». Juda, som var navnet på det området hvor Betlehem, Efrata, lå, betyr «[Jehova blir] prist». (1 Mos. 35: 19; 29: 35; 49: 8) For menneskene betyr dette brødhus mye, ja, selve livet. Menneskene trenger en tjener, en hersker, fra dette større brødhus. Menneskene trenger ikke bare brød av hvete, bygg eller rug for å leve. Dette ble understrekt av Jesus. Kristus selv, for etter at han hadde fastet i 40 dager, ville han ikke skaffe seg brød på mirakuløst vis, men gjentok sin Fars ord: «Mennesket [lever ikke] av brød alene, men . . . av hvert ord som går ut av [Jehovas] munn.» — 5 Mos. 8: 3; Matt. 4: 1—4.
18 Da Jesus kom til jorden som et menneske, kom han for å overbringe menneskene de ord som går ut av Jehovas munn, ord som er livgivende. Han sa også til dem som kom til ham for å få forgjengelig, jordisk brød: «Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen; om noen eter av dette brød, skal han leve evinnelig; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.» — Joh. 6: 51.
19. Hvordan kunne Jesus i 1914 utgå for menneskene fra et større brødhus, og hvilken sammenheng er det mellom dette brødhus og navnene «Efrata» og «Juda», som navnet «Betlehem» er forbundet med?
19 Da Jesus vendte tilbake til himmelen og sto fram for Guds åsyn, frambar han verdien av sitt kjødelige, menneskelige offer til gagn for den døende menneskeslekt. Da Jesus ble innsatt som Konge i 1914, kunne han derfor utgå fra et brødhus, fra et forrådshus for brød som kan gi alle på jorden som i tro eter av det, evig liv i Guds nye verden. Det himmelske brødhus er av livsviktig betydning for menneskene. De har et absolutt behov for Jehovas Hersker som utgår derfra. Dette hus er et fruktbart sted, noe som blir vist ved det navnet som er knyttet til det, nemlig «Efrata», og det frambringer derfor mye livsoppholdende frukt. Akkurat om Betlehem, Efrata, lå i Juda område, ligger dette brødhus i de hellige himler, hvor Jehova blir prist av alle sine hærskarer av engler.
20. Hvordan er dette større Betlehem som Jesus Kristus utgår fra, likt det jordiske Betlehem med tanke på uttrykket «Judas tusener»?
20 Den fremste blant disse himmelske lovprisere av Jehova Gud er Herskeren fra Betlehem. Som Hersker lærer han også alle sine undersåtter på jorden å prise Jehova. Når han utgår for Jehova Gud, er det ikke som representant for det jordiske Betlehem, men som representant for en liten gruppe, for det hus som består av hans åndelige brødre, hans 144 000 etterfølgere som skal bli hans medarvinger til det himmelske rike. (Åpb. 7: 4—8; 14: 1, 3) I forhold til de ti tusen ganger ti tusen av himmelske skapninger er denne gruppen virkelig meget liten, nesten for liten til å bli ansett som verdig til å bli regnet med blant den veldige hærskare av himmelske lovprisere. (Dan. 7: 9, 10) Denne lille gruppen som består av Herskeren Jesus Kristus og hans 144 000 medarvinger, er likevel den viktigste gruppe av skapninger i himmelen. De blir Guds hovedstad i hele Hans universelle organisasjon. De skal formidle «livsens brød» til mennesker som hungrer etter å oppnå evig liv. (Joh. 6: 48—50) Jesus Kristus, Herskeren fra dette større Betlehem, skal således spille en betydningsfull rolle blant de utallige tusener av engler som priser Gud i himmelen.
Et indirekte slag på kinnbeinet
21. Iblant hvem begynte Jesus Kristus å herske i 1914, og hvordan var det mulig å slå ham på kinnbeinet etter den tiden?
21 Nasjonene er ikke mer takknemlig i dag for Jehovas foranstaltning enn de var for 1900 år siden da ’herskeren over Israel’ utgikk fra det jordiske Betlehem. De slo denne «Israels dommer» på kinnbeinet, og Mika 4: 14 fikk derved en større oppfyllelse. Når skjedde det og hvordan? Det skjedde naturligvis ikke på en direkte måte, for Jesus Kristus sitter nå på tronen ved Guds høyre hånd i himmelen, hvor nasjonene ikke vil kunne nå ham, ikke engang med sine romskip. Så snart hans rike ble født i himmelen i 1914, begynte han å herske midt iblant sine fiender. Han kastet Satan Djevelen og hans onde ånder, demonene, ut av himmelen og ned til vår jords nærhet, og de vil aldri mer få vende tilbake til himmelen hvor Guds hellige organisasjon holder til. Det var derfor bare på en indirekte måte at den himmelske «Israels dommer» kunne bli tilføyd et fornærmelig slag på kinnbeinet. Hvordan kunne det foregå? Jo, det var ved at hans levning av trofaste etterfølgere på jorden ble tilføyd et slag under den første verdenskrig. Da Jesus sendte ut sine 12 apostler for at de skulle forkynne Guds rike, sa han: «Den som tar imot eder, tar imot meg.» (Matt. 10: 40) Følgelig må også det omvendte være tilfelle, nemlig at den som avviser en Jesu disippel som kommer til ham med Rikets budskap, også avviser Jesus.
22. Hvilket prinsipp framsatte Kongen Jesus Kristus i sin lignelse om fårene og geitene, og hvordan kunne man således tilføye ham et slag på kinnbeinet?
22 I den lignelsen hvor Jesus, den innsatte Konge benytter seg av får og geiter for å illustrere den dom som nå pågår over nasjonene, sier han til fårene: «Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» Til geitene sier han: «Hva I ikke har gjort imot en av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.» (Matt. 25: 40, 45) Det å slå Jesu levning av åndelige brødre på kinnbeinet ved å misbruke den autoritet man kan benytte som en stav, vil si det samme som å slå den himmelske «hersker over Israel» på kinnbeinet på en fornærmelig måte. — 1 Kong. 22: 24; Job 16: 10.
23, 24. a) Hva hadde den åndelige levning forkynt lenge før 1914 i forbindelse med det året, og hvilken holdning inntok kristenhetens ledere til levningen? b) Hvordan betraktet Herskeren fra Betlehem denne dårlige behandling av levningen?
23 Lenge før 1914 forkynte levningen av Kristi åndelige brødre i kristenhetens nasjoner at hedningenes tid skulle utløpe i det året, og at Guds rike skulle bli fullstendig opprettet i himmelen. Denne forkynnelse av Riket utførte de ved å distribuere bøker, brosjyrer, blad og traktater, ved å holde offentlige foredrag og ved å arrangere for offentligheten gratis framvisninger av «Skapelsens fotodrama». De religiøse lederne i kristenheten var alle sammen opptatt av de aktuelle stridsspørsmål i den verdenskrigen som ble utkjempet på den tiden. Hverken de eller de stridende nasjoner tok noen notis av levningen av Kristi åndelige brødre som forkynte at siden 1914, da hedningenes tid endte, var det Guds rike som var den rettmessige regjering over jorden.
24 Dette budskap gjorde prestene rasende. De benyttet seg av krigslovene og den fanatiske, overdrevne patriotisme som gjorde seg gjeldende på den tiden, til å stille de trofaste Rikets forkynnere i et dårlig lys i folks øyne og til å sverte dem som oppviglere overfor de militariserte regjeringer. Levningen av Jesu brødre ble i likhet med ham selv falskelig anklaget for oppvigleri og sammensvergelse og for å skade landets ve og vel. Myndighetene misbrukte den politiske og rettslige makt de hadde, for den ble på en ondskapsfull måte brukt som en stav til å slå disse Jesu brødre på kinnbeinet. De ble kastet i fengsler og interneringsleirer, og deres litteratur og religiøse møter ble forbudt. Unngikk så denne urettferdige, antikristne handling å bli lagt merke til av den himmelske «hersker over Israel» fra Betlehem? Nei! Ettersom disse var hans åndelige brødre og representanter for hans rike, betraktet han det som om det var blitt gjort mot ham. Kristenheten gjorde uretten enda større da den valgte Folkeforbundet i stedet for Kristi rike, og den trodde at den kunne bedra Kristus ved å kalle Folkeforbundet for «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden».
25. Hvordan hadde Jehova forutsagt dette i Mika 5: 2, og hvordan ble denne profetien først oppfylt i forbindelse med det kjødelige Israel?
25 All denne ukristelige handling som ble begått i og med forkastelsen av Riket, ble tillatt av den allmektige Gud, Jehova. Det tjente til å tukte levningens medlemmer, som var trofast i sitt hjerte. (Heb. 12: 4—11) Jehova forutsa dette i de ordene vi leser i Mika 5: 2, og som følger umiddelbart etter hans forutsigelse om at ’herskeren over Israel’ skulle utgå fra Betlehem: «Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født; og de som blir igjen av hans brødre, skal vende tilbake sammen med [til, NW] Israels barn.» Denne profetien ble naturligvis oppfylt den gang da det kjødelige Israels barn på grunn av sin ulydighet mot Jehova Gud ble tatt til fange av babylonierne og forvist til et land langt borte. Da byen Jerusalem og dens tempel hadde ligget i ruiner i 70 år, ble en trofast levning utfridd fra Babylon, og den vendte tilbake til sitt hjemland for på nytt å bli født som et folk og gjenoppta tilbedelsen av Jehova i templet. Det var som om Guds synlige organisasjon på jorden, Sion, hadde født et nytt israelittisk folk. (Es. 66: 7, 8) Det var på samme måte med det åndelige Israel.
26. Hvordan ble Mika 5: 2 oppfylt på det åndelige Israel i 1918 og 1919?
26 Særlig i 1918, det avgjørende år i den første verdenskrig, ble levningens medlemmer omgitt av fanatisk religiøse angripere. De ble ført i fangenskap og kom i trelldom under de verdslige organisasjonene i de krigførende land. Dette var et motbilde til Israels babyloniske fangenskap mens dets hovedstad Jerusalem lå i ruiner. Ettersom Jehova Gud hadde adoptert disse innvigde, døpte medlemmer av levningen som sine åndelige barn, kunne de si det samme som Paulus sa for lang tid siden: «Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» (Gal. 4: 26) De åndelige barn som tilhører det «Jerusalem som er der oppe», burde være fri i likhet med sin himmelske mor og ikke slaver i vår tids Babylon. Jehova Gud, den himmelske Far, sørget derfor for at hans «kvinne», det himmelske Jerusalem, fødte i 1919, det første etterkrigsåret. Han sprengte de bånd som holdt de trofaste medlemmer av hans levning i babylonisk fangenskap, og fridde dem ut fra fryktens slaveri og lot dem igjen komme i et rett forhold til ham som åndelige «Israels barn». De blev ikke bare befridd for de mange restriksjoner som den krigførende verden hadde pålagt dem angående tale-, handle- og tilbedelsesfriheten, men de ble også utfridd fra det fangenskap de befant seg i på grunn av menneskefrykt. — Ordspr. 29: 25.
27. Hvilken åndelig fødsel fant således sted i 1919, og hvilken tilstand unngikk levningen å komme i under den annen verdenskrig fra 1939 til 1945?
27 De oppfylte Matteus 24: 14 idet de gjenopptok sitt organiserte arbeid med fryktløst å forkynne «dette evangelium om riket». Det var som om deres himmelske mor, «det Jerusalem som er der oppe», i 1919 hadde født eller frambrakt et nytt folk, et fritt, åndelig folk, i Jehovas tilbedelses land. Siden den tid har levningen aldri mer gitt etter for frykt eller latt seg føre i babylonisk fangenskap, selv ikke under den annen verdenskrig fra 1939 til 1945, som var langt verre enn den første.
28. Hva ville være å vente i forbindelse med en slik åndelig fødsel hva angår de nasjoner og folk den hadde funnet sted blant?
28 Det var å vente at denne utfrielse og fødsel av det nye, åndelige folk midt iblant denne verdens nasjoner og folk ikke ville kunne finne sted uten betydelige, merkbare virkninger på disse nasjoner og folk. Hvilken virkning hadde så denne overraskende, fullstendig uventede fødsel av et befridd, gjenopprettet åndelig folk på disse folk og nasjoner? Jo, det hadde en slik virkning at det påkalte verdens oppmerksomhet. La oss undersøke dette nærmere.