«Ditt Ord er sannhet»

Hebraisk poesi

FOR en som ønsker å finne fram til sannheten i forbindelse med en del av Guds inspirerte Ord, er det til stor hjelp å forstå hvilken stil skribenten benyttet. Dette er også tilfelle når det gjelder Bibelens hebraiske poesi.

Det var på sin plass at deler av Bibelen ble skrevet som poesi. Hvorfor det? Poesi appellerer ikke bare til forstanden, men også til følelsene. En poetisk uttrykksform har også en viss symmetri, som gjør det lettere å huske innholdet. Poesi appellerer til både øyet og øret. Men det kan ofte være vanskelig å forstå meningen.

Enkelte uttalelser i Bibelen skal tydeligvis ikke tas bokstavelig, men betraktes som billedlig tale. Det sier seg selv at jorden ikke hviler på bokstavelige «støtter», og at dens elver ikke i virkeligheten ’klapper i hendene’. (Job 38: 4—6; Sl. 98: 8) Det er ikke desto mindre tydelige sannheter som blir framholdt ved hjelp av slike uttrykk: Jorden blir holdt på plass av uforanderlige lover, og elvene frambringer håndlignende bølger som lager en klappende lyd når de slår mot elvebreddene. Denne stilen, som er forskjellig fra vanlig prosa, er vanligvis ganske åpenbar og derfor lett å forstå, men det er ikke alltid tilfelle med andre trekk ved hebraisk poesi.

Hvordan skal en for eksempel forstå Lameks poetiske ord i 1 Mosebok 4: 23, slik de er gjengitt i Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse?

«Jeg felte en mann for et sår,

en gutt for en skramme.»

Drepte Lamek to personer, «en mann» og «en gutt»? Helt til for cirka 200 år siden var kommentatorene av den oppfatning. Siden den tid har en imidlertid fått en mer nøyaktig forståelse av hebraisk poesi.

Hebraisk poesi er annerledes enn visse former for klassisk og moderne poesi, hvor rimene ofte spiller en viktig rolle. Hebraisk poesi kjennetegnes nemlig ved det som kalles parallellisme. Hva som menes med dette ordet, kan best belyses ved hjelp av eksempler.

Den mest vanlige form for parallellisme kalles synonym parallellisme, noe som betegner at den andre linjen gjentar tanken i en del av den første linjen, men med andre ord. Salme 24: 1 er et eksempel på det:

«Jorden hører Herren til — og alt det som fyller den,

jorderike og de som bor der.»

Ordene «hører Herren til» er nødvendige for begge linjene. Uttrykkene «jorden» og «jorderike» er imidlertid poetiske synonymer, og det samme er «alt det som fyller den» og «de som bor der».

Det er den samme poetiske form som er brukt i det verset hvor Lamek blir sitert. Lamek drepte tydeligvis bare én person; den andre linjen i hans poetiske uttalelse er en gjentagelse av den første og utdyper den noe. En enkelt tanke blir således nærmere forklart ved hjelp av andre ord.

Bibelen inneholder også antitetisk parallellisme, det vil si at de to linjene uttrykker motsatte tanker. Salme 37: 9 illustrerer dette:

«For de onde skal utryddes,

men de som bier etter Herren, skal arve landet.»

Så har vi syntetisk parallellisme. Her er det andre leddet hverken en gjentagelse av tanken i det første eller en motsetning til den. Det uttrykker i stedet en ny tanke. Vi finner et eksempel på det i Salme 19: 8:

«Herrens lov er fullkommen,

den vederkveger sjelen;

Herrens vitnesbyrd er trofast,

det gjør den enfoldige vis.»

Legg merke til at annet ledd i hver setning fullfører tanken; hele verset er derfor en syntese, det vil si, de forskjellige elementene danner til sammen et hele. Det er bare ved hjelp av de siste halvlinjene, «den vederkveger sjelen» og «det gjør den enfoldige vis» at leseren får vite på hvilken måte «Herrens lov er fullkommen», og på hvilken måte «Herrens vitnesbyrd er trofast». I en slik serie med syntetiske paralleller tjener dette skillet mellom første og annet ledd som en rytmisk pause. Samtidig med at tanken går videre, blir således en viss versbygning eller parallell i formen bevart. Denne formen blir derfor noen ganger kalt formal eller konstruktiv parallellisme.

Vi mener ikke hermed å si at hebraisk poesi på noen måte nå blir fullt ut forstått. Det blir den ikke. Det har for eksempel vært gjort forskjellige forsøk på å finne den hebraiske poesis metrikk, det vil si, de regler som bestemmer hvor mange verslinjer det skal være i et vers, og hvor mange stavelser det skal være i hver linje. Noen har gått så langt at de har forandret den hebraiske tekst i et forsøk på å tilpasse den sine egne forutfattede meninger om hebraisk poetisk stil. Men alle slike forsøk på å finne et metrisk system har i det store og hele vært mislykte. Hvorfor?

Grunnen kan være at det kanskje ikke er noe metrisk system å finne. Den ovennevnte parallellisme gir rom for stor frihet for tanken og en ledig uttrykksmåte, men det kan ikke sies å være tilfelle med metrikk, som gjerne er innskrenkende. Som en tidligere professor i hebraisk ved Glasgow universitet sa: «Det er ikke på sin plass at guddommelig inspirerte tanker skal være altfor bundet av menneskelig kunst. De må være frie; eller den form som de blir uttrykt i, må i det minste være slik at den ikke øver press på deres guddommelige proporsjoner eller ødelegger dem.»

Det finnes dessuten deler av de hebraiske skrifter hvor forskjellen mellom prosa og poesi ikke er helt tydelig. Noen deler kan inneholde prosa som har en nesten poetisk formulering. Skribenten har her kanskje ikke med hensikt gitt sitt stoff form av poesi — som i Salmene — men det kan ikke desto mindre være at han ofte gjør bruk av billedlig tale eller ordspill eller til og med parallellisme for å understreke det han vil ha fram. Hvorvidt disse versene i moderne oversettelser blir gjengitt som poesi eller ikke, kan i slike tilfelle til en viss grad avhenge av oversetterens egen definisjon av poesi.

Ettersom vår kjennskap til hebraisk poesi er mangelfull, vil det være på sin plass å nevne noe en må være på vakt mot når en leser tilsynelatende poetiske parallellismer. Vi må ikke uten videre trekke den slutning at fordi to linjer ser ut til å være en parallellisme, er de alltid det og ikke noe annet. Sammenhengen eller et annet skriftsted kan gi en annen forklaring på uttrykkene. En profeti om Messias (som viste seg å være Jesus) i Sakarias 9: 9 lyder slik:

«Fryd deg storlig, Sions datter!

Rop høyt, Jerusalems datter!

Se, din konge kommer til deg,

rettferdig er han og full av frelse,

fattig og ridende på et asen,

på aseninnens unge fole.»

Ved første øyekast vil en gjerne trekke den slutning at ordene «et asen» og «aseninnens unge fole» ikke er noe annet enn parallelle uttrykk som sikter til bare ett dyr. Det er riktig at ’asenet’ og ’den unge folen’ er ett dyr. Men i forbindelse med oppfyllelsen sies det i Matteus’ beretning (21: 1—5) at Jesus sendte sine disipler av sted for å «finne en aseninne bundet og en fole hos den». «Løs dem, og før dem til meg!» sa han. Bibelen viser således at Sakarias’ profeti omtalte to dyr, nemlig både «et asen» eller ’en ung fole’ og moren, ’aseninnen’. Jesus red ikke på ’aseninnen’.

Når vi får en bedre forståelse av den grunnleggende poetiske stil i Guds sannhetsord, setter vi også større pris på dets litterære skjønnhet. Og noe som er enda viktigere, er at vi blir hjulpet til å forstå det som blir sagt.