De rettskafnes forvissning og fortrøstning
«Den som omgås med vise mennesker, vil bli vis, men den som har omgang med dårene, kommer det til å gå ille.» — Ordspr. 13: 20, NW.
1. Hvordan betraktet David sin ulastelighet, og som et forbilde på hvem?
DAVID, den rettskafne konge i fortidens Israel, var en mann som nærte virkelig tillit til sin Skaper, den Gud som han kalte Jehova. Han var klar over at han hadde begått mange feilgrep i sitt liv etter som han var et syndig, ufullkomment menneske, men han visste også at i sitt sinn og hjerte ønsket han først og fremst å gjøre sin himmelske Livgivers vilje. Som det ledende medlem av en nasjon som var hengitt til Jehova Gud, var David opptatt av spørsmålet om ulastelighet. «Jeg for min del,» sa han, «vil vandre i min ulastelighet.» (Sl. 26: 11, NW) Dette bestrebet han seg trofast på å gjøre, og tjente derved som et eksempel for sine undersåtter og som et profetisk bilde på de sanne etterfølgere av den større David, Jesus Kristus, den herlige konge i Guds nye verden.
2. Hvorfor var David viss på at han hadde vandret i sin ulastelighet, og hvordan anmoder han om å bli dømt?
2 Salme 26 viser hvordan David forteller om sin ulastelighet og framstiller seg for å bli gransket av Jehova. Han var viss på at han hadde vandret på den rette vei og levd i overensstemmelse med Guds bud. David var alltid ivrig etter å gjøre det som var rett, og sa derfor til Jehova: «La meg vandre i din sannhet og lær meg.» (Sl. 25: 5, NW) Han følte seg overbevist om at han hadde vandret i sannhet, og uttalte fortrøstningsfullt: «Døm meg, o Jehova, for jeg har vandret i min ulastelighet.» (Sl. 26: 1, NW) Når man leser hele denne salmen, ser man hvordan David viser forskjellen mellom seg selv og sin glederike tilbedelse av Jehova og synderne, som han ikke ønsket å bli regnet med blant, og deres ugudelige levemåte. David ønsket ikke å bli bedømt etter menneskelige normer. Han visste hva slags mann han var, han visste at han elsket det som var sant og rett. Han var ærlig og uklanderlig: Hans eneste ønske var å vise Jehova udelt hengivenhet. Han kjente Guds normer og ønsket å bli dømt etter dem. Derfor ber han: «Døm meg etter din rettferdighet, [Jehova] min Gud, og la [motstanderne] ikke glede seg over meg!» (Sl. 35: 24) En slik rettferdig dom ga ham lykke. Han ble glad og tilfreds. Han var forvisset om at han vandret i ulastelighet. Har vi i vår tid en like sikker forvissning om og fortrøstning til vår egen ulastelighet som David hadde?
3. På hvilke måter viste David at det var hans ønske å behage Jehova?
3 Da David var ung, ble han utvalgt av Jehova til å være konge. Etterat han var blitt salvet av profeten Samuel, hvilte det spesielle forpliktelser på ham. Dem ivaretok han vel, idet han alltid søkte hen til Jehova. Etter mange prøvelser og vanskeligheter ble han satt på Jehovas trone over Israels folk. En av de store gledene han fikk, var å føre den hellige paktens ark til Jerusalem, den hellige stad, og der etablere det sted hvor Jehova skulle tilbes. Jehovas alter ble bygd på fjellet Sion, og hele Israel priste der Jehova. Om dette stedet sa han: «[Jehova], hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte.» (Sl. 15: 1, 2) David ønsket å fylle disse kravene og være sterk, ikke svak eller vaklende. Derfor måtte han sette sin lit til Gud. «Til Jehova har jeg satt min lit, forat jeg ikke skal vakle.» (Sl. 26: 1, NW) Davids tillit til og tro på Jehova var urokkelig, uforstyrret og rolig, og han var ikke det minste ustadig, for han vandret slik det var tilbørlig for en som ’elsket Jehovas huses bolig’.
4. Hva hjelper de sanne kristne i vår tid til å bli like forvisset om sin ulastelighet og like fortrøstningsfulle som David var?
4 Sanne kristne i vår tid, Kristi Jesu etterfølgere, tror på denne Davids Gud, og de ønsker også å tilbe på «det sted hvor [Jehovas] herlighet bor». (Sl. 26: 8, NW) De kristne har det samme Guds Ord som David hadde, bare med den forskjell at de har mer. Det ble sendt mange profeter til Guds utvalgte folk etterat David var død, og deres uttalelser ble nedskrevet i Guds Ord til formaning og lærdom for oss. I tillegg til det har vi beretningene om Kristi liv og apostlenes gjerninger og de tingene disiplene nedskrev, og alle disse skriftene utgjør nå den fullstendige bibel, hele Guds Ord, som hele menneskeheten burde rette seg etter. Etter som de kristne i vår tid er utrustet på denne måten, både kan og bør de ’gjøre rettferdighet og tale sannhet’ og være like sikre på at de er ulastelige overfor Jehova som David var! Når man studerer og skaffer seg forståelse av Guds Ord og lever etter det, burde det gjøre en forvisset om at man ikke kommer til å vakle.
Kristenheten har ingen forvissning og fortrøstning
5, 6. Hvilke spørsmål må nå besvares angående kristenheten i forbindelse med ulastelighet?
5 Men noen innvender: «Se deg omkring i kristenheten, og du vil få se at det er hundrevis av millioner vaklende, vantro mennesker som hører til kristenhetens kirkesamfunn. Kan disse som står oppført i de forskjellige kirkesamfunns medlemslister, fortrøstningsfullt si: ’Gransk meg, o Jehova, og sett meg på prøve; rens mine nyrer og mitt hjerte’? Hva er i veien? Hvor finner vi i dag de ulastelige menneskene som David var et bilde på?»
6 Man kan stille flere slike spørsmål: Vil kristenheten tåle å bli gransket? Vil Jehova finne tro i den? Har kristenhetens ledere en like ren samvittighet som David hadde? Er de i stand til å henvende seg til Jehova i bønn og be ham granske, prøve og rense dem? Er de sikker på at de lever i samsvar med de normer som Jehova har latt komme til uttrykk i sitt Ord, Bibelen? Tror de på alt det den lærer? Kan de mange hundre millioner mennesker i kristenheten som nå blir opplært av presteskapet, ha en like sikker forvissning om og fortrøstning til sin ulastelighet overfor Jehova Gud som David hadde? Svaret er Nei! på hvert av disse spørsmålene. Men de burde ha samme tro som David hvis de har innvigd seg til å gjøre Guds vilje og tjene ham. Kristenheten og dens tilhengere påberoper seg å være trofaste. De sier at de tror på Bibelen, og de kaller seg kristne — etterfølgere av Kristus. Enten de ber om det eller ikke, så blir de nå gransket av Jehova Gud.
7. Hvordan har kristenheten fornektet Guds Ord? For å støtte hvem? Hvordan har den således ikke noe til felles med Kristus Jesus?
7 Det er ikke mulig å omstøte eller unnslippe den allmektige Gud Jehovas dom. Kristenheten har fornektet Guds Ord ved sine egne læresetninger. Den har gått sammen med denne ugudelige verden om dens politiske foretagender, for den gir dem sin støtte. Kristenheten er i sannhet ikke for Guds rike, for den gir De Forente Nasjoner sin fulle støtte. Kristenheten har ikke noe til felles med Jesus, som sa til Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Nei, når kristenheten blir gransket, fører det ikke til at den blir renset. Det finnes ikke noe ekte, godt eller holdbart i den. Den har gått på akkord med denne ugudelige gamle verden, som Guds rike ikke kan være av. Hør hva David skrev: «O Jehova, du har nøye ransaket meg og du kjenner [meg]. Du har gransket mitt hjerte, du har foretatt inspeksjon om natten, du har renset meg; du vil oppdage [at] jeg ikke har smidd renker. Min munn vil ikke forsynde seg.» (Sl. 139: 1; 17: 3, NW) Kan kristenheten si det samme? Nei!
8. Hvilken holdning burde alle kristne ha overfor dem som ikke elsker og tjener Jehova?
8 Alle mennesker i verden som bekjenner seg til kristendommen, burde være i stand til å si med David og Kristus Jesus: «Hater jeg ikke dem som intenst hater deg, o Jehova, og føler jeg ikke avsky for dem som gjør opprør mot deg? Med et fullkomment hat hater jeg dem. De er i sannhet blitt mine fiender. Ransak meg nøye, o Gud, og kjenn mitt hjerte. Gransk meg og kjenn mine urolige tanker, og se om det er i meg noen ferd som volder sorg, og led meg på den ubestemte tids vei.» (Sl. 139: 21—24, NW) De som elsker rettferdighet, de virkelige kristne, ønsker å leve i en ren verden sammen med rene mennesker. Hvordan kan det la seg gjøre nå i vår tid? Jo, ved at vi slutter oss sammen med menn og kvinner som er ulastelige, med dem som praktiserer rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte. — Sl. 15: 2.
9, 10. a) Hvilke eksempler fra fortiden har vi på at noen har bestått prøven og bevart sin ulastelighet? b) Er det noen som holder fast på sin ulastelighet nå i vår tid?
9 Vår ulastelighet vil bli prøvd. Se hvordan Abraham, Davids stamfar ble prøvd. «Noen tid deretter satte Gud Abraham på prøve.» (1 Mos. 22: 1) Han ble bedt om å frambære sin egen sønn Isak som offer. Fordi Abraham viste at han var ulastelig og adlød, skaffet Jehova til veie en vær i stedet for Isak. Ved en senere anledning prøvde Jehova sitt folk Israel da han førte dem gjennom ørkenen: «Og du skal komme i hu hele den vei [Jehova] din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ta vare på hans bud eller ikke. . . . som i ørkenen ga deg manna å ete, en mat som dine fedre ikke kjente, for å ydmyke deg og prøve deg og så til sist gjøre vel imot deg.» (5 Mos. 8: 2, 16) Det er nødvendig å bli prøvd, men det kan bringe stor lønn i form av en sikker ulastelighet og utholdenhet. Hvor mange av Guds innvigde tjenere i våre dager kommer til å holde ut i denne onde tiden og bevare sin ulastelighet inntil enden? De som forblir trofaste og bevarer sin ulastelighet, vil bli frelst. Førti år er en lang prøvetid på om en elsker Jehova høyere enn alt annet, men så langvarig var prøven i Israels tilfelle. Kunne noen av oss som enkeltpersoner bestå en så langvarig prøve? Mange har gjort det, selv nå på denne dommens dag. Hvis man består den prøven ens ulastelighet blir stilt på, fører det til liv. Det var derfor Abraham fikk beholde sin sønn i live. Israelittene fikk komme inn i landet som fløt med melk og honning. Du kan få leve i Guds nye verden.
10 Er du villig til å la deg rense som gull i en smeltedigel og få fjernet slagget, slik at det bare blir rent gull igjen? Noen har gjennomgått en slik renselsesprosess og til slutt fått denne godkjennelse: «Vel gjort, gode og trofaste slave!» (NW) Andre er fremdeles i ferd med å bli renset, akkurat slik Malakias sa: «Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet, og Judas og Jerusalems offergaver skal behage [Jehova], som i gamle dager, som i fordums år.» (Mal. 3: 3, 4) Tusener og atter tusener av Jehovas vitner har gjennomgått en slik renselse som David omtalte og Malakias beskrev, virkelig en renselse som ved brennende ild. Kan du utholde heten i likhet med dem som blir forfulgt under kommunistenes totalitære styre i Sovjet-Samveldet, Polen, Tsjekkoslovakia og andre steder bak jernteppet? Se på Jehovas vitner i den katolskstyrte dominikanske republikk, som er blitt slått, torturert og kastet i fengsel fordi de forkynner om Guds rike og tar sitt standpunkt som vitner for Jehova. Andre har bevart og holder fremdeles fast på sin ulastelighet i Tyskland og Italia, og i andre land som ble oversvømt av de nazistiske og facistiske herrers undertrykkende horder. Det er ikke lett å være en virkelig kristen, hvor man enn befinner seg i denne verden. Våre fiender kan på så mange forskjellige måter prøve å få oss til å gi slipp på vår ulastelighet.
11. Hva hjelper oss som lever nå, til å få en sterk forvissning om og fortrøstning til vår ulastelighet?
11 For lenge siden oppfordret David sin Far til å granske ham, prøve ham, rense ham. Har vi som lever nå, en like sterk fortrøstning til vår egen rettskaffenhet og ulastelighet? Det burde vi ha hvis vi betrakter alt fra samme synspunkt som David, og hvis vi går i Kristi Jesu fotspor. Da ville vi si: «For din miskunnhet er for mine øyne, og jeg har vandret i din sannhet.» (Sl. 26: 3, NW) Når man lærer å forstå Jehova Guds gjerninger, hans hensikter, hva han har gjort, hva han nå gjør og i framtiden kommer til å gjøre til velsignelse for alle dem som elsker ham, først da kan man verdsette hvor stor hans miskunnhet er. Se hvor kjærlig han var som sendte sin enbårne Sønn, Kristus Jesus, fra himmelen ned til jorden for å gjenløse menneskeslekten. Men Jesus Kristus gjorde ikke bare det. Han herliggjorde Jehovas navn ved å holde fast på sin ulastelighet, og han ble gjort til konge over den nye rettferdige verden. Du kan få leve i den nye verden hvis du ønsker det. Hvordan kan du oppnå det? Jo, ved å gjøre deg kjent med Bibelen, studere dens sannheter omhyggelig og leve i samsvar med dem. Dette er nødvendig hvis du skal få liv i det Guds rike som kristenhetens millioner har bedt om: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Hold ditt blikk rettet mot Jehovas rike og vandre i sannheten. Da vil du bli velsignet med liv i Guds nye verden.
12, 13. Hvem bør vi komme sammen med, og hvem bør vi unngå for å holde oss uskyldige i Jehovas øyne?
12 Forkynn det gode budskap om Riket og lær andre om det når som helst og hvor som helst det lar seg gjøre. Slutt deg til dem som holder på med det. Da vil du holde deg vekk fra ugudelige mennesker, etter som du går inn for å bevare din ulastelighet. Alle som lærer sannheten å kjenne og slår inn på en rett vei, og som for alltid innvier sitt liv til Jehovas tjeneste, gjør som David sa at han gjorde: «For jeg har ikke sittet sammen med løgnaktige menn, og jeg kommer ikke sammen med dem som legger skjul på hva de er. Jeg har hatet de ondes forsamling, og sammen med de ugudelige sitter jeg ikke. Jeg skal vaske mine hender i selve uskylden, og jeg vil gå rundt ditt alter, o Jehova.» — Sl. 26: 4—6, NW.
13 Ulastelige kristne har bestemt seg for hvilken vei de vil gå. De vil ikke sitte sammen med løgnaktige menn. De ønsker ikke å føre lange samtaler med denne verdens mennesker hvis det ikke er for å forkynne om Riket for dem. Denne verdens anliggender er ikke Jehovas vitners anliggender. De har en større og viktigere gjerning å gjøre. De som sitter i ugudelige menns råd og støtter deres planer, havner alltid i ulykke og elendighet. «Salig [lykkelig] er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i [Jehovas] lov og grunner på hans lov dag og natt.» (Sl. 1: 1, 2) Har du valgt en lignende kurs? Hvilken vei ønsker du å gå? La det bli på ulastelighetens vei.
De ondes forhatte forsamling
14, 15. På hvilke måter har mange prester vist at de ikke er ulastelige, og hvilken lønn kommer Jehova til å gi dem?
14 Er du oppmerksom på at de ledende lærde menn i kristenheten i vår tid har fjernet Guds navn fra mange bibeloversettelser? Å skjule hans rette navn Jehova for folk, er ensbetydende med å prøve på å fjerne den sanne tilbedelse. Mange prester i vår tid står på prekestolen i sine kirker og fornekter skapelsesberetningen i 1 Mosebok. De vil heller at folk skal tro på evolusjonsteorien. Noen fornekter til og med verdien av Kristi Jesu offer, og sier at det ikke har noen gjenløsende kraft. De vil gjerne se hellige ut og bli lovprist av menneskene, men de ønsker ikke å gå rundt Jehovas alter. Jesus beskrev dem med disse ord: «I har djevelen til far, og I vil gjøre deres fars lyster; . . . han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8: 44) David hadde kjennskap til denslags mennesker, og derfor kunne han si: «Løgn taler de, hver med sin neste, med falske lepper; med tvesinnet hjerte taler de. [Jehova] utrydde alle falske lepper, den tunge som taler store ord, dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre lepper er med oss, hvem er herre over oss?» (Sl. 12: 3—5) De er stolte over det de gjør, over at de skjuler Jehovas navn. Men de vil få sin straff!
15 Størsteparten av presteskapet og deres tilhengere har misbrukt Jehovas navn eller latt være å benytte det i det hele tatt. Det får en til å lure på hva denslags bibeloversettere tenkte da de kom til skriftstedet i 2 Mosebok 20: 7, hvor det står: «Du skal ikke misbruke [Jehovas], din Guds navn; for [Jehova] vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» Presteskapet kommer ikke til å bli holdt uskyldig og gå ustraffet. Med tanke på slike mennesker ba salmisten: «Fyll deres ansikt med vanære, så folk kan søke ditt navn, o Jehova.» — Sl. 83: 17, NW.
16. a) Hva er vennskap med verden ensbetydende med? Hva må derfor de kristne gjøre? b) Hvem blir kristenheten sammenlignet med fordi den forsøker å legge skjul på hva den egentlig er?
16 Forat de sanne kristne skal kunne være like ulastelige som David, må de ikke slutte seg til kristenheten eller til denne tingenes ordning, og ikke være venner med denne verden. Jesu disippel Jakob sa: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4: 4) Det er en av grunnene til at det så uttrykkelig blir sagt: «Gå ut fra henne, mitt falk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» (Åpb. 18: 4) Kristenheten er hyklersk. Den forsøker å legge skjul på hva den egentlig er, akkurat slik de religiøse lederne på Jesu tid gjorde: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet! Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, forat det også kan bli rent utvendig! Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som ligner kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet! Således synes også I utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet.» (Matt. 23: 25—28) De forsøkte å skjule sin sanne identitet. Det samme gjør kristenhetens religiøse ledere i vår tid. Hold deg unna dem.
17. Etter som de sanne kristne er lik salmisten, hvilken innstilling må de da ha?
17 Si med salmisten: «Riv meg ikke bort med de ugudelige og med dem som gjør urett, som taler fred med sin neste, enda der er ondt i deres hjerte!» (Sl. 28: 3) Sanne kristne må ha denne innstilling: «Jeg har hatet de ondes forsamling.» — Sl. 26: 5, NW.
18. Hvilken betydning lå det i Davids ord: «Jeg skal vaske mine hender i selve uskylden, og jeg vil gå rundt ditt alter, o Jehova»?
18 Kong David ønsket å ha rene hender og være uskyldig i Jehovas øyne, slik at han kunne tilbe ved Jehovas alter. Da han sa: «Jeg skal vaske mine hender i selve uskylden, og jeg vil gå rundt ditt alter, o Jehova,» tenkte han sikkert på det kobberkaret som sto i nærheten av alteret, og som prestene vasket sine hender og føtter i. Angående prestene sa Guds lov: «Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de tvette seg med vann forat de ikke skal dø; likeså når de trer fram til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for [Jehova]. De skal tvette sine hender og sine føtter forat de ikke skal dø; dette skal være en evig lov for dem, for ham og hans ætt, slekt etter slekt.» (2 Mos. 30: 19—21) Det David ønsket, var imidlertid å ha hender som var rene moralsk sett, som var renset av Guds sannhet.
19. Hvordan vasker de sanne kristne i vår tid sine hender i uskyld?
19 Alle som nå kommer dit hvor Jehova blir tilbedt, det sted som hans alter er et bilde på, må være rene. De kan ikke være besmittet av den gamle verdens levevis og dens skitne foretagender. Sanne kristne må nå gjøre det som svarer til det Jehovas prester i fortiden gjorde. Paulus snakket til de kristne hebreerne om renhet, og sa: «La oss tre fram med oppriktige hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter renset fra en ond samvittighet og våre legemer vasket med rent vann. La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet. Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» (Heb. 10: 22—25, NW) De kristne må komme sammen nå i endens tid, og de må alltid være rene i sin tilbedelse, noe som innbefatter at de må være virksomme hver dag så lenge de lever.
20. På hvilke måter holder Jehovas vitner seg rettskafne og rene?
20 Jehovas vitners gudsdyrkelse er ikke begrenset til at de bare går på et møte og oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger én gang i uken. De må tilbe sin Gud hele dagen og hver dag, enten de er på et møte eller befinner seg utenfor sin Rikets sal. Etterat man er blitt en kristen, må man holde seg ren, for da er man blitt renset ved Kristi Jesu blod. Kristus kommer ikke til å dø på ny for å vaske oss rene en gang til. Mange som blir kristne, har tidligere praktisert utukt, avgudsdyrkelse, griskhet og drukkenskap sammen med de ugudelige, men som Paulus sa til menigheten i Korint: «Men dere er blitt vasket rene, dere er blitt helliggjort, dere er blitt erklært rettferdige i vår Herre Jesu Kristi navn og med vår Guds ånd.» (1 Kor. 6: 11, NW) I likhet med David må vi vaske våre hender i uskyld, vise alle og enhver at vi er rene og atskilt fra Djevelens organisasjon og hengitt til den sanne tilbedelse. Vi er i verden, men vi er ikke noen del av den, og vi kan ikke ha noe av dens skyld på oss. Selv Pilatus ville ikke bære ansvaret for Kristi Jesu død. I nærvær av en stor mengde rasende jøder la Pilatus hele skylden på den tids presteskap, idet han tok vann og vasket sine hender foran disse menneskene som elsket urettferdighet, og sa: «Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil!» (Matt. 27: 24) Men han kunne ikke virkelig vaske sine hender i uskyld slik David gjorde.
21. Hvem er det i vår tid som står alene om å fortsette Kristi Jesu gjerning, og hva går deres budskap ut på?
21 Likeledes må kristenheten bære det hele og fulle ansvar for å ha tilsmusset Jehovas tilbedelse ved sin ugudelige og urene handlemåte. Men hva Jehovas vitner angår, så vil de vaske sine hender og skille seg ut som sanne kristne, og holde seg atskilt fra alle de forskjellige retninger innen kristenheten. De må innta en slik holdning for å være antagelige som rene tilbedere av Jehova. Det at vi er atskilt fra falske tilbedere, gjør det mulig «å la takksigelsen lyde høyt og . . . å kunngjøre alle dine vidunderlige gjerninger. Jehova, jeg har elsket ditt huses bolig, og det sted hvor din herlighet bor.» (Sl. 26: 7, 8, NW) Med hjertet fylt av takk fryder Jehovas vitner seg over å gjøre kjent Jehovas vidunderlige gjerninger helt fra han skapte mennesket i Edens hage og til menneskeslekten blir gjenopprettet på den paradisiske jord. Liksom Jesus sto alene og var atskilt fra alle religiøse sekter da han forkynte at himlenes rike var kommet nær, så er også Jehovas vitner i vår tid fullstendig alene om å kunngjøre Guds rike. De forteller verden at vi lever i endens tid for den nåværende ugudelige organisasjon, og at et nytt styre snart skal begynne å herske i rettferdighet. Forat alle rettsindige mennesker skal få kjennskap til det gode budskap, er det nødvendig å forkynne flittig for dem i deres hjem, og å undervise dem ut fra deres egen bibel. Ja, hvorfor ikke studere med dem, slik at også ’deres takksigelse kan lyde høyt’?
Unngå å bli tatt bort med synderne
22. Hva vil bli syndernes endelige skjebne, og hvordan kommer dette fram i Bibelen?
22 David sa: «Ta ikke bort min sjel med synderne og heller ikke mitt liv sammen med menn med blodskyld, som har løsaktig oppførsel i sine hender og sin høyre hånd full av bestikkelse.» (Sl. 26: 9, 10, NW) En som studerer Bibelen, kan tydelig se at Jehova kommer til å tilintetgjøre de ugudelige. Han har gjort det før, nemlig i katastrofen på Noahs tid da han i vannflommen tilintetgjorde alle fordervede mennesker fordi de var fulle av synd. Han utslettet innbyggerne i Sodoma og Gomorra. Guds dom gikk imot de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid, for de var menn med blodskyld. Judas iskariot ble dømt til å komme i Gehenna fordi hans høyre hånd var full av bestikkelse. Senere falt Ananias død om fordi han løy, og Judas, Jakobs bror, skrev om «ugudelige mennesker, som bruker vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel». (Jud. 4, NW) Nå i vår tid viser de fleste folk og deres herskere ikke lenger respekt for livets hellighet. Samtidig med at presteskapet og politikerne med støtte av storfinansen roper Fred! Fred! forbereder de seg til krig i større utstrekning enn noensinne. Menneskehetens tilintetgjørelse er tidens aktuelle samtaleemne. Det er ikke klokt å ha noe som helst å gjøre med en slik tingenes ordning, for «den som har omgang med dårene, kommer det til å gå ille». (Ordspr. 13: 20, NW) Den endelige skjebne for slike menn med blodskyld, som er løsaktige og som elsker bestikkelse, vil bli tilintetgjørelse i Harmageddon-slaget!
23. Hvilket løfte blir på den annen side gitt til dem som har forvissning om og fortrøstning til sin rettskaffenhet?
23 De som har forvissning om og fortrøstning til sin rettskaffenhet, er derimot lik David, og de er Kristi Jesu sanne, innvigde etterfølgere. De kan si: «Jeg for min del vil vandre i min ulastelighet. Å, løskjøp meg og vis meg gunst.» (Sl. 26: 11, NW) Dette er det samme som å si: Fri meg fra den onde og vis meg gunst. Ved Moses fridde eller løskjøpte Gud Israels barn fra Egypt, og førte dem til det lovte land. Jehova har gitt menneskeheten en større Moses, nemlig Kristus Jesus, og han vil løskjøpe alle mennesker såfremt de tar imot ham som den Jehova har gitt for å gjenløse dem. Når vi ser de miraklene Kristus utførte da han var på jorden, får det oss til å tenke på hvilket rikt, fullkomment liv menneskene vil få nyte under Rikets styre. Hvis han kunne helbrede syke, gi blinde syn og til og med oppreise døde mens han var på jorden, da er han visselig også i stand til å danne en fullkommen, ny rettferdig verden i overensstemmelse med sin Fars vilje nå når han har fått all makt i himmel og på jord.
24, 25. Når vil frigjøringens mirakel finne sted, og hva ser Guds sanne tjenere fram til?
24 Frigjøringens store mirakel vil bli utført i Harmageddon-slaget da Jehova fullstendig vil tilintetgjøre den onde tingenes ordning og samtidig bevare ulastelige mennesker i live, mennesker som han vil komme i hu for deres kjærlige og gode gjerninger. Guds ulastelige tjenere føler seg nå akkurat lik Nehemias, for vi lever i den tiden da Guds folk blir renset. Nehemias sa: «Kom meg i hu, min Gud, for dette og utslett ikke de gode gjerninger som jeg har gjort mot min Guds hus og for tjenesten der!» — Neh. 13: 14.
25 Alle Guds sanne tjenere ønsker å fortsette med å praktisere den rette tilbedelse og bevare sin ulastelighet,og å bli løskjøpt eller befridd gjennom Harmageddon-slaget. De ønsker å få oppleve den tiden da det ikke mer skal være uenighet, kriger, selviskhet eller korrupsjon, men da alle skal lovsynge Jehova Gud og velsigne ham. De kommer til å få oppleve det fullt ut etter krigen på Guds, den allmektiges, store dag — Harmageddon. I tro ser alle sanne kristne fram til den lykkelige tiden og arbeider med henblikk på den, og allerede nå begynner de å leve i samsvar med de normer og regler som da vil være gjeldende.
26. Hvilken innstilling har nasjonene overfor hverandre, og hvorfor er dette en dåraktig innstilling?
26 Vi lever i en vanskelig verden, blant nasjoner som hater hverandre, og som alle er så patriotiske at de tror at deres eget land og folk er bedre enn alle andre. Enkelte nasjoner tror til og med at de er de eneste som har rett til å eksistere, og som derfor gjør hva de kan for å ødelegge de andre. Hvorfor kan ikke folk forstå at deres hudfarge, tungemål eller legemsbygning ikke gjør dem noe annerledes enn deres medmennesker? Vi har alle en Skaper, vi er alle brødre, vi er alle etterkommere etter Adam og Eva, og vi skulle alle tilbe bare én Gud. Vi må finne denne Gud! Vi kan finne ham hvis vi leser om ham i hans Ord, Bibelen. Jehovas vitner forsøker alvorlig å gjøre folk kjent med Jehova, og hvis det lykkes for dem, vil det føre til et lykkelig og nytt liv for dem som lærer Gud å kjenne, liv i den nye verden som nå ikke er langt borte.
27. Hvilken tid har Jehovas vitner kommet fram til?
27 Nå er den tiden kommet da ulastelige menn og kvinner står på et «jevnt sted», på en åpen slette, hvor det ikke lenger er noen fare for å snuble, og hvor de kan utøve den sanne tilbedelse. Sammen med hele Guds folk kan de i stor glede si som David: «Min fot skal i sannhet stå på et jevnt sted; blant de forsamlede folkemengder skal jeg velsigne Jehova.» — Sl. 26: 12, NW.
28. Hvordan betrakter Jehovas vitner, som har en slik innstilling, denne verden, og hvordan vil de legge sin forvissning og fortrøstning for dagen?
28 Denne innstilling preger Jehovas vitner som nå er spredt omkring i 164 forskjellige nasjoner, land og riker og teller over 700 000 forkynnere av det gode budskap, og som står på et jevnt sted og ser fram til den endelige ødeleggelse av denne onde tingenes ordning og den fullstendige opprettelse av Guds nye rettferdige verden. Helt til det skjer, vil de stå på et jevnt sted blant de forsamlede folkemengder og velsigne Jehova. Samme hvilke vanskeligheter og hvilken forfølgelse de måtte bli utsatt for fra de onde, vil de fortsette å si: «Jeg for min del vil vandre i min ulastelighet.» (Sl. 26: 11, NW) De vil ikke bare forkynne ved å gå fra hus til hus hele jorden over, men når de blir invitert inn i folks hjem, vil de undervise dem om sannheten der, for det er deres ønske å samle alle rettferdselskende ’får’ ut fra alle folkeslag, slik at også de kan ta del i å lovsynge Jehova blant de forsamlede folkemengder. Også de må få forvissning om og fortrøstning til sin rettskaffenhet. Kommer du til å være en av dem som lovsynger Jehova og vandrer i ulastelighet i 1958?