uttrykk i Salme 37: «La ikke din vrede opptennes over de onde, . . . For som gresset blir de hastig avskåret. . . . Lat av fra vrede og la harme fare, . . . For de onde skal utryddes, men de som bier etter Herren, skal arve landet [jorden, NW]. Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte. Men de saktmodige [de milde] skal arve landet og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 1, 2, 8—11.

Hvorfor tror du på treenigheten?

I ÅRHUNDRER har millioner av mennesker trodd på læren om treenigheten, en lære som går ut på at «i guddommens enhet er det tre personer, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, og disse tre personer er helt forskjellig fra hverandre. Med den athanasianske trosbekjennelses ord: ’Faderen er Gud, Sønnen er Gud og den Hellige Ånd er Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.’» (The Catholic Encyclopedia) Tror du på denne læren? Hvorfor gjør du det?

Mange mennesker tror at treenigheten er en kristen læresetning som bygger på Guds Ord, Bibelen. Katolske skribenter i de første århundrer av den kristne tidsregning innrømmet imidlertid villig at treenigheten ikke kunne bevises utelukkende fra Bibelen. Kardinal Hosius skal ha sagt: «Vi tror på læren om en treenig Gud, skjønt den overhodet ikke blir nevnt i Skriften.» (Conf. Cathol. Fidei, kapitel XXVI) Andre erklærer like så åpenhjertet at treenigheten er av hedensk opprinnelse. Arthur Weigall sier i sin bok The Paganism in Our Christianity: «Jesus Kristus nevnte aldri et slikt fenomen, og ordet ’treenighet’ forekommer ikke noe sted i det nye testamente.» Han sier at forestillingen om en likeverdig treenighet «først ble opptatt av kirken [den romersk-katolske] tre hundre år etter vår Herres død; og opprinnelsen til denne oppfatning er helt hedensk.»

Weigall gir på side 198 i sin bok en kort historisk oversikt over treenighetslæren og sier: «I det fjerde århundre før Kristus skrev Aristoteles: ’Alle ting er tre, og trefoldig er alt: og la oss bruke dette tall i tilbedelsen av gudene, for, som pytagoréerne sier, alle ting er knyttet til tre, for enden, midten og begynnelsen har dette tall i alt, og disse utgjør tallet i treenigheten.’ De gamle egyptere, som hadde en avgjørende innflytelse på den religiøse tenkemåte i tidligere tider, ordnet i alminnelighet sine guder eller gudinner i treenigheter: det var treenigheten Osiris, Isis og Horus, treenigheten Amon, Mut og Khon, treenigheten Khnum, Satis og Anukis, og så videre. Hinduenes treenighet som består av Brahma, Siva og Vishnu, er et annet av de mange og utbredte eksempler på dette teologiske begrep. De første kristne tenkte imidlertid ikke på å oppta denne forestilling i sin egen tro. De tjente Gud Faderen og Jesus Kristus, Guds sønn, og de anerkjente den Hellige Ånds udefinerte eksistens; men de tenkte seg ikke disse tre som noen virkelig treenighet, hvor alle tre var likeverdige og knyttet sammen i en enhet. Den apostoliske trosbekjennelse, som er den tidligste av de