Vil det noensinne bli fred på jorden?

Verden opplever den ene krise etter den andre. Vil menneskene noensinne bli befridd for fryktens grep?

FRED var det piken lengtet etter, men hun var redd. Hun betraktet den foruroligende verdenssituasjonen og var bekymret for sitt liv. Hun skrev følgende til redaktøren for en stor avis:

Jeg er en av de 16 år gamle piker som sitter og ser på at vår verden synker ned i dødens avgrunn:

Hver dag lytter jeg og håper at jeg ikke får høre de tunge skrittene av menn som marsjerer mot verdens ende, mot enden på en verden som jeg nettopp har begynt å føle, høre og se.

Jeg vet at når den tiden kommer, vil det ikke være noen redning, hverken fra en barmhjertig død på grunn av bombenes hurtige virkning eller fra en langsom dødskamp på grunn av nådeløse radioaktive stråler. . . .

Jeg venter på det tegn som kan fortelle meg at jeg en dag skal kunne puste og se uten å kjenne at frykten i likhet med en røyk fyller halsen og svir i øynene.

Jeg venter på at de mennesker som avgjør min verdens skjebne, skal fortelle meg at jeg har rett til å vokse opp, gifte meg og få barn som ikke kommer til å leve på et slikt sted som dette, og som ikke behøver å frykte for at de skal gå glipp av selv et slikt mareritt som denne verden er, før de har lært den å kjenne. — New York Times for 18. september 1961.

Piken skrev dette brevet i 1961. Er det i løpet av den tid som har gått siden dette året, blitt større muligheter for at hennes ønske om fred skal bli virkeliggjort? Er det mer realistisk å se fram til at det skal bli frihet fra frykt nå?

På den samme siden i den samme avisen hvor denne pikens artikkel sto for noen år siden, kunne en i 1965 lese følgende i en lederartikkel:

Det er en skremmende, men uunngåelig tanke at verden er blitt mer splittet siden april 1963, da pave Johannes kom med sin bemerkelsesverdige oppfordring til å bygge ’et samfunn av nasjoner som er grunnlagt på sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet’. Dette er en tid som til og med ville satt hans enestående optimisme og tiltro til menneskeheten på prøve.

Opp gjennom hele historien har forskjellige elementer til forskjellige tider arbeidet for å tilveiebringe et anker, en sammenslutning, en kilde til enhet for samfunnene. Det har vært slike ting som familiebånd, store herskere, mektige verdensriker og verdens store religioner, og i vår tid er det også politiske ideologier. I vår tid ser det ut til at ingen av disse faktorene er sterke nok til å holde samfunnene i tømme eller forene nasjoner og folk i fred.

Dette er en generasjon som har mistet sin kurs, som vandrer omkring i en ørken, og som skriker i raseri og vrir seg i smerte. — New York Times for 18. februar 1965.

Nasjoner og enkeltpersoner blir derfor mer og mer fiendtligsinnet, og verden kommer stadig nærmere en fryktelig kjernefysisk krig. De forente staters forsvarsminister redegjorde nylig for de forferdelige følgene av en slik krig. Han anslo at et rakettangrep fra Sovjet på USA’s byer ville føre til at 149 millioner mennesker mistet livet. Et hevnangrep på Sovjetunionen, sa han, ville føre til at 100 millioner mennesker mistet livet, og ødelegge omtrent 80 prosent av landets industrielle kapasitet.

Det er ikke bare dette som er en trusel mot freden i dag. Også andre land, deriblant Kommunist-China, er nå i besittelse av kjerne-fysiske våpen. Dessuten vil mange av de små nasjoner i løpet av et tiår eller to med letthet kunne skaffe seg kjernefysiske våpen. Uten noen felles kontroll kan mindre nasjonale stridsspørsmål utløse en verdensomfattende kjernefysisk ødeleggelse.

Ja, det ser virkelig ut som om verden er blitt fullstendig vanvittig. I betraktning av at det stadig blir større motsetninger mellom nasjoner, blokker av nasjoner, samfunn og rasegrupper, er ikke bare freden fjernere enn noensinne, men det synes også å være fullstendig urealistisk å vente at den skal komme.

Finnes det noe botemiddel?

Menneskenes historie er ikke kjennetegnet av fred. Den har tvert imot vært fylt av konflikter og blodsutgytelser. Gang på gang har nasjoner som har fått stor makt, gått til angrep på sine naboland og ført mørke og smerte over store deler av jorden. Etter hvert som vitenskapen har tilveiebrakt mer og mer dødbringende ødeleggelsesvåpen, har ødeleggelsene blitt større, og krigsskueplassene er blitt verdensomfattende. I vår tid er truselen mot freden blitt større enn noensinne tidligere. Den menneskelige families fortsatte eksistens er i fare.

Hvorfor har det alltid vært slike forhold? Hvorfor er jorden til stadighet blitt gjennomvætet av blod, hvorav mye har vært uskyldig blod? Vil det noensinne bli fred over hele jorden? Kan en få sanne og tilfredsstillende svar på disse spørsmålene? Ja, det kan en. Disse svarene kan en imidlertid ikke finne i menneskenes historiske eller filosofiske verker. Dersom en kunne finne dem der, burde de mange ting som er blitt foreslått og prøvd som botemidler mot verdens vanskeligheter, ha vist seg å være effektive på det nåværende tidspunkt. Det har de imidlertid ikke. De har alle slått feil.

Svaret på disse spørsmålene må komme fra en som ikke bare ser de brutale handlinger menneskene begår mot hverandre, men som også vet hvorfor de gjør det, hva framtiden vil bringe, og hva som er det virkelige botemiddel. Svaret kan derfor bare komme fra menneskenes Skaper, Jehova Gud. Akkurat som en maskins konstruktør er den som best kan fortelle hva som vil skje hvis maskinen ikke blir brukt riktig, eller hva en må gjøre hvis den ikke fungerer som den skal, er også menneskets Skaper, Jehova Gud, den som vet hva mennesket må gjøre for å ha den rette funksjon i det menneskelige samfunn. Han vet hvorfor menneskesamfunnet går i oppløsning, og hvorfor det stadig blir verre. Han kan fortelle oss hvorfor freden er så langt borte fra den sukkende menneskehet. Han kan til og med si oss hva framtiden vil bringe, og hva som er botemidlet. Ja, den allmektige Gud, Jehova, kan besvare spørsmålet: Vil det noensinne bli fred på jorden?

Hvorfor er det ingen fred?

Den menneskelige familie kunne ikke ha fått en bedre start enn den fikk. Mannen og kvinnen, som ble skapt fullkomne, ble satt i et paradis med fullstendig fred, og de fikk et gledebringende arbeid å utføre, for de skulle begynne å utvide paradiset, et arbeid som de skulle fortsette å utføre inntil disse ønskverdige forholdene rådde over hele jorden. Jorden skulle frambringe rikelig av alt det menneskene trengte, og selv dyrene skulle være fredelige. Det var kort sagt slik som det står skrevet: «Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.» — 1 Mos. 1: 31.

Ingenting kunne forstyrre denne freden forutsatt at menneskenes sinn, som er opphavet til deres handlinger, fungerte som det skulle. Det ville gjøre det så lenge menneskene fylte sitt sinn med sunne tanker ved å lytte til sin Skapers røst og holde seg innenfor de grenser som var trukket opp for dem. Hvilke grenser var det? Jo, det var de grenser som Guds lover trakk opp. Så lenge menneskene oppfylte Guds rettferdige krav, ville de ha framgang, Dersom de ikke oppfylte dem, ville de ikke ha framgang. Vi kan sammenligne dette med de lover som opprettholder ro og orden i dag. En person kan ikke overtre loven uten å bli straffet av myndighetene. Dette er til gagn for hele samfunnet. Slik er det også med Guds lover. De er til gagn for lovlydige mennesker. Gud sa imidlertid til mennesket at hvis det brøt hans lov, skulle det «visselig dø». — 1 Mos. 2: 17.

Den triste beretning som finnes i den eneste pålitelige historie fra den tiden, nemlig i Bibelen, viser at Adam og Eva, som var hele menneskeslektens foreldre, overskred de grenser som var trukket opp for dem. De ønsket å ha noe som de ikke hadde rett til. De ville være fullstendig uavhengige av Gud og hans lov, noe de demonstrerte ved å bryte denne loven. Dette førte til at straffen ble fullbyrdet. De skulle dø i sin tid. Deres legeme skulle ikke lenger bli bevart fullkomment, men skulle begynne å degenerere, noe som skulle fortsette til de døde. Deres sinn skulle også bli degenerert. Ettersom de ikke lenger fulgte Gud og hans veiledning, ville de komme i konflikt med andre, med dyrene, ja, også med sitt eget legeme. Da menneskene forlot Gud, begynte deres fall, et fall som siden har fortsatt like sikkert som at en stein faller nedover når den blir kastet ut fra et høyt sted. — 1 Mos. 3: 17—19.

Det var ikke bare det at den menneskelige familie begynte å degenerere og ble hjemsøkt av døden, men det ble også slutt på freden. Menneskene begynte å strides med hverandre. Hat og mistanke, vold og blodsutgytelse ble mer og mer utbredt i det menneskelige samfunn inntil forholdene 1600 år senere ble slik som Bibelen beskriver dem: «Men jorden ble fordervet for Guds åsyn, og jorden ble full av urett. Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden.» — 1 Mos. 6: 11, 12.

En fredelig verden ble plutselig en ufredelig verden. En kan imidlertid ikke gi Gud skylden for at dette skjedde. Det skyldtes at menneskene hadde forsøkt å bli uavhengige av Gud. Og ettersom Gud skapte menneskene med en fri vilje, tillot han at de fikk prøve dette, men bare i en viss tid. Legg merke til hva dette resulterte i! Kan en si at menneskene i de 6000 år som har gått, har hatt fred, lykke og framgang? Selvfølgelig ikke! Smerte, ulykke, sorg, tårer og død er den lodd som er blitt menneskene til del opp gjennom tidene, og i vår tid lurer tenkende mennesker på om menneskeheten kommer til å overleve.

Skal det igjen bli fred?

Gud har tolerert menneskenes opprørske handlemåte, men han vil ikke bestandig gjøre det. Som den kjærlige Gud han er, kunne han ikke tillate at jorden ble misbrukt, og at hans skapninger måtte lide for bestandig. Derfor skal ikke ondskapen få fortsette stort lenger. Gud har gjentatte ganger gjennom sine profeter og sitt Ord advart om at det skal bli slutt på menneskenes og nasjonenes ulydighet. — 2 Tess. 1: 8; Heb. 5: 9.

Gud vil gjøre slutt på nasjonenes vanvittige kappløp mot en kjernefysisk tilintetgjørelse. Han har gitt følgende løfte: «De onde skal utryddes . . . Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte. Men de saktmodige skal arve landet og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 9—11.

Gud har tolerert menneskenes forsøk på å være uavhengige av ham i lang tid, og derfor kan ingen anklage Gud for ikke å ha gitt menneskene anledning til selv å løse sine problemer. De har hatt anledning til det. De har kommet sørgelig til kort. Bibelens profetier viser derfor tydelig at tiden nå er inne til at Gud skal gripe inn, knuse ondskapen og fullstendig overta kontrollen over menneskenes anliggender. Både Jesus Kristus og apostelen Paulus forutsa at de ulykkelige tilstander som gjør seg gjeldende i vår tid, skulle være et bevis for at vi lever i de «siste dager» for verden. (Matt. 24: 3—14; 2. Tim. 3: 1—5) Guds harme over denne kaotiske verden skal derfor snart komme til uttrykk, og han skal samtidig vise sin gunst overfor dem som elsker ham. Som det står skrevet med tanke på vår tid: «Din vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åpb. 11: 18.

Den fred som skal komme

Enden på den nåværende onde tingenes ordning betyr at den fred som ifølge Guds opprinnelige hensikt skulle herske på jorden, skal gjenopprettes. Jorden skal ikke lenger være et sted hvor det hersker hat og vold. Guds rett til å herske vil samtidig bli slått fast en gang for alle. Dette spørsmålet skal bli avgjort for alle tider, og menneskene skal aldri igjen få lov til å bli helt uavhengige og ødelegge freden med sine splittende forsøk og ideer.

De som overlever denne verdens ende, vil bli velsignet med fred, for, som salmisten sa om Gud, «han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hogger spydet av; vognene brenner han opp med ild». (Sl. 46: 10) «Freden [skal] bli uten ende.» — Es. 9: 7.

Menneskene skal ikke da leve bare i 70 år og så dø. I Guds nye ordning vil Gud bruke sin helbredende makt til gagn for menneskeheten. Menneskene skal da gradvis bli løftet opp til fullkommenhet, og derfor kunne Jesus omtale den tiden som «gjenskapelsen». (Matt. 19: 28, NW) Mange av de døde skal også få nyte godt av dette, for de som Gud velger ut, skal komme fram i oppstandelsen. — Joh. 5: 28, 29.

Når menneskene er blitt fullkomne i åndelig og legemlig forstand, vil sykdom og død som følge av Adams synd høre fortiden til. Derfor kunne salmisten si: «De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og bo i det evinnelig.» (Sl. 37: 29) Apostelen Johannes gjorde dette storslagne bilde av de kommende ting enda klarere da han sa under inspirasjon: «Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» (Åpb. 21: 3, 4) Alt dette betyr at de fredelige forhold som ifølge løftene skal råde på denne tiden, vil vare ved, for alle ting eller alle personer som ødelegger freden, skal fjernes.

Er dette for godt til å være sant? Gud fjerner selv all tvil ved å si: «Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.» (Åpb. 21: 5) Vi kan derfor tillitsfullt se fram til at Guds løfte om fred i en rettferdig, ny tingenes ordning skal bli oppfylt.

Kommer du til å få nyte godt av denne freden?

Det kommer helt sikkert til å være fred der. Men kommer du til å være der? Kommer du til å få leve, slik at du kan få nyte godt av at den blir opprettet? Dersom du ønsker å få del i velsignelsene i det gjenopprettede paradis, må du lære hva som er Guds hensikter og krav, for det er bare de som gjør det Gud ønsker, som vil bli velsignet med fred.

For å lære om Gud må du vende deg til det sted hvor han åpenbarer seg, nemlig til hans Ord, Bibelen. Les hva den sier om dine forpliktelser overfor din Skaper. Lær hva du må gjøre for å få overleve enden på denne onde tingenes ordning. Lev så i samsvar med det du lærer. Oppsøk Guds folk som gjør dette, og slutt deg til dem. De vil hjelpe deg til å være lydig mot Gud, noe din forfader Adam glemte.

Ved at du lærer deg å stole på Gud og gjøre hans vilje, kan du forberede deg til den fredelige tid som skal komme, og som nå er så nær. Selv om verden er i oppløsning, vil du være i stand til å se framtiden trygt i møte og glede deg over å ha kjennskap til at du kan få del i oppfyllelsen av Guds løfter fordi du gjør hans vilje, for «verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». — 1 Joh. 2: 17.