Apostelen Paulus taler om dette i sitt brev til Korintierne. «Så er det og med de dødes oppstandelse. Det såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; der såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet.» — 1 Kor. 15: 42, 44, 53.

Det Paulus sa om udødelighetens gave, gjaldt ikke menneskene i sin alminnelighet, men medlemmene av Kristi menighet som var blitt salvet med hellig ånd til å være konger med ham. «Hvis vi fortsetter å holde ut, skal vi også herske sammen som konger.» (2 Tim. 2: 12, NW) Denne kongelige gruppe er som rimelig kan være, begrenset i størrelse. Ikke alle som viser tro på Jehova og Jesus Kristus, blir utvalgt av Gud til å være medlemmer av den, og det er derfor et forholdsvis lite antall som blir oppreist til det åndelige liv Paulus omtaler, og får udødelighetens gave.

Det store flertall av trofaste kristne kan se fram til å bli jordiske undersåtter under denne himmelske gruppen av konger. De er de ydmyke som skal «eie jorden». (Sl. 37: 11, NW) Den lønn de kommer til å få fordi de bevarer sin ulastelighet overfor Jehova, er ikke udødelighetens gave, men den gave som består i å få leve evig som fullkomne mennesker. De kommer til å få det som det første menneske, Adam, kunne ha hatt hvis han hadde vært lydig.

Selv om de kommer til å bli fullkomne mennesker, kommer de likevel til å være forgjengelige, for de har fortsatt et kjødelig legeme som kan gå i oppløsning eller bli ødelagt av en annen skapning. De vil ha evnen til å leve evig, men for å kunne fortsette å leve må de tilføre sitt legeme mat og vann. Hvis de ikke hadde disse nødvendige ting, ville deres legeme brytes ned. Det forholder seg ikke slik med dem som blir gjort uforgjengelige ved at de får udødelighetens gave. Deres fortsatte eksistens er ikke avhengig av energikilder utenfor deres legeme. Gud har gitt dem evnen til selvoppholdelse, en evne han også selv har. Dette er en av de ting som gjør at de er høyere enn englene. At de står over englene, viser Paulus når han sier om dem: «Vet I ikke at vi skal dømme engler?» — 1 Kor. 6: 3.

Englene har evnen til å leve evig, men deres livskraft er ikke selvoppholdende eller uforgjengelig. De har aldri fått udødelighet. Dette framgår av det faktum at den oppstandne Jesus var den eneste av Jehovas skapninger som på apostelen Paulus’ tid hadde udødelighet, til tross for at englene da hadde levd i lang tid.

For de få utvalgte som får udødelighetens gave, mister døden sin brodd for evig. De er for evig frigjort for dens makt. «Da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier: Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1 Kor. 15: 54, 55) Selv om det bare er de utvalgte som får den enestående gaven som består i udødelighet, kan de trofaste kristne som ikke tilhører denne gruppen, være forvisset om at Jehova vil holde sitt løfte og gi evig liv til alle som viser tro på ham og hans Sønn. — Joh. 3: 16.

Riktig ifølge Bibelen

A New Pronouncing Dictionary of the Spanish and English Languages (En ny ordbok med uttaleangivelser for det spanske og engelske språk) av Mariano Velázquez da la Cadena, utgaven av 1902, gir blant annet følgende definisjon av ordet «remnant» (levning): «Los verdaderos siervos de Jehová» (Jehovas sanne tjenere).

Spørsmål fra leserne

● Hvorfor gjengir New World Translation Matteus 5: 5 slik: «Lykkelige er de milde» når den i Salme 37: 11 bruker uttrykket «de saktmodige»? — D. B., USA.

Grunnen til at New World Translation bruker uttrykket «de saktmodige» i Salme 37: 11, er at tanken i det hebraiske ordet ‛anáv, som der blir gjengitt med «saktmodige», er «fattig, ydmyk, saktmodig» og ikke «mild». ‛Anáv blir derfor alltid gjengitt med «saktmodig» i de hebraiske skrifter i New World Translation. Ifølge American College Dictionary er en saktmodig person «en som i ydmykhet er tålmodig og underdanig, for eksempel når han blir utfordret av andre».

En bør imidlertid merke seg at Jesus i Matteus 5: 5 ikke leste eller siterte direkte fra Salmene i en hebraisk bokrull. Det er riktig at New World Translation kunne ha brukt et annet uttrykk enn «de milde» for å gjengi det greske ordet i grunnteksten, for eksempel «de saktmodige». Hvorfor bruker den da uttrykket «de milde»?

Mange mennesker er fortrolig med den måten den autoriserte engelske oversettelsen (King James Version) gjengir Matteus 5: 5 på: «Velsignet er de saktmodige.» Den vanlige norske oversettelsen bruker også uttrykket «de saktmodige». Mange har fått den oppfatning at det Jesus mente her, var ’velsignet er de lærvillige’. Det er derfor ofte blitt sagt at det å være saktmodig er ensbetydende med å være lærvillig. Det er sant nok at en som er saktmodig, er lærvillig, men lærvillighet er ikke den eneste egenskap et saktmodig menneske har. Den grunnleggende betydning av det greske ordet som er brukt i grunnteksten i Matteus 5: 5, er ikke «lærvillig». Ifølge den gresk-engelske ordboken Lexicon av Lidell og Scott betyr det greske ordet i Matteus 5: 5 «mild, edel, saktmodig» når det blir brukt om mennesker. Det er interessant å merke seg at The New English Bible gjengir Matteus 5: 5 slik: «Hvor velsignet de er som har et edelt sinn.»

Den engelsk-greske ordboken Lexicon av Westcott og Hort sier følgende om dette greske ordet praús eller práos: «Mild, og om dyr: tam, snill. Matteus 5: 5 (AV og AS gjengir det her med saktmodig, men disse ordene har aldri, i noen tidsperiode eller i noen andre skribenters skrifter, betydd saktmodig.)»

Oversettelseskomitéen for New World Translation mener at den ved å gjengi det greske ordet med «mild» har oppnådd en langt bedre gjengivelse enn om den hadde brukt ordet «saktmodig». Slik New World Translation gjengir det greske ordet, blir det definert, og det blir ikke overlatt til leseren å legge en vilkårlig betydning i det, for eksempel ved å si at «saktmodig» betyr «lærvillig».

● Betyr Salme 34: 8 hvor det står: «[Jehovas] engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem» at de blir reddet fra slike naturkatastrofer som oversvømmelser og jordskjelv? — R. E., USA.

For å få den rette forståelsen av dette skriftstedet må en ta sammenhengen i betraktning. Overskriften til Salme 34 sier: «Av David, da han tedde seg som vanvittig for Abimelek, og denne jog ham fra seg, og han gikk bort.» David taler derfor på bakgrunn av at han var på fiendens område, hvor han overfor Abimelek (også kalt Akis) måtte late som om han var vanvittig eller sinnssyk for at han ikke skulle bli henrettet av filisterkongen, som ellers kunne ha betraktet ham som en intelligent, utspekulert israelittisk spion. Under disse omstendigheter beskyttet Jehovas engel David og utfridde ham. Dette er noe helt annet enn å utfri noen fra en oversvømmelse eller et jordskjelv. Omstendighetene er helt forskjellige i de to tilfellene, og de har ikke noen tilknytning til hverandre. — 1 Sam. 21: 10—15.

Når det kommer oversvømmelser og stormer, må Jehovas folk i likhet med alle andre mennesker rette seg etter de stormvarsler som blir sendt ut. Mange mennesker er tilbøyelige til å ignorere advarsler, og noen har ignorert de varsler som er blitt sendt ut i forbindelse med orkaner og oversvømmelser, og de har mistet livet. De som ignorerer slike advarsler og tenker ’det kan ikke hende meg’, må ta følgene av det.

Hvordan stiller det seg så med beskyttelse etter Harmageddon? Det er ikke sikkert at Harmageddon vil gjøre slutt på jordskjelvene. Vi kan ikke være dogmatiske og si at Harmageddon vil bringe hele jordkloden, både innvendig og utvendig, fram til en fullendt tilstand, og at det da ikke lenger behøver å finne sted noen forandringer inne i jorden eller på dens overflate. Hvis det skulle være nødvendig at slike forandringer finner sted i løpet av de 1000 år, kan Gud lede deres forløp og beskytte sitt folk mot skade og tap i samsvar med sitt løfte i Åpenbaringen 21: 4.

● Hvor gammel var Timoteus da Paulus sa til ham: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld»? (1 Tim. 4: 12) — C. S., USA.

Folk tror vanligvis at Timoteus var ganske ung, kanskje i tenårene da Paulus sa dette, men det var han ikke. Bibelen sier ikke noe om hvor gammel han var på den tiden, men det finnes opplysninger som gjør det mulig å anslå hans alder omtrentlig.

Ifølge de beste tilgjengelige opplysninger begynte Paulus på sin annen misjonsreise omkring år 49. I begynnelsen av den traff han Timoteus, som allerede da var en moden kristen og ikke bare en liten gutt, noe Lukas’ beretning viser: «Der var en disippel ved navn Timoteus, sønn av en jødisk kvinne som hadde tatt ved troen, og av en gresk far; han hadde godt lov av brødrene i Lystra og Ikonium. Ham ville Paulus ha med seg på reisen, og han tok og omskar ham for de jøders skyld som var på de steder; for de visste alle at hans far var greker.» Ettersom Timoteus hadde så godt ord på seg, er det rimelig å anta at han i det minste må ha vært i slutten av tenårene, kanskje i begynnelsen av 20-årene. — Ap. gj. 16: 1—3.