Hva sier du til Gud?

SELVE den tanke at mennesker kan tale til Gud, og at han kan høre deres bønn, gjør mange overveldet. Noen føler seg ikke i stand til å henvende seg til Gud på rette måte, og de bruker derfor en bok med trykte bønner som de leser ved spesielle anledninger. Andre tyr til «tungetale» og bruker en masse ord som de ikke forstår. De håper at den hellige ånd skal omforme disse ordene til en antagelig bønn.

Er det den måten Gud ønsker at hans skapninger skal be til ham på?

Jesus Kristus sa riktignok: «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere.» (Matt. 7: 7, NW) Men han mente ikke at vi skulle si det samme om og om igjen ved å lese fra en trykt bønnebok. «Når dere ber,» sa Jesus, «så si ikke de samme tingene om og om igjen.» (Matt. 6: 7, NW) Våre bønner bør i stedet være spontane og ikke bestå av en masse ord som vi ikke forstår. De bør være et uttrykk for det vi ønsker å si til en kjærlig og opphøyd Gud.

Ved hjelp av våre bønner kan vi tilbe Skaperen og gi uttrykk for vår kjærlighet til ham. Vi kan fortelle ham hva vi føler, og hva vi ønsker. Salmisten skrev: «Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt.» — Sl. 62: 9.

Frimodighet til å tale

Når du har en god venn, snakker du med ham. Du føler at du kan snakke utvunget, og du er avslappet. Du kan gi uttrykk for dine følelser overfor dem du er glad i. Vi kan tale til Gud på samme måte.

Bibelen sier at Abraham trodde på Gud, og at «han ble kalt Guds venn». (Jak. 2: 23) Det var et stort privilegium Abraham hadde. Men Jesus viste at også vi kan bli elsket av Jehova. Han sa: «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg; men den som elsker meg, skal elskes av min Fader.» (Joh. 14: 21) Tro og lydighet gir oss således adgang til Faderen.

Gud er i virkeligheten meget nær hvis vi bare søker ham. Den kristne apostelen Paulus sa om Gud: «Han [er ikke] langt borte fra noen eneste av oss.» (Ap. gj. 17: 27) For å kunne ha frimodighet til å tale til Gud må vi imidlertid oppfylle et grunnleggende krav — vi må ha tro på hans Sønn, Jesus Kristus. Som Bibelen sier: ’Ved Jesus har vi denne frimodighet til å tale og adgang med tillit gjennom vår tro på ham.’ — Ef. 3: 12, NW.

Når vi vet at Gud hører våre bønner, og at vi kan ha «frimodighet til å tale» ved troen på Jesus, bør det tilskynde oss til regelmessig å tale til Gud. Det er så mye vi kan si til ham.

Uttrykk for verdsettelse

Bibelen inneholder utallige eksempler i så henseende. Bare tenk på alle de storslagne ting som Jehova Gud har gjort til gagn for oss, slik som salmisten David påpekte da han sa: «Herre min Gud, du har gjort dine undergjerninger og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med deg; vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles.» — Sl. 40: 6.

Hvor sanne er ikke disse ordene! Tenk bare på den maten vi spiser. Er ikke det noe vi burde takke Jehova Gud for? Jesus Kristus og apostelen Paulus takket Gud for disse tingene. (Matt. 14: 19; Ap. gj. 27: 35) Selv et barn lærer å takke foreldrene for maten. Burde vi vise mindre verdsettelse av det Gud gjør for oss?

Jesus sa at Gud «lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». (Matt. 5: 45) Bør vi ikke også takke for det? Ja, er det ikke slik at det nesten ikke finnes en grense for alle de foranstaltninger som Gud har truffet, og som vi kan takke ham for?

Har du noen gang takket Gud for at maten smaker så godt? Har du gitt uttrykk for takknemlighet over evnen til å sette pris på lyder og musikk? Eller for den friske luften som følger etter en etterlengtet regnskur om sommeren? Eller for de skjønne, ville blomstene om våren?

Ikke noe av dette måtte være slik at vi kunne glede oss over det. Det å spise kunne for eksempel ha vært et rutinearbeid — en ubehagelig plikt som vi måtte utføre daglig for å holde oss i live. Men Gud skapte oss slik at vi kunne glede oss over alt dette. Har du takket Gud for det? Husk apostelen Paulus’ ord: «Takk for alt!» — 1 Tess. 5: 18.

Har du noen gang følt hvor stort og mektig Guds skaperverk er? Har du for eksempel stått i en dal omgitt av høye fjell og sett opp mot himmelhvelvingen en stjerneklar natt? Eller har du kjørt time etter time over store, åpne vidder uten å se noen mennesker eller noen bebyggelse? De flyktige øyeblikk da vi mediterer over Guds gjerninger, kan få oss til å forstå hvor ubetydelige vi mennesker er i forhold til det uendelige univers, som strekker seg langt bortenfor stjernene i det fjerne.

Slike dyrebare øyeblikk på ensomme steder er virkelig anledninger da det passer seg å tale til den store Skaper og gi uttrykk for vårt ønske om å tjene ham og bli velsignet av ham. Da trenger vi ingen bønnebok, og vi behøver ikke å bruke uforståelige ord. Vi åpner bare vårt hjerte og sinn og henvender oss til Skaperen slik som vi ville henvende oss til en hvilken som helst myndighetsperson som vi har både respekt og dyp hengivenhet for.

Angående våre problemer

Når setter en særlig stor pris på en god venn? Er det ikke når en har problemer? Hvor fint er det så ikke at vi kan påkalle Jehova i slike situasjoner! Ja, Guds Ord sier: «Kast på Herren det som tynger deg! Han skal holde deg oppe.» — Sl. 55: 23.

Bibelen inneholder mange eksempler på det å nevne sine problemer i bønn til Gud. En som er syk, kan for eksempel be til Gud om at «Herren skal understøtte ham på sykesengen». (Sl. 41: 4) Det gjorde Esekias, som var konge i Juda. (2 Kong. 20: 1—6) Vi bør imidlertid ikke vente at Jehova skal helbrede oss på mirakuløs måte, men heller be om at vi må ta forstandige skritt for å overvinne vårt bestemte helseproblem. Vi kan be om at Jehova må gi oss trøst, og om at vi må ha den nødvendige tålmodighet inntil kroppens vidunderlige helbredende krefter hjelper oss til å gjenvinne helsen.

Vi kan også be om veiledning og styrke når vi blir urettferdig behandlet. Det gjorde apostelen Paulus og Silas. De ble kastet i fengsel fordi de forkynte, og mens de var der, ’holdt de bønn og sang lovsanger til Gud’, sier Bibelen. Og Jehova Gud utfridde dem. — Ap. gj. 16: 23—35.

Selv en som har fulgt en ond handlemåte, en handlemåte som er i strid med Guds vilje, kan når han angrer, be Jehova om hjelp. Da Judas onde konge Manasse var i fengsel i Babylon, ba han til Gud, og Bibelen sier at Gud «bønnhørte . . . ham; han hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud». Til tross for at Manasse tidligere hadde fulgt en ond handlemåte, utfridde Gud ham og trøstet ham når han oppriktig angret og ydmykt vendte om til ham. — 2 Krøn. 33: 10—13.

Jehova er i sannhet en barmhjertig Gud, en Gud som er rede til å tilgi! Vi blir virkelig tilskyndt til å påkalle ham, til å utøse våre problemer for ham og be om hans gunst.

Materielle behov

Vi bør imidlertid alltid huske å tillegge Guds interesser større betydning enn våre egne. I den mønsterbønnen Jesus ga sine etterfølgere, kommer således anmodningene om at Guds navn må bli helliget, om at hans rike må komme, og om at hans vilje må skje, før bønnen om at ens materielle behov må bli dekket. — Matt. 6: 9—13.

Når vi ber, bør vi også huske Guds navn og rike før vi ber om å få våre materielle behov dekket. Jesus lærte oss å be: «Gi oss hver dag vårt daglige brød.» (Luk. 11: 3) Det er en beskjeden bønn. Den er hverken selvisk eller materialistisk. Uttrykket «gi oss» innbefatter andre. «Vårt daglige brød» innebærer ikke overflod. Apostelen Paulus sa: «Når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» (1 Tim. 6: 8) Vi kan derfor be om de nødvendige ting til livets opphold, men det ville ikke være riktig å be om mer enn det.

Åndelige behov

Vi har så mange åndelige behov som vi kan tale til Jehova om. Tenk for eksempel på det som salmisten i fortiden ba Gud om: «Lær meg dine forskrifter! La meg forstå dine befalingers vei! Så vil jeg grunne på dine undergjeringer. . . . Led meg fram på dine buds sti! . . . Lær meg god skjønnsomhet og kunnskap! . . . gi meg forstand, for at jeg må lære dine bud!» Kan ikke vi tale til Gud om lignende ting og be om hans hjelp og veiledning, slik at vi alltid gjør det som er rett og riktig? — Sl. 119: 26, 27, 35, 66, 73.

De første kristne gir oss mange eksempler på hva vi kan si til Gud. De ba om den hellige ånd. (Ap. gj. 8: 14, 15) De ba om at de måtte ha framgang i sin tjeneste, og om at de måtte kunne «tale [Guds] ord med all frimodighet». (Ap. gj. 4: 29) De takket Gud for at han ledet og beskyttet dem. Og de ba ham om å gi dem ’frimodighet til å kunngjøre evangeliets hemmelighet’. Kan ikke vi be om lignende ting? — 2 Kor. 2: 14; Ef. 6: 18, 19.

Det er også mange ting vi kan si til Gud til gagn for andre. Apostelen Paulus ba for eksempel om at kolossenserne måtte «fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand». Og til filippenserne skrev han: «Og dette ber jeg om at eders kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet.» Våre bønner vil virkelig ha innhold hvis vi også tenker på andre og taler til Gud med tanke på dem. — Kol. 1: 9, 10; Fil. 1: 9—11.

Når vi studerer Guds Ord og tenker på alle de vidunderlige foranstaltninger han har truffet, både i materiell og i åndelig henseende, burde vi i sannhet ha mye å tale til Gud om. Og når vi virkelig tenker over alt det Jehova har gjort for oss, blir vi ikke da tilskyndt til å gi akt på apostelens formaning: «Vær . . . vedholdende i bønnen!»? — Rom. 12: 12.