Salmene

Gud utfrir den omsorgsfulle

HAR du lagt merke til at enkelte helst søker omgang med mennesker som har mye penger, og som har fremtredende stillinger i samfunnet? Derimot unngår de ofte fattige og syke og dem som ikke har makt.

At det forholder seg slik, fremgår også av en opplevelse som blir fortalt i Salme 41. Vi kan dele denne salmen opp i tre deler. Først nevnes de velsignelser Gud lar dem som har omsorg for de «hjelpeløse», få del i. (Versene 2—4) Deretter blir det forstått at salmisten har en alvorlig sykdom og blir sveket av venner. (Versene 5—10) Til slutt ber han til Gud om hjelp og gir uttrykk for sin tillit til at Gud vil besvare hans bønner. (Versene 11—13) Det antas at det siste verset (14) danner avslutningen på den første av fem mindre ’bøker’ som Salmenes bok er inndelt i.

Overskriften til Salme 41 forteller oss at det er en «Davids-salme». De forhold som blir beskrevet i denne salmen, er betegnende for de urolige årene som David opplevde etter at han syndet med Batseba. (2. Samuel, kapitlene 11 til 18) Det den beskriver, er imidlertid slike opplevelser som Guds innvigde tjenere til alle tider har hatt.

Salmisten åpner med ordene: «Sæl [lykkelig, NW] er den som har omsorg for den hjelpeløse.» (Sal. 41: 2a) Det hebraiske ordet som er gjengitt med «den hjelpeløse», betyr bokstavelig «tynne», «magre», «spinkle». Det bringer tanken hen på noen som er svake på grunn av fattigdom, sykdom eller vanskelige levevilkår, og som derfor har behov for hjelp. «Den som har omsorg» er klar over disse menneskenes behov. I stedet for å legge for dagen en likegyldig holdning tar han seg av dem og viser dem ekte medfølelse. Den omsorgsfulle er i sannhet «lykkelig», for han føler den tilfredshet det gir å være gavmild og bli godtatt av den allmektige Gud, hvis gavmildhet han gjenspeiler. — Apg. 20: 35; Jak. 1: 17.

Salmisten fortsetter sin omtale av den omsorgsfulle, ved å si: «På ulykkesdagen frir [Jehova] ham ut. [Jehova] verner ham og holder ham i live, folk i landet priser ham lykkelig. Du overgir ham ikke til grådige fiender.» — Sal. 41: 2b, 3.

Uttrykket «ulykkesdagen» kan sikte til en hvilken som helst ulykke eller til en lengre tid med vanskeligheter. Vers 4 antyder at salmisten spesielt hadde sykdom i tankene. Den hadde ført den som hadde omsorg for de hjelpeløse, inn i en meget avkreftet tilstand. Men han gav uttrykk for at han hadde tillit til at Jehova ville hjelpe ham i hans skrøpelighet og føre ham levende ut av den. Når andre la merke til hvordan Gud utfridde ham av denne tilsynelatende håpløse situasjonen, ville de ’prise ham lykkelig’ ved å fortelle andre hvor barmhjertig Gud hadde vært mot ham.

Salmisten fortsetter med å si: «[Jehova] er hans [den omsorgsfulles] støtte på sykesengen; du forvandler hans leie når han er syk. Jeg sier: ’[Jehova] vær meg nådig; leg meg, for jeg har syndet mot deg!’» — Sal. 41: 4, 5.

Salmisten kunne ha ligget på «sykesengen» da hans sønn Absalom la planer om å frata ham tronen. Ut fra Bibelens beretning forstår vi at det var urolige forhold i denne tiden. Grunnen til det kan være at kongens sykdom hindret ham i å ta seg av problemene på rette måte. (2. Sam. 15: 1—6) Absaloms opprør var sammen med andre uheldige forhold i Davids familie en oppfyllelse av den dom Gud avsa over kongen på grunn av hans ekteskapsbrudd med Batseba og den måten han gikk fram på for å få hennes ektemann drept. (2. Sam. 11: 1 til 12: 12) David visste at Gud hadde tilgitt ham denne skamløse handlingen. (2. Sam. 12: 13) Men i den svake fysiske tilstand han var i, var det naturlig at han tenkte på sin alvorlige synd.

Salmisten følte imidlertid at ettersom han vanligvis hadde hatt omsorg for de hjelpeløse, ville Gud være hans «støtte» og holde ham oppe og styrke ham mens han lå hjelpeløs på sykesengen. (Jevnfør Salme 18: 24—26.) Til tross for at bibelskribenten var alvorlig syk, hadde han tillit til at Gud ville ’forvandle hans leie’, ikke ved mirakuløst å fjerne sykdommen, men ved å styrke ham med trøstende tanker som vakte håp om helbredelse. Det ville være som om Gud forvandlet hans leie fra å være en sykeseng til å være en seng hvor han frisknet til. Det at David erkjente at han hadde «syndet mot» Gud, førte til at han igjen fikk Guds gunst. Derfor kunne han be Gud om å ’lege ham’ eller om hjelp til å komme seg etter sykdommen. — Jevnfør Salme 32: 1—5.

Salmisten forteller videre hvordan hans nære venner svek ham da han befant seg i sin svake tilstand: «Mine fiender taler ondt imot meg: ’Når skal han dø og hans navn gå til grunne?’ Og kommer det en og ser til meg, taler han falske ord. Hans hjerte samler på det som er ondt, og så går han ut og snakker om det.» — Sal. 41: 6, 7.

Davids fiender hadde ikke noe godt å si om ham. De omtalte ham hatefullt som en ond mann. De så utålmodig fram til at han skulle dø og ikke lenger bli husket. Selv da en ’kom og så til ham’ mens han lå på sykesengen, var de ordene denne uttalte, «falske», ettersom vedkommende i sitt hjerte virkelig ønsket at den syke skulle dø. I stedet for å gi trøst samlet denne hyklerske trøster i sitt ’hjerte på det som er ondt’. Han la nøye merke til hva den syke sa, hvordan han oppførte seg, eller hans helsetilstand for å finne noe som kunne brukes til skade for ham. Så snart han ’gikk ut’ av den syke kongens hus, ’snakket han om det’ ufordelaktige kan hadde lagt merke til hos kongen i løpet av sitt besøk.

For å vise hvor fort en slik ondsinnet sladder sprer seg, fortsetter salmisten med å si: «Alle som har lagt meg for hat, hvisker sammen om meg, de legger onde planer mot meg: ’Noe uhyggelig har tilstøtt ham [er utøst over ham, NW]; nå ligger han der og står aldri mer opp.’» — Sal. 41: 8, 9.

De som sammensverger seg mot David, kommer sammen og «hvisker», eller drøfter lavmælt det de har samlet av rykter for å skade kongen. De «legger onde planer» mot salmisten og sprer antydninger om at «noe uhyggelig», det vil si sykdommen, har et slikt grep på kongen at det ser ut som om det er blitt «utøst over ham». Det ser ut til at han aldri mer vil stå opp igjen fra sitt sykeleie. Dette ville styrke opprøret mot Davids styre betraktelig.

David møtte enda større troløshet. Han skriver: «Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen imot meg.» — Sal. 41: 10.

Selv en av Davids fortrolige venner, som han ofte hadde vist gjestfrihet mot ved å la ham ’spise ved sitt bord’, vendte seg mot ham. Forræderen ’løftet hælen’ mot kongen lik en hest som snur seg og spenner til den som gir ham mat. Sannsynligvis gjaldt disse ordene Davids personlige rådgiver Akitofel, hvis råd ble verdsatt like høyt som et ord fra Jehova. (2. Sam. 15: 12; 16: 23) Akitofel ble en forræder og slo seg sammen med Absalom for å styrte kongen. (2. Sam. 15: 31; 16: 15)a Ingen av de mennene som la onde planer mot David, kunne regnes blant dem som var lykkelige fordi de hadde «omsorg for de hjelpeløse», og som blir omtalt i det første verset i denne salmen.

Salmisten fortsetter med å si: «[Jehova], vær du meg nådig, hjelp meg opp, så jeg kan gi dem igjen.» — Sal. 41: 11.

Nå vender den syke kongen seg til Gud. Davids venner hadde påstått at han ’aldri mer kom til å stå opp’ (vers 9), men salmisten bad Gud om å ’hjelpe ham opp’ ved å gi ham helsen og styrken tilbake. Ønsket om å «gi dem igjen» skyldtes ikke at han personlig ville hevne seg på dem. Men som den fremste dommer i landet visste kongen at slike forræderske urostiftere måtte bli straffet i samsvar med loven, noe som ville være til beste for alle. — Se 5. Mosebok 19: 15—21.

David uttrykker videre sin tillit til at Gud vil høre hans bønn, ved å si: «Min fiende får ikke triumfere over meg; derfor vet jeg at du har meg kjær. Ja, du holder meg oppe, for jeg er hel i min ferd; du lar meg alltid [til ubestemt tid, NW] stå for ditt åsyn.» — Sal. 41: 12, 13.

At salmisten hadde vunnet Guds gunst, fremgår tydelig av ordet «derfor». Gud hadde gitt ham en indre forvissning om at hans fiender ikke skulle «triumfere» over ham, lik seierherrer i et slag. Gud påvirket Davids tanker under sykdommen og gav ham en sterk overbevisning om at han ville bli holdt oppe fordi han var ’hel i sin ferd’, fordi han var ’ulastelig’ (NW). Med disse ordene benekter ikke salmisten at han er en synder og har begått urettferdige handlinger, men hevder at han i sitt liv generelt sett har vært helhjertet i sin hengivenhet for Gud. I stedet for å oppleve en altfor tidlig død kunne salmisten nå vente å få stå ’for Guds åsyn’, det vil si å stå i et vennskapelig forhold til ham og ha hans beskyttelse, i lang tid, «til ubestemt tid».

Det siste verset i denne salmen sier: «Lovet være [Jehova], Israels Gud, fra evighet til evighet! Amen, amen.» (Sal. 41: 14) Disse ordene avslutter den første av Salmenes fem bøker. Vers 14 er en doksologi eller en lovprisning av Jehova og svarer til de lovprisninger hver av de fire neste bøkene blir avsluttet med, nemlig Salmene 72, 89, 106 og 150.

[Fotnote]