Setter du pris på å være sammen med Guds tjenere?

HVORDAN ville du føle det hvis du ikke kunne komme sammen med dine åndelige brødre? Ville du lengte sterkt etter å kunne være forent med dem i tilbedelsen?

Salme 42 viser hvilken situasjon en levitt, en av Korahs etterkommere, befant seg i da han var i landflyktighet. Hans inspirerte ord kan i høy grad hjelpe oss til å bevare vår verdsettelse av fellesskapet med våre medtroende og til å holde ut under ugunstige omstendigheter.

Salmisten sa: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn?» (Sal. 42: 2, 3) En hjort kan ikke leve lenge uten vann. Den vil søke etter denne livsoppholdende væsken, selv om det kan føre til at den blir angrepet av rovdyr. Akkurat som hjorten lengter etter vann fordi det er noe den må ha, lengtet salmisten etter Jehova.

I et tørt land, hvor vegetasjonen hurtig visner i den regnløse årstiden, er det ikke lett å få tak i vann, og det blir derfor betraktet som noe svært dyrebart. Det er grunnen til at salmisten sier at han «tørster etter Gud». Fordi han er forhindret fra å gå til helligdommen, spør han om når han igjen kan få «tre fram for [Guds] åsyn».

Når en person er i fangenskap på grunn av forfølgelse og ikke kan komme sammen med sine medtroende, kan dette gjøre ham svært nedtrykt. Vers 4 i Salme 42 viser at levittens landflyktighet berørte ham følelsesmessig. Vi leser: «Mine tårer er blitt min mat både dag og natt. Dagen lang kommer folk og sier: ’Hvor er nå din Gud?’» På grunn av den ugunstige situasjonen salmisten befant seg i, var han blitt så sorgfull at han hadde mistet appetitten. Hans tårer ble derfor som mat for ham. Dag og natt strømmet tårene ned over kinnene og munnen hans. De som hånte ham, sa: «Hvor er nå din Gud?» De spurte med andre ord: ’Hvorfor hjelper ikke din Gud deg, ham som du setter din lit til?’ Denne hånen gjorde salmistens sorg enda større.

Hvordan forsøkte han å oppmuntre seg selv, slik at han ikke skulle bli overveldet av sin sorg? Han fortsetter: «Jeg vil lette [utøse, EN] min sjel og tenke på det som var: at jeg gikk fram i det store følget, drog i festtog til Guds hus med jubelrop og takkesang — en pilegrimsskare i fest. Hvorfor er du full av uro, min sjel, hvorfor stormer det i meg? Vent på Gud! For enda en gang skal jeg takke ham, min frelser og min Gud. Min sjel er full av uro, derfor lar jeg tanken gå til deg fra Jordan-landet og Hermon-fjellet, ja, også fra Misar-berget.» — Sal. 42: 5—7.

Legg merke til at salmisten tenkte på fortiden, på en tid da han ikke var i landflyktighet. Han utøste sin sjel, selve sitt jeg, ved å bli gjennomstrømmet av dype følelser og bryte ut i slike jubelrop som han en gang hadde istemt. Denne levitten husket hvordan det var den gangen han var i sitt hjemland sammen med sine israelittiske landsmenn og drog til Jehovas helligdom for å feire en høytid. Hvilken glede og takknemlighet følte han ikke da!

Til å begynne med gav det at salmisten tenkte tilbake på det som hadde vært, ham ingen trøst, men gjorde bare hans smerte større, ettersom det fikk ham til å bli klar over hvor mye han savnet. Han spurte seg selv hvorfor han følte seg så urolig, så nedslått. Men det at han begynte å tenke på det som hadde vært, førte også til at han begynte å tenke på sin Gud. Og deri lå hans trøst. Han ble på den måten ansporet til å vente tålmodig på at Jehova skulle gå til handling. Salmisten lot ikke den ugunstige situasjonen han befant seg i, få svekke hans overbevisning om at Jehova i sin tid ville komme ham til hjelp og gjøre det mulig for ham å lovprise den Høyeste som den som hadde brakt en storslagen frelse og utfrielse. Selv om salmisten var langt borte fra helligdommen, sannsynligvis i området omkring Hermon-fjellet, husket han Jehova.

Hvis du skulle føle deg nedtrykt på grunn av forskjellige uheldige omstendigheter, bør du gjøre slik som salmisten gjorde. Tenk på at Jehova ikke vil forlate sine tjenere. Han vil komme deg til hjelp. Likevel vil du kanskje føle de ugunstige virkningene av de prøvelser du blir utsatt for. Dette betyr ikke at du har mistet troen. Selv om salmisten stolte på at Jehova ville utfri ham, følte han sorg. Selve omgivelsene i det området hvor han var i landflyktighet, minnet ham om hans sørgelige tilstand, til tross for at de i seg selv var vakre. Vi leser: «Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over meg.» — Sal. 42: 8, EN.

Disse ordene kan utgjøre en god beskrivelse av hva som skjer når snøen smelter på Hermon-fjellet. Det dannes veldige fosser, og vannet renner ned i Jordan og får den til å gå over sine bredder. Det er som om den ene bølgen roper til den andre. Denne imponerende kraftutfoldelse minnet salmisten om at han var blitt så overveldet av sorg at det var som om han var blitt oppslukt av en svær flom.

Deretter gir han igjen uttrykk for sin tillit til den Høyeste. Han sier: «Måtte [Jehova] vise sin miskunn om dagen og jeg få synge hans pris om natten; jeg ber til mitt livs Gud.» (Sal. 42: 9) Denne levitten, denne Korahs sønn, tviler ikke på at Jehova vil vise sin miskunn eller sin omsorg for ham ved å utfri ham. Dette vil sette ham i stand til å synge Jehovas pris og til å takke ham i sine bønner.

Likevel kan ikke salmisten la være å tenke på den sørgelige situasjonen han for tiden befinner seg i. Han fortsetter: «Nå sier jeg til Gud, min klippe: ’Hvorfor har du glemt meg, hvorfor må jeg gå og sørge mens fienden plager meg?’ Det går meg gjennom marg og ben når mine fiender håner meg, når de sier til meg dagen lang: ’Hvor er nå din Gud?’ Hvorfor er du full av uro, min sjel, hvorfor stormer det i meg?» — Sal. 42: 10—12a.

Selv om salmisten betraktet Jehova som en veldig klippe hvor en kunne finne sikkerhet når en ble forfulgt av fienden, lurte han på hvorfor han tilsynelatende var forlatt. Ja, den Høyeste hadde tillatt at han følte seg sorgfull og motløs, mens fienden triumferte. Salmisten omtaler seg selv som en som ble hånt og var gjenstand for hat. Den hån han ble utsatt for, var så ondskapsfull at det ’gikk gjennom marg og ben’ på ham; det var som om den trengte inn i selve hans skjelett. Han spurte derfor igjen hvorfor han var så plaget. Men hans tro var ikke svekket, for han sa til slutt: «Vent på Gud! For enda en gang skal jeg takke ham, min frelser og min Gud.» — Sal. 42: 12b.

Måtte vi i likhet med salmisten fortsette å se hen til Jehova Gud som den som kan gi oss hjelp, uansett hva vi blir utsatt for. Måtte vi også alltid sette stor pris på det åndelige fellesskap vi nå kan ha med andre.