skal ’hate det onde’. Når et menneske fortsetter å handle ondt etter å ha fått kjennskap til hva som er rett, når ondskapen er blitt så rotfestet at den er en uatskillelig del av vedkommendes vesen, da må en kristen, hvis han skal hate det onde, hate et slikt menneske. Noe som viser at Jesus ikke mente at vi skulle elske Jehovas forherdede fiender, er den innstilling David ga uttrykk for, og som hadde Guds godkjennelse: «Skulle jeg ikke hate dem som hater deg, [Jehova], og avsky dem som reiser seg imot deg? Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.» — Matt. 5: 44; Amos 5: 15; Sl. 139: 21, 22.

Guds tjenere ser fram til å oppnå evig liv. Det kan likevel være slik at å dø kan ha sin tid, også for en kristen. For dem som skal arve himmelsk liv og være konger og prester sammen med Jesus Kristus, er døden uunngåelig — den har sin tid. For å oppnå den himmelske belønning er det nødvendig for dem å dø. Selv om mange kristne i dag har håp om å få overleve avslutningen på denne onde tingenes ordning og komme inn i Guds nye verden uten å dø, kan det likevel komme en tid da de må dø. Når en Guds tjener står overfor valget mellom å måtte dø fordi han trofast velger å adlyde Guds lov, eller å gå på akkord for å oppnå en midlertidig forlengelse av livet, da vil han være trofast inntil døden. Ved en slik anledning har døden sin tid for ham. — Matt. 16: 25.

Denne onde verden har vist seg å være arnestedet for hat, krig, mord, død, gråt og sorg. Så lenge denne gamle verden består, vil det være tider da også Guds tjenere vil bli utsatt for sorg og lidelse. Guds Ord gir oss imidlertid det gledelige løfte at «verden forgår og dens lyst». De som gjør Guds vilje, vil overleve denne verdens ende og komme inn i Guds nye verden, hvor «han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort». Guds løfte er at han skal gjøre «ende på krigene over hele jorden», og at «det skal være megen fred, inntil månen ikke er mer». — 1 Joh. 2: 17; Åpb. 21: 4; Sl. 46: 10; 72: 7.

I Guds nye verden er tiden inne til å glede seg over disse Jehovas velsignelser. Jorden vil da være et sted som er fylt med latter og kjærlighet, et sted hvor syke som er blitt helbredet, vil danse, og hvor freden skal være uten ende. Menneskene vil aldri mer føre krig og drepe eller hate hverandre, og ingen vil gråte. — Ordspr. 10: 22.

For alle som ønsker å leve i den nye verden, er tiden nå inne til å søke kunnskap om hva Jehova krever av dem, og til å leve i samsvar med disse kravene. Bare på den måten kan man være sikker på å oppnå en plass i Guds nye verden og glede seg over å ha «liv inntil evig tid». — Sl. 133: 3.

Alle bør forkynne

«Man har ikke det rette syn på menighetens forkynnelsesarbeid hvis man tror at det bare er presten som skal utføre det. Presten har heller ikke det rette syn på det hvis han venter at hans sognebarn skal forkynne, men ikke underviser dem, lærer dem opp og organiserer dem med tanke på dette arbeidet. Han skal være en forkynner for forkynnere og en som lærer opp og organiserer forkynnere. — The Lutheran Witness for 20. oktober 1959.