Tidlig hjelp til å overleve verdens ende

 1. Hvordan er forholdene i verdens hovedsteder, og hvorfor?

VERDENS hovedsteder er fylt av spenning nå i denne krisetid for verden. De er skueplassen for konferanser mellom skremte statsmenn, som er blitt drevet til handling av den usedvanlig truende situasjon. Hovedstedene preges av uro og engstelse, og statsmennene føler det påkrevet å tilta seg større makt over folks liv og skjebne. Usikkerheten sprer seg blant dem alle. De har ikke noe fast og håndgripelig som kan garantere dem gode ting i den nærmeste framtid. Ikke i noen av dem rår det en ekte, inderlig glede, ikke engang i De Forente Nasjoners hovedsete eller i den religiøs-politiske hovedstaden Vatikanstaten.

 2. Hvilken by nyter likevel godt av friskhet og glede, og hvordan ble dette vist i et skyggebilde?

² Men det er én by som nyter godt av en friskhet og en glede som verden ikke kjenner og ikke kan forstå. Det er den nye verdens by, som de sanne kristne har reist fram mot i de siste nitten hundre år, Guds hovedstad for universet. Nå har den opprettet sin makt over jorden. Det er denne byen apostelen mener når han skriver: «Men dere er kommet til et Sions berg og en by som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem, og til myriader av engler, i stor forsamling, og til menigheten av de førstefødte som er blitt innskrevet i himlene, og til Gud, alles Dommer, og til de åndelige liv til de rettferdige som er gjort fullkomne, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod som taler på en bedre måte enn Abels blod.» (Hebr. 12: 22—24, NW) Det Jerusalem som er på jorden, var engang symbolet på det himmelske Jerusalem, i de dager da trofaste konger av Davids ætt satt på «Jehovas trone» på et av Jerusalems fjell som het «Sions berg». Ved at Gud lot sitt tempel bli reist der, knyttet han sitt navn Jehova til denne byen, og derved ble byen et skyggebilde av Guds regjeringsorganisasjon over universet. Det er Kristus Jesus og hans trofaste menighet av herliggjorte medarvinger som utgjør denne regjeringsorganisasjon.

 3. Hvorfor er det da enhet blant Jehovas vitner, som bor så spredt, og hvorfor en uvanlig glede?

³ I 1914 ble Kristus Jesus, den fremste Sønn i Guds organisasjon, satt på tronen, og derved fikk han den aktive kongemakten. Han regjerer ved sin himmelske Fars høyre hånd, og den gamle profetien som var rettet til ham, gjelder nå: «Jehova vil sende ut ditt veldes stav fra Sion: Hersk du midt iblant dine fiender.» (Salme 110: 1, 2, AS) Det er derfor nå en uvanlig glede i det himmelske Sion. Da er det ikke rart at Jehovas vitner på jorden, som representerer hans rike, også er glade. De kan bli spredt ut over hele jorden for å gi et vitnesbyrd forut for Harmageddon da verden ender, men de er knyttet sammen i ubrytelig enhet ved en teokratisk organisasjon under Kongen Kristus Jesus. Det har ingen ting å si at de befinner seg midt iblant sine fiender. De vet at deres konge nå hersker midt iblant disse fiender, og at han om kort tid skal slå dem i stykker på samme måte som når en pottemakers kar blir smadret med en jernstav. De sørger ikke over denne verdens ende, som håndskriften på veggen kunngjør for nasjonene. De fryder seg sammen med himmelens hellige hærskarer over at Guds rike er født og skal regjere den rettferdige nye verden. Kilden til deres fryd og glede er derfor skjult for denne verden, og alle folkeslag undrer seg over at ingen av verdens veer tørrer den ut.

 4. Hva viser Salme 46: 5 angående kilden til deres ubetvingelige glede?

⁴ Salmisten viser hva som er kilden til Jehovas vitners ubetvingelige glede: «En strøm — dens bekker gleder Guds stad, den Høyestes hellige bolig.» (Salme 46: 5) Denne strøm eller elv er av vital betydning for Guds folks synlige organisasjon, for den betyr en livgivende oppfriskning for dem. Det er en elv med guddommelige velsignelser til dem, en elv med sannheter om hans rike som ble lovt for så lenge siden og som nå er opprettet. Sammen med denne elva kommer det gledefylte privilegium å spre dens sannheter om Riket til alle som søker et godt styre, sikkerhet og varig fred. I dag er det amerikanske folk stilt overfor en alvorlig mangel i vannforsyningene. Den nyeste rapport om vannforsyningene viser at det forekommer alvorlig sløsing med landets dyrebare vannbeholdning. I betraktning av det stigende behov det er for vann i U.S.A., utgjør dette en nasjonal fare der borte. Men Jehovas vitner sløser ikke med det dyrebare vann som Rikets sannhet er, og de sløser heller ikke med de dyrebare anledninger til å gjenopplive de åndelig uttørrede mennesker som har god vilje. Den livgivende sannhetens elv renner ut fra Guds trone der han sitter med sin regjerende konge ved sin høyre hånd. Det er oppfyllelsen av det syn som ble gitt apostelen Johannes, som beskrev det i disse ord: «Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, og den rant ut fra Guds og Lammets trone og ned midt i dens brede veg. Og på denne siden av elva og på den andre siden var det livets trær som bar frukt tolv ganger, og ga sin frukt hver måned. Og bladene på trærne var til lægedom for folkeslagene.» — Åpb. 22: 1, 2, NW.

 5, 6. a) Hvorfor frykter vi ikke for at det skal bli mangel på dette vannet? b) Hvordan ble det på Esekias’ tid vist hvordan dette vannet skulle beskyttes?

⁵ Vi frykter ikke for at det skal bli mangel på dette livgivende vann, sannheten om Riket, for det renner ut fra en uuttømmelig kilde gjennom Jehovas teokratiske organisasjon. Våre fiender, som vi nå befinner oss blant, ville gjerne avskjære oss fra denne vannforsyningen, men vi husker at Jehovas konge nå hersker midt iblant disse fiendene. Kongen i «Guds stad», Jesus Kristus, ble symbolsk framstilt ved kong Esekias, som engang satt på tronen på Sions berg i Jerusalem. Herskeren i Assyria, Sankerib, oversvømte landet med sine aggressive horder, og truet med å beleire Guds by og sulte den ut inntil Jehovas folk inne i byen ble nødt til å «spise sine egne ekskrementer og drikke sin egen urin». (Es. 36: 12, AT) Men utenfor Jerusalems østre mur lå det et oppkomme som det var vann i året rundt, Gihon-kilden. Lenge før Esekias’ tid hadde en akvedukt ført vannet derfra gjennom en tunnel i fjellet og inn til selve byen. Men kong Esekias så hvilken fare som truet vannforsyningen i Guds by. Han ville ikke la de angripende assyriske imperialister få tak i den livsviktige vannkilden og avskjære den fra byen. Derfor boret han en vannledning som gikk gjennom fjellet i mer vestlig retning, og dekket over Gihon-kilden, så fiender ikke kunne få øye på den.

⁶ Om dette sier 2 Krønikebok 32: 30: «Det var også Esekias som tilstoppet [skjulte] det øvre utløp av Gihon-vannet og ledet det ned [gjennom en tunnel] vestenfor Davids stad.» Selv den apokryfiske boken Jesu Siraks Sønns Visdom nevner dette: «Esekias befestet sin by og ledet vann midt inn i den. Han gjennomgrov med jern en steil klippe og bygde dammer til vann.» (48: 22, 23) Derved ble det livsoppholdende vann ledet til den øvre dammen, Siloah-dammen (Siloam), og ble vel forvart for fienden.a Dette er utvilsomt de «Siloahs vann» som Esaias’ profeti (8: 6, 7) setter opp som motsetning til «elvens vann, de mektige og store — Assurs konge og all hans herlighet». Selv om vannene fra den store assyriske elv av imperialistisk erobring skylte over kong Esekias’ land og nådde det like til halsen, greidde de ikke å avskjære Siloahs vann fra Jerusalem. Dette vannet som rant så stilt, fortsatte å glede den beleirede byen.

GLADE OG UROKKELIGE

 7. Hvem nekter å ta imot dette vannet? Hva prøver de å gjøre med det, og hvordan?

⁷ Kristus Jesus viser at han hersker midt iblant sine fiender ved at han verner de bibelske sannheters elv ved dens kilde i himmelen. Hans herskermakt sørger for at den stadig renner til hans trofaste får som er på jorden i den teokratiske organisasjon. Du kan ikke se at våre dagers Jerusalem, denne jødisk-arabiske byen, blir gledet av vannet fra denne guddommelige elv, og dette er heller ikke tilfelle med Vatikanstaten eller noen andre av verdens hovedsteder. De nekter å ta imot slikt vann, men fryder seg over sammensvergelser og allianser om å grave brønner så de kan få og holde fast på vann fra menneskelig filosofi, sosiale ideologier og religiøse tradisjoner. Det er Jehovas vitner som blir gledet av sannhetens elv. De utgjør den synlige organisasjon som nå øker sin glede ved å drikke av de aldri sviktende bekker fra denne elv med Guds ords sannhet. Vatikanstaten og andre diktatoriske verdenshovedsteder ville gjerne avskjære disse vann, og derved skape vannmangel hos dem og tvinge dem til å forlate den teokratiske organisasjon. De forsøker å gjøre det ved å forby Jehovas vitner å arbeide, oppløse avdelingskontorene til Watch Tower Bible & Tract Society som de samarbeider med, og så forby at Vakttårnets skrifter blir importert, eksportert og spredt omkring.

 8. Hvorfor kan ikke slike tiltak virkelig hindre vannet i å renne?

⁸ La bare slike diktatoriske fiender av Guds rike forby og oppløse den lovlige organisasjon og beslaglegge dens eiendommer. De kan ikke stoppe innvigde kristne mennesker i å tjene som Jehovas talerør. Hans tjenere kan forkynne med bare Bibelen, eller selv uten den hvis den skulle bli tatt fra dem og de bare kunne bruke den kunnskap om Guds ord som de har i sitt hjerte. La dem bare arrestere disse trofaste kristne og holde dem bundet i fengsel. Jehova Guds ord er ikke bundet så lenge det ikke er satt et segl på deres munn når de omgås sine medfanger og dem som er landflyktige sammen med dem. Jesus sa: «Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.» (Joh. 7: 38, 39) Det er Guds ånd over hans innvigde vitner som gjør det slik. La også fiendene få vite at det finnes underjordiske elver, og at Siloahs vann var skjult og rant under jorden gjennom en tunnel inn i Guds by. Skulle det bli påkrevd, kan Rikets sannhet renne på samme måte ved undergrunnsbevegelser. Uten at Kongens fiender legger merke til det, når det fram til dem som tørster etter forfriskende vann fra Bibelen. Derfor er det at ’elva med livets vann, klar som krystall, som renner ut fra Guds og Lammets trone’, fortsetter å renne videre uten å kunne stanses, og følgende profeti blir oppfylt: «Ånden og bruden fortsetter å si: ’Kom!’ Og la enhver som hører, si: ’Kom!’ Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann fritt.» — Åpb. 22: 17, NW.

 9. Hva betyr det for Guds by at den kalles «den Høyestes hellige bolig?

⁹ Det sies om Guds by, som gleder seg over bekkene fra hans rikes elv, at den er «den Høyestes hellige bolig» eller «det hellige sted for den Høyestes tabernakler» (AS). Det betyr at universets Høyeste bor der og har helliggjort stedet med sitt hellige nærvær. Han har knyttet sitt navn til menneskene i denne teokratiske organisasjon. Hans tempel er der, og det betyr at den rene tilbedelse av ham foregår der ved hans innvigde vitner. Tilbedelsen av ham er en sikkerhet for dem, for den verner dem mot alle de falske foretak og framgangsmåter som denne verdens religioner leder folk til. Etter som han har helliggjort organisasjonen med sitt nærvær og sitt navn, er han bestemt på å holde den ren. Det er ikke rart at når fiender rører hans teokratiske organisasjon i ond hensikt, så er det som om de rører ved hans ømfintlige øyesten. De kommer til å få lide for det. Ingen skapning, hverken blant demoner eller mennesker, skal få ødelegge Hans rene organisasjon. Den er fast og varig. Den høyeste Gud vil holde sitt løfte om å bevare de trofaste som er inne i den. Derfor sier salmisten med rette: «Gud er i dens midte; den skal ikke rokkes; Gud skal hjelpe den, og det riktig tidlig.» — Salme 46: 6, AS.

10. Hva gir det guddommelige nærvær til dem som er i organisasjonen? Hvilken bygning er det derfor de setter sin lit til?

¹⁰ Det guddommelige nærvær i organisasjonens midte gir en følelse av trygghet til dem som er i den. De vet at det er den rette organisasjon å være forent med, for den skal aldri rokkes, og ryste, vakle og falle sammen. Dette betyr ikke at fienden ikke kan beslaglegge, trenge inn i, ekspropriere og ødelegge materielle bygninger som de som tilhører organisasjonen bor i og bruker. Husk at «den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender; akkurat som profeten sier: ’Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Jehova.’» (Ap. gj. 7: 48, 49, NW) Men den Høyeste bor i sin teokratiske organisasjon, enten nå dens medlemmer på jorden har hus å bo i eller ikke. Så det vi setter vår lit til, er ikke engang bygninger som er vigd til hans tjeneste. Det er derfor hans teokratiske organisasjon som aldri skal rokkes av fiendens angrep og bryte sammen, for Guds nærvær inne i den gjør at den står fast selv om hele verden omkring den ender. «Stol dere på Jehova til evig tid, for i Jehova, ja, Jehova, er en evig klippe.» (Es. 26: 4, AS) Etter som hans teokratiske organisasjon er grunnlagt på denne klippe, kommer den til å bestå for evig. De som stoler på ham, kommer også til å bestå for evig, fordi de tar ham på ordet og søker tilflukt i hans organisasjon.

HVOR SNART ER «TIDLIG»?

11. Hvilke tiltak og hvilken forventning hos fiendene vil bringe dem skuffelse i de stadlg større vansker vi går i møte? Hvorfor?

¹¹ Situasjonen i denne verden kommer til å bli verre, det er sikkert. Det er allerede blitt satt i verk strenge tiltak mot Jehovas organiserte folk i mange land. Andre land kan komme til å benytte seg av diktatoriske metoder eller kan komme under diktatoriske imperialisters makt, slik at lignende tiltak blir satt i verk mot hans organiserte vitner der. Under Satans tilskyndelse kan nasjonene bli drevet til å gå meget langt mot disse ordinerte tjenere for det gode budskap. Satan vil bruke sin mobilisering av verden til det ytterste for å ta fra oss vår handlefrihet, talefrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet. Det kan komme til å se meget mørkt ut. Det kan virke som om det verste er kommet, og som om den synlige del av Guds by må bli rokket og få et slag som får den til å vakle. Men hvis den hoverende fiende venter det, kommer han til å bli skuffet. Gud lever, og han har hverken forlatt sin organisasjon eller blitt drevet vekk fra den. Ved sin konge Jesus Kristus regjerer han i dens midte, og han vil hjelpe sin elskede teokratiske organisasjon, «og det riktig tidlig».

12. Hvorfor betyr «riktig tidlig» ikke tidlig under prøven?

¹² Dette betyr ikke tidlig under den prøve hans folk blir satt på, og som gjelder den tillit, ustraffelighet og troskap de viser Gud. Nei, den urokkelige hengivenhet som hans teokratiske organisasjon har til ham, må settes på en fullstendig prøve. Fienden må få legge sin dårlige hensikt og sin ondskap for dagen, og situasjonen må bli slik at det er tydelig at all menneskelig hjelp er unyttig og ute av stand til å frelse. Hvordan gir da Gud hjelp til sin organisasjon «riktig tidlig»? Fordi den kommer tidlig på den klare nye dag for hans folk. Som andre oversettelser uttrykker det: «Når morgenen bryter fram.» (Den norske overs.); «ved morgenens vendepunkt» (Ro); «ved morgenens komme» (Ro. Salmer); «når morgenen kommer» (Mo); «ved daggry». (AT) Hvor passende er ikke dette!

13. Hvordan blir dette skildret i Guds folks historie?

¹³ Hvor ofte i Guds folks historie har det ikke vært ved daggry at de ble befridd! Det var da «morgenen grydde» at englene skyndte på Lot og hans hustru og døtre, og fikk dem ut av Sodoma så de unnslapp fra regnet med ild og svovel som falt over denne fordervede byen. Da de egyptiske styrker kjørte gjennom Det røde hav etter de flyktende israelitter, var det ved morgenvakten eller vakten ved daggry at Jehova så gjennom ild- og skystøtten og begynte å lage vanskeligheter for forfølgerne. Til slutt lot han murene med sjøvann skylle over dem, «da det led mot morgenen». (1 Mos. 19: 15—28; 2 Mos. 14: 24—31) Det var ’tidlig om morgenen’ at folk i Jerusalem dro ut etter den ordning kong Josafat hadde truffet, og marsjerte av sted og sang lovsanger for Jehova; og da denne syngingen begynte, forvirret Jehova de forente hærer fra Moab, Ammon og Se’ir-fjellet og fikk dem til å utrydde hverandre. Da de assyriske horder under den assyriske erobrer Sankerib truet Jerusalems liv og uavhengighet, kom Jehovas engel i all stillhet om natten og drepte 185 000 mann i invasjonshæren. Da så kong Esekias og hans beleirede folk sto opp «om morgenen», fikk de vite at alle disse tusener av fiender var blitt meiet ned, og at angriperen befant seg på et vanærende tilbaketog til Assyria. (2 Krøn. 20: 20—29; 2 Kong. 19: 35—37) Det var også «meget tidlig på den første dag i uken» eller «da det lysnet mot .... dag», at det store jordskjelvet kom og steinen ble veltet vekk fra åpningen til graven for å vise at Jesu Kristi oppstandelse hadde funnet sted. (Mark. 16: 2 og Matt. 28: 1) I alle disse tilfelle kom befrielsen «riktig tidlig».

14. Hvordan blir det «tidlig» for dem i Harmageddon?

¹⁴ Slik kommer det også til å bli med befrielsen av den synlige organisasjon av Guds folk. I det ytre kan det se helt nattsvart ut for dem, når mørkets makter samles mot dem og trenger seg inn på dem. Men når han helt og fullt utfrir dem ved Harmageddon-slagets høydepunkt, vil en ny dag opprinne for dem. Det vil bli den første delen eller morgenen til en evig dag for dem. Det er derfor sikkert at det med denne morgenen vil følge frydesang. — Salme 30: 6.

DE FIENDTLIGE STYRKER OPPLØSES

15. Hvem er det nasjonene i virkeligheten bruser imot? Hvordan det?

¹⁵ En full befrielse for oss betyr altså enden for denne verden. Vi må derfor se følgende modig i øynene: «Folkeferd bruste, riker ble rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet. [Jehova], hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg.» (Salme 46: 7, 8) Nasjonene kan utkjempe varme og kalde kriger seg imellom. I virkeligheten er det mot Jehovas rike og mot hans sendemenn på jorden, Jehovas vitner, at nasjonene bruser. De er nå militarisert som aldri før på grunn av det store stridsspørsmål om verdensherredømmet. De er enten bestemt på å dele herredømmet mellom to blokker av nasjoner med motsatte ideologier, eller også at en av blokkene som seierherre skal rive til seg hele herredømmet. De har ikke noen tanke på å la Gud få det i hans egenskap av Skaper og universets Hersker. De har sitt eget charter for De Forente Nasjoner; de har sine egne pakter innenfor rammen av De Forente Nasjoner. De bryr seg ikke noe om den uforanderlige pakt som Gud gjorde med sin Sønn Jesus Kristus om den eneveldige regjering over den rettferdige nye verden. Når deres religiøse presteskap ber om Hans rike, er det derfor rent hykleri, og tanken er at Gud skal anta selviske, ærgjerrige menneskers politiske regjeringer som sitt rike. Nasjonenes egen militarisering og de beredskapstiltak de treffer, driver dem til å motstå det gode budskap om Guds rike som hans vitner forkynner verden over. — Åpb. 11: 15—18.

16. Men hvem er det som blir rokket og som vakler? Hvilke handlinger tyr de så til?

¹⁶ Men bruset eller raseriet fra de nasjoner som Djevelen har bestemt å bruke for å ryste Jehovas synlige organisasjon, vil ikke få den til å vakle. I stedet for å skremme oss ut i desorganisasjon og oppløsning, driver nasjonenes raseri oss til å organisere oss enda bedre ved hjelp av Guds ånd. I dette nasjonenes raseri ser vi et tydelig tegn på denne verdens kommende ende, og det gir oss større mot til å forkynne det gode budskap om Riket. Det er denne verdens riker som blir rokket og som vakler, og dette skaper frykt for at de skal ramle ned i de revolusjonære massers hav. Fra en fredsøkonomi går de over til et krigersk arrangement som er rettet mot Guds rike som nå kommer for å ta sin makt. De er mobilisert for å forsvare sitt nasjonale herredømme mot ham. Av den usynlige innflytelse fra demoner blir de drevet til å innta sine kampstillinger ved Harmageddon, for å bevare sin egen levemåte, ikke den levemåte Gud anviser. De utfordrer den guddommelige makt ved å anfalle Jehovas vitners organisasjon, deres nøytrale stilling, deres misjonsvirksomhet og deres budskap. De tror ikke at hans organiserte folk har en levende Gud som ser, som viser omsorg og som kan handle.

17, 18. Hvordan vil Gud la sin røst høre? Hvilken virkning får det på jorden?

¹⁷ Den dag og time nærmer seg da han skal la sin røst høre. Det blir i en tone og på et språk som denne brutale verden vil forstå. Han kommer ikke til å tale med dem om fred. Han skal nedkalle et henrettelsens sverd over dem. Og hans stridsmann, Kongen Jesus Kristus, kommer til å svinge det! Verdens militarister og vitenskapsmennene med sitt laboratorieutstyr vil være ute av stand til å ha kontroll over den utfoldelse av naturkrefter som da kommer! Jehova blir ikke skremt av brølet fra de nasjoner som stiller seg opp til kamp. Hans egen tordnende befaling om deres ødeleggelse vil høres over den larm de lager, og kommer til å slå dem med skrekk. «Jorden smeltet.» Det menneskelige samfunn under verdslige herskere vil da oppløse seg i frykt. Det viser seg å være uten noen fasthet. Det blir svakt og desorganisert, og smelter bort i angst og redsel.

¹⁸ I denne oppløsningsprosessen vil hånden til hver selvisk mann utenfor Guds organisasjon bli vendt mot hans neste, og de vil bekjempe hverandres interesser, på samme måte som da de midianittiske invasjonstroppene ble grepet av panikk på grunn av den krigslist Gideon og hans tre hundre mann benyttet seg av i nattens mulm og mørke. Du vil tro at du ser styrkene fra Moab, Ammon og Se’ir-fjellet kjempe mot hverandre igjen. De symbolske «ti konger» i det dyriske politiske system vil gå løs på skjøken, den babyloniske religion, som de drev åndelig utukt med, og vil spise hennes kjøtt og brenne opp resten av henne med ild. Det politiske dyret som har verdensherredømmet, og det system som kalles den falske profet, og som kom med så bedragerske politiske spådommer, kommer til å bli kastet levende i ødeleggelsen, som blir symbolisert av ildsjøen som brenner med svovel. Intet politisk partiapparat vil stå, ingen ideologisk gruppe vil holde sammen, ingen internasjonal overenskomst vil ha noen styrke, ingen Forente Nasjoner eller gjensidige forsvarsallianser vil vise seg å være bindende. — Åpb. 17: 1—18.

19, 20. Hva betyr det at «hærskarenes Jehova» er med oss?

¹⁹ Men de som er i den teokratiske organisasjon vil stå fast, og der de står på sin «evige klippe», vil de rope da akkurat som de roper nå: «Hærskarenes Jehova er med oss; et høyt tilfluktssted for oss er Jakobs Gud.» (Salme 46: 8, Ro. Salmer) Denne Allmektige er på vårt parti med sine himmelske hærer. Hvem kan da være mot oss og seire? Hans hærskarer eller hærer er ikke innbilte «marsmennesker» som gjør invasjon på jorden, nei, de består av mektige engler, lik den engel som han brukte til å utslette alle Egypts førstefødte, både av mennesker og dyr, og lik den engel som kom med en stille død til 185 000 mann i Sankeribs sovende leir. Jehovas elskede Sønn Jesus Kristus blir profetisk kalt «Immanuel», og hans navn betyr «Med oss er Gud» eller «Gud er på vårt parti». Som symbol på at Gud er med oss, er hans Immanuel med oss, og det betyr at «fyrsten for Jehovas hærskare» er med oss, med hele denne hærskare. — Jos. 5: 14, AS.

²⁰ Nå har han til sin rådighet de tolv legioner engler som han avslo å kalle til hjelp den aften han ble forrådt i Getsemane. Lik Jesus den gang ber heller ikke vi om at disse legioner av engler skal gripe inn på en voldsom måte til gagn for oss før Guds tid er inne til det. Vi vet imidlertid at de omgir oss med sin beskyttelse. «[Jehovas] engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.» (Salme 34: 8) Vi vet at de nå er «ånder til offentlig tjeneste» som Gud sender ut for å tjene arvingene til hans rike og deres velvillige medarbeidere. (Hebr. 1: 14, NW) Fatt derfor mot, selv om det skulle se ut som om du sto alene. Hærskarenes Jehova er med hver og én av sitt folk som er kalt med hans navn, fordi de står fast på hans side og kunngjør hans navn.

VÅRT TILFLUKTSSTED OG VÅR FASTE BORG

21. Hvordan viser vi at Jakobs Gud er et høyt tilfluktssted for oss?

²¹ Jehova elsket Jakob, men ikke hans eldre tvillingbror Esau. Han skjenket Jakob førstefødselsretten til det store Abrahamsløfte, og forandret hans navn til Israel. Vi kan være sikre på at han i dag elsker sitt åndelige Israel, de som er jøder i det skjulte ved tro på Jehova og hans lovte Ætt Jesus Kristus. Og nå blir deres velvillige medarbeidere elsket sammen med dem. Når vi har Jakobs Gud som vårt høye tilfluktssted, er det helt unødvendig at vi organiserer tilfluktsgårder på isolerte steder, trekker oss tilbake dit for oss selv og slutter å arbeide som forkynnere av Riket. Vi legger ikke tillit til den store Jakobs Gud for dagen ved å gjemme oss på tilbaketrukne steder. Nei, det gjør vi ved modig å gå ut i arbeidet og spre hans livgivende budskap. «Jehova bevarer de trofaste.» (Salme 31: 24, AS) Å ta sin tilflukt til ham som vårt høye tårn, betyr å holde seg forent med ham hvor vi enn kan ha plikter å utføre. Derved holder vi oss innen organisasjonen av hans teokratiske folk som er spredt over hele jorden. Når vi utfører de organisasjonsinstrukser som finnes i Guds ord, arbeider vi på samme måte som våre medvitner på alle andre steder. I forening forkynner vi Jehovas navn og styre, og oppfordrer alle som søker liv, til å ta sin tilflukt til Ham.

22. Hvilken forsikring gir Salme 46: 9, 10 om at noen får overleve? Og hvem skal skape varig fred, og hvordan?

²² Det vil bli vidunderlig å kunne se den tredje og siste strofe i 46. salme gå i oppfyllelse. Den ser forholdene slik en overlevende etter verdenskatastrofen Harmageddon vil se dem: «Kom, se [Jehovas] gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden! Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hogger spydet av; vognene brenner han opp med ild.» (Salme 46: 9, 10) Denne innbydelse, som blir båret ut av dem som er inne i Jehova Guds synlige organisasjon, gir oss en avgjort forsikring om at det kommer til å være overlevende på jorden etterat Harmageddon har feid vekk denne gamle verden med ødeleggelsens feiekost og renset jorden for den rettferdige nye verden. De overlevende vil bli opplyst om og kommer til å vite at det er Jehova som ved sin mektige stridsmann Jesus Kristus har forårsaket de ødeleggelser som da vil ses på jorden. Slike ødeleggelser vil ikke ha ødelagt jorden eller ha skadet den i en slik grad at den ikke kan bringes tilbake til den samme paradisiske tilstand som Edens hage var i. De vil bare ha ’ødelagt dem som ødela jorden’. (Åpb. 11: 18) Gud vil ikke ødelegge sin fotskammel, jorden, men vil herliggjøre den under Kristi rike. Det er derfor Jehova ved Kristus som gjør ende på alle former for krig på jorden ved å ødelegge alle krigshissere, ved å ’spre alle folkene som har lyst på krig’ og ved å ødelegge deres fryktelige krigsvåpen. — Salme 68: 31.

23. Hvem blant menneskene kommer til å overleve verdens ende?

²³ Hvem blant menneskene er det som kommer til å overleve verdens ende i Harmageddon og komme inn i den nye verden der det blir varig fred og sikkerhet? Det vil bli dem som lyder den høyeste Guds befaling i Salme 46: 11 (AS): «Vær stille [Gi opp, Mo; Hold opp, Den norske overs.], og kjenn at jeg er Gud: Jeg skal bli opphøyd blant folkeslagene, jeg skal bli opphøyd på jorden.» Dette råd svarer til det som blir gitt i Salme 2: 10—12: «Og nå, I konger, gå viselig fram! La eder advare, I dommere på jorden! Tjen [Jehova] med frykt og juble med beven! Kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på vegen! For snart kunne hans vrede opptennes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham.» Etterat vi i mange år har avlagt vitnesbyrdet, kan vi ikke nå vente at de politiske og religiøse herskere skal verdsette og følge dette rådet og lære å kjenne at Jehova er Gud, på en måte som vil bety frelse for dem. Nei, men vi kan vente at enkeltpersoner fra alle folkeslag vil holde opp med alle gjerninger mot Jehova og hans teokratiske organisasjon, og at de vil gi opp, være stille og lære ham å kjenne og gjøre godt mot Kristi brødre. Dette betyr evig liv.

24, 25. Hva roper de som nå opphøyer Jehova, og hvordan viser de dette?

²⁴ Det er her på jorden, som nå er et arnested for opprør og djevledyrkelse, at Jehova må bli opphøyd for evig. De som nå under denne verdenskrisen opphøyer Jehova, kan tillitsfullt rope ut de ordene som 46. salme slutter med: «[Jehova], hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.» — Salme 46: 12.

²⁵ Dette er vår offentlige bekjennelse nå mens krigsfrykt og nasjonal frykt driver menneskene inn i ikke-teokratiske menneskelagde organisasjoner fordi de tenker at de der kan finne beskyttelse og forsvar. De mangler tro og ringeakter de guddommelige løfter. I stedet følger de verdslig visdom og verdslige ideologier og religioner. Vi tør ikke frykte det de frykter. Vi kan ikke nå ty til menneskelige tilfluktssteder og bli lik denne verdens troløse mennesker. Vi må gjøre kjent at hærskarenes Jehova er seierens Gud, og at han er med oss og er vår faste borg. Dette vil vi gjøre, ikke ved å skryte av vår organisasjon, men ved å ta ham på ordet og legge vår tillit til ham for dagen. Han er med oss hvis vi er med ham, hvis vi ikke blir en del av denne dødsdømte verden eller gjør oss til venns med den, men holder urokkelig fast på hans organisasjon og utvider den rene tilbedelse av ham. Ikke bare ved våre ord, men også ved vår handlemåte må vi vise at det ikke er kjødelige krigsvåpen vi setter vår lit til, men at vi kjemper på Jehovas side med den åndelige rustning han har gitt oss. Når vi selv ikke viser noen verdslig frykt, men legger en urokkelig tillit til ham for dagen, hjelper det alle de atspredte får til å opparbeide tillit til Jehova, den store Hyrde. Vi må nå arbeide iherdig for å hjelpe disse andre får til å finne det eneste trygge tilfluktssted og hjelpe dem inn i det.

26. Hva er vi nå som kristne forpliktet til å være og gjøre?

²⁶ Det vi som kristne nå er forpliktet til, er å være fryktløse i Jehova Guds tjeneste, under skyggen av hans mektige hånd. Han oppmuntrer oss til ikke å la hendene synke på grunn av frykt, men i stedet la dem være travelt opptatt i det oppbyggende arbeid med å undervise velvillige mennesker i Bibelen. Hold dere derfor rolige og gå fredelig ut i arbeidet som hans ordinerte tjenere med det gode budskap. Utnytt nå tiden som aldri før, for den tid da han viser tålmodighet og ennå kan finnes, er kort. Han kommer aldri til å forlate sine trofaste, men vil hjelpe oss, «og det riktig tidlig».

[Fotnoter]

[Kart på side 215]

(Se den trykte publikasjonen)

Templet

Alteret

Moria

Salomos slott og regjeringsbygninger

OFEL

DAVIDS BY

Tyropøon-dalen

Millo

Gihon

Esekias’ akvedukt

Siloam-dammen

Den gamle akvedukt

Mur bygd til av Esekias

Nedre dam

Kedron-

Hinnoms dal (Gehenna)

En-Rogel

dalen

Oljeberget