Salmene

En gåte med en trøsterik løsning

GJENNOM hele historien har det alltid vært mange som har stusset over den velstand lovløse mennesker har kunnet glede seg over. Prinsippløse personer har ofte innehatt stillinger som har gitt dem stor myndighet, og de har utnyttet og undertrykt de fattige og ringe. Men bør vi frykte slike fordervede mennesker? Dette spørsmålet er et grunnleggende trekk ved den gåten som blir løst i Salme 49, skrevet av en levitt blant Korahs barn.

Salmen åpner på denne måten: «Hør dette, alle folkeslag, lytt, alle som bor i verden, både høy og lav, rik og fattig!» (Sal. 49: 2, 3) Med disse ordene oppfordrer salmisten alle til å høre — «både høy og lav, rik og fattig». Ja, alle kan høste gagn av det som kommer fram.

Salmisten fortsetter: «Min munn skal tale vise ord, forstandige er mine tanker. Jeg bøyer mitt øre til visdomsord og løser min gåte til toner fra lyren.» (Sal. 49: 4, 5) Det salmisten skulle gi uttrykk for, var tanker som skrev seg fra at han hadde meditert under Guds ånds ledelse. Det var ikke bare menneskelig visdom, for salmisten sa at han selv ’bøyde sitt øre til visdomsord’, visdomsord som kom fra en guddommelig kilde. Da han hadde mottatt disse inspirerte visdomsordene, ville han framsette sin gåte eller sitt problem til toner fra en lyre.

Og så kommer det spørsmålet som volder problemer: «Hvorfor skal jeg frykte i onde dager, når jeg er omgitt av svikeres ondskap?» (Sal. 49: 6) Ja, burde han bli grepet av frykt når han ble utsatt for lidelser som ble tilføyd ham av undertrykkende ’svikere’, menn som forsøkte å frata ham hans gudgitte rettigheter? Som de etterfølgende versene viser, var disse ’svikerne’ rike mennesker. Selv om slike kanskje bruker sin stilling for å skaffe seg vinning på bekostning av andre, bør vi ikke bli grepet av panisk frykt, og vi bør heller ikke misunne selviske mennesker den velstand de måtte være i besittelse av. Alt de har, er materiell rikdom. De skryter av det de eier, og i stedet for å se hen til at Skaperen skal gi dem beskyttelse og trygghet, setter de sin lit til flyktige, materielle rikdommer. Salmisten viser så klart og tydelig hvorfor vi ikke bør frykte eller misunne slike mennesker. De vil ikke leve til evig tid, og deres rikdom er heller ikke varig. Han skriver:

«De setter sin lit til sitt gods og brisker seg av sin store rikdom. Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenger for ham, — det ble for dyrt å frikjøpe hans liv, det må en oppgi for alltid — så han kunne leve evig og aldri gå i sin grav. Nei, han ser at selv vismenn må dø, dårer og tåper går alle til grunne og etterlater sitt gods til andre.» — Sal. 49: 7—11.

Som salmisten påpekte, kan rikdommer ikke frelse en bror fra døden. All verdens rikdommer vil ikke engang kunne utgjøre en tilstrekkelig gjenløsningsbetaling for et eneste menneske. Det finnes ingen måte å unngå døden på. Menneskene er ikke i stand til å skaffe til veie en slik gjenløsningsbetaling. Ingen kan skaffe til veie en bestemt sum som vil kunne frelse en person fra graven og gjøre det mulig for ham å fortsette å leve. Vismenn, dårer og tåper — alle må dø. Uansett hvilke rikdommer de måtte ha skaffet seg i sin livstid, må de overlate dem til andre.

Rike mennesker som undertrykker andre, skulle naturligvis ønske at det ikke forholdt seg slik. De ønsker i det minste at minnet om dem skal leve i generasjoner. Men lykkes de hva dette angår? Vi leser:

«Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder opp etter sine navn. Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne. Slik går det med dem som stoler på seg selv, det blir slutten for alle som er tilfreds med sine egne ord. . . . Som en saueflokk drar de til dødsriket, døden er deres hyrde. De rettsindige skal rå over dem når morgenen bryter fram. Deres skikkelse går i oppløsning, i dødsriket skal de ha sin bolig.» — Sal. 49: 12—15, versene 12, 13 fra EN.

Legg merke til hva salmisten sier. Rike mennesker som ved hjelp av tvilsomme metoder har samlet seg store rikdommer, håper at det de eier, skal bli stående for evig, ved å gå i arv fra generasjon til generasjon. Ettersom de har kalt sine eiendommer opp etter sine navn, tror de at minnet om dem vil leve videre. De tenker ikke over at de bare er mennesker, støv. Selv om selviske mennesker kanskje blir vist ære på grunn av sine rikdommer, kan de ikke bo på jorden for evig. Alle forsøk på å bevare deres navn i live er dømt til å mislykkes. De er ikke bedre stilt enn dyrene, som går til grunne.

Trass i sin rikdom er den skjebne lovløse mennesker går i møte, ikke annerledes enn den som rammer dyr som blir slaktet til føde, eller som blir drept for at de ikke skal ødelegge folk og avlinger. Det er ikke noe i slike menneskers liv som hever dem over dyrene, ettersom de helt og holdent ignorerer Skaperen, den evige Gud. Det er derfor tåpelig av dem å tro at deres navn kan bli bevart til evig tid. De som godtar selviske menneskers «ord» eller filosofi, er på lignende måte dåraktige og vil i likhet med dem få en lite ærefull ende. De vil gå til dødsriket eller graven, hvor døden vil være deres hyrde.

Men hva med dem som setter sin lit til Jehova? Slike trofaste tjenere for Gud vil være bedre stilt «når morgenen bryter fram». Det vil bli når den nye dagen begynner etter at de er blitt utfridd av lidelser og undertrykkelse.

Mens de rettferdige da kan glede seg over Guds gunst, vil de onde, til tross for den store rikdom og makt de har hatt, smuldre bort og bli til støv. ’Deres skikkelse vil gå i oppløsning.’ I stedet for å leve i en palasslignende bolig vil de nå gå i forråtnelse i graven.

«De rettsindige», levningen av Rikets arvinger og den ’store skare’, vil overleve Harmageddon-krigen og oppleve den lovte utfrielse, mens de lovløse vil ha blitt tilintetgjort. Under Kristi tusenårige styre vil alle de døde i dødsriket, graven eller sheol få en oppstandelse.

Den levittiske salmisten fortsetter, idet han viser hva som vil bli hans lodd, i motsetning til den lodd prinsippløse mennesker vil få:

«Men Gud vil fri meg ut av dødsrikets vold; for han vil ta meg til seg. . . . Vær ikke redd om en mann blir rik, om velstanden øker i hans hus! For når han dør, får han ingenting med, rikdommen følger ham ikke i graven. Han kan prise seg lykkelig her i livet: ’Folk roser deg, for du gjør det godt.’ Likevel går han til sine fedre og får aldri mer se lyset. Med all sin herlighet skjønner mennesket ingen ting, likesom dyrene må det dø» — Sal. 49: 16—21.

Vi er forstandige hvis vi i likhet med salmisten gjør det å gjøre Guds vilje til det sentrale i vårt liv. Denne levitten, som hadde full tillit til sin Gud, kunne være forvisset om at Jehova ville utfri ham av dødsriket eller graven, at han ikke ville tillate at han fikk dø en for tidlig død. Han ville således ikke bli tatt imot av dødsriket eller graven, men av sin befrier, Jehova. Når Jehova er vår Gud, har vi ingen grunn til å frykte for en ond mann eller å misunne ham. Hans rikdom blir kanskje større, hans velstand øker kanskje, og han får kanskje finere eiendeler. I sin levetid har han kanskje prist seg lykkelig på grunn av sin stilling og på grunn av den rikdom han har samlet. Folk har kanskje også rost ham fordi han har gjort det godt materielt sett, og de har kanskje underkastet seg under ham.

Men til sist oppnår han ikke noe mer enn sine fedre. Han dør. Han går til en mørk verden. Han får ikke se lyset. Den som ikke forstår eller verdsetter åndelige ting og ikke lar Skaperen få noen plass i sitt liv, er derfor som et dyr, som ikke kan tilbe Skaperen, uansett hvor æret han blir i denne tingenes ordning. Rike mennesker som er selviske, lever derfor som dyrene og dør som dyrene.

Løsningen på det gåtefulle problemet med hensyn til hvorvidt en bør frykte for å bli undertrykt av de onde, hjelper oss til å se hva som bør komme på førsteplassen i vårt liv. Ingen materielle ting er av varig natur. Hvis vi ønsker å bli til evig tid, må vi sette vår lit til den evige Gud, som til og med kan bringe de døde tilbake til livet.