Vårt gåtefulle univers
FOR noen år siden mente astronomene at de hadde ganske god kjennskap til himmelrommet. Det så ut til at jordens fysiske lover kunne gi en tilfredsstillende forklaring på fenomener i det fjerne. I dag er de imidlertid ikke så sikre på det. Det snakkes mer og mer om ʼnye fysiske loverʼ. Hva er grunnen til det?
Menneskene er blitt stilt overfor nye, tilsynelatende uløselige gåter. Problemet med å løse disse gåtene skyldes ikke utelukkende mangel på opplysninger. Store mengder astronomiske kjensgjerninger er i virkeligheten blitt samlet. Det en er usikker på, er hva de egentlig betyr. Dette burde imidlertid ikke gjøre oss altfor overrasket når vi tar i betraktning universets enorme størrelse.
Solen, den sentrale del av vårt solsystem, befinner seg omkring 150 millioner kilometer fra jorden. Men dette solsystem er i seg selv bare en ørliten del av Melkeveien, hvis største diameter er om lag 100 000 lysår. (Et lysår er den strekning lyset tilbakelegger i verdensrommet i løpet av ett år, nemlig 9470 milliarder kilometer.) Hele denne galaksen inneholder omkring 100 milliarder andre soler eller stjerner. Og det finnes kanskje like mange galakser i hele universet! Ja, «utkanten» av universet er kanskje hele 12 milliarder lysår borte!
Astronomene finner at uansett hvilken del av universet de studerer, blir de stilt overfor det ene dilemmaet etter det andre. Ta for eksempel vårt eget lille hjørne av universet, vårt solsystem.
Gåter i vårt solsystem
Det solsystem som vår jord er en del av, har alltid gitt menneskene gåter å gruble over. Selv om menneskene i gammel tid hadde en viss kjennskap til himmellegemenes bevegelser, er mange teorier blitt forandret. Ptolemaios, som levde omkring 150 år etter Jesu fødsel, lærte at jorden var universets urørlige senter. Hans teori sto stort sett uimotsagt fram til den polske astronomen Nikolaus Kopernikus’ tid (1473—1543). Han hevdet at solen, ikke jorden, var sentret i solsystemet.
Menneskene hadde imidlertid fortsatt mye å lære. Ikke før i 1781, da Uranus ble oppdaget, ble det kjent at det finnes mer enn seks planeter i vårt solsystem. Neptun ble ikke oppdaget før i 1846. Og Plutos eksistens ble konstatert forholdsvis nylig, i 1930. Forstår så menneskene i vår tid virkelig vårt solsystem? Knytter det seg ikke lenger noen gåter til det?
Enkelte autoriteter hevder at det kan finnes enda en, en tiende planet i vårt solsystem. Én astronom hevder at dens eksistens kan fastslås på grunnlag av Halleys komet. Han mener at en ukjent planet øver en tiltrekningskraft på kometen som gjør at dens bane rundt solen blir stadig større, og er årsak til at den blir noen dager «forsinket» når den viser seg, hvert 76. år.
Så har vi asteroidene. Asteroidene er hundrevis av små legemer, mindre planeter som sirkulerer i rommet mellom Mars’ og Jupiters baner. Hvor kommer de fra? Det er det ikke noen som med sikkerhet vet. Den teori som blir godtatt for tiden, går ut på at de utgjør materialet til en planet som aldri ble dannet. Asteroidene hører med til himmelrommets gåter.
Selv i dag er således kunnskapen om vårt eget solsystem mangelfull. Zdenek Kopal innrømmer således i sin bok The Solar System (1973): «Det meste av den kunnskap vi har om solsystemet, har vi tilegnet oss så nylig at en bok om dette emnet som ble skrevet for bare ti år siden, vil virke som latin eller gresk i sammenligning.»
Men det finnes enda større gåter, gåter som får teorier som har vært godtatt i lang tid, til å vakle.
Kvasarer, pulsarer og «sorte hull»
Boken Worlds Beyond Ours sier: «Av alle objekter i himmelrommet er det ingen som har skapt så stor forvirring og vært så brysomme som de gåtefulle energikildene som er kjent som kvasarer.» Hva er kvasarer?
«Kvasar» er en forkortet betegnelse for en kvasistellar radiokilde. («Kvasistellar» kommer fra latin og betyr ’som en stjerne’.) Da disse energikildene første gang ble observert, i 1960, fikk de dette navnet fordi en trodde at de var fjerntliggende stjerner. Det viste seg imidlertid snart at de var noe annet. Nå blir de ofte ansett for å være små galakser. Mange bøker omtaler dem bare som «objekter». Men hva er det som gjør dem så bemerkelsesverdige?
Det er den enorme mengde energi de frambringer i forhold til sin forholdsvis ringe størrelse. Enkelte utstråler omkring 100 000 milliarder ganger så mye lys og energi som solen. Det ville være som om en lommelykt lyste like klart som en hel storby!
Noe annet som er bemerkelsesverdig, er kvasarenes hastighet. Det antas at alle galakser beveger seg bort fra hverandre med fantastiske hastigheter. Men en tror at enkelte kvasarer beveger seg med enda større hastigheter. De anses vanligvis for å være de materielle ting som ligger lengst borte fra jorden, kanskje hele 12 milliarder lysår borte. Hvordan har en kunnet foreta slike beregninger?
På grunnlag av det som blir kalt «rødforskyvningen». Det ser ut til at lys beveger seg i et bølgeformet mønster. Når det passerer gjennom et prisme, frambringer de lengre bølgene en dyp rødfarge, mens de kortere er blålige. Rødforskyvningsprosessen kan illustreres ved hjelp av en togfløyte. Når et tog nærmer seg (slik at lydbølgene blir kortere), virker det som om fløytetonen stiger. Men når toget har passert (og lydbølgene blir lengre), synker tonen. Det forholder seg på lignende måte med lysbølgene. Ifølge rødforskyvningsregelen har objekter som forlater jorden, en lengre bølgelengde og har derfor en sterkere rødforskyvning. På dette grunnlag anses kvasarene for å være de mest fjerntliggende objektene i universet. Men kvasarenes gåte innbefatter enda mer.
Ifølge enkelte eksperter innebærer kvasarene at det kan settes spørsmålstegn ved Einsteins relativitetsteori, som de fleste oppfatninger angående universet er basert på. Ifølge Einsteins teori kan ikke noe i universet bevege seg med større hastighet enn lysets. Enkelte vitenskapsmenn hevder imidlertid at de har funnet at deler av en kvasar beveger seg fra hverandre med en hastighet som er ti ganger så stor som lysets hastighet!
Mange hevder nå at det ikke var Einstein som tok feil, men at det er noe i veien med rødforskyvningsregelen. Ett argument går ut på at kvasarene i virkeligheten er nærmere enn de ser ut til å være, og at deres rødforskyvning er et resultat av ’spektrale tricks’. En annen teori går ut på at kvasarmateriens vekt er blitt forandret i løpet av millioner av år, og at dette har gitt et villedende rødforskyvningsinntrykk. Noen astronomer er imidlertid ikke desto mindre villige til å godta den mulighet at Einsteins teori er ufullstendig, selv om den ikke er feilaktig.
Diskusjonen fortsetter. Hva er egentlig de gåtefulle kvasarene? Det er ikke blitt gitt noen fornuftige svar på det spørsmålet. Gåten blir bare større. Men det er også andre fenomener i himmelrommet som volder vitenskapsmennene hodebry.
Det er for eksempel tilfelle med pulsarene. Pulsarene anses vanligvis for å være neutronstjerner som emiterer eller sender ut periodiske «radiostøypulser». Da de ble oppdaget, i 1968, var det så uventet at selv erfarne astronomer med god utdannelse til å begynne med lurte på om signalpulsene kanskje kom fra mennesker i en annen verden som forsøkte å få kontakt med oss.
Så har vi spørsmål som knytter seg til de gåtefulle røntgenstrålekildene og «manglende materie» i rommet. En antar nå at skyer av materie kanskje absorberes av «sorte hull». Hva innebærer det?
Det hevdes — og husk at dette stort sett er bygd på antagelser — at når en meget stor stjerne «slokner», blir dens indre atomer utsatt for en kollaps under den kolossale tyngden, slik at resultatet blir et objekt med stor tetthet. Teorien går imidlertid ut på at et kraftig gravitasjonsfelt blir opprettholdt; intet lys kan unnslippe. Det antas at materie fra ledsagende stjerner blir absorbert i dette «sorte hull». Går så denne materien ’et annet sted’, inn i et system av antimaterie? Det er et spørsmål vitenskapsmennene stiller. Selv spørsmålet virker gåtefullt. Og en har ikke noe svar på det.
Er det virkelig nødvendig med «nye fysiske lover» hvis en skal kunne besvare de spørsmål som er blitt reist i de senere år? Noen mener det. D. W. Sciama i Oxford sier imidlertid at en ny oppdagelse som regel ikke gjør det nødvendig med en «ny lov», men at den «vanligvis viser at vi har unnlatt å undersøke noen av konsekvensene av de allerede kjente lover. Den uventede oppdagelsen av radiogalakser og kvasistellare objekter . . . er muligens eksempler på dette. De minner oss derfor på en dramatisk måte om de enorme huller i vår forståelse av hvordan materien opptrer i samlet form [som i stjerner, galakser og lignende himmelobjekter]». — Modern Cosmology, 1971.
Bibelen og astronomien
Ettersom det er «enorme huller i vår forståelse av hvordan materien opptrer i samlet form», er det neppe noen grunn til at menneskene skulle dra det Bibelen sier om visse astronomiske begivenheter, i tvil. Likevel er det mange som gjør det. Enkelte stiller seg for eksempel tvilende til det Bibelen sier om at solen og månen sto stille på Josvas tid. Husker du at du har hørt om den begivenheten? Den bibelske beretningen sier:
«Og Josva talte til Herren på den dag Herren ga amorittene i Israels barns vold, og han sa så hele Israel hørte det: Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal! Og solen sto stille, og månen ble stående inntil folket hadde fått hevn over sine fiender. Således står det jo skrevet i ’Den rettskafnes bok’ — Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag, før den gikk ned. Og aldri har det vært noen dag som denne, hverken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst; for Herren stred for Israel.» — Jos. 10: 12—14.
Til og med enkelte religiøse mennesker har dratt denne beretningen i tvil. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier: «Ifølge moderne vitenskap og moderne teologi er det like umulig for Gud å adlyde et menneske som det er for solen å stå stille.» (1967; bind XIII, side 795) Men på hvilket grunnlag kan en slik opptreden hos solen sies å være «umulig»? Ikke noe menneske, heller ikke en som tror på Bibelen, kan naturligvis forklare nøyaktig hvordan solen sto stille. Men bør det svekke vår tro på Bibelen? Nei. Som vi har sett, forstår ikke menneskene i dag de gåtefulle astronomiske begivenheter som finner sted nå. Men hvem kan benekte at de finner sted? Ingen kan gjøre det.
Ettersom Gud er Skaperen, kunne han, hvis han ønsket det, få hele solsystemet til å stoppe opp. Eller han kunne stanse bare jorden i dens bevegelse, slik at det så ut som om solen og månen beholdt den samme stilling sett fra jorden. Det er på den annen side mulig at solen, månen og jorden fortsatte i sine vanlige baner, men at lyset fra solen og månen på grunn av en eller annen form for lysbrytning som vi nå ikke kjenner til, ikke holdt opp med å skinne. Det var i alle tilfelle en enestående begivenhet, for Bibelen sier at det «aldri har . . . vært noen dag som denne, hverken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst».
Henry Cookes enkle resonnement i det forrige århundre er fremdeles holdbart i forbindelse med denne bibelske begivenheten:
«Hvis filosofene var bedre kjent med årsakene til himmellegemenes årlige og diurnale [daglige] bevegelser, ville de være bedre i stand til å bedømme dette miraklet. Selv om alle mirakler er like lette for Allmakten, kan det likevel være at noe uhyre enkelt berørte det som ser ut til å være så overveldende i våre øyne. Kanskje noe enklere enn det at hjertet slutter å slå . . . Hvis synkope eller besvimelse bare var blitt iakttatt én gang for flere tusen år siden, ville det ha virket like utrolig for moderne fysiologer som det at solen skulle ha stått stille, virker på vantro filosofer.»
Den som er ydmyk, vet at følgende spørsmål, som Jehova Gud stilte Job, fremdeles er like passende: «Kjenner du himmelens lover?» Svaret er fremdeles nei! (Job 38: 33) En slik person er overveldet av den tanke at Skaperen av de uendelige himler nedlater seg til å handle med mennesker. Som bibelskribenten David sa: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham!» — Sl. 8: 4, 5.
Slike ydmyke mennesker vil ta seg tid til å lære om denne vidunderlige Gud. Og i stedet for å dra hans Ord i tvil vil de bestrebe sig på å bringe sitt eget liv i harmoni med Guds uforanderlige lover.
[Bilde på side 18]
Astronomene sier at det er ni planeter i vårt solsystem. Er det også en tiende?
[Bilde på side 19]
Det er mulig at det finnes 100 milliarder galakser i universet. Kan jordens fysiske lover anvendes på samme måte i forbindelse med alle disse galakser?