Ting som Gud har hatt forutviten om
GJENNOM hele Bibelen blir den bruk Gud gjør av sin forutviten og forutbestemmelse, knyttet sammen med hans hensikter og vilje. Ettersom det er helt sikkert at Guds hensikter vil bli gjennomført, kan Gud på forhånd kjenne resultatet, den endelige virkeliggjørelse av sine hensikter, og på forhånd bestemme både resultatet og de skritt han finner det passende å ta for å oppnå det. (Es. 14: 24—27) Bibelen sier således at Jehova ’uttenker’ sine hensikter vedrørende framtidige begivenheter eller handlinger og ’lager det så’. (Es. 46: 11; 2 Kong. 19: 25) Som den store Pottemaker virker Gud «alt etter sin viljes råd», i samsvar med sin hensikt (Ef. 1: 11), og han sørger for at «alle ting tjener dem til gode som elsker» ham. (Rom. 8: 28) Det er derfor særlig i forbindelse med sine egne forutbestemte hensikter at Gud «fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd». — Es. 46: 9—13.
Da Gud skapte de to første mennesker, var de fullkomne, og Gud kunne se på resultatet av hele sitt skaperverk og si at det var «såre godt». (1 Mos. 1: 26, 31; 5 Mos. 32: 4) Beretningen sier ikke at han var mistroisk og bekymret seg for hvordan det første menneskepars framtidige handlinger ville bli, men at han «hvilte». (1 Mos. 2: 2) Han kunne gjøre det, for på grunn av hans allmakt og hans overlegne visdom var det ingen framtidig handling, omstendighet eller tilfeldighet som på noen måte kunne utgjøre en uoverstigelig hindring eller et uløselig problem som kunne forpurre hans suverene hensikt. — 2 Krøn. 20: 6; Es. 14: 27; Dan. 4: 35.
Forutviten om klasser av mennesker
Det finnes tilfelle da Gud på forhånd har visst hvilken handlemåte visse grupper eller nasjoner eller det store flertall av menneskeheten ville følge, og derfor forutsa han i store trekk hvordan de ville handle i framtiden, og forutbestemte hvordan han på sin side ville handle overfor dem. En slik forutviten eller forutbestemmelse berøver imidlertid ikke enkeltpersoner innenfor slike kollektive grupper av menneskeheten muligheten til selv å velge hvilken handlemåte de vil følge. Dette framgår av følgende eksempler:
Før vannflommen på Noahs tid kunngjorde Jehova at han ville la denne ødeleggelsen, som ville føre til at både mennesker og dyr mistet livet, komme over jorden. Bibelens beretning viser imidlertid at Gud traff denne beslutning først etter at forholdene hadde utviklet seg slik at det var nødvendig at han grep inn. Gud, som «kjenner menneskenes hjerte», undersøkte dessuten menneskenes hjertetilstand og fant at «alle [deres] hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag». (2 Krøn. 6: 30; 1 Mos. 6: 5) Ikke desto mindre oppnådde enkeltpersoner, nemlig Noah og hans familie, Guds gunst og unngikk å bli tilintetgjort. — 1 Mos. 6: 7, 8; 7: 1.
Det forholdt seg på samme måte med Israels folk. Selv om Gud ga israelittene anledning til å bli et «kongerike av prester og et hellig folk» hvis de holdt hans pakt, forutsa han cirka 40 år senere, da de sto på grensen til det lovte land, at de ville komme til å bryte hans pakt og som folk betraktet bli forlatt av ham. Denne forutviten var imidlertid basert på at folket allerede hadde vært ulydig og opprørsk. Gud kunne derfor si: «For jeg kjenner de tanker som de går med allerede nå, før jeg fører dem inn i det land jeg har tilsvoret dem.» (5 Mos. 31: 21; Sl. 81: 11—14) Gud kunne forutse hvilke følger en slik tydelig tendens i retning av tiltagende ondskap ville få, uten at hans forutviten dermed gjorde ham ansvarlig for denne utviklingen, like lite som det at en på forhånd vet at en bygning som er bygd av svake materialer og er oppført på en slurvet måte, kommer til å styrte sammen, gjør en ansvarlig for at den gjør det. Enkelte av profetene kom også med profetiske advarsler om de dommer som Gud på grunnlag av allerede eksisterende forhold og folks hjertetilstand hadde bestemt skulle fullbyrdes. (Sl. 7: 9, 10; Ordspr. 11: 19; Jer. 11: 20) Også i disse tilfelle kunne imidlertid enkeltpersoner gi akt på Guds råd, tilrettevisninger og advarsler og oppnå hans gunst, og det var noen som gjorde det. — Jer. 21: 8, 9; Esek. 33: 1—20.
Guds Sønn, som også kunne lese menneskenes hjerter (Matt. 9: 4; Mark. 2: 8; Joh. 2: 24, 25), hadde av Gud fått evnen til å kunne forutse og forutsi framtidige forhold, begivenheter og dommer som Gud ville fullbyrde. Han forutsa dommen over de skriftlærde og fariseerne som klasse betraktet (Matt. 23: 15, 33), men han sa ikke dermed at hver eneste fariseer eller skriftlærd på forhånd var dømt til tilintetgjørelse, noe tilfellet med apostelen Paulus viser. (Ap. gj. 26: 4, 5) Jesus forutsa at det skulle komme veer over innbyggerne i Jerusalem og andre byer fordi de ikke omvendte seg, men det betydde ikke at hans Far på forhånd hadde bestemt at veene skulle ramme alle enkeltpersoner i disse byene. (Matt. 11: 20—23; Luk. 19: 41—44; 21: 20, 21) Han visste også hva menneskenes tilbøyeligheter og hjertetilstand ville føre til, og forutsa de forhold som ved «avslutningen på tingenes ordning» skulle ha utviklet seg blant menneskene, foruten den måten Guds hensikter ville bli gjennomført på. — Matt. 24: 3, 7—14, 21, 22, vers 3 fra NW.
Forutviten om enkeltpersoner
Guds forutviten har ikke bare omfattet klasser av mennesker, men også visse enkeltpersoner, for eksempel Esau og Jakob, den farao som er omtalt i 2 Mosebok, Samson, Salomo, Jeremias, døperen Johannes, Judas Iskariot og Guds egen Sønn, Jesus.
I Samsons, Jeremias’ og døperen Johannes’ tilfelle gjorde Jehova bruk av sin forutviten før de ble født. Denne forutviten dreide seg imidlertid ikke om hvordan deres endelige skjebne ville bli, men på grunnlag av sin forutviten bestemte Jehova at Samson skulle leve som nasireer og ta de innledende skritt til å utfri Israel av filistrenes hånd, at Jeremias skulle tjene som profet, og at døperen Johannes skulle utføre et forberedende arbeid som forløper for Messias. (Dom. 13: 3—5; Jer. 1: 5; Luk. 1: 13—17) Selv om de i høy grad var begunstiget fordi de fikk slike privilegier, utgjorde ikke dette noen garanti for at de ville oppnå evig frelse, eller for at de ville fortsette å være trofaste til sin død (skjønt det var de alle tre). Jehova forutsa at en av Davids mange sønner skulle få navnet Salomo, og han forutbestemte at Salomo skulle bli brukt til å bygge templet. (2 Sam. 7: 12, 13; 1 Kong. 6: 12; 1 Krøn. 22: 6—19) Men til tross for at Salomo ble begunstiget på denne måten og til og med fikk det privilegium å skrive noen av Bibelens bøker, falt han fra den sanne tilbedelse da han ble gammel. — 1 Kong. 11: 4, 9—11.
Det var på samme måte med Esau og Jakob. Gud avgjorde ikke deres endelige skjebne på forhånd, men han bestemte hvilken av de folkegrupper som skulle nedstamme fra disse to, det var som skulle innta en dominerende stilling i forhold til den andre. (1 Mos. 25: 23—26) Denne forutsette dominerende stilling viste også at Jakob ville få førstefødselsretten, en rett som førte med seg det privilegium å få tilhøre den slektlinjen som Abrahams «ætt» skulle komme gjennom. (1 Mos. 27: 29; 28: 13, 14) På denne måten gjorde Jehova Gud det klart at han ikke er bundet av skikk og bruk eller av det menneskene venter, når han velger ut enkeltpersoner til å tjene visse formål. Gud gir heller ikke mennesker visse privilegier utelukkende på grunn av deres gjerninger, slik at de kan føle at de ’har fortjent’ eller ’har krav på’ slike privilegier. Apostelen Paulus understreket dette da han viste hvorfor Gud ved sin ufortjente godhet kunne gi hedningefolkene privilegier som en gang tilsynelatende hadde vært forbeholdt Israel. — Rom. 9: 1—6, 10—13, 30—32.
Paulus’ ord om at Jehova ’elsket Jakob [Israel], men hatet Esau [Edom]’, er et sitat fra Malakias 1: 2, 3, som ble skrevet lenge etter Jakob og Esaus tid. Bibelen sier derfor ikke nødvendigvis at Jehova hadde en slik innstilling til tvillingene før de ble født. Det er en vitenskapelig fastslått kjensgjerning at et barns sinnelag og temperament for en stor del blir avgjort i unnfangelsesøyeblikket på grunn av de arveanlegg barnet får fra faren og moren. Det er innlysende at Gud kan se slike anlegg; David sier at Jehova hadde sett ham da han «bare var foster». (Sl. 139: 14—16; se også Predikeren 11: 5.) Vi kan ikke si noe om i hvilken grad denne guddommelige innsikt påvirket Jehovas forutbestemmelse i forbindelse med de to guttene, men det at han valgte Jakob framfor Esau, betyr i hvert fall ikke i seg selv at han dømte Esau eller hans etterkommere, edomittene, til ødeleggelse. Den «forandring i sinnet» som Esau søkte med tårer, var imidlertid bare et mislykket forsøk på å få hans far, Isak, til å forandre sin beslutning om at den førstefødtes spesielle velsignelse helt og holdent skulle være forbeholdt Jakob. Den var derfor ikke et tegn på at Esau overfor Gud angret at han hadde lagt en materialistisk innstilling for dagen. — 1 Mos. 27: 32—34; Heb. 12: 16, 17, NW.
Det at Gud i disse tilfellene gjorde bruk av sin forutviten før den enkeltes fødsel, er således ikke i strid med Guds åpenbarte egenskaper eller med hans kunngjorte normer. Det er heller ikke noe som tyder på at Gud tvang noen til å handle i strid med sin egen vilje. Når det gjelder Farao, Judas Iskariot og Guds egen Sønn, er det ingenting som viser at Jehova gjorde bruk av sin forutviten før deres fødsel. I hvert av disse tilfellene blir visse prinsipper belyst, prinsipper som har å gjøre med Guds forutviten og forutbestemmelse.
Et av disse prinsipper er at Gud prøver enkeltpersoner ved å forårsake eller tillate visse omstendigheter eller begivenheter eller ved å la slike enkeltpersoner få høre hans inspirerte budskap, med det resultat at de er nødt til å bruke sin frie vilje for å treffe en avgjørelse, og derved åpenbarer de en bestemt hjertetilstand, som Jehova kan lese. (Ordspr. 15: 11; 1 Pet. 1: 6, 7; Heb. 4: 12, 13) I samsvar med den måten de enkelte reagerer på, kan Gud også forme dem i samsvar med den kurs de selv har valgt av egen fri vilje. (1 Krøn. 28: 9; Sl. 33: 13—15; 139: 1—4, 23, 24) «Menneskets hjerte» må altså vise tilbøyelighet i en bestemt retning før Jehova leder menneskets skritt. (Ordspr. 16: 9; Sl. 51: 12) Under prøve kan et menneskes hjertetilstand festne seg, enten ved at hjertet forherdes i urettferdighet og opprørskhet, slik tilfellet var med Faraos hjerte i tiden for utgangen av Egypt, eller ved at det blir fylt av en ubrytelig hengivenhet overfor Jehova Gud og et sterkt ønske om å gjøre hans vilje. (2 Mos. 4: 21; 8: 15, 32) Når den enkelte har kommet dithen av egen fri vilje, kan det endelige resultat av hans handlemåte forutses og forutsies uten at det blir begått noen urettferdighet, og uten at vedkommendes frie vilje blir krenket. — Se Job 34: 10—12.
Judas Iskariots forræderske handlemåte var en oppfyllelse av en guddommelig profeti og var et vitnesbyrd om Jehovas og hans Sønns forutviten. (Sl. 41: 10; 55: 13, 14; 109: 8; Ap. gj. 1: 16—20) Likevel kan det ikke sies at Gud på forhånd bestemte at Judas skulle følge en slik handlemåte. Profetiene forutsa at en som sto Jesus nær, skulle forråde ham, men det ble ikke angitt spesielt hvem av hans nærmeste det skulle være. Også i dette tilfellet ville det ha vært i strid med Bibelens prinsipper hvis Gud hadde forutbestemt Judas’ handlemåte. Apostelen framholdt den guddommelige norm da han sa: «Vær ikke snar til å legge hendene på noen; gjør deg ikke delaktig i fremmede synder; hold deg selv ren!» (1 Tim. 5: 22) Jesus gjorde omhyggelige forberedelser for at utvelgelsen av de 12 apostler skulle være forstandig og riktig. Han tilbrakte en hel natt i bønn til sin Far før han gjorde sin beslutning kjent. (Luk. 6: 12—16) Hvis Judas allerede var forutbestemt av Gud til å være en forræder, ville Guds veiledning være inkonsekvent, og ifølge ovennevnte regel ville det gjøre Gud medansvarlig for de synder som en slik forræder begikk.
Det er således tydelig at Judas’ hjerte ikke viste noe synlig tegn på å ha en forrædersk innstilling på det tidspunkt da Judas ble utvalgt til å være apostel. Han tillot at en ’bitter rot vokste opp’ og besmittet ham, og det førte til at han forlot den rette vei og lot seg lede, ikke av Gud, men av Djevelen og ble en tyv og forræder. (Heb. 12: 14, 15; Joh. 13: 2; Ap. gj. 1: 24, 25; Jak. 1: 14, 15) Da Judas hadde kommet til et bestemt punkt, kunne Jesus selv lese hans hjerte og forutsi hans forræderi. — Joh. 13: 10, 11.
Det er sant at det i beretningen i Johannes 6: 64, i forbindelse med at noen disipler tok anstøt av noe av det Jesus lærte, sies at «Jesus visste fra først av [fra begynnelsen, NW] hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham». Selv om ordet «begynnelse» i 2 Peter 3: 4 blir brukt om skapelsens begynnelse, kan det også brukes om andre tidspunkter. (Luk. 1: 2; Joh. 15: 27) Da for eksempel apostelen Peter sa at den hellige ånd falt på hedningene «liksom på oss i begynnelsen», siktet han til pinsedagen i år 33 e. Kr., da den hellige ånd ’begynte’ å bli utgytt i en bestemt hensikt. (Ap. gj. 11: 15; 2: 1—4) Det er derfor interessant å se at Critical, Doctrinal, and Homiletical Commentary av Schaff-Lange sier følgende i en kommentar til Johannes 6: 64: «[’Begynnelse’] betyr ikke metafysisk fra alle tings begynnelse . . . , heller ikke fra begynnelsen av hans [Jesu] bekjentskap med hver enkelt . . . . eller fra begynnelsen av hans innsamling av disiplene, eller fra begynnelsen av hans messianske tjeneste . . . , men fra de første skjulte vantroens kimer [som fikk noen av disiplene til å ta anstøt]. På samme måte visste han fra begynnelsen hvem som skulle forråde ham.» — Se også 1 Johannes 3: 8, 11, 12.
Messias
Jehova Gud hadde forutviten om Messias’ lidelser, den død han skulle lide, og hans etterfølgende oppstandelse, og han forutsa alt dette. (Ap. gj. 2: 22, 23, 30, 31; 3: 18; 1 Pet. 1: 10, 11) Virkeliggjørelsen av de ting som Gud her valgte å ha forutviten om, avhang dels av at Gud brukte sin egen makt, dels av menneskers handlinger. (Ap. gj. 4: 27, 28) Slike mennesker lot seg imidlertid villig bruke av Guds motstander, Satan Djevelen. (Joh. 8: 42—44; Ap. gj. 7: 51—54) Akkurat som de kristne på Paulus’ tid ’ikke var uvitende om Satans tanker’, forutså Gud de onde ønsker hans motstander ville utvikle, og de metoder han ville ta i bruk overfor Guds Salvede. (2 Kor. 2: 11) Det er innlysende at Gud også hadde makt til å motvirke eller til og med hindre ethvert angrep på Messias som ikke var i overensstemmelse med profetiene, som viste hvordan og når Messias skulle lide og dø.
Apostelen Peters ord om at Kristus, Guds offerlam, «forut var kjent, før verdens [ko’smou] grunnvoll ble lagt [en form av det greske ordet ka·ta·bo·le’]», blir brukt av tilhengere av predestinasjonslæren som et bevis for at Gud gjorde bruk av en slik forutviten før menneskene ble skapt. (1 Pet. 1: 19, 20) Det greske ordet ka·ta·bo·le’, som er oversatt med «grunnvoll ble lagt», betyr bokstavelig «å kaste eller legge ned». Det kan sikte til innplantningen av sæd ved unnfangelsen av et menneskebarn. Ordet er brukt i Hebreerne 11: 11, hvor det sikter til at Abraham ’kastet ned’ sæd for å avle en sønn og Sara mottok sæden for å bli befruktet. Selv om ’grunnvollen ble lagt’ for en verden av mennesker da Gud skapte det første menneskepar, slik det framgår av Hebreerne 4: 3, 4, beholdt ikke Adam og Eva sin stilling som Guds barn. (1 Mos. 3: 22—24; Rom. 5: 12) Men ved Guds ufortjente godhet fikk de likevel lov til å ’kaste ned’ (så) og motta sæd og frambringe avkom, og Bibelen viser at et av deres barn, nemlig Abel, oppnådde Guds gunst og inntok en slik stilling at han vil kunne få gagn av gjenløsningen og oppnå frelse. (1 Mos. 4: 1, 2; Heb. 11: 4) Det er verdt å merke seg at Jesus i Lukas 11: 49—51 omtaler «alle profeters blod, som er utøst fra verdens grunnvoll ble lagt», og sammenstiller dette med ordene «fra Abels blod til Sakarias’ blod». Jesus forbinder således det tidspunkt da «verdens grunnvoll ble lagt», med Abel.
Messias eller Kristus skulle være den lovte Ætt som alle rettferdige mennesker fra alle jordens slekter skulle velsignes gjennom. (Gal. 3: 8, 14) Første gang denne «ætt» ble omtalt, var etter opprøret i Edens hage, men før Abels fødsel. (1 Mos. 3: 15) Dette var over 4000 år før ’hemmeligheten’ om den «ordning» eller administrasjon som skulle komme gjennom Messias, ble åpenbart; den hadde følgelig vært skjult «i uminnelige tider». — Rom. 16: 25—27; Ef. 1: 8—10; 3: 4—11, LB.
Til sin fastsatte tid ga Jehova Gud sin førstefødte Sønn i oppdrag å oppfylle den profetiske rolle som «ætten» og bli Messias. Det er ingenting som tyder på at denne Sønn var «forutbestemt» til en slik oppgave før han ble skapt, eller før opprøret fant sted i Eden. Det var heller ikke uten grunnlag at Gud til slutt utvalgte ham til å være den som skulle oppfylle profetiene. Det nære samværet Gud og hans Sønn hadde hatt før Sønnen ble sendt til jorden, hadde uten tvil ført til at Jehova ’kjente’ sin Sønn så godt at han kunne være sikker på at Sønnen trofast ville oppfylle de profetiske løfter og forbilder. — Se Romerne 15: 5; Filippenserne 2: 5—8, NW; Matteus 11: 27; Johannes 10: 14, 15.
De ’kalte og utvalgte’
Det gjenstår nå å undersøke de skriftsteder som omtaler de kristne «kalte» eller «utvalgte». (Jud. 1; Matt. 24: 24) Det sies om dem at de er «utvalgt etter Gud Faders forutviten» (1 Pet. 1: 1, 2), ’utvalgt før verdens grunnvoll ble lagt’, ’forut bestemt til å få barnekår hos Gud’ (Ef. 1: 3—5, 11) og ’fra først av tatt ut til frelse’. (2 Tess. 2: 13, 14) Forståelsen av disse skriftsteder avhenger av om de sikter til at visse enkeltpersoner blir utvalgt på forhånd, eller om de sikter til utvelgelsen av en klasse mennesker, nemlig den kristne menighet, som utgjør «ett legeme» (1 Kor. 10: 17) og består av dem som skal være Kristi Jesu medarvinger i det himmelske rike. — Ef. 1: 22, 23; 2: 19—22; Heb. 3: 1, 5, 6.
Hvis disse ordene gjaldt bestemte personer som var forutbestemt til evig frelse, ville det bety at disse enkeltpersonene aldri kunne bli troløse eller svikte sitt kall, for Guds forutviten om dem kunne ikke være unøyaktig, og den skjebne som han på forhånd hadde bestemt for dem, kunne aldri slå feil eller gjøres til intet. Men de apostlene som ble inspirert til å skrive de ovennevnte ordene, viste også at noen av dem som var kjøpt og helliget ved Kristi gjenløsningsoffers blod, og som hadde «smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd . . . og den kommende verdens krefter», ville falle fra og aldri angre og omvende seg, men bringe ødeleggelse over seg selv. — 2 Pet. 2: 1, 2, 20—22; Heb. 6: 4—6; 10: 26—29.
Hvis vi på den annen side anvender de ovennevnte skriftsteder på en klasse, på den kristne menighet eller det ’hellige folk’ som et hele (1 Pet. 2: 9), betyr det at Gud på forhånd visste og bestemte at det skulle frambringes en slik klasse (men hans forutviten gjaldt ikke de enkeltpersoner som skulle utgjøre denne klasse). Det betyr også at han har foreskrevet eller forutbestemt det «mønster» som alle som i sin tid ble kalt til å tilhøre denne klassen, måtte tilpasse seg, alt sammen i overensstemmelse med hans hensikt. (Rom. 8: 28—30; Ef. 1: 3—12; 2 Tim. 1: 9, 10) Han forutbestemte også de gjerninger som en kunne vente at disse skulle utføre, og at de ville bli prøvd på grunn av de lidelser verden ville føre over dem. — Ef. 2: 10; 1 Tess. 3: 3, 4.
Den måten Gud gjør bruk av sin forutviten på, fritar oss således ikke for vårt ansvar når det gjelder å anstrenge oss for å handle i overensstemmelse med hans rettferdige vilje.