Den fattige blir løftet opp og trøstet

«Pris I Jehova. .... Han reiser den fattige opp fra støvet, og løfter opp den trengende fra gjødselhaugen; forat han kan sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster.» — Salme 113: 1, 7, 8, AS.

 1. Hvem må jordens fattige se hen til nå, og hvorfor til ham?

JEHOVA Gud er den som alle jordens fattige burde se hen til nå i denne tiden da det er nød verden over. Han forakter ikke deres ynkelige tilstand. Han lukker ikke ørene for deres sukk og stønn, men merker seg hva de har behov for og tilbyr dem en virkelig hjelp nettopp nå. Abraham Lincoln, en mann som fra fattige kår arbeidet seg opp til å bli president for Amerikas forente stater, sa engang: «Gud må ha elsket de fattige, for han skapte så mange av dem.» Men det er ikke Gud som har gjort menneskene fattige, og som har gjort noen få rike og de fleste fattige. Det er ikke han som har skapt klasseforskjellen mellom rike og fattige. Det har ikke vært hans vilje at menneskenes store flertall skulle være utarmet så lenge at de fattige nå til sist reiser seg i massebevegelser under kommunistiske ledere for å slå ned de rike kapitalistene og skape sosial og økonomisk likhet for alle under kommunistiske diktatorer. Det er Guds motstander, Satan Djevelen, som har gjort dette. Det er denne onde skapning som nå tilbyr de undertrykte masser falske politiske og økonomiske systemer som hjelp, for å vende dem vekk fra det eneste virkningsfulle hjelpemiddel, det Jehova Gud har tilveiebrakt. At slike menneskelige krisetiltak blfr tatt i bruk for å bedre de fattiges kår og hjelpe fram verdens tilbakeliggende områder, vil bare resultere i større byrder for menneskene og gjøre dem enda mer fattige og undertrykt. Men Gud den allmektige har alltid kommet de fattige blant sitt folk til unnsetning. Nå vil han fullstendig rettferdiggjøre deres sak, og føre dem inn til en rikdom som til og med er større enn den som den første mann og kvinne hadde ved menneskeslektens begynnelse i Eden. Det middel Gud bruker, er sitt rike under sin Sønn Jesu Kristi ledelse.

 2. Hva slags fattigdom er folket særlig blitt holdt i, og hvordan?

² Det er ikke bare når det gjelder materielle rikdommer at folket er fattig. Det er særlig når det gjelder åndelige rikdommer. Presteskapet i de ortodokse kristne og jødiske religionssystemer er nå nødt til å innrømme at de har latt folket leve i åndelig fattigdom. De har hatt en svakhet for dem som er verdslig rike, og har stilltiende godkjent deres undertrykkelse av de fattige, mens de hele tiden har gitt seg selv et ytre skjær av stor rettferdighet. Men hvis menneskene hadde hatt åndelige rikdommer, ville dette ha gjort det lettere for dem å leve under denne verdens urettferdige og vanskelige forhold. Slike rikdommer ville ha forhindret deres voldsomme, radikale oppstand mot den verdensordning som består i dag. En må ikke ha selviske, materielle rikdommer for å være virkelig rik, lykkelig og tilfreds.

 3. Hvem var den fattigste og likevel lykkeligste på jorden, og hvorfor?

³ Da Jesus Kristus var på jorden som menneske, var han blant de fattigste av de fattige, målt etter jordiske eiendeler. Han ble ikke lagt i en fin vugge da han ble født, men i et dyrs krybbe, for det var ikke plass til besøkende i landsbyens gjestgiveri. Som forkynner av Guds rike hadde han ikke et eget hjem. «Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» (Matt. 8: 20) Men på grunn av sine åndelige rikdommer hadde han virkelige og trofaste venner, og da særlig sin Far i himmelen og de rettsindige mennesker på jorden. Han hadde en glede som ingen skapning kunne ta fra ham. Han var det lykkeligste menneske på jorden, og derfor kunne han i sin bergpreken gi en god skildring av den sanne lykketilstand. Han begynte bergprekenen med å si: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» (Matt. 5: 3, NW) Ved å bli kjent med ham kan alle fattige mennesker nå bli gjort åndelig rike og kan ha håp om snart å komme i besittelse av alle andre rikdommer i den rettferdige nye verden under hans rike.

 4. Hvilken endring av forholdene viste han tiden var inne til, og hvordan illustrerte han dette?

⁴ Den gang visste Jesus at Satans verden skulle få bestå uten å bli hindret av Gud før de «fastsatte tider for folkeslagene» endte i 1914. Derfor anstrengte han seg for å gjøre de mennesker som var klar over sitt åndelige behov, rike åndelig sett med budskapet om Guds rike og med den økte forståelse av Hans nedskrevne ord. Han viste at tiden var kommet da Gud skulle vende seg imot dem som var rike på verdslig gods, politisk makt og religiøs innflytelse, og løfte opp dem som følte sitt åndelige behov. Han illustrerte dette i en lignelse som han ga, lignelsen om den rike mann og Lasarus. Vi sier en «lignelse», for hvis vi fortolket denne beskrivelsen av forholdene til den rike mann og Lasarus på en bokstavelig måte, ville det gjøre Jesu interessante ordbilde helt meningsløst. Dens betydning er nå meget klar for oss, og vi skal derfor ta denne trøstende lignelse opp til behandling. Etter som framstillingen skrider fram, skal vi peke på de punkter som viser at den ikke kan tas bokstavelig slik det religiøse presteskap sier. De sier det for å få folk i sin makt ved å skremme dem med at de kan bli pint evig i bokstavelig ild og svovel etter døden.

DEN RIKE MANN

 5, 6. a) Til advarsel for hvem kom Jesus med lignelsen, og hvorfor? b) Hvem er den rike mann stort sett et bilde på?

⁵ Da Jesus kom med denne lignelsen, sto medlemmer av den strenge religiøse sekten fariseerne og hørte på, og den var utvilsomt til advarsel for dem. «Fariseerne, som var pengekjære, hørte nå på alt dette, og de begynte å spotte ham.» Etter noen passende bemerkninger sa så Jesus: «La meg fortsette: En ’bestemt mann var rik, og han pleide å kle seg i purpur og linklær, og levde dag etter dag i herlighet og prakt.» (Luk. 16: 14, 19, NW) Han het ikke «Dives», men den latinske Vulgata-oversettelse av Bibelen bruker dette ordet om ham fordi det er det latinske ordet som betyr «rik mann». Derfor blir den rike mannen ofte kalt «Dives» i den engelsktalende verden. Men nå er spørsmålet: Hvem er denne rike mann?

⁶ Jesus hedret ikke den rike mann ved å gi ham et navn, men ga bare en beskrivelse av ham for å beskrive den klasse mennesker han er et bilde på. I samsvar med sin rikdom kledde han seg i purpur og linklær, og daglig levde han i herlighet og prakt, noe som innbefattet et rikelig dekket bord. Jesus rettet jo sine ord direkte til jødene, og den rike mann er derfor i første rekke et bilde på en klasse blant dem som hadde slike privilegier og fordeler som beskrevet. I den endelige oppfyllelse av lignelsen i vår tid er han et bilde på en lignende klasse nå, motstykket til den samme klassen på Jesu tid. Jesus talte delvis for fariseernes skyld, som sto og hørte på, og de var pengekjære. Det framgår derfor av kjensgjerningene og skriftene at det med den rike mann menes en klasse religiøse ledere som er rike på åndelige privilegier og anledninger, og som oppfører seg slik den rike mann gjorde.

 7. Hva forestilte det at den rike mann kledde seg i purpur?

⁷ Klær symboliserer posisjon, rang, materielle midler og identitet. Purpur var en kongelig farge. Da de romerske soldatene spottet Jesus fordi han sa han var konge og av kongelig ættelinje, kastet de «en purpurkappe om ham» og sa til ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» (Joh. 19: 2—5; Mark. 15: 16—20) Lederne hevdet at de var på veg mot Guds rike, for de husket hva Gud hadde sagt til dem gjennom Moses ved Sinai berg: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» (2 Mos. 19: 5, 6) Jesus omtalte dem til og med som «rikets barn», og gjorde klart for oss hvem de var da han sa: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.» På grunn av denne handlemåten sa Jesus: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter», og yppersteprestene og fariseerne skjønte at det var dem han talte om. (Matt. 8: 12; 23: 13; 21: 43, 45) Så nå er alt den rike mann identifisert for oss. Han forestiller de hyklerske fariseere, skriftlærde og yppersteprester, som også innbefatter sadduseerne. Alle disse utgjorde det jødiske presteskap eller de jødiske religiøse ledere.

 8. Hva forestilte det at han kledde seg i linklær?

⁸ Den rike mann kledde seg ikke bare i purpur, men også i linklær. Dette er av betydning, for i Bibelen er lin et bilde på rettferdighet: «det fine lin representerer de helliges rettferdige gjerninger.» (Åpb. 19: 8, NW) Hvis det var en klasse på jorden som gjorde krav på å være rettferdige, rettferdige i kraft av egne gjerninger, så var det disse jødiske religionsdyrkerne. Ja, da fariseerne spottet Jesus, sa han til dem like før han fortalte om den rike mann og Lasarus: «Dere er de som erklærer dere selv rettferdige for menneskene, men Gud kjenner deres hjerter; for det som er høyt blant menneskene, er avskyelig i Guds øyne.» (Luk. 16: 15, NW) Derved fortalte han dem at de billedlig talt kledde sitt ytre med lin. Men det var for å dekke over det avskyelige som var innenfor. Det påpekte han senere da han sa: «Ve dere skriftlærde og fariseere, hyklere som dere er! For dere ligner hvitkalkede graver som utvendig er vakre å se på, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. Således ser også dere utvortes rettferdige ut for menneskene; men innvortes er dere fulle av hykleri og det som lovløst er.» (Matt. 23: 27, 28, LB) Av denne grunn kom han også med lignelsen om fariseeren og den foraktede skatteoppkreveren, for fariseer-klikken «stolte på seg selv at de var rettferdige, og .... regnet de andre for ingen ting». (Luk. 18: 9—14, NW) Men skatteoppkreveren gikk i virkeligheten hjem mer rettferdig enn fariseeren.

 9. Hvorfor hadde ikke deres rettferdighet et riktig grunnlag?

⁹ De stilte sine fine linklær til skue ved at de viste sin rettferdighet offentlig fram, forat folk skulle se den. De lot blåse i basun for seg når de delte ut sine veldedighetsgaver, så oppmerksomheten kunne bli rettet mot dem og de kunne få bifall. (Matt. 6: 1, 2) Apostelen Paulus var engang et ivrig medlem av fariseernes strenge sekt og regnet seg ulastelig hva rettferdighet ved hjelp av moseloven angikk. Men han forkastet denne falske selvrettferdighetens veg, forat han kunne vinne virkelig rettferdighet: «ikke .... min egen rettferdighet som kommer fra loven, men den som kommer ved tro på Kristus, den rettferdighet som utgår fra Gud på grunnlag av troen.» (Fil. 3: 4—6, 9, NW) Som kristen beklaget han israelittenes handlemåte under deres presteskaps ledelse og sa: «Israel, som riktignok strebte etter en rettferdighetens lov, de nådde ikke fram til loven. Hvorfor ikke? Fordi han strebte etter den, ikke ved tro, men som ved gjerninger. .... For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har en nidkjærhet for Gud, men ikke ifølge den nøyaktige kunnskap; for, etter som de ikke kjente Guds rettferdighet, men prøvde å opprette sin egen, underkastet de seg ikke Guds rettferdighet. For Kristus er Lovens fullbyrdede ende, slik at enhver som viser tro, kan ha rettferdighet.» (Rom. 9: 31, 32; 10: 2—4, NW) Den lin som «den rike mann»-klassen kledde seg i, var derfor ikke den slags lin som Gud gir gjennom Kristus. Det var selvrettferdighet, og Jesus avslørte den fryktløst som det.

PERSONER MED EN SLEKTSTAVLE

10, 11. a) Hvilken avstamning styrket deres selvsikkerhet? b) Men hva forsto de ikke angående det usikre ved sin stilling?

¹⁰ En ting som styrket «den rike mann»-klassen i dens selvsikkerhet og stolthet, var, som lignelsen senere viser, det at de var Abrahams naturlige etterkommere. Til Abraham hadde Jehova Gud gitt dette løfte med sin egen ed: «Ved meg selv sverger jeg, sier [Jehova]: .... vil jeg .... gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes.» (1 Mos. 22: 16—18) Derfor sa de til Jesus: «Vi er Abrahams avkom, og aldri har vi vært slaver for noen.»

¹¹ Jesus svarte: «Jeg vet at dere er Abrahams avkom; men dere prøver å drepe meg, fordi mitt ord ikke gjør noe framskritt hos dere.» Han sa at hvis de var Abrahams barn, burde de gjøre Abrahams gjerninger. Men endog før Jesus hadde døperen Johannes advart dem mot å stole for meget på naturlig herkomst fra den trofaste Guds venn. Da han fikk øye på mange av fariseerne og sadduseerne som kom til dåpen, sa han til dem: «Hoggormyngel, .... tro ikke at dere kan si til dere selv: ’Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere at Gud er i stand til å oppreise Abraham barn av disse stenene.» (Joh. 8: 33, 37, 39 og Matt. 3: 7—9, NW) Etter naturen var de av Abrahams stamtre, lik naturlige grener på et dyrket oljetre. Men de forsto ikke at de kunne brytes av fra dette stamtreet fordi de ikke trodde på Guds Sønn Jesus Kristus, som først og fremst er Abrahams Ætt. Grener fra et vilt oljetre kunne dessuten bli mirakuløst innpodet på de steder som ble ledige etter dem. Og en annen ting: Abraham hadde hatt to naturlige sønner, Ismael og Isak; og de kunne bli drevet vekk liksom Ismael ble det. Den gang ble Isak igjen som enearving, fordi han var født på mirakuløs måte som en oppfyllelse av Guds løfte til Abraham. — Rom. 11: 1, 17—24; Gal. 4: 29, 30.

12. På grunn av hvilken eiendom kunne de feste ved et overdådig bord?

¹² Etter naturen var de høyt begunstiget på grunn av sin herkomst fra de trofaste forfedrene Abraham, Isak og Jakob, og derfor levde de dag etter dag i herlighet og prakt. «Den rike mann»-klassen kunne feste ved et overdådig bord, for, som Jesu lignelse forteller oss, de hadde et rikt åndelig forråd, «Moses og profetene». Med «Moses» mentes Loven og Bibelens første fem bøker, som han skrev. «Profetene» innbefattet de tidligere og senere profeters skrifter, og forbundet med dem var salmene eller den samling bibelske bøker som ble innledet av salmene. Tilsammen utgjorde alle disse bøkene de hebraiske skrifter, og det var dem Jesus stadig siterte fra for å bevise at han var Messias eller Kristus, Abrahams lovte Ætt. «Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.» Han sa: «Alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg.» — Luk. 24: 27, 44.

13. Hvem hadde de da et fortrinn framfor? Hvordan ble dette bevitnet?

¹³ Med denne gudgivne skatt hadde følgelig de omskårne israelittene et fortrin framfor alle de hedenske folkeslagene. Paulus spør: «Hvordan er da jøden overlegen, eller hva er fordelen ved omskjærelsen? En stor del på alle måter. Først og fremst fordi de ble betrodd Guds hellige uttalelser.» (Rom. 3: 1, 2, NW) Da den kristne martyr Stefanus sto foran det jødiske Sanhedrinet, som ypperstepresten presiderte over, sa han til dem: «Dette er den Moses som .... var hos menigheten i ørkenen med den engel som talte til ham på Sinai berg og med våre forfedre, og han fikk levende hellige uttalelser som han skulle gi dere.» (Ap. gj. 7: 37, 38, NW) Apostelen Paulus omtalte dem som «mine brødre, mine slektninger etter kjøttet, som i den forstand er israelitter, og som adopsjonen som sønner og herligheten og paktene og lovgivningen og den hellige tjeneste og løftene tilhører; som forfedrene tilhører og som Kristus utsprang fra etter kjøttet». (Rom. 9: 3—5, NW) Jehova Gud ga virkelig sitt utvalgte folk et utsøkt festmåltid, og derfor sa salmisten: «Han viser sitt ord til Jakob, sine lover og forordninger til Israel. Han har ikke handlet slik med noe folkeslag, og hva hans forordninger angår, har de ikke kjent dem. Pris Jehova.» — Salme 147: 19, 20, AS.

14. Hvem i Israel deltok særlig i festmåltidet? Var de i Abrahams skjød?

¹⁴ Det var særiig de religiøse lederne i Israel, datidens «rike mann»-klasse, som hadde den forrett å ta del i dette festmåltidet. De hadde derfor «kunnskapens nøkkel», og det var deres forrett å undervise det jevne folk. Men selv om de godgjorde seg ved den rike manns bord, hvilte i herlighet og prakt og gikk ut fra at de var Abrahams lovte ætt, hvilte de likevel ikke i «Abrahams skjød», og de fikk ikke hans særlige gunst. Jesus viste hva grunnen var da han sa til sine religiøse motstandere: «Ve dere som er kjent i loven, for dere har tatt bort kunnskapens nøkkel; selv gikk dere ikke inn, og dem som var i ferd med å gå inn, hindret dere!» (Luk. 11: 52, NW) Det er ikke tvil om at den «rike mann» er bilde på en selvisk gruppe religionsdyrkere både den gang og nå. Enda de har fått et så overdådig bord med åndelig føde, lar de ytterst lite falle ned fra det eller bli kastet vekk fra det, så de fattige kan nyte godt av det.

DEN FATTIGE TIGGEREN LASARUS

15. Hvem ble lagt ved den rike mannens port, og hvorfor?

¹⁵ Jesus fører oss nå fra det indre av den rike manns palass og ut utenfor porten hans. Han sier: «Men en bestemt tigger som het Lasarus, pleide å bli lagt ved hans port, full av sår. Han ønsket å mette seg med det som falt fra den rike manns bord. Ja, selv hundene kom og slikket hans sår.» (Luk. 16: 20, 21, NW) Tiggeren Lasarus hadde rett til å være ved den rike mannens port, for Guds lov påbød direkte de velstående å være gavmilde mot de fattige. Hvis «den rike mann»-klassen hadde oppført seg uselvisk i harmoni med Guds lov, og hadde elsket sin neste som seg selv, ville det ikke vært fattigfolk i landet. Men når det nå var slik at det fantes fattige i landet, på grunn av den egoistiske verdensorganisasjon, skulle den rike mann ta hensyn til de fattige og gi dem hjelp. Det var hva «loven» påbød ham, og hva «profetene» formante til. — 5 Mos. 15: 4, 7, 9, 11; Salme 41: 2, 3.

16. Er Lasarus navnet på en bokstavelig person? Hva antydes av navnet?

¹⁶ Liksom den egoistiske rike mann var et bilde på en klasse mennesker, så var også tiggeren eller den fattige mann et bilde på en klasse både på Jesu tid og nå. Ved å bli klar over hvem som tilhørte denne klassen på Jesu tid, kan vi identifisere den klasse som er dens motstykke i vår tid. Fra 1881 til slutten av 1939 ble det lært at den rike mann forestilte jødefolket i sin helhet og at tiggeren var bilde på hedningene eller alle andre folkeslag enn israelittene.a Men Jesus gir tiggeren navnet Lasarus, som var et jødisk navn, og viser derved at han var jøde, ikke hedning. Det er en gresk form av navnet «Eleasar», som betyr «Gud er hjelper». Kjensgjerningene viser at denne «tigger»-klassen begynte med jødene, men den ble utvidet til også å omfatte hedninger, og i dag består den hovedsakelig av hedninger. Lasarus bodde i det samme jødiske samfunn som den rike mannen. Det var ingen skillemur mellom dem på grunn av rase eller naturlig herkomst. Forskjellen mellom dem skyldtes den høye stilling og de forrettigheter som det religiøse presteskap egoistisk hadde tiltatt seg.

17. Hvem er Lasarus et bilde på, og hvorfor som en tigger?

¹⁷ Tiggeren Lasarus er derfor et bilde på de fattige menneskene som den gang var blant jødene og som nå er i kristenheten. Presteskapet og de religiøse ledere nekter dem den rette åndelige ernæring og forrettigheter og oppmerksomhet, noe de fattige har rett til å få ifølge Guds vilje og befalinger. På Jesu tid var fariseerne en del av «den rike mann»-klassen, og de behandlet det jevne folk med den dypeste forakt. Historien forteller oss at de kalte dem am ha-arets eller folk av jorden, som om de skulle være under deres føtter og ikke være verd deres oppmerksomhet. Verdige til å få en oppstandelse til evig liv? Nei, ikke slike mennesker! Det ble antatt at de som ble disipler av de jødiske rabbier eller lærere, var mye bedre stilt i så henseende. Når de betalte rabbiene godt, kjøpte de seg disse læreres velvilje. Hvor passende er det ikke når Lukas’ beretning sier at fariseerne sto og hørte på Jesu lignelse og at de var pengekjære og spottet Jesus fra Nasaret, denne ubetydelige byen som de ikke trodde det kunne komme noe godt fra! De «stolte på seg selv at de var rettferdige, og .... regnet de andre for ingen ting». — Joh. 1: 47; Luk. 18: 9—11, NW.

18, 19. Hvorfor ble han framstilt i bildet som full av sår, og med hundene som selskap?

¹⁸ Disse religiøse lederne, som var kledd i sine linklær av selvrettferdighet, så ned på de fattige, ulærde menneskene som om de skulle være åndelig syke, akkurat lik Lasarus som var full av sår. De betraktet de fattige på samme måte som Jobs tre selvrettferdige venner betraktet ham da Djevelen, Satan, hadde slått ham med byller fra topp til tå forat det skulle se ut som om Guds hånd sto Job imot. Yppersteprestene og fariseerne sa foraktelig om de mennesker som trodde på Jesus: «Denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet.» — Job 2: 1—13; Joh. 7: 49.

¹⁹ De regnet derfor slike mennesker som forbannet av Gud, og mente at de bare passet til å omgås hundene, som kunne ete kjøttet av dyr som var revet hjel av villdyr på markene, og som intet hellig skulle kastes til. De kunne luske omkring i byen lik sultne åtselhunder når natten falt på, og tute hvis de ikke fant noe å ete. De uomskårne hedningene ble regnet som hunder, og de kunne slikke de fattiges sår og gi dem litt lindring. (2 Mos. 22: 31; Matt. 7: 6; 15: 26, 27; Salme 59: 7, 15, 16; Mark. 7: 27, 28) Når de ble åndelig forsømt av de overlegne lederne som foraktet dem, fikk de naturligvis sår og ble åndelig syke. Det var slike forsømte og syke mennesker Jesus kom til, for å tjene dem med Guds legende ord. Da fariseerne beklaget seg til hans disipler og sa: «Hvorfor spiser læreren deres sammen med skatteoppkrevere og syndere?» sa Jesus: «De som er friske, trenger ingen lege, men de syke gjør det. Gå derfor og lær hva dette betyr: ’Jeg ønsker barmhjertighet og ikke offer.’ Følgelig kom jeg ikke for å kalle rettferdige mennesker, men syndere.» — Matt. 9: 11—13, NW; Mark. 2: 16, 17.

20. Hvem la tiggeren ved den rike mannens port, og hvorfor der?

²⁰ Tiggeren Lasarus ble lagt ved den rike manns port, for han ønsket å mette seg med det som falt fra den rike manns bord. Den rike mannen ville ikke savne noe av det som ble kastet vekk fra hans overdådige bord. Det kunne gis til tiggeren uten at det ble blåst basunfanfarer for å henlede offentlighetens oppmerksomhet på hans godgjørenhet mot de fattige. Noen som bodde på det samme stedet, la Lasarus ved porten hans. I likhet med Lasarus trodde de at det bare var fra det religiøse presteskap det kunne komme åndelig ernæring fra Gud, og derfor henviste de Lasarus-klassen av fattige, ulærde mennesker til de religiøse ledere og lærere når det gjaldt alle åndelige forsyninger.

21. Hva ønsket Lasarus-klassen å få som næring, og hva var det de fikk?

²¹ Lasarus-klassen hungrer og tørster etter rettferdighet, er klar over sitt åndelige behov og ønsker å få åndelig mat som kan gi dem en sunn hjerte- og sinnstilstand og styrke dem til å tjene Gud på rette måte. De vil ha mer enn tom, intetsigende menneskelig filosofi, men det er bare dette «den rike mann»-klassen gir dem. Den gir dem forskrifter fra mennesker og tradisjoner fra religiøse eldste som overtrer Guds befalinger og gjør hans ord ugyldig. De søker makelighet og velvære for seg selv, men binder tunge byrder som de legger på menneskehetens skuldrer. Selv ønsker de ikke å gå inn i himlenes rike gjennom Jesus Kristus, og de prøver også å hindre Lasarus-klassen å gå inn. Følgelig har de bare latt det falle smuler av virkelig åndelig mat til Lasarus-klassen. Noe annet har den ikke fått forat den kunne bli sunn og sterk. Det er meget liten trøst de fattige har fått fra Guds ord og ordninger, mens den selvrettferdige «rike mann»-klassen anvender alle de store velsignelser på seg selv. (Kol. 2: 8; Matt. 15: 1—9; 23: 4, 13) Det er ikke rart at Jesus refset den religiøse «rike mann»-klassen offentlig, og kalte dem «hyklere, dårer, blinde veiledere, slanger, hoggormyngel»! Og hvor edelt var det ikke at han tok opp de fattiges sak og løftet dem opp og trøstet dem!

[Fotnoter]