«Gud reiser seg, hans fiender spres»
«Gud reiser seg, hans fiender spres, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.» — Sl. 68: 2.
1, 2. Hvem er Guds fiender?
GUD har fiender. Millioner av mennesker i vår tid inntar en fiendtlig holdning til selve den oppfatning at det finnes en Gud, en som er den Høyeste, den Allmektige, det guddommelige Vesen, himmelens, jordens og menneskets Skaper, og som alle fornuftutstyrte skapninger på jorden er ansvarlig overfor og fullstendig avhengig av.
2 Det finnes andre, som gir seg ut for å være mennesker som tilber Gud, men som i virkeligheten er hans fiender, ja, høyst sannsynlig hans verste fiender, for de stiller ham i et falskt lys og er derfor religiøse hyklere. De er lik dem som en som elsket Gud, skrev om for lenge siden: «De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er vederstyggelige og ulydige og udugelige til all god gjerning.» (Tit. 1: 16) Millioner av andre er fiender av Gud uten å vite det, ikke fordi de tilber falske guder, men fordi de er venner med denne verden: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4: 4) Det er ikke tvil om at Gud har fiender.
3. a) I hvilken utstrekning vil Jehova nå reise seg mot sine fiender? b) Hva er hans hensikt, slik det framgår av Esaias 28: 21, og hva bør dette få hans fiender til å tenke på?
3 Tiden har kommet da Gud skal reise seg mot sine fiender på jorden i et siste og avgjørende slag for å fjerne dem fullstendig. Historien beretter om at Gud til forskjellige tider har reist seg mot sine fiender for å gjøre slutt på deres motstand. Men nå skal han ifølge sin kunngjorte hensikt reise seg og i et altomfattende slag fjerne alle sine fiender fra jorden. Han har ikke glemt sin kunngjorte hensikt, selv om det er 2700 år siden den ble skrevet ned. «[Jehova] skal reise seg liksom ved Perasim-fjellet, som i dalen ved Gibeon skal han vredes, for å gjøre sin gjerning, en underlig gjerning, og utrette sitt arbeid, et uhørt arbeid.» (Es. 28: 21) Historien forteller hva som skjedde ved Perasim den gang, og dette burde være nok til å få Jehovas fiender i vår tid til å tenke på hvordan hans ødeleggelsesstyrker i likhet med veldige vannmasser vil feie bort både dem og deres avguder.
4, 5. a) Hvem var vitne til det Gud gjorde ved Perasim og ved Gibeon, og hva måtte denne gjøre med Guds fiender i landet? b) Hva sa han i Salme 68: 2—4 angående fiendene og de rettferdige?
4 Kong David i Jerusalem var en mann som var vitne til både det som fant sted ved Perasim, og det som senere fant sted ved Gibeon i det 11. århundre før vår tidsregning. (2 Sam. 5: 17—25; 1 Krøn. 14: 8—17) Det at israelittene utryddet sine fiender filistrene ved Perasim og Gibeon, betydde imidlertid ikke at alle fiender av Guds rike, som Jehova hadde opprettet der i Midt-Østen med kong David som sin synlige representant på tronen i Jerusalem, var blitt fjernet fullstendig. Det fantes ennå mange andre fiender i det landområde som Jehova Gud hadde lovt Davids forfader patriarken Abraham, et landområde som strakte seg fra den store elven Eufrat og til Egypts elv. (1 Mos. 15: 17—21; 12: 1—9; 13: 14—18) Det fantes fortsatt slike mektige fiender som syrerne i dette landområde, og de måtte enten bli tilintetgjort eller bli underlagt israelittene. Kong David hadde fått befaling av Gud om å gå fram overfor disse fiendene på en slik måte at Guds løfte om å gi ’hele landet’ til hans trofaste venn Abrahams etterkommere ble oppfylt. David må ha hatt disse fiendene i tankene da han skrev innledningsordene til Salme 68 (versene 2—4):
5 «Gud reiser seg, hans fiender spres, og de som hater ham, flyr for hans åsyn. Liksom røyk drives bort, så driver du dem bort; liksom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn. Og de rettferdige gleder seg, de jubler for Guds åsyn og fryder seg med glede.»
6. 7. a) Hvem var det salmisten David siterte, og hva fikk denne påbud om å lage foruten tabernaklet? b) Når og hvorfor sa denne de ord David siterte?
6 Ettersom det fortsatt var fiender i det lovte land som ennå ikke var blitt overvunnet, var Jehova Guds seierstog mot hans fiender ennå ikke fullført. Kong David ble derfor inspirert til å skrive ned de ordene som var blitt uttalt av den mann som Jehova Gud brukte da han begynte sitt seierstog, nemlig profeten Moses, som levde i det 16. århundre f. Kr. På det tidspunkt befant Moses seg i Sinai-ørkenen i Arabia sammen med Israels 12 stammer og «en stor hop» av ikke-israelitter. (2 Mos. 12: 38; 4 Mos. 11: 4) Det var tusenvis av mennesker som lå i leir der. Våren året før hadde Jehova Gud på mirakuløst vis utfridd alle disse menneskene av Egypt, og han hadde til og med tilintetgjort Faraos egyptiske hær da den forsøkte å ta igjen israelittene ved Rødehavet. Tre måneder senere nådde israelittene og ’den store hop av alle slags folk’ Sinai berg, og her inngikk Jehova en pakt eller overenskomst med dette folket.
7 I samsvar med den lov som var knyttet til denne pakten, ble det bygd et hellig tabernakel for tilbedelsen av Gud. I det innerste rommet i dette tabernaklet ble den gullkledde paktens ark, som representerte Guds nærvær, satt inn. Hver gang israelittene brøt opp og flyttet til et nytt sted, ble paktens ark båret på prestenes skuldre til dette nye stedet. Gud og hans folk var på denne måten på marsj for å ta det lovte land i besittelse. Men det var mange fiender som måtte ryddes av veien før de kunne ta hele landet i eie. Moses var klar over dette, og som mellommann mellom Gud og Israels folk ba han Gud om å ta ledelsen, slik det framgår av 4 Mosebok 10: 35, 36: «Når arken brøt opp, sa Moses: Reis deg, [Jehova], så dine fiender spres, og de som hater deg, flyr for ditt åsyn! Og når den hvilte, sa han: Kom tilbake, [Jehova], til Israels titusen tusener!»
8. 9. Hva oppfordret kong David i Salme 68: 5—7 folket til å gjøre?
8 Jehova fortjente å bli lovprist med sang for de seirer han vant, og for all den barmhjertighet han viste sitt folk. Salmisten David, som både var sanger og musiker, oppfordret Jehovas folk, Israels 12 stammer, til å gjøre det:
9 «Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer fram på de øde marker, Herren [Jah, NW] er hans navn, og juble for hans åsyn! Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig. Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.» — Sl. 68: 5—7.
10. Hvordan hadde Gud i forbindelse med Israel vist seg å være a) farløses far? og b) enkers dommer?
10 Intet land eller folk på jorden i vår tid kunne ha en bedre hersker over seg enn det gamle Israels folk hadde. Gud var Israels usynlige Konge. Hele nasjonen hadde ufrivillig og uforskyldt vært fanger i det hedenske Egypt, men Jehova Gud hjemsøkte Egypt med de ti mirakuløse plagene og førte israelittene ut til en lykke eller framgang som nådde et høydepunkt på kong Davids tid. I Egypt hadde israelittene vært som farløse barn, men Jehova ble som en far for dem og kalte hele nasjonen «min førstefødte». (2 Mos. 4: 22) Da han befridde Israel, sin førstefødte, fra Faraos undertrykkelse, ble alle førstefødte av hankjønn blant egypterne slått i hjel. Mens Guds folk oppholdt seg i Egypt, var det som en hjelpeløs enke som ikke hadde noen som kunne gå i forbønn for henne i retten. Gud trådte da fram som en rettferdig høyesterettsdommer og sørget for at det ulykkelige folk ble rettferdig behandlet, at det ble utfridd. Han ble som en ektemann for sitt folk. — Es. 54: 5; Jer. 3: 14; 31: 31, 32.
11. Hvordan handlet Gud med «de enslige» i motsetning til «de gjenstridige», og med hvilket navn farer han fram?
11 Da israelittene ble behandlet som farlige slaver i Egypt, var de som enslige uten hjem i en ugjestmild ødemark. Men Jehova førte dem ut og ga dem hus i det lovte land. De som viste seg å være hans fiender, og som var gjenstridige, fikk ikke del i de forfriskende velsignelser som følger med det å ha Guds gunst, men måtte bo i et tørt land. Hans navn er Jah, som er en forkortelse av navnet Jehova. Han gjorde kjent sitt navn Jehova for sitt folk i Egypt på en måte som de og deres trofaste forfedre aldri tidligere var blitt gjort kjent med det. (2 Mos. 15: 1, 2; 17: 16) Med dette navnet som han hadde gjort kjent, fór han fram gjennom ødemarken eller ørkenen i spissen for sitt folk som han ledet til det lovte land. Stem i en sang til hans pris!
Marsjen fra Sinai til Sion
12, 13. Hva er Gud i stand til å ryste for å vise sin makt som Skaper, og hvordan viste han sin makt ved Sinai?
12 Det ville ikke være noen sak for den allmektige Gud, Jehova, å ryste himmelen og jorden for å vise at han er skaperverkets Gud og den som har fastsatt alle dets lover. Ved Sinai berg i Arabia, hvortil han førte sitt folk i den tredje måned etter at han hadde utfridd dem av trelldommen i Egypt, viste han at han hadde makt til å gjøre det. Før han kunngjorde De ti bud på toppen av Sinai berg, ga han israelittene en fryktinngytende demonstrasjon av sin makt over himmelen og jorden for å vise dem at deres Lovgiver ikke var et ubetydelig og svakt menneske, men himmelens og jordens Gud. Hvis de livløse tingene i skaperverket bever ved hans usynlige nærvær, hvorfor skulle da ikke også hans fornuftutstyrte skapninger, menneskene, som kan se og oppfatte hans vidunderlige skaperverk, beve? Han kan få himmelen og jorden til å gjøre hans vilje. Salmisten kong David tenkte på Guds makt til å gjøre dette, og til Jehovas pris sa han:
13 «Gud, da du dro ut foran ditt folk, da du skred fram gjennom ørkenen, . . . da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn. Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du. Ditt folk bosatte seg i landet; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud!» — Sl. 68: 8—11.
14. a) Hvordan styrket Gud sin arv da den var utmattet? b) Hvor lenge bodde hans folk i telt, og hvilken motstand møtte de til slutt?
14 Israels folk var blitt tatt ut av de hedenske nasjonene for å bli hans eiendom, og han kalte det sin arv. (5 Mos. 32: 8, 9) Israelittene hadde vært i en elendig tilstand i Egypt, og da de nådde fram til Sinai berg i ørkenen, var de uten tvil utmattede, de var som et tørstende land. Men da Jehova Gud ga dem De ti bud og alle de andre lovene i forbindelse med pakten og organiserte den rene tilbedelsen blant dem, utøste han åndelige velsignelser over dem. Dette var åndelig forfriskende for det folk som var hans arv, og det var som styrkende føde for dem. De ble klar over at de ikke kunne leve av bokstavelig føde alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. I 40 år bodde de i telt i ørkenen utenfor det lovte lands grenser. Men det siste året førte Jehova dem til grensen av det «land som flyter med melk og honning». Da begynte kongene på stedet å gjøre motstand. Hva skulle israelittene nå gjøre? Hør hva salmisten videre sier:
15, 16. Hvilken rolle spilte Israels kvinner ifølge Salme 68: 12 i forbindelse med de seirer Gud vant ved deres menn?
15 «[Jehova] gir seierssang [et ord, NW]; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap. Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte. Når I hviler mellom kveene [leirens askehauger, NW], er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans. Når den Allmektige sprer konger der, da snør det på Salmon.» — Sl. 68: 12—15.
16 I gammel tid tok kvinnene ikke del i selve kampen på slagmarken, men når de seirende hærer vendte hjem, strømmet kvinnene ut av husene for å feire dette og kunngjøre det gode budskap med musikk, sang og dans. Moses’ søster, Mirjam, ledet de israelittiske kvinnene i dans og sang etter at deres Gud, Jehova, hadde tilintetgjort Egypts hær i Rødehavet. (2 Mos. 15: 20, 21) Da Jefta vendte hjem etter at han hadde seiret over ammonittene, kom hans datter ham i møte med musikk og dans. (Dom. 11: 34) Da kong Saul sammen med sin hærfører David vendte tilbake etter å ha seiret over filistrene, gikk kvinnene ut fra alle byene for å møte dem med musikk, sang og dans. (1 Sam. 18: 6, 7) Kvinnene skulle ikke forholde seg tause ved slike anledninger. Det var deres menn som hadde vært med i den seierrike kamp under Guds ledelse, og de hadde rett til å være med på å feire seieren og gi æren for den til Gud, den Gud hvis vilje deres menn hadde gjort.
17. a) Hvorfor er kvinnene i vår tid forpliktet til å forkynne det gode budskap? b) Hva var det «ord» Gud ga Israel i gammel tid, og hva ville det føre til å vise lydighet mot dette «ord»?
17 Slike kvinner er ikke Guds fiender. På den tid som salmisten David skrev om, hadde kvinnene et godt budskap å kunngjøre, men i vår tid har kvinnene et enda bedre budskap å forkynne og kan således vise at de er Guds venner og ikke hans fiender. De får det gode budskap fra Gud, og de er både forpliktet og har rett til å forkynne det. Den gang Israel var en ung nasjon, ’ga Jehova et ord’. Hva var dette ord? Da israelittene nærmet seg det lovte land for å fravriste Guds fiender dette landet, var Guds «ord» til dem at de modig skulle gå framover og ta landet i besittelse og kjempe med våpen i hånd mot Guds fiender som bodde i det lovte land uten å ha noen gudgitt rett til det. Hva ville bli resultatet av at Israels menn viste lydighet mot dette påbud eller «ord»? Den Gud som det var blitt rettet følgende bønn til: «Reis deg, [Jehova], så dine fiender spres», forsikret israelittene om at de ville vinne seier. Det ville resultere i et «gledesbudskap» som kvinnene ville kunngjøre med musikk, sang og dans.
18. a) Hvordan kan det sies at Gud ga kvinnene et «ord»? b) I hvilken forstand begynte det å ’snø’ på Salmon da Gud spredte de fiendtlige kongene?
18 Når Jehova kjempet for sitt folk og ga dem seier, ga han kvinnene noe å fortelle. Han ga dem temaet for deres seierssang. Det var han som ga dem ’gledesbudskapet’. På denne måten kan det også sies at han ’ga et ord’. Når kvinnene feiret seieren, ville de fortelle om hvordan de hedenske kongers hærer hadde flyktet for Jehova Gud da han reiste, seg og kjempet mot dem. De ville fortelle at da Gud den allmektige spredte de fiendtlige kongene som var i veien for Israel, dekket fiendens døde kropper marken som snøen dekket Salmon, eller de ville kanskje fortelle at for å gi sitt folk seier hadde han på mirakuløst vis fått det til å snø på Salmon. Guds seierrike stridsmenn ville vende hjem etter at de hadde tatt bytte fra fienden, og de ville dele dette bytte med kvinnene, som hadde vært hjemme for å ta seg av sine huslige gjøremål.
19. Hva vil det si at det var som en due med vinger dekket av kostbare metaller mens mennene lå mellom leirens askehauger?
19 Det kan være at Guds eksekusjonsstyrker når de måtte ligge mellom askehaugene under felttoget, fant en due som ble tatt med hjem som et trofé til minne om Jehovas seier, en due som var laget av kostbare metaller, og med fjær som var dekket med sølv, og hvis vingefjær hadde gullets grønnlige glans. Israels nasjon ble imidlertid også kalt Jehovas «turteldue». (Sl. 74: 19) Selv om disse menn, som tilhørte Guds nasjon, hans turteldue, hadde måttet ligge mellom leirens askehauger når de var i felttog og kjempet mot Guds fiender, ville de stå fram som en turteldue med sterke vinger og et rent utseende. De ville skinne som om de var dekket med sølv og gull. Gud ville ikke overgi sitt folk, sin turteldue, i hans fienders hender.
20. Hva er det fiendene har fortsatt å gjøre siden 1914, slik at Jehova må reise seg mot dem i Harmageddon?
20 Guds fiender i vår tid bør ikke ignorere betydningen av denne poetiske beretningen om hvordan Gud handler. Guds fiender i vår tid forsøker å hindre Gud i å fullføre sin hensikt i forbindelse med sitt folk, nemlig å føre det inn i den rettferdige, nye ordning som han har lovt. Verdens nasjoner lever nå i «endens tid» som er forutsagt i Guds Ord, og som begynte i 1914, ved avslutningen av «hedningenes tid» eller de fastsatte tider for folkeslagene. De nekter å gi avkall på sin makt nå i denne «endens tid» og la Gud få utøve sitt overherredømme over sitt skaperverk jorden. Det vil derfor bli nødvendig for den allmektige Gud å fordrive dem. Han må reise seg mot dem til kamp. Dette vil han gjøre i Harmageddon-slaget. I mellomtiden fortsetter de fiendtlige nasjonene sine bestrebelser for å hindre Guds folk i å gjøre framskritt i den virksomhet de utfører for å fremme Guds rikes jordiske interesser.
21. Hvordan har fiendene forsøkt å hindre Jesus Kristus i å herske, akkurat som David i sin tid ble hindret i å herske, og hva har det ført til?
21 Dette rike er ikke det rike som kong David hersket i i det jordiske Jerusalem, men det er det rike som Jesus Kristus er konge i, han som er den Sønn som ble lovt David, og som ved et mirakel som Gud utførte, ble født i Davids ættelinje av den jødiske jomfru Maria. Fiendene forsøkte å hindre David i å herske som konge på Sions berg i Jerusalem, men de ble slått da Gud reiste seg mot dem. Fiendene forsøkte også å hindre Davids Sønn, Jesus Kristus, i å herske som konge, men de ble også slått. De drepte Jesus Kristus utenfor Jerusalem på den dag det jødiske påskelam ble slaktet, men på den tredje dag oppreiste den allmektige Gud sin Sønn fra de døde som en herlig, udødelig åndeskapning. Davids Sønn fór deretter opp til sin himmelske Far. Jehova Gud la ham som en kongelig stein i det himmelske Sion for at han skulle begynne å herske derfra når Guds tid var inne til det, nemlig i 1914. Da skulle Gud begynne å gjøre alle hedningenasjonene til en skammel for Davids sønns føtter. — Luk. 21: 24; Es. 28: 16—21; Sl. 110: 1, 2; Ap. gj. 2: 34—36; Heb. 10: 13.
22. Hva har hedningenasjonene nektet å gjøre siden 1914?
22 Siden 1914 har hedningenasjonene nektet å erkjenne at «hedningenes tid» har endt, og de har ikke villet gå med på å bli gjort til skammel for Davids regjerende Sønns føtter. Men i Harmageddon vil deres motstand vise seg å ha vært forgjeves.
Gud advarer nasjonene
23, 24. a) Hva var det «ord» Jehova ga i 1914? b) Hva skulle ifølge Jesu profeti skje etter 1914, og kommer dette inn under det «ord» Gud har gitt?
23 Salme 68: 11 (NW) sa for lang tid siden: «Jehova gir et ord.» Da hedningenes tid endte i 1914, ga Jehova Gud et ord om at de fiendtlige nasjonene skulle fordrives. De befinner seg nå i «endens tid». (Dan. 11: 40; 12: 4) Davids Sønn, Jesus Kristus, forutsa ikke bare at det i «endens tid» skulle bli verdenskriger, hungersnød, pest og jordskjelv, og at folk skulle engste seg, men han forutsa også at det da skulle finne sted en kunngjøring av det gode budskap om et nytt styre, den rettmessige regjering over jorden, nemlig Guds rike. Etter at Jesus hadde forutsagt at hans trofaste etterfølgere skulle bli forfulgt, sa han: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag; og så skal enden komme.» — Matt. 24: 7—14, NW.
24 Gud varsler eller advarer således de fiendtlige nasjonene. Han har gitt «et ord» om at disse fiendene skal bli overvunnet, at de skal bli gjort til skammel for Davids Sønns føtter. Dette «ord» innbefatter også at nasjonene må advares før Gud reiser seg mot dem i Harmageddon. Er en slik advarsel blitt kunngjort?
25. a) Hva har det å advare nasjonene betydd for Rikets forkynnere, og hva har det betydd for Gud? b) Hva har opprettelsen av Guds rike betydd, og hva slags budskaper resulterte det i?
25 Ja, særlig siden året 1919. Dette har vært ensbetydende med at vitner for Jehovas rike har måttet kjempe siden dette året. Disse vitnene for Riket har imidlertid sagt: «Gud reiser seg, hans fiender spres.» Gud har ryddet veien for dem, slik at de har kunnet advare de fiendtlige nasjonene ved å forkynne det gode budskap om at Guds rike ble opprettet ved Davids Sønn i 1914. Dette har resultert i en rekke seirer for Jehova, noe som har ført til at dette rike i dag blir forkynt i 197 land og på 165 språk. Opprettelsen av Guds rike i himmelen innebar at Gud vant en seier over Satan Djevelen og hans demoner. (Åpb. 12: 5—12) Det at forkynnelsen av Riket blir utvidet til å omfatte flere og flere nasjoner, har resultert i enda større seirer for Jehova Gud. Slike guddommelige seirer er gledesbudskaper som bør bli kunngjort for menneskene.
26. a) Hvordan kan det sies i dag at «stor er skaren av kvinner med gledesbudskap»? b) Hvorfor er ordet «hær» en god betegnelse på denne skaren av kvinner?
26 De åndelige seirer Gud hittil har vunnet, er blitt feiret over hele verden. Det «ord» Gud har gitt, har ikke vært forgjeves. Som følge av at Gud seierrikt har gjennomført sitt «ord», er det en stor skare av kvinner som forkynner gledesbudskap. (Sl. 68: 12) Dette er noe kjensgjerningene tydelig viser. I april 1967 var det over hele jorden 1 154 079 som forkynte om Guds rike og kunngjorde hans gjerninger i forbindelse med hans seierstog mot Harmageddon. Dette må sies å være en stor skare. Og hvis vi undersøker denne skaren nærmere, vil vi oppdage at kvinnene er i flertall. Kvinnene blant disse 1 154 079 forkynnere utgjør derfor en ’stor skare’ eller «stor hær» (NW). Ordet «hær» er en god betegnelse på denne skaren av kvinner som forkynner gledesbudskap. Hvordan kan den sies å være det? Jo, de kjemper under ledelse av den Gud hvis navn er Jah eller Jehova. Mange av dem er mødre, hustruer eller døtre, og de har sine huslige gjøremål å ta seg av, men de har del i byttet fra de seirer Gud har vunnet ved sine vitner for Riket på jorden. Disse kvinnene utfører til sammen mer forkynnelse fra hus til hus enn mennene.