Grip det sanne liv
«Byd dem . . . at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv.» — 1 Tim 6: 17—19.
1—3. a) Hvordan ble det reist krav om at ’mennesket’ Jesus skulle henrettes? b) Hva kan Jesus ha tenkt på ved denne anledning? c) Hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av dette?
«SE DET menneske!» Der sto han, foran en hylende skare av mennesker. Blant dem var jødenes yppersteprester og deres menn, som ropte: «Pelfest ham! Pelfest ham!» De ville at han skulle myrdes, og ropte: «Han [er] skyldig til å dø.» En skal ikke ha mye fantasi for å kunne se for seg disse fiendtlige, blodtørstige menneskene. Og hvis blod var det de ville utgyte? Det var blodet til Jesus Kristus, Guds Sønn. — Joh. 19: 4—7, vers 6 fra NW.
2 Det var uten tvil mange tanker som for gjennom Jesu sinn da han sto der utenfor Pilatus’ borg. Han visste at han hadde kommet fra himmelen for å gjøre sin Fars vilje. Han forsto at Guds vilje også gikk ut på at han skulle dø på en torturpel, og det var en slik død han nå sto overfor. Men hva med framtiden? Ville han bli oppreist fra de døde? Han visste at dette avhang av hvorvidt han ble funnet å være trofast i alt det han hadde fått i oppdrag å gjøre; også av hvorvidt han ville holde ut det forferdelige press som ville bli lagt på ham nå i de siste timene av hans liv.
3 Men dette er slutten på beretningen om Jesu jordiske liv. Hvordan begynte det? Og vi kan også spørre: Kunne Jesus gripe det sanne liv da han døde?
4, 5. a) Hvordan gikk det til at Jesus ble født i Betlehem? b) Hvordan og for hvem ble denne begivenheten kunngjort?
4 Det var i år 2 f. Kr. engelen Gabriel kom til Maria, som var trolovet med Josef, i den lille byen Nasaret og sa til henne at hun skulle føde en sønn, og at hennes barn i virkeligheten skulle være Guds Sønn. Senere det samme året reiste Maria og Josef nesten 100 kilometer lenger sør til byen Betlehem for å la seg innskrive i manntall i samsvar med keiser Augustus’ befaling. De hadde ikke før kommet fram, før Maria fødte Jesus i en stall. Alt dette var i samsvar med det som var blitt forutsagt i profetiene. — Luk. 1: 26—35; 2: 1—7; Mika 5: 1.
5 Jehovas engel kunngjorde denne betydningsfulle begivenheten for hyrdene på markene i nærheten av byen den historiske natten. Han sa: «Jeg forkynner eder en stor glede . . . Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.» De skyndte seg straks av sted for å ’se dette som hadde hendt’. Da de vendte tilbake til hjordene sine, priste og lovet de Gud «for alt det de hadde hørt og sett». — Luk. 2: 8—20.
Begivenheter i Jesu barndom
6. Hva skjedde da Jesus var åtte dager gammel?
6 I samsvar med jødenes skikk ble Jesus omskåret på den åttende dag og framstilt i templet i Jerusalem 40 dager etter fødselen. Josef og Maria frambar da de offer som var påbudt i Jehovas lov. Da de ved denne anledning besøkte templet, traff de en gammel mann som het Simeon. «Det var åpenbart ham av den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.» Han tok barnet i armene sine og lovet Jehova og sa: «Mine øyne har sett din frelse . . . og en herlighet for ditt folk Israel.» Og en 84 år gammel profetinne som het Anna, «trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem». — Luk. 2: 21—38.
7, 8. Hvilken rekke av begivenheter gjorde at Jesu far og mor først dro til Egypt med ham og senere vendte tilbake til Nasaret?
7 Det er interessant å merke seg at det var en tid etter disse hendelsene at de vismennene som det (ifølge kristenhetens lære) sies kom til Jesus den dagen han ble født, kom for å se barnet. De hadde først dratt til Jerusalem, og der hadde de fått beskjed om å dra til Betlehem, og i Betlehem så de «barnet med Maria, dets mor». Da de hadde gitt barnet kostbare gaver, vendte de direkte tilbake til sitt land i Østen, for Gud hadde sagt til dem i en drøm at de ikke skulle vende tilbake til Herodes i Jerusalem. Jehovas engel sa så til Josef: «Stå opp, ta barnet og dets mor og fly til Egypt, og bli der inntil jeg sier deg til! for Herodes vil søke etter barnet for å drepe det.» — Matt. 2: 1—15.
8 Helt fra første stund var det således noen som ønsket å rydde Guds Sønn av veien, og det var Satan Djevelen, Jehovas store fiende. Da Herodes, som var Satans redskap, så at han var blitt narret av vismennene, ble han rasende. Han ga befaling om at alle guttebarn i Betlehem fra to år og under skulle drepes. Djevelen og hans jordiske redskap gikk virkelig langt i sitt forsøk på å myrde Guds Sønn. Først etter Herodes’ død vendte Josef, Maria og Jesus tilbake fra Egypt og bosatte seg i Nasaret. — Matt. 2: 19—23.
9, 10. a) Hva skjedde den påsken da Jesus var 12 år gammel? b) Hvilke opplysninger har vi om den tiden da Jesus var i tenårene?
9 Der i Galilea vokste barnet Jesus opp hos sin fosterfar og sin mor sammen med sine halvbrødre og halvsøstre. Han ble opplært i tømmermannsyrket og ’vokste og ble sterk’. Neste gang det fortelles om Jesus i den historiske beretning, hadde han reist til Jerusalem sammen med sine foreldre ved påsketider. Han var da 12 år gammel. På en eller annen måte kom han bort fra foreldrene, og da de til slutt fant ham, tre dager senere, var han i templet. «Der satt han midt iblant lærerne og hørte på dem og spurte dem, og alle som hørte ham, var ute av seg selv av forundring over hans forstand og svar.» Jesus kastet så visst ikke bort tiden ved å springe omkring i byen sammen med en flokk ungdomsforbrytere. «Visste I ikke at jeg må være i min Faders hus?» sa han til sine forbausede foreldre. — Luk 2: 39—50.
10 Jesus vendte tilbake til Nasaret og fortsatte å være lydig mot sine foreldre og underordne seg dem. Som beretningen sier: «Jesus gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» Senere i livet skulle Jesus virkelig komme til å trenge all den visdom og fysiske styrke og velsignelse fra Gud som han kunne oppnå i barndommen. — Luk. 2: 51, 52.
Jesus begynner sin dynamiske tjeneste
11. Hvilken viktig begivenhet i Jesu liv fant sted i år 29 e. Kr.?
11 Etter begivenhetene i år 12 e. Kr. har vi ikke noen beretning om Jesus før om høsten i år 29 e. Kr., da han i en alder av 30 år kom til sin slektning døperen Johannes og ba om å bli døpt i Jordan-elven. Straks etter dåpen så Johannes den hellige ånd komme ned over Jesus i form av en due og hørte en røst fra himmelen si: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» Fra og med sin dåp ble Jesus således støttet av Jehovas dynamiske kraft. — Matt. 3: 13—17.
12, 13. Hvordan forsøkte Satan å rydde Jesus av veien ved begynnelsen av hans tjeneste, men hva ble utfallet?
12 For at Jesus skulle forberede seg til sin store gjerning, ble han av den hellige ånd ført ut i ørkenen i Judea, hvor han fastet i 40 dager. Etter denne perioden, da Jesus var i en svekket fysisk tilstand, kom Djevelen, som fremdeles ønsket å drepe denne Guds Sønn, til ham og fristet ham tre ganger i håp om å bryte hans ulastelighet. Han foreslo at Jesus skulle gjøre steiner om til brød for å stille sin sult. Men Jesus ga ikke etter. Djevelen prøvde så å friste Jesus til å bevise at han var Guds Sønn, ved å kaste seg ned fra templets tind. Heller ikke nå ga Jesus etter. «Denne verdens fyrste», Djevelen, tilbød så Jesus alle verdens riker hvis han bare ville falle ned og tilbe ham. Jesus ga heller ikke etter for denne fristelsen. Hvordan reagerte Jesus, som både i fysisk og mental forstand var fullkommen, på disse tilbudene? Overveide han dem? Tenkte han på dem? Vurderte han dem? Syntes han at de var fristende? Svarte han Djevelen ut fra et menneskelig resonnement eller ved å benytte rabbinernes logikk? Nei, hver gang henviste han straks til Guds Ord, idet han sa: «Det er skrevet: . . .» — Matt. 4: 1—11; Joh. 12: 31.
13 Helt fra begynnelsen av sin spesielle jordiske tjeneste vandret Jesus således i sin ulastelighet. Han var trofast og lojal mot sin himmelske Far, Jehova. Han fortsatte å være det helt til han på en vanærende måte ble pelfestet. Jesus beviste at han bestrebet seg på til slutt å kunne gripe det sanne liv, evig liv!
14. a) Vet vi hvordan Jesus så ut? b) Hvordan kan vi vite hva slags menneske han var?
14 Har du noen gang lurt på hvordan Jesus så ut, eller hva slags menneske denne Guds Sønn var? Bibelen sier absolutt ingenting om hans utseende. Den sier ikke noe om hva slags farge håret hans eller øynene hans hadde, hvor høy han var, hva han veide, eller om andre spesielle trekk ved hans utseende. Slike ting er uvesentlige. Hva slags menneske han var, er imidlertid av største betydning, og det får vi vite en god del om når vi leser hva han gjorde, hva han sa, hvordan han sa det, og hva andre sa om ham.
15. Hvordan var det Jesus utrettet, sammenlignet med det andre har utrettet?
15 Det er en ubestridelig kjensgjerning at Jesus Kristus var det største og mest innflytelsesrike menneske som noen gang har vært på jorden. Gjennom hele menneskehetens historie forut for hans tid ble oppmerksomheten rettet mot hans komme, og i hele den tid som har gått siden da, er oppmerksomheten blitt rettet mot hans fremtreden. Og noe som også er svært bemerkelsesverdig, er at han utrettet så mye i løpet av så kort tid. Det er ingen overdrivelse å si at Jesus i løpet av tre og et halvt år gjorde hundre ganger så mye som andre gjør i hele sin levetid. Hvis du tviler på at det er riktig, kan du se om det apostelen Johannes sa under inspirasjon, kunne passe på noen annen skapning: «Men det er også meget annet som Jesus har gjort; skulle det skrives, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.» Det er ingen tvil om at Jesus arbeidet hardt! — Joh. 21: 25.
16. Var de som fulgte Jesus, i stand til å fortsette å forkynne og gjøre disipler etter hans død?
16 Kort tid etter at Jesus var blitt døpt, valgte han ut visse disipler, som senere reiste sammen med ham og ble nær knyttet til ham under hans tjeneste. (Joh. 1: 35—52) Du husker sikkert at den oppstandne Jesus ved slutten av sin jordiske tjeneste sa til dem som hadde fulgt ham: ’Gå og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.’ Han sendte dem ikke ut i et oppdrag som de ikke var fortrolig med. Nei, i cirka tre år hadde de nøye iakttatt hvordan han hadde gjort disipler, og de var således godt opplært og dyktiggjort til å fortsette det arbeid Jesus hadde påbegynt. — Matt. 28: 19, NW.
17. Nevn noen av de begivenheter som fant sted de første seks måneder av Jesu tjeneste. Hvor stort distrikt gjennomarbeidet han i denne tiden?
17 Det var i Kana i Galilea Jesus utførte sitt første mirakel som et tegn for å styrke disiplenes tro på at han var Messias. Deretter dro han til Kapernaum, hvor han forkynte en tid før han dro opp til Jerusalem til påsken i år 30 e. Kr. I løpet av de første seks månedene Jesus hadde forkynt og gjort disipler, hadde han således fartet en god del omkring — fra den lavtliggende Jordan-dalen, hvor Johannes døpte, til områdene omkring Gennesaret-sjøen i nord og fjellene vest for den og derfra tilbake til Jerusalem i sør. — Joh. 2: 1—13.
’Mennesket’ går til handling
18. Hvilke beundringsverdige egenskaper la Jesus for dagen da han besøkte Jerusalem i påsken i år 30 e. Kr.?
18 Hvis Pilatus hadde kunnet se tempelområdet da Jesus gikk inn der denne påsken med en svepe i hånden, ville han sannsynligvis ha utbrutt: «Se det menneske som går til handling!» Ja, dette var en dynamisk, modig mann som ble fylt med rettferdig harme over å se at hans Fars hus for tilbedelse var blitt gjort til en handelsbod. Derfor gikk han til handling. Han drev ut sauene og oksene, spredte pengene utover og veltet bordene — alt sammen helt alene. Dette var ikke en forsagt, feminin type, som kristenhetens kunstnere ofte framstiller Jesus som. Hans disipler, som så denne modige mannen gå til handling, bemerket at profetien i Salme 69: 10 dermed gikk i oppfyllelse like for deres øyne: «Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg.» — Joh. 2: 14—17.
19, 20. a) Hvem var Nikodemus, og hvilken samtale utspant seg mellom ham og Jesus? b) Hva ville ifølge Jesus vise hvorvidt et menneske er ondt eller godt?
19 En annen beundringsverdig egenskap hos Jesus var den frimodighet og fryktløshet han la for dagen når han sto overfor myndighetspersoner. Dette kom blant annet til uttrykk da fariseeren Nikodemus kom til ham om natten. Nikodemus, «en av jødenes rådsherrer», tiltalte Jesus på rette måte da han sa: «Vi vet at du er en lærer kommet fra Gud.» Jesus svarte: «Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.» Da fariseeren ga uttrykk for at han ikke riktig forsto dette, refset Jesus ham og sa: «Du er Israels lærer, og vet ikke dette? . . . Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske?» Jesus var ikke desto mindre upartisk, og han lot denne mannen få samme mulighet som alle andre til å lære sannheten å kjenne, den sannhet at det bare er de som tror på Guds enbårne Sønn, som vil kunne gripe det sanne liv. «Den som tror på ham [Sønnen], blir ikke dømt,» sa Jesus. «Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Det var således opp til Nikodemus å avgjøre om han skulle bli fordømt av Gud eller ikke. — Joh. 3: 1—12, 16—18.
20 Dette medlemmet av Det høye råd valgte sannsynligvis å komme til Jesus i ly av mørket fordi han fryktet jødene og mente at det kunne skade hans omdømme hvis de så ham sammen med Jesus. Dette kan ha vært grunnen til at Jesus avsluttet sin samtale med Nikodemus med ordene: «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset; men den som gjør sannheten, han kommer til lyset, for at hans gjerninger må bli åpenbart; for de er gjort i Gud.» — Joh. 3: 19—21.
21. Hva var det som viste at døperen Johannes’ arbeid hadde begynt å avta?
21 Etter disse begivenhetene dro Jesus og hans disipler til Judea, hvor mange troende ble døpt, ikke av Jesus, men av hans disipler. Det var faktisk så mange som ble døpt, at døperen Johannes’ disipler spurte Johannes om hva dette betydde. Som svar på deres spørsmål sa Johannes blant annet: «Han [Jesus] skal vokse, jeg skal avta.» — Joh. 3: 22—4: 2.
22. Hvilken hendelse i byen Sykar åpnet veien for mange samaritaner, slik at de i sin tid kunne gripe det sanne liv?
22 Kort tid etter at døperen Johannes var blitt kastet i fengsel, forlot Jesus Judea og dro til Galilea. (Matt. 4: 12) På veien kom han og hans reisefeller gjennom samaritanenes område, hvor Jesus utførte «tilfeldig forkynnelse» da han talte med en kvinne ved en brønn utenfor byen Sykar. Han var «trett av reisen», men benyttet ikke desto mindre anledningen til å gjøre kjent hvem han var, for samaritanene ventet også på Messias. Resultatet av denne samtalen med den samaritanske kvinnen ved brønnen ble at andre dro ut fra byen for å treffe Jesus. De ba ham så inntrengende om å bli hos dem at han ble der i to dager, og «mange flere trodde for hans ords skyld». — Joh. 4: 3—43.
Jesus begynner sin omfattende tjeneste i Galilea
23. Hvilket tema flettet Jesus inn i sitt budskap da han vendte tilbake til Galilea, og hvorfor?
23 En tid etter påsken i år 30 e. Kr. kom denne dynamiske forkynneren tilbake til Galilea og tilbrakte størsteparten av de neste to årene i det området. Beretningen sier om dette: «Jesus vendte i Åndens kraft tilbake til Galilea.» Dette forklarer hvorfor galileerne fikk den forrett å være vitne til noen av hans kraftigste gjerninger. Han flettet nå for første gang inn i sitt budskap det tema som var blitt brukt av døperen Johannes, som nå var blitt brakt til taushet i og med at han var fengslet. Dette temaet var: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» — Luk. 4: 14, 15; Matt. 4: 17; Mark. 1: 14, 15; Joh. 4: 43.
24. a) Hvilken usedvanlig begivenhet inntraff i synagogen i Nasaret? b) Hvordan reagerte byens innbyggere, og hvorfor?
24 «I Åndens kraft» gikk Jesus inn i synagogen i sin hjemby, Nasaret, og leste for folket fra Esaias’ bokrull, kapittel 61, versene 1 og 2: «Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.» Jesus sa så: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» Hans tilhørere undret seg over hans «livsalige ord», men da han avslo å gjøre mirakler til underholdning for dem og i stedet sammenlignet dem med de troløse israelitter på profetene Elias’ og Elisas tid, ble de «fulle av vrede» og drev ham ut på kanten av et stup for å styrte ham ned. Ledet av Guds ånd gikk Jesus imidlertid midt gjennom flokken og dro til Kapernaum, for tiden var ennå ikke inne til at han skulle dø, og han skulle heller ikke dø på denne måten. — Luk. 4: 16—31.
25, 26. a) Sluttet Jesus å forkynne i Galilea på grunn av den dårlige behandling han fikk i sin hjemby, Nasaret? b) Hvilke mirakler utførte han, og hva resulterte det i?
25 Mens Jesus vandret ved Den galileiske sjø, oppfordret han fire disipler til å følge ham i tjenesten — Peter og hans bror Andreas, Jakob og hans bror Johannes. Beretningen forteller så at denne nidkjære forkynneren «gikk omkring’ i hele Galilea . . . og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet». Ryktet om ham spredte seg og kom ut over hele Syria, og store skarer mennesker som led av alle slags sykdommer, kom til ’ham — både epileptikere, lamme og demonbesatte — og han helbredet dem alle. — Matt. 4: 18—24.
26 Det var også en spedalsk som kom til Jesus og falt på kne og sa: «Om du vil, så kan du rense meg.» Jesus «ynkedes inderlig over ham» og sa: «Jeg vil; bli ren!» Mannen fikk så beskjed om ikke å gjøre saken kjent, men gå og vise seg for presten og frambære det offer som loven påbød. Men fordi folk snakker om slike mirakler, ble nyhetene om dette raskt spredt, og til slutt kunne Jesus ikke lenger gå åpenlyst inn i noen by. Han prøvde da å finne litt fred og ro på øde steder utenfor byen, men likevel «kom [de] til ham allesteds fra». — Mark. 1: 40—45; Luk. 5: 12—16.
27. Hvordan ble det vist at Jesus var ytterst tålmodig med andre?
27 Vi kan lett forestille oss hvor anstrengende og tidkrevende dette var for Jesus. Selv et fullkomment menneske trenger tid til å hvile og slappe av, men det ser ut til at disse menneskene var så ivrige etter å bli helbredet for sine skrøpeligheter (og det helt gratis) at de ikke engang tok såpass hensyn til Jesus. Det er imidlertid interessant å legge merke til at Jesus aldri beklaget seg eller ble ergerlig på grunn av en slik mangel på hensyn. På denne måten kom en av hans andre gode egenskaper for dagen, nemlig den store tålmodighet han hadde med folk.
28. a) Hvilken egenskap ble spesielt lagt for dagen av dem som kom til Jesus med en verkbrudden i Kapernaum? b) Gledet alle de tilstedeværende seg over dette miraklet?
28 Etter at ’Jesus hadde vært borte fra Kapernaum noen dager, fikk folk vite at han hadde kommet tilbake, og snart samlet det seg så mange mennesker i og omkring det huset hvor han bodde, at det ble umulig å komme inn. Fire handlekraftige venner av en’ verkbrudden laget da et hull i taket og firte den verkbrudne ned til Jesus med sengen og det hele. Dette ganske pussige trekk ved denne hendelsen er omtrent det eneste mange husker. Dette var imidlertid ikke noe påfunn som de kom med for å tiltrekke seg oppmerksomhet, men viste hvor stor tro de hadde, og «Jesus så deres tro». Han sa: «Sønn! dine synder er deg forlatt.» Men det var ikke alle som gledet seg over å høre dette. Enkelte skriftlærde kritiserte Jesus i sitt hjerte. Jesus var i stand til å se hva som bodde i deres hjerte, og forsøkte å resonnere med dem: ’Hva er lettest,’ spurte han, ’å si: Dine synder er deg forlatt, eller å si: Stå opp og ta din seng og gå?’ Han forklarte så hvorfor han hadde brukt det første uttrykket, nemlig «for at I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder». Var ikke det en vennlig måte å refse disse skriftlærde på? Ved denne anledning ble det avlagt et stort vitnesbyrd om Guds makt og Guds rike, og de fleste av de tilstedeværende sa: «Slikt har vi aldri sett.» — Mark. 2: 1—12; Matt. 9: 2—8.
29. Hva svarte Jesus sine motstandere da de kritiserte ham fordi han spiste sammen med tollere og syndere?
29 En av de ting som særlig imponerer en som leser disse inspirerte, historiske beretningene, er hvor ofte Jesus kunne komme med et riktig, direkte og passende svar for å bringe sine motstandere til taushet. Da han for eksempel hadde valgt tolleren Levi som en av sine etterfølgere, gjorde Levi et stort gjestebud og innbød Jesus og hans disipler foruten mange tollere og syndere. Fariseerne og deres skriftlærde bebreidet Jesus at han spiste sammen med disse menneskene, som i deres øyne var syndige og fordervede mennesker som en burde gjøre alt for å unngå. Hvilket fullkomment svar kom Jesus med for å bringe dem til taushet? Han sa: «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt; jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» — Luk. 5: 27—32.
’Mennesket’ gjorde godt på sabbaten
30, 31. a) Hva skjedde da Jesus kom til Betesda-dammen på sabbaten? b) Hvordan viste Jesus at det var riktig å gjøre godt på sabbaten?
30 Om våren i år 31 e. Kr. dro Jesus enda en gang til Jerusalem i forbindelse med påsken. Ved Fåreporten i Jerusalem ved en dam som het Betesda, fikk han se et trist syn. Mange syke — blinde, halte og visne — lå der i håp om å bli helbredet. Jesus valgte ut en mann som hadde vært syk i 38 år, og sa til ham: «Stå opp, ta din seng og gå!» Mannen gjorde det; han var fullstendig helbredet! — Joh. 5: 1—9.
31 De jødene som så dette, æret imidlertid ikke Gud for det som hadde skjedd. De kritiserte i stedet Jesus for at han hadde gjort en slik helbredelsesgjerning på sabbaten. Hva svarte Jesus dem? Han sa: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» Ja, Jesus etterlignet den høyeste Arbeider, som aldri slutter å arbeide til gagn for oss, som gir oss sol og regn også på sabbaten, og han lot derfor aldri være å gjøre det som var godt og til gagn for andre, ikke engang på sabbaten. — Joh. 5: 10—17.
32, 33. Hvilke andre anklager rettet Jesu motstandere mot ham foruten at de kritiserte at han utførte helbredelsesmirakler på sabbaten, og hva svarte han?
32 Godtok jødene Jesu forklaring? Nei, de ble enda mer rasende og sto ham «enn mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin Fader og gjorde seg selv Gud lik» — det var i hvert fall slik de så det. Det er ufattelig at disse menneskene kunne være så forblindet av religiøse tradisjoner at de nektet å erkjenne at det var Gud som helbredet denne mannen gjennom Jesus. Dette var jo et ubestridelig bevis for at Jesus var Messias. Jesus fortsatte ikke desto mindre å resonnere med dem. Han viste dem at han ikke «gjorde seg selv Gud lik», men ga Jehova all ære for det han hadde gjort. Han sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør.» De skulle få se ham gjøre enda større ting, for den time skulle komme ’da de døde skulle høre Guds Sønns røst’, ja, han sa: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut.» — Joh. 5: 18—30.
33 Trodde Jesus virkelig at han ville kunne overbevise dem om at han var Messias, ved å fortelle dem disse storslagne sannhetene? Neppe. Han var ikke så naiv. Han avsluttet således samtalen med ordene: «Hadde I trodd Moses, da hadde I trodd meg; for det er om meg han har skrevet; men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?» — Joh. 5: 46, 47.
34. Hvorfor ble Jesu disipler ved en annen anledning anklaget for at de brøt sabbaten?
34 På veien tilbake til Galilea etter påsken i Jerusalem plukket Jesu disipler noen aks da de gikk gjennom en åker, og spiste dem. Igjen ble de anklaget av fariseerne for at de brøt sabbaten. Jesus svarte at sabbaten ble til for menneskets skyld og ikke mennesket for sabbatens skyld, og han tilføyde at «Menneskesønnen [er] herre også over sabbaten». — Mark. 2: 23—28.
35. Hvordan resonnerte Jesus med sine motstandere på en annen sabbat for å vise dem at det var riktig å utføre mirakler på sabbaten, og hvordan reagerte de?
35 En annen sabbat var Jesus i en synagoge, og fariseerne holdt øye med ham for å se om han ville «bryte» sabbaten ved å helbrede en mann som hadde en vissen hånd. For å finne klagemål mot ham spurte de: «Er det tillatt å helbrede på sabbaten?» Jesus svarte ved å spørre: «Hvem er det vel iblant eder som har ett får, og om det på sabbaten faller i en grøft, da ikke tar fatt i det og drar det opp?» Deretter ba han mannen om å rekke den visne hånden ut, og den ble straks frisk igjen som den andre. Priste de religiøse ledere, fariseerne, Gud fordi det på denne måten ble tilkjennegitt at Jesus var Messias? Nei, de ble rasende og «gikk ut og holdt råd imot ham, hvorledes de skulle få ryddet ham av veien». Vi ser igjen at denne ’herre over sabbaten’ ikke fryktet disse onde mennene. Han fortsatte å gjøre godt og arbeidet sju dager i uken for å fullføre det oppdrag Jehova hadde gitt ham. — Matt. 12: 9—14; Luk. 6: 5—11.
Den store Lærer fortsatte sitt arbeid uten opphold
36. Hvorfor var Jesu tjeneste enda mer presserende nå enn da han begynte?
36 Tre måneder etter påsken i år 31 e. Kr. hadde Jesus kommet halvveis i sitt arbeid, som besto i å gjøre disipler. Han hadde bare ett år og ni måneder igjen til å fullføre oppdraget og gripe det sanne liv. Han hadde ingen tid å miste. Det var mye arbeid som ennå gjensto.
37. Hvilken berømt tale holdt Jesus i nærheten av Kapernaum, og hvilket gagn vil vi ha av å lese den?
37 Det var omtrent på denne tiden Jesus holdt sin berømte tale som er kjent som Bergprekenen. En vet ikke sikkert hvilket berg den ble holdt på, men det var i hvert fall i nærheten av Kapernaum ved Gennesaret-sjøen. Det som er av betydning, er hva Jesus sa ved denne anledning. Du finner denne prekenen gjengitt i Matteus, fra og med kapittel 5, vers 3 og til og med kapittel 7, vers 27. I denne talen ga Jesus virkelig sine tilhørere mye å tenke på, ja, langt mer enn det er mulig å nevne med noen få ord. Vi vil alle ha utbytte av å sette oss ned og lese denne prekenen og tenke over hva han sa. Jesus framholdt her Guds tanker under inspirasjon, ledet av sin Far i himmelen. Hvis vi ønsker å tenke Guds tanker, bør vi derfor ta oss tid til å lese og meditere over det som ble sagt ved denne anledning.
38. Hva var det som gjorde Jesu undervisningsmetoder så effektive?
38 Hva syntes Jesu tilhørere om denne talen? «Folket [var] slått av forundring over hans lære; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» Han beviste virkelig at han var den store Lærer, som ikke hadde noen likemann på jorden. Noen av de ting som gjorde at Jesu undervisningsmetoder var så effektive, var at han benyttet en enkel, kortfattet og lett forståelig stil. Han gjorde bruk av logikk, levende illustrasjoner og tankevekkende spørsmål, som fikk hans tilhørere til å ransake sitt hjerte og ta standpunkt enten for eller imot sannheten. Matt. 7: 28, 29.
39. Hva gjorde Jesus foruten å undervise for å overbevise folk om at han var Messias?
39 Denne store Lærer benyttet ikke bare effektive undervisningsmetoder, men han fortsatte også å gjøre en mengde mirakler i siste halvdel av den tid hans tjeneste varte, idet han dro fra sted til sted. I Kapernaum helbredet han den verkbrudne tjeneren til en ikke-israelittisk høvedsmann, for, som Jesus sa: «Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.» Da båren med en enkes eneste sønn ble båret forbi Jesus på vei til gravplassen utenfor Nain, rørte Jesus ved den, og på hans befaling ble den unge mannen brakt tilbake til livet. For et vitnesbyrd dette var om at Jesus var Messias! — Matt. 8: 5—13; Luk. 7: 11—17.
40. Hvordan kunne den fengslede døperen Johannes vite at Jesus virkelig var Messias?
40 Da døperen Johannes fikk høre om dette i fengslet, sendte han to disipler til Jesus for å spørre ham: «Er du den som skal komme . . .?» Jesus ba dem om å fortelle det som de hadde sett med sine egne øyne — at blinde så, halte gikk, spedalske ble renset, døve hørte, døde sto opp, og evangeliet ble forkynt for fattige. Det ville i sannhet overbevise Johannes om at ’den som skulle komme’, virkelig hadde kommet. — Luk. 7: 18—23.
41, 42. a) Hva skjedde ved en anledning da Jesus spiste hos en fariseer? b) Hvordan viste den store Lærer på en taktfull måte at de selvrettferdige vil bli ’forlatt lite’?
41 Selv når Jesus tok seg tid til å spise, var han alltid rede til å undervise folk i sannheten. Tenk for eksempel på den gangen da han satt og spiste i en fariseers hus, og en beryktet synderinne kom gråtende inn i håp om at Jesus ville tilgi hennes synder. Hun vasket Jesu føtter med sine tårer, tørket dem med sitt hår og kysset dem og salvet dem med kostbar salve. Da fariseeren så dette, kritiserte han Jesus i sitt hjerte, ja, han mislikte hele opptrinnet. Men legg merke til hvordan den store Lærer ved hjelp av følgende illustrasjon lærte denne selvrettferdige fariseeren noe som han sent ville komme til å glemme. To menn skyldte en annen penger. Den ene skyldte ham 500 penninger, den andre bare 50. Da de ikke kunne betale, etterga mannen begge gjelden. Den som hadde skyldt mest, hadde naturligvis grunn til å elske mannen høyest. Jesus anvendte så denne illustrasjonen på den aktuelle situasjon og sa:
42 «Jeg kom inn i ditt hus, du ga meg ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår; du ga meg ikke noe kyss, men hun holdt ikke opp å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn; du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite.» — Luk. 7: 36—50.
43. Hva skjedde da Jesus for annen gang besøkte hele Galilea?
43 Kort tid etter disse hendelsene begynte Jesus å besøke alle byene og landsbyene i Galilea for annen gang. Hans 12 apostler og en rekke nidkjære kvinnelige disipler var med ham. På denne reisen drev han ut flere demoner, møtte enda større motstand fra fariseerne, fortalte flere lignelser, åpnet flere blinde øyne, oppreiste flere døde og trøstet flere undertrykte med det gode budskap om hans herlige rike. — Matt. 12: 22—45; 13: 1—52; Luk. 8: 1—3.
44. Hvordan reagerte gadarenerne på det gode budskap om Guds rike da det ble forkynt i deres distrikt?
44 På denne reisen dro Jesus over Gennesaret-sjøen til gadarenernes bygd. Hvordan ville den store Lærer bli mottatt i dette nye distriktet? Da han drev ut en «Legion» demoner av noen menn og demonene fikk en svinehjord til å styrte seg ut over et stup, ba innbyggerne Jesus om å dra bort fra deres distrikt. Begynte Jesus å diskutere med dem? Nektet han å dra? Nei, tiden var for kort til det. Han hadde avlagt et vitnesbyrd. Det var i det minste én av de tidligere demonbesatte mennene som viste tro på Jesus, og han ble belønnet ved at Jesus ga ham i oppdrag å gå og utbre evangeliet blant sine slektninger og i de ti forbundsbyene som var kjent som Dekapolis. Det var således ikke nødvendig at Jesus ble værende der. Mennesker som hadde større verdsettelse, ventet ivrig på at han skulle komme tilbake til deres side av sjøen, slik at de kunne bli velsignet ved hans nærvær. Blant dem var Jairus, som hadde en døende datter, og en ikke navngitt kvinne som i 12 år hadde hatt en blodsott som ingen lege hadde kunnet helbrede. Ja, tiden var altfor kort til at han kunne kaste den bort på utakknemlige motstandere. — Matt. 8: 28—34; Mark. 5: 1—43.
45. Hvordan reagerte innbyggerne i Nasaret da Jesus kom tilbake og lærte dem i deres synagoge, og hva kan det ha minnet ham om?
45 Hvis Jesus igjen besøkte sin hjemby, Nasaret, ville han da finne at byens innbyggere hadde forandret hjertetilstand? Ville de innrømme at de hadde tatt feil, og med glede ønske sin mest fremtredende borger velkommen? Da han dro tilbake dit og lærte dem i deres synagoge, ble de riktignok slått av forundring over hans visdom, men likevel tok de anstøt fordi han ifølge deres oppfatning bare var «tømmermannens sønn». Jesus sa: «En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og i sitt hus,» og da tenkte han sannsynligvis på profeten Jeremias og hvordan han var blitt forkastet av menneskene i sin hjemby. — Matt. 13: 54—58; Jer. 1: 1; 11: 21.
Det blir avlagt et større vitnesbyrd
46. 47. a) Begynte Jesus å nedtrappe sin virksomhet etter at han hadde forkynt i to år? b) Hvilket inntrykk hadde han av folks åndelige tilstand etter at han hadde besøkt distriktet for tredje gang, og hva sa han burde gjøres?
46 En skulle tro at Jesus etter at han i omkring to år hadde drevet en intens forkynnelse og hadde besøkt en rekke steder flere ganger og utført mange mirakler, som tusenvis av mennesker hadde vært vitne til, nå ville tenke på å avvikle sin forkynnelseskampanje. Men han gjorde akkurat det motsatte. Han forserte og utvidet forkynnelsesarbeidet.
47 For det første dro Jesus ut på en tredje reise gjennom Galilea, idet han besøkte «alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet». Det han så på denne reisen, overbeviste ham om at det mer enn noen gang var nødvendig å utvide og intensivere forkynnelsesarbeidet. Overalt hvor han så folk, «ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». «Høsten er stor, men arbeiderne få,» sa han. Hva kunne gjøres med det? Jesu råd var: «Be . . . høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» — Matt. 9: 35—38.
48. Hvilke instrukser ga Jesus de 12 før han sendte dem ut i forkynnelsesarbeidet?
48 I samsvar med sin inderlige bønn traff denne nidkjære mannen foranstaltninger for å få flere forkynnere av det gode budskap ut på feltet. Han samlet de 12 apostlene og sendte dem ut to og to. De dannet seks lag av Rikets forkynnere som dro ut i distriktet i seks forskjellige retninger. Da han sendte ut disse heltidsforkynnerne, ga han dem en bestemt rettledning med hensyn til hvor de skulle dra, hvem de skulle forkynne for, og hvem de skulle unngå. Han sa også at de skulle si og gjøre nøyaktig det samme som de hadde vært vitne til at han hadde sagt og gjort. «Når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» Ved den hellige ånds kraft ville de bli i stand til å ’helbrede syke, oppvekke døde, rense spedalske, drive ut onde ånder’. De skulle ikke ta betaling for slike guddommelige helbredelser. «For intet har I fått det, for intet skal I gi det,» var den regel de skulle følge. — Matt. 10: 1—42; Mark. 6: 7—13.
49. Hvorfor bestemte Jesus og hans apostler at de ville trekke seg tilbake til et øde sted, men hva hendte?
49 Da de 12 vendte tilbake for å fortelle Jesus om de vidunderlige opplevelser de hadde hatt, foreslo han at de skulle trekke seg tilbake til et øde sted utenfor byen, for «det var mange som gikk til og fra, og det ble ikke engang tid for dem til å få seg mat». Men folk fikk greie på hvor Jesus og disiplene hans hadde tenkt seg, og de dro dit og kom fram før dem. Hva skulle dette fullkomne eksempel på uselviskhet og gavmildhet, denne store Lærer, nå gjøre? Da han så dem, «ynkedes [han] inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget». Tiden gikk. Det ble sent. De var alle sultne. Denne Guds mann, som kunne gjøre mirakler, bespiste da 5000 menn med bare fem brød og to fisker, og likevel ble det 12 kurver med brød og fisk til overs! — Mark. 6: 30—44.
50. Hvilke steder besøkte Jesus i løpet av en kort periode?
50 Denne begivenheten inntraff ved påsketider i år 32. Jesus hadde da bare omkring et år igjen til å fullføre sin gjerning og vise seg verdig til det sanne liv, som ble holdt i beredskap for ham som en belønning for hans trofasthet. Det er derfor ikke overraskende at vi finner at Jesus nå forkynte på mange forskjellige steder i løpet av en kort periode, idet han bestrebet seg på å få avlagt et større vitnesbyrd over et større område for et større antall mennesker. Først finner vi ham i nærheten av Kapernaum, som ligger ved Gennesaret-sjøens nordlige bredd. Det neste vi hører, er at han utfører mirakler i nærheten av byene Tyrus og Sidon, som ligger ved middelhavskysten. Straks deretter befinner han seg langt fra dette stedet, nemlig i de ti byene som kalles Dekapolis, som ligger øst for Gennesaret-sjøen og ved den øvre delen av Jordan-elven. I dette distriktet forkynte han og utførte mange mirakler. — Mark. 7: 24—37.
51. Hvilke vanskeligheter måtte Jesus uten tvil overvinne, og hva er sannsynligvis grunnen til at dette ikke blir nevnt?
51 Det er ingen tvil om at Jesus må ha gått mye til fots for å nå fram til alle disse stedene. Men han klaget aldri over de fysiske anstrengelser han måtte gjøre seg, eller over varmen, regnet, støvet eller sølen. Disse tingene ble i virkeligheten betraktet som så ubetydelige at de aldri blir nevnt. Det viktigste, det som var av altoverskyggende betydning, nemlig det livreddende forkynnelsesarbeid som Jesus utførte — det var det bibelskribentene understreket i sine beretninger.
52. Hvem var Jesu største motstandere, og hva er det som viser at de aldri ville angre og ta imot Messias?
52 Dette betyr ikke at Bibelen forholder seg fullstendig taus med hensyn til alt det Jesus utholdt i sin tjeneste. Den forteller mye om den forfølgelse og motstand han ble utsatt for, særlig fra de religiøse ledernes side. Under hele sin jordiske tjeneste, like fra begynnelsen til slutten, måtte han argumentere med dem på grunn av deres stadige motsigelser. Nå hadde han i over to år utført det ene mirakel etter det andre for å vise at han virkelig var Guds Sønn. Og så kommer fariseerne og sadduseerne like etter at han har bespist flere tusen mennesker (4000 menn foruten kvinner og barn) med bare sju brød og noen få fisker — en bedrift som i seg selv burde overbevise den største skeptiker — og ber om å få et tegn fra himmelen på at Jesus er Messias! Hva svarte Jesus til dette? Han gjentok bare det han allerede hadde fortalt dem ved en tidligere anledning, nemlig at «en ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas’ tegn». Men da «Jonas’ tegn» senere inntraff, i og med at Jesus var i jordens skjød i tre dager, akkurat som Jonas hadde vært i fiskens buk i tre dager, nektet disse ’onde og utro’ menneskene å tro. — Matt. 15: 32—16: 4; 12: 38—40.
53. Hvilken viktig begivenhet fant sted da Jesus hadde forkynt i nesten to år i Galilea, og hvor fant den sted?
53 Før Jesus avsluttet sitt store forkynnelsesarbeid i Galilea, som hadde tatt nesten to år, tok han Peter, Jakob og Johannes med opp på et høyt fjell. På dette fjellet, som muligens var det 2750 meter høye Hermon-fjellet, ble de vitne til forklarelsen. — Matt. 17: 1—13.
Jesus vender hele sin oppmerksomhet mot sør
54. Hvor utførte Jesus sin virksomhet i de siste seks måneder?
54 Det var om høsten i år 32, ved løvsalenes høytid, at Jesus flyttet sentret for sin virksomhet lenger sør, til Jerusalem og Judea og Perea. Det var der han utførte sitt forkynnelsesarbeid i de siste seks måneder av sin jordiske tjeneste. Her som andre steder underviste Jesus folket. Han ga dem forstandige forskrifter og lærte dem rettferdige prinsipper, og dette gjorde han ofte ved hjelp av gode illustrasjoner. Han kom med noen av sine viktigste uttalelser og profetier under denne kampanjen i sør.
55. Hvor forkynte Jesus trass i at han møtte motstand og hva har han å si til dem som tror på ham, og til dem som ikke gjør det?
55 Etter hvert som enden nærmet seg og fienden ble mer og mer desperat, måtte Jesus være mer forsiktig, slik at hans fiender ikke drepte ham før Guds tid var inne til det. (Joh. 7: 1—19, 25) Men finner vi at denne energiske forkynneren gjemte seg i fjellene, eller at han utvannet sitt budskap, slik at ikke presteskapet tok anstøt? Nei, på ingen måte. Han gikk frimodig inn i templet og begynte å undervise folket, slik han pleide. Til dem som trodde på ham, sa han: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» Men til motstanderne sa han: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster.» — Joh. 8: 31, 32, 44.
56. Hva gjorde Jesus for å framskynde atskillelsen av folket i den korte tiden som var igjen av hans tjeneste?
56 Jesus var klar over at også i dette distriktet var ’høsten stor, men arbeiderne få’. Hvis det derfor i løpet av den begrensede tid han hadde til rådighet, skulle bli avlagt et effektivt vitnesbyrd i dette distriktet, slik han hadde gjort i løpet av de to årene han hadde vært i den nordlige delen av landet, måtte det utføres et forberedende arbeid. Han valgte derfor ut «sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forveien for seg til hver by og hvert sted hvor han selv skulle komme». Dette betydde at det i stedet for de seks par som han hadde sendt ut året før i Galilea, nå var 35 par vitner som forkynte: «Guds rike er kommet nær til eder!» Dette ville forberede folket, slik at de hurtig kunne avgjøre hvorvidt de var for eller imot Messias når han kom til deres by. — Luk. 10: 1—16.
57. Hva sa Jesus da de 70 evangelister vendte tilbake og fortalte at de onde ånder var dem lydige, og hva betydde dette?
57 Da de 70 kom glade tilbake til Jesus, sa de: «Endog de onde ånder er oss lydige i ditt navn!» Han sa imidlertid til dem: «Gled eder ikke over dette at åndene er eder lydige, men gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen!» Det at de hadde makt over demonene, viste i virkeligheten bare at Jehova hadde makt over demonene, men for å få sitt navn oppskrevet i himmelen, må en være trofast. En bør derfor bestrebe seg på å være trofast, enten en driver ut demoner eller gjør noe annet som er mindre oppsiktsvekkende. — Luk. 10: 17—24.
58. Nevn noen av de viktige sannheter som den store Lærer lærte da han utførte sin tjeneste i den sørlige delen av landet.
58 Tenk over noen av de store sannheter som denne utrettelige Lærer lærte folket mens han utførte sin tjeneste under forskjellige omstendigheter. Hver dag så det ut til at han hentet nye sannheter fra sin Fars forrådshus av visdom og kunnskap. Beretningen om den barmhjertige samaritan var en leksjon i ekte nestekjærlighet og barmhjertighet. Marta ble refset fordi hun var altfor opptatt av materielle ting, mens Maria ble rost for sin innstilling. Demoner ble drevet ut ved «Guds finger», og ikke ved Satan, «de onde ånders fyrste». (Luk. 10: 24—42; 11: 14—22) En skal ikke være bekymret for hva en skal spise, eller hva en skal kle seg med, men stadig søke Guds rike. Da vil en få de nødvendige ting i tilgift. Den «lille hjord» skal ikke frykte, for deres Far vil la dem få del i Riket. Den er «den tro og kloke husholder» som Husbonden har satt over alt det han eier. — Luk. 12: 22—32, 41—44.
59. Hva svarte Jesus sine motstandere da de igjen kritiserte ham for å helbrede syke på sabbaten?
59 Da Jesus ble kritisert fordi han helbredet en kvinne som hadde vært krumbøyd i 18 år, på sabbaten, sa han: «I hyklere! vil ikke enhver av eder på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem? Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk, i atten år, skulle ikke hun bli løst av dette bånd på sabbatsdagen?» På en annen sabbat helbredet han en mann som hadde vatersott, og sa: «Hvem av eder har en sønn eller en okse som faller i en brønn, og drar dem ikke straks opp igjen på sabbatsdagen?» — Luk. 13: 10—17; 14: 1—6.
60. Nevn noen av de interessante illustrasjoner eller lignelser som den store Lærer benyttet i sin forkynnelse.
60 Hvilke interessante og gode illustrasjoner eller lignelser benyttet ikke den store Lærer! Han fortalte ofte en treffende lignelse for å lukke munnen på kritiske tilhørere. La oss ganske kort ta for oss noen av dem. Det var en rik mann, som imidlertid ikke var rik i Gud. Han bestemte seg for å rive ned sine lader og bygge dem større, men døde i løpet av natten. (Luk. 12: 13—21) Guds rike er likt et sennepskorn som vokser opp og blir til et stort tre, eller det er likt en surdeig. (Luk. 13: 18—21) Når noen blir innbudt til gjestebud, bør de innta de ringere plasser, hvis de håper å bli opphøyd senere. En som skal bygge et tårn, beregner først omkostningene; en konge som ikke kan vinne et slag, er snar til å tinge om fred. En hyrde gleder seg mer over å finne det ene fåret han har mistet, enn over de 99 som er i sikkerhet; en kvinne gleder seg mer over å finne den ene mynten hun har mistet, enn over de ni myntene hun har. (Luk. 14: 7—11, 28—33; 15: 4—10) Og så har vi den kjente lignelsen om den fortapte sønn og den like kjente lignelsen om den rike mann og Lasarus. (Luk. 15: 11—32; 16: 19—31) En pågående enke fikk en urettferdig dommer til å hjelpe henne til å få sin rett, fordi hun fortsatte å plage ham. To menn ba i templet; den syndige tollers bønner ble besvart, men det ble ikke de bønner som den selvrettferdige fariseer ba. (Luk. 18: 1—14) Dette er bare noen få av alle de lignelser denne store Lærer benyttet seg av.
De siste dager av Jesu tjeneste
61. Hva sa Jesus at han måtte gjennomgå før han fullførte sin jordiske tjeneste?
61 Jesus var klar over hvilke lidelser han snart skulle gjennomgå, og hva slags død han måtte dø. For tredje gang advarte han derfor sine apostler om det som skulle komme, idet han sa: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånt og spyttet på, og de skal hudstryke ham og slå ham i hjel, og på den tredje dag skal han oppstå.» Jesus var ikke redd for å bli utsatt for alt dette. Han ønsket å bevise sin trofasthet like til døden og gripe det evige liv i himmelen. — Luk. 18: 31—33.
62, 63. a) Hvorfor var det en del tvil med hensyn til hvorvidt Jesus ville komme til Jerusalem for å feire påske i år 33? b) Men hvordan ble denne tvilen fjernet om søndagen, fem dager før den 14. nisan?
62 Under forberedelsene til påsken i Jerusalem var det mange som snakket om hvorvidt Jesus ville komme dit eller ikke. Grunnen til dette var at «yppersteprestene og fariseerne hadde påbudt at om noen fikk vite hvor han var, skulle han melde det, så de kunne gripe ham». — Joh. 11: 55—57.
63 Det var mens det hersket en slik opphisset stemning i byen, at Jesus dro inn i Jerusalem, og hvilket oppsiktsvekkende inntog var ikke dette! Han kom ridende inn i byen i en triumfprosesjon, mens folk bredte ut sine klær og la palmegreiner foran ham og ropte: «Velsignet være kongen som kommer i Herrens [Jehovas, NW] navn!» Dette hadde den virkning at ’hele byen kom i bevegelse’, og fariseerne sa til hverandre: «I ser at I intet utretter; se, all verden løper etter ham!» Da det ble mørkt den søndagen, trakk Jesus seg tilbake og tilbrakte natten utenfor byen av sikkerhetsgrunner. Han hadde ennå fem travle dager foran seg. — Luk. 19: 36—38; Matt. 21: 1—11; Joh. 12: 12—19.
64. Hva gjorde Jesus om mandagen den siste uken, og hvorfor?
64 Den neste dag, om mandagen, renset Jesus templet og drev ut kjøpmennene og veltet pengevekslernes bord. Dette var ikke en anarkist som tilskyndte til opprør eller revolusjon. Det var Guds rettferdige Sønn som gjorde dette, og han siterte skriftene til støtte for sin handlemåte, idet han sa: «Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule.» Tre år tidligere hadde Jesus vist sin brennende nidkjærhet for Jehovas rene tilbedelse ved på lignende måte å rense templet for disse grådige, kommersielle elementer. Hvordan var reaksjonen da han renset templet for annen gang? «Yppersteprestene og de skriftlærde og de første blant folket søkte å få ryddet ham av veien.» De viste således at de ikke hadde forbedret seg, og at de ikke lot seg forbedre. — Matt. 21: 12, 13; Luk. 19: 45—48.
65, 66. a) Nevn noen av de ting som Jesus sa til folkeskaren i templet om tirsdagen. b) Hvilke opplysninger ga Jesus deretter sine apostler i form av profetier og lignelser?
65 Tirsdagen var også en travel dag for Jesus, som syntes å være helt utrettelig. Vi finner ham i templet, hvor han underviste folket til tross for at yppersteprestene og de eldste dro hans myndighet til å gjøre dette i tvil. Han siktet direkte til disse troløse, religiøse lederne da han fortalte lignelsene om de to sønner, de onde vingårdsmennene og kongesønnens bryllup. (Matt. 21: 23—22: 14) Da fariseerne forsøkte å fange Jesus i ord og stilte ham spørsmål angående det å betale skatt, om oppstandelsen og om hvilket bud som er det største i loven, viste han at han fullt ut var i stand til å besvare alle deres spørsmål og framholde ugjendrivelige beviser. Han stilte dem deretter et spørsmål angående Messias’ avstamning, et spørsmål som virkelig brakte dem til taushet. «Ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen å spørre ham mer fra den dag.» (Matt. 22: 15—46) Ved denne anledning kom Jesus også med sin skarpeste fordømmelse av de hyklerske skriftlærde og fariseere — et mesterverk av en anklage. — Matt. 23: 1—39.
66 Da Jesus gikk ut av templet, sa han profetisk: «Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» Sammen med sine apostler gikk han deretter ut til Oljeberget, hvor han kom med sin vidtrekkende profeti angående avslutningen på denne tingenes ordning og fortalte lignelsene om de ti jomfruer og talentene og den som handlet om atskillelsen av fårene og geitene. — Matt. 24: 1—25: 46.
67. Hvilke skjendige begivenheter inntraff om onsdagen?
67 Om onsdagen, mens Jesus oppholdt seg i Betania, pønsket fienden i Jerusalem ut en demoninspirert plan om å gripe Jesus i all hemmelighet. «Yppersteprestene og folkets eldste [kom] sammen hos ypperstepresten, som het Kaifas, i hans gård, og de rådslo om å gripe Jesus med list og slå ham i hjel.» Judas Iskariot kom da høyst beleilig og som et villig redskap og spurte: «Hva vil I gi meg, så skal jeg gi ham i eders vold?» De ble enige om at han skulle få 30 sølvpenninger. — Matt. 26: 3—16.
68. Hva skjedde om torsdagen, etter solnedgang?
68 Om torsdagen var en opptatt med de siste forberedelser til den årlige påskehøytiden. Om kvelden, etter solnedgang, kom Jesus sammen med sine 12 apostler i en sal i Jerusalem for å feire det som ble den siste påske under lovpakten. For en betydningsfull anledning dette var! Før neste solnedgang ville Jesus ha ofret sitt jordiske liv for å kunne gripe det sanne liv, evig liv og udødelighet! — Mark. 14: 12—16.
69. Hva skjedde i de siste timene av Jesu liv, etter at han hadde feiret den siste påsken?
69 Nå var de sammen i dette gjesterommet, bare Jesus og hans 12 apostler. Det ville komme til å bli en lang og søvnløs natt for denne trofaste Guds Sønn. I løpet av de neste timene ville det i rask rekkefølge inntreffe noen meget dramatiske begivenheter av stor betydning. De 13 som er samlet, spiser påskemåltidet. Jesus vasker apostlenes føtter. Judas blir identifisert som forræderen; han forlater plutselig de andre. Minnemåltidet blir deretter innstiftet, og de 11 trofaste apostler blir innbudt til å bli delaktig med Jesus i pakten om riket. Jesus ber. De 11 og Jesus går så ut i Getsemane hage. Der ber Jesus inderlige bønner før han blir forrådt og arrestert. Hele forhøret er en farse. Jesus blir ført fra Annas til Kaifas, deretter til Sanhedrinet og videre til Pilatus og Herodes og deretter tilbake igjen til Pilatus. — Matt. 26: 20—27: 2; Luk. 23: 1—16.
70. Beskriv hva som skjedde utenfor landshøvdingens borg i forbindelse med spørsmålet om Jesu kongedømme.
70 Se for deg denne scenen — en fullkommen, uforferdet mann som står rolig overfor en skrikende folkemasse. Pilatus spør Jesus: «Er du jødenes konge?» Jesus svarer: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Pilatus finner ingen skyld hos ham og framstiller ham igjen for folkemassen, idet han sier: «Se det menneske!» Folket roper: «Pelfest ham!» Pilatus spør da: «Skal jeg pelfeste deres konge?» Yppersteprestene svarer «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Joh. 18: 28—19: 16, NW.
71. Beskriv henrettelsen av Guds uskyldige Sønn.
71 Etter at Jesus var blitt hudstrøket, torturert med torner, slått i ansiktet og spyttet på, ble denne rettferdige mannen naglet til torturpelen, hvor han led en langsom, pinefull død. Til slutt, omkring kl. 15 den 14. nisan i år 33 e. Kr., ropte Jesus, idet han trakk sitt siste åndedrag: «Det er fullbrakt.» — Mark. 15: 16—20; Joh. 19: 1—3, 30.
72, 73. Nevn noen av de ting Jesus fullførte i løpet av sin kortvarige tjeneste her på jorden.
72 Ja, alt det som hadde vært Jehovas hensikt med å sende sin enbårne Sønn til jorden, var fullbrakt. Jesus hadde lært lydighet av det han led; han hadde bevist at Djevelen er en løgner, og gjort seg kvalifisert til å forsvare Jehova i stridsspørsmålet angående det universelle overherredømme. Han hadde kommet for å «vitne for sannheten», og dette hadde han virkelig gjort. Han hadde forkynt det gode budskap for de fattige, trøstet dem som sørget, og hadde kunngjort hevnens dag fra Jehova for både store og små. Jesus gjorde det som var godt; han var rik på gode gjerninger, ga villig av sin tid og sine krefter for å hjelpe andre, var rede til å dele sin store kunnskap og visdom med andre, og grep til slutt det sanne liv, det evige liv i himmelen hos sin Far. — Joh. 18: 37; 1 Tim. 6: 12, 18, 19; Heb. 5: 8.
73 I alt dette etterlot Jesus seg også et eksempel, slik at vi kan følge nøye i hans fotspor.
[Bilde på side 124]
Da Jesus var 12 år, var han i Jehovas tempel og hørte på lærerne og stilte spørsmål
[Bilde på side 125]
Etter at Jesus var blitt døpt i år 29, begynte han sin dynamiske tjeneste
[Bilde på side 126]
Med nidkjærhet renset Jesus Jehovas tempel og jaget bort dem som gjorde det til en handelsbod
[Bilde på side 128]
Jesus innbød fiskerne Jakob og Johannes til å følge ham i tjenesten
[Bilde på side 13]
Jesus helbredet en mann som hadde en vissen hånd, på sabbaten
[Bilde på side 131]
Jesus ga sine tilhørere mye å tenke på da han holdt Bergprekenen
[Bilde på side 132]
Selv når Jesus spiste som her i en fariseers hjem, benyttet han anledningen til å undervise andre i sannheten
[Bilde på side 135]
I de siste måneder av sin tjeneste utvidet Jesus sin virksomhet og sendte 35 par vitner ut for å berede veien for ham
[Bilde på side 136]
Noen dager før sin død red Jesus inn i Jerusalem i en triumfprosesjon; hele byen kom i bevegelse
[Bilde på side 137]
Pilatus kunne ikke finne noen skyld hos Jesus, men folkemassen ropte: «Pelfest ham!»