Tiden er inne til å velge Gud som Overherre

 1. Hvordan er den religiøse tilstand i verden i «hedningenes» øyne etter at kristenheten har eksistert i over 1600 år?

I OVER 1600 år, helt siden keiser Konstantin den stores tid, har verden kunnet iaktta kristenheten. Hvordan er så den religiøse tilstand i verden i de såkalte hedningers øyne etter hele denne tiden? De ser den største religiøse splittelse og forvirring i historien! De ser et verdensomspennende religiøst mørke! Situasjonen stemmer godt overens med den bibelske profetien som sa: «Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene.» — Es. 60: 2.

 2. Hvem utgjør dette mørke en utfordring til, og hva har han gjort ved det i samsvar med Matteus 24: 14?

² Dette verdensomspennende mørke har utgjort en utfordring til Gud, universets Overherre. Hva ville denne Gud, som i begynnelsen av skapelsesuken sa: «Det bli lys!», gjøre ved dette? Han handlet konsekvent. Han handlet i samsvar med den måten han handlet på for 1900 år siden. Apostelen Paulus sier om dette: «Gud, som bød at lys skulle skinne fram av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss.» (2 Kor. 4: 6) Etter den første verdenskrig satte denne Gud i gang den største opplysningskampanje i historien. Han forutsa det gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, som sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 14.

3, 4. Hvordan er dette lys blitt mottatt, og hva har hindret folk i å bli opplyst?

³ Vi må imidlertid ikke tro at denne verdensomfattende kampanjen har fått noen annen mottagelse i vår tid enn den den fikk for 1900 år siden. Vi leser om den mottagelse den fikk den gangen: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente [anerkjente, The New English Bible] ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» (Joh. 1: 9—11) De som tok imot lyset på den tiden, bestrebet seg på å opplyse andre. De skjulte ikke lyset. Grunnen til at ikke flere ble opplyst, var at opplysningsarbeidet ble møtt med økende motstand. Apostelen Paulus viser hvem som i første rekke var ansvarlig for denne motstanden mot lyset, når han skriver:

⁴ «Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem.» — 2 Kor. 4: 3, 4.

 5. Hvem står bak motstanden mot forkynnelsen av Riket, og hvem foruten «ondskapens ånde-hær i himmelrommet» er han overherre over?

⁵ Det opplysningsarbeidet som blir utført i vår tid i og med forkynnelsen av det gode budskap om Guds opprettede, messianske rike i himmelen, blir likeledes møtt med verdensomfattende motstand. Han som sto bak motstanden mot det gode budskap om Messias (Kristus) for 1900 år siden, har også stått bak motstanden mot forkynnelsen av Rikets budskap siden den første verdenskrig. Det er han som forblinder menneskenes sinn, og som apostelen Paulus kalte «denne verdens gud». Med seg i sin formørkelseskampanje har denne «gud» de overmenneskelige, åndelige «verdens herrer i dette mørke», «ondskapens ånde-hær i himmelrommet». (Ef. 6: 12) Han er overherre over denne «ånde-hær i himmelrommet», og han gjør sitt ytterste for å fortsette å være overherre over folkene på jorden. Det er derfor han så langt det er mulig, hindrer lyset fra sannheten om Riket i å skinne gjennom til de forblindede menneskenes sinn.

6, 7. Hvordan kjemper sanne kristne mot disse maktene, i samsvar med de regler som Jesus og Jakob framholdt?

⁶ Det er denne «ondskapens ånde-hær i himmelrommet» under dens overherre, Satan Djevelen, sanne kristne må kjempe mot mens de deltar i sin opplysningskampanje. Hvordan kjemper de mot disse kreftene? De gjør det ikke bare ved å avsløre det djevelske opphav til demonisme, astrologi, spiritisme, okkultisme, fetisjisme, voodoo-trolldom og hekseri. De kristne kjemper også mot slike usynlige, overmenneskelige, onde makter ved at de standhaftig nekter å bli en del av denne «verden», som Satan er «gud» for. De følger den regel for sann kristen livsførsel som Jesus Kristus kom med: «De [mine etterfølgere] er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 16) Disippelen Jakob sa til mennesker som kalte seg kristne, men som ikke levde etter denne regelen:

⁷ «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» — Jak. 4: 4.

8, 9. a) Hvorfor holder de kristne seg atskilt fra verden? Og hvilket utfall vil deres kamp få? b) Hvilken befaling gir de kristnes himmelske hærfører gjennom apostelen Paulus?

⁸ Grunnen til at de kristne holder seg atskilt fra verden, er at verden har tatt standpunkt for sin usynlige, overmenneskelige overherre, Satan Djevelen, som er den eneste levende og sanne Guds, Jehovas, store fiende. De kristnes kamp mot «ondskapens ånde-hær i himmelrommet» vil følgelig fortsette så lenge denne verden består, og helt til Satan Djevelen og hans demoner blir lenket og kastet i avgrunnen for å være der i de 1000 årene Kristus skal regjere. (Åpb. 13: 1—8; 16: 13—16; 19: 19 til 20: 3) For å kunne motstå disse onde maktene og stå fast på denne onde dag ikler Jehova Guds venner seg «Guds fulle rustning». (Ef. 6: 11) Denne rustningen omfatter ingen «kjødelige» stridsvåpen. — 2 Kor. 10: 4.

⁹ De kristnes himmelske hærfører har gjennom apostelen Paulus gitt sine stridsmenn denne befalingen: «Stå da omgjordet om eders lend med sannhet, og ikledd rettferdighetens brynje, og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, og grip foruten alt dette troens skjold, hvormed I skal kunne slokke alle den ondes brennende piler, og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord, idet I til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse.» — Ef. 6: 14—18.

Den suverene Herre, Jehova

10. Hvilket standpunkt har de som gjør Jehova til Overherre i sitt liv, inntatt?

¹⁰ Det er ingen tvil om hvem alle de som adlyder denne guddommelige befalingen, velger som overherre i sitt liv. Det er Jehova Gud, hvis ord er som et sverd i deres hånd, «Åndens sverd». I og med at de har valgt ham som sin Overherre, har de ikke stilt seg på denne verdens side. De har inntatt det samme standpunkt som Jesus Kristus og hans apostler, som kong David i det gamle Jerusalem, som patriarken Abraham, Messias’ jordiske forfader, ja, som alle gudfryktige menn og kvinner som Bibelens beretning forteller om.

11. Hvordan viste Abraham ved sin måte å tiltale Gud på, hvilket forhold han sto i til ham, og hvordan gjengir noen bibeloversettere det hebraiske uttrykket som Abraham brukte?

¹¹ Abraham anerkjente den høyeste Gud som sin Overherre. Da han hadde vendt seierrik hjem fra en kamp mot fire konger som hadde dratt ut på et plyndringstokt, og da han deretter var blitt velsignet av Melkisedek, som var prest for den høyeste Gud, kom Guds ord til ham, og det lød: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.» Abraham viste da hvem som var hans Overherre, ved den måten han tiltalte Gud på. Han sa: «Herre [suverene Herre, NW], [Jehova], hva vil du gi meg?» Da Gud lovte å gi Abraham det land han hadde ført ham til, viste Abraham hvilket forhold han selv sto i, ved å si: «Herre [suverene Herre, NW], [Jehova], hvorav kan jeg vite at jeg skal eie det?» (1 Mos. 15: 1, 2, 8) Patriarken Abraham talte hebraisk, og han brukte derfor ordene: A·do·nayʹ Yeho·wihʹ. For å unngå å bruke Guds personlige navn gjengir noen bibeloversettere dette uttrykket med «Herre, min Gud» eller «Herre, Herre», slik det er gjengitt i den vanlige norske bibeloversettelsen. Robert Young gjengir det med «Herre, Jehova» i sin bibeloversettelse. Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengir det med «Herre Jahvæ».

12. Hva betyr det hebraiske ordet A·do·nayʹ, slik det framgår av New World Translation?

¹² Men det hebraiske ordet A·do·nayʹ betyr ikke «Herre». Det skal være en gammel form av ordet A·do·nimʹ, som bokstavelig betyr «herrer». Når ordet blir brukt om en person, blir det brukt i betydningen «fortrinnlighet, storhet, opphøydhet». Det blir brukt om en som er herre på en helt fortrinnlig måte, en stor, opphøyd herre. I Bibelen blir dette gamle hebraiske ordet utelukkende brukt om Jehova eller Jahve. New World Translation gjengir derfor den hebraiske tittelen A·do·nayʹ med «suverene Herre».a I samsvar med dette bruker hebraiske oversettelser av Apostlenes gjerninger 4: 24 ordet A·do·nayʹ i betydningen «suverene Herre». — Ap. gj. 4: 24, NW.

13. Hvorfor kan vi med rette si at Jehova er universets suverene Overherre, og hvilket utfordrende spørsmål kan han med rette stille?

¹³ Denne Gud, Jehova, er i sannhet universets suverene Herre eller Overherre. Han er over alle ting. Han har ikke gitt noen av sine skapninger en makt som kan likestilles med hans. Han er følgelig den Allmektige. Som universets Overherre sa Jehova med rette til Abraham: «Jeg er Gud den allmektige; vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!» (1 Mos. 17: 1) Og til profeten Moses sa Jehova: «Jeg er [Jehova]. Jeg åpenbarte meg for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud.» (2 Mos. 6: 2, 3) Han kan med rette si: «Hvem vil I da ligne meg med, så jeg skulle være ham lik?» (Es. 40: 25) Vil vi i likhet med Abraham gjøre denne Gud til Overherre i vårt liv?

14. Hvorfor må vi nå innta en forstandig holdning til Jehovas overherredømme?

¹⁴ Ingen virkelig overherre kan tillate seg å vente på at hver enkelt av hans undersåtter skal bestemme seg. En overherre må utøve sitt herredømme og ivareta sine plikter til sin fastsatte tid. Vi små mennesker her på jorden tenker altfor høyt om oss selv hvis vi tror at universets Overherre, Jehova Gud, må vente til vi personlig har bestemt oss for å ha ham som Overherre, før han gjennomfører sin hensikt. I overensstemmelse med sin suverene rett går han til handling når hans fastsatte tid er inne til det! Det er derfor viktig at hver enkelt av oss nå inntar en forstandig holdning til hans overherredømme!

En forandring med hensyn til verdensherredømmet

15. Siden når har hvilken kunngjøring gjenlydt over hele jorden, og hvorfor først fra da av?

¹⁵ En kunngjøring av aller største betydning for jorden har allerede lydt i himmelen, og den gjenlyder nå over hele jorden: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» (Åpb. 11: 15) Denne sannhet av universell interesse har vært et faktum siden 1914. Omkring 4./5. oktober det året utløp «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» (NW), som da hadde vart helt fra år 607 f. Kr., da Jerusalem ble ødelagt og Juda land ble lagt øde av babylonierne. I 2520 år hadde de hedenske (ikke-jødiske) nasjonene hatt herredømme over menneskenes anliggender uten at Guds messianske rike grep inn. I hele denne tiden hadde jødene ikke hatt noe rike i Jerusalem i kong Davids kongelige ætt. — Luk. 21: 24.

16. Hvorfor kunne altså kunngjøringen om Guds overherredømme lyde over hele jorden fra 1914 av?

¹⁶ I år 607 f. Kr. ble den siste regjerende konge i Davids slektslinje i Jerusalem avsatt, og hedningefolkene fikk overta verdensherredømmet og utøve sitt overherredømme over menneskeheten, både over jøder og hedninger. Men da hedningenes tid utløp i 1914, utløp også den tid da Jesus Kristus skulle sitte ved sin Fars høyre hånd i himmelen og vente. Den suverene Herre, Jehova, innsatte da sin Sønn, Jesus Kristus, på tronen i det «himmelske Jerusalem», på det himmelske Sions berg. På denne måten kom Davids kongelige ætt igjen på tronen, og det messianske rike ble født. Samtidig ble den store Prest og Konge etter Melkisedeks vis, Jesus, Messias, innsatt i sitt himmelske rike. (Heb. 10: 12, 13; Sl. 110: 1—4) Fra da av kunne det kunngjøres for menneskeverdenen: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» — Åpb. 11: 15.

17. Spurte Gud noen mennesker til råds før han gikk til handling? Hvordan viste de 24 eldste hva som var den rette reaksjon?

¹⁷ Menneskeverdenen ble ikke spurt til råds med hensyn til dette før Gud gikk til handling. Jordens nasjoner med deres nasjonale overherredømmer ble heller ikke rådspurt. Til sin egen fastsatte tid opprettet den høyeste Gud det himmelske, messianske rike. Som universets suverene Overherre var han i sin fulle rett da han gjorde dette. (Dan. 4: 35) Hvordan folk bør reagere på at Gud på denne måten viste at han er den suverene Overherre, ble billedlig vist da de 24 eldste falt på sitt åsyn og tilba ham og sa: «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge.» — Åpb. 11: 16, 17.

18. Hvordan reagerte de verdslige nasjoner, og hvordan var dette blitt forutsagt av de 24 eldste?

¹⁸ Men hvordan reagerte de verdslige nasjoner? De var altfor opptatt av å utkjempe sin første verdenskrig om verdensherredømmet. Fordi de prøvde å tvinge alle mennesker til å støtte dem i total krig, forfulgte de de sanne kristne, som tok standpunkt for overherredømmet til Herren Gud og hans Salvede, Kristus. Det var nettopp dette som var blitt forutsagt av de 24 eldste: «Og hedningene er blitt vrede, og din vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åpb. 11: 18.

19. a) Hvilke spørsmål bør vi nå stille oss selv med hensyn til vårt syn på Jehovas overherredømme? b) Hva vil det føre til å stille seg på nasjonenes side?

¹⁹ Fram til denne dag har de hedenske nasjoner fortsatt å være vrede på Jehovas «hellige og dem som frykter [hans] navn, de små og de store». Vi bør derfor spørre oss selv: «Hvordan er det med meg? Vil jeg følge de verdslige nasjoners eksempel? Eller vil jeg være lik de 24 eldste som er omtalt i Åpenbaringen 11: 16, 17, og takke Gud for at han har tatt sin store makt og begynt å herske som Overherre? Erkjenner jeg at herredømmet over verden har tilfalt Jehova Gud? Har jeg valgt ham som min himmelske Overherre? Lar jeg ham være Overherre i mitt liv?» Enten vil vi stå i et godt forhold til Gud, den suverene Herre, eller så vil vi stå i et dårlig forhold til ham. Enhver som stiller seg på samme side som de vrede hedningenasjonene, kommer i et dårlig forhold til universets Overherre. De som gjør det, kommer til å bli ødelagt, for det er disse nasjonene som «ødelegger jorden», og de vil til gjengjeld bli ødelagt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon. — Åpb. 16: 14, 16.

20, 21. a) Hvordan ga salmisten uttrykk for at han var et vitne for Jehova? b) Hva er den største ære som kan bli noen på jorden til del, og hvordan så Jesus på dette?

²⁰ På bakgrunn av dette spør du kanskje: «Hvis jeg lar Gud være Overherre i mitt liv, betyr da det at jeg blir et vitne for Jehova?» Som svar på dette spørsmålet kan vi henvise til salmisten, som lot Gud være Overherre i sitt liv. Han skrev under inspirasjon: «Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud; jeg setter min lit til Herren [den suverene Herre, NW], [Jehova], for å fortelle alle dine gjerninger.» (Sl. 73: 28) Og: «Min Gud, utfri meg av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold! For du er mitt håp, Herre [suverene Herre, NW], [Jehova], min tillit fra min ungdom av. Jeg vil framføre Herrens, [Jehovas] veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.» — Sl. 71: 4, 5, 16.

²¹ Vi spør derfor: Vil en som i vår tid setter sin lit til den suverene Herre, Jehova, gjøre noe annet enn salmisten, som sa at han ville «fortelle alle [Guds] gjerninger»? Vil en som i vår tid er blitt utfridd «av den ugudeliges hånd», og som har gjort den suverene Herre, Jehova, til sitt håp, handle annerledes enn salmisten, som ’priste Jehovas rettferdighet’? Han vil naturligvis ikke skamme seg over ham som er Overherre i hans liv. Vårt store forbilde, Jesus Kristus, skammet seg ikke over sin Overherre, Jehova Gud. Han ble derfor et vitne for Jehova, og han ble følgelig kalt «det troverdige vitne». Han omtaler seg selv som «det troverdige og sanndru vidne, Guds skapnings begynnelse». (Åpb. 1: 5; 3: 14, LB) De som virkelig blir hans etterfølgere, må likeledes bli vitner for hans Far, Jehova. Ingen på jorden kan bli noen større ære til del enn det å være et vitne for Jehova.

22. Hva må vi regne med når vi gjør Jehova til Overherre i vårt liv, men hva kan vi be om?

²² Når vi gjør Jehova Gud til Overherre i vårt liv, må vi regne med å bli forfulgt av dem som gjør Satan Djevelen til sin overherre ved å være «av verden», som Satan er «gud» og «fyrste» og overherre over. (2 Kor. 4: 4; Joh. 14: 30; 15: 19) Men når vi blir forfulgt, kan vi be i likhet med kong David: «Og du, [Jehova], Herre [den suverene Herre, NW], gjør vel imot meg for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du meg!» (Sl. 109: 21) «[Jehova], Israels Gud [den suverene Herre, NW], er min frelses styrke; du dekker mitt hode på rustningens dag. [Jehova], gi ikke den ugudelige hva han attrår, la ikke hans onde råd få framgang! De ville da opphøye seg.» (Sl. 140: 8, 9) «Til deg, [Jehova], Herre [den suverene Herre, NW], ser mine øyne, til deg tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! Bevar meg for fellen som de har stilt opp for meg, og for deres snarer som gjør urett!» — Sl. 141: 8, 9.

Overherre over et organisert folk

23. Hvorfor vil ikke de som velger Jehova som sin Overherre, være alene, og hvordan framgår dette av Esekiel 36: 37, 38?

²³ Hvis du nå velger Jehova Gud som din Overherre, vil du ikke være alene. Du vil tilhøre hans folk. Han er ikke Overherre over en enkelt person, men over et organisert folk. Jehova brukte Israels folk i gammel tid som et forbilde på de åndelige israelitter, som han har samlet fra den religiøse Babylon den store nå i «endens tid». Han sier: «Så sier Herren [den suverene Herre, NW], [Jehova]: Også i dette vil jeg bønnhøre Israels hus, så jeg gjør det for dem: Jeg vil gjøre det så rikt på folk som en fårehjord; som en hellig hjord, som Jerusalems hjord på dets høytider, således skal de ødelagte byer bli fulle av menneskehjorder, og de skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esek. 36: 37, 38; Åpb. 18: 1—4; Dan. 12: 4.

24. Hvordan blir de som gjør Jehova til sin Overherre velsignet, og hvilket valg må vi treffe for å få komme inn i den nye ordning?

²⁴ Velsignet er de som i vår tid velger Jehova som Gud og gjør ham til Overherre i sitt liv. Han hersker over dem som konge i himmelen ved sin Sønn, Jesus, Messias, som han har innsatt på tronen. Når de splittende nasjonale overherredømmer i vår tid blir utslettet i den «store trengsel» og nasjonenes nåværende, usynlige overherre, Satan Djevelen, blir bundet og kastet i avgrunnen, vil Gud, den Allmektige, bevare dem som har støttet hans universelle overherredømme. (Matt. 24: 21, 22; Åpb. 7: 14, 15) Kommer så vi til å være blant dem som får overleve og komme inn i den rettferdige, nye ordning under overherredømmet til «vår Herre og hans salvede»? For å være blant dem som får overleve, må vi nå treffe et forstandig valg. Vi må velge Jehova som Overherre i vårt liv. — Åpb. 11: 15.

[Fotnote]

[Bilde på side 110]

De som velger Jehova som Overherre, er lik slike gudfryktige troens menn som Jesus, Abraham og David