Kapittel 10

En pakt om et rike blir inngått med David

 1. Hvilken tidsperiode blir avmerket i 1 Kongebok 6: 1, og hvorfor er dette en passende tidsangivelse?

GUD fastsetter sine egne tidsperioder i forbindelse med sin «evige hensikt». Én av disse tidsperioder blir omtalt i 1 Kongebok, kapittel 6, vers 1, hvor det står: «I det fire hundre og åttiende år etter Israels barns utgang av Egypts land, i måneden siv — det er den annen måned — i det fjerde år etter at Salomo var blitt konge over Israel, begynte han å bygge huset for [Jehova].» Dette var en passende tidsangivelse, ettersom den omtalte tidsperioden strakte seg fra israelittenes utfrielse av Egypt — som ble etterfulgt av at arbeidet på tabernaklet i ørkenen ble påbegynt — og fram til det tidspunkt da kong Salomo, Davids sønn, begynte å bygge på templet i Jerusalem. Denne tidsperioden strakte seg fra den 15. nisan i 1513 f. Kr. til den 1. siv (eller ijar) i 1034 f. Kr. — 4 Mosebok 33: 1—4; 1 Kongebok 6: 37.

 2, 3. a) Hvorfor måtte israelittene vandre så lenge omkring i Sinai ørken? b) Hvor lang tid tok det israelittene å underlegge seg det lovte land, og hvordan ble de deretter styrt i noen hundre år?

² Det hadde naturligvis skjedd mye i løpet av disse nesten 500 årene. Ettersom israelittene viste at de manglet tro på at de ved Guds hjelp kunne underlegge seg de nasjoner som bodde i det lovte land, måtte de vandre omkring i Sinai ørken i nesten 40 år. I løpet av den tiden døde de eldre israelitter som i det annet år etter utgangen av Egypt hadde nektet å dra inn i det lovte land under Guds ledelse. (4 Mosebok 13: 1 til 14: 38) Ved slutten av de 40 år førte Gud dem på mirakuløs måte over Jordan-elven og inn i det lovte land, Kana’ans land.

³ I en årrekke måtte israelittene under ledelse av Josva, Moses’ etterfølger, føre krig for å underlegge seg landet. Ifølge det den trofaste Kaleb, Jefunnes sønn, av Juda stamme, sa da israelittene hadde erobret landet og det ble utskiftet til Israels forskjellige slekter, tok det israelittene seks år å underlegge seg landet og drive ut dets innbyggere. (Josva 14: 1—10) I de århundrer som fulgte, ga Gud dem en rekke dommere, inntil styreformen ble forandret på profeten Samuels tid. En jødisk kronolog som levde for 1900 år siden, viste ganske kort hvor lang denne tidsperioden var. En sabbat da han talte i en synagoge i Antiokia i Pisidia i Lilleasia, sa han:

 4, 5. a) Hvilken tidsperiode i Israels historie før dommertiden har en jødisk kronolog omtalt? b) Med hvilken begivenhet begynte denne tidsperioden, og med hvilken begivenhet endte den?

⁴ «Israelittiske menn og I som frykter Gud! Hør: Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre fedre, og han lot folket vokse seg stort under utlendigheten i Egypt, og med løftet arm førte han dem ut derfra, og omkring førti år bar han dem på faderarm i ørkenen, og han utryddet sju folkeslag i Kana’ans land og skiftet deres land ut til arv for dem, i omkring fire hundre og femti år [alt dette tok omkring fire hundre og femti år, NTM]. Siden ga han dem dommere inntil profeten Samuel. Og deretter krevde de en konge, og Gud ga dem Saul, Kis’ sønn, en mann av Benjamins stamme, i førti år.» — Apostlenes gjerninger 13: 14—21.

⁵ Landet ble fordelt mellom Kaleb og de øvrige israelittene ved loddkastning i 1467 f. Kr. Hvis vi teller «omkring fire hundre og femti år» bakover, kommer vi til året 1918 f. Kr. Det var det året Isak, Abrahams sønn med Sara, ble født og ble utvalgt av Gud i stedet for Ismael, Abrahams eldste sønn, som han hadde fått med Saras egyptiske trellkvinne, Hagar. Med en svoren ed hadde Gud overfor Isak bekreftet den pakt han hadde inngått med Abraham om å la hans etterkommere få Kana’ans land, og nå, etter denne perioden på 450 år, fordelte han det lovte land blant Isaks etterkommere. Han holdt seg trofast til sin «evige hensikt›, som går ut på at hele menneskeheten skal bli velsignet.

 6. a) Hvordan viste dommeren Gideon sin lojalitet overfor Guds overherredømme? b) Hvordan gikk det Gideons sønn Abimelek som konge?

⁶ I dommertiden, da det var i alt 15 dommere, hvorav Josva var den første og Samuel den siste, forsøkte israelittene å overtale den sjette dommeren, Gideon, en sønn av Joas, som tilhørte Manasse stamme, til å opprette et dynasti av herskere i sin slekt i stedet for å la Jehova Gud være deres konge. Men Gideon var lojal mot Israels suverene Hersker og avslo tilbudet idet han sa: «Jeg vil ikke herske over eder, og min sønn skal ikke herske over eder; [Jehova] skal herske over eder.» (Dommerne 8: 22, 23) Men en av Gideons mange sønner, Abimelek, (navnet betyr «min far er konge»), fikk Sikems borgere til å gjøre ham til deres konge. Gud felte derfor en ugunstig dom over ham, og etter at han hadde regjert i tre år, ble han drept av en kvinne under et slag. — Dommerne 9: 1—57.

EN KONGE OVER HELE ISRAEL

 7. Hvordan gikk det til at Israel fikk en jordisk konge som var utvalgt av Gud, og hvor lenge regjerte han?

⁷ Da den 15. dommeren, profeten Samuel, var blitt gammel kom Israels eldste til ham med denne anmodningen: «Sett nå en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har!» Samuel oppfattet dette slik at de forkastet ham som Guds utnevnte dommer, men Jehova sa til ham: «Lyd folket i alt hva de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» Gud sa til Samuel at han skulle advare israelittene om alle de vanskeligheter de ville bli stilt overfor hvis de fikk en synlig, jordisk konge, men de foretrakk likevel en slik konge. Ettersom Gud var den suverene Herre over Israel, var det han som utvalgte den mann som skulle være Israels første konge. Han sendte Samuel av sted for å salve Saul, Kis’ sønn, av Benjamins stamme, til konge. I 1117 f. Kr. ble Saul innsatt som konge i byen Mispa. «Da jublet alt folket og ropte: Kongen leve!» Saul regjerte i 40 år. — 1 Samuel 8: 1 til 10: 25; Apostlenes gjerninger 13: 21.a

 8. a) Hvem ble født i Betlehem i Sauls 11. regjeringsår? b) Hva profeterte Mika om Betlehem?

⁸ I Sauls 11. regjeringsår skjedde det noe i byen Betlehem i Juda stammes område som tilsynelatende var av liten betydning. Betlehemitten Isai ble far til sin åttende sønn, og han kalte ham David. Hverken kong Saul eller noen annen i Israel ante at dette nyfødte barnet en dag skulle oppnå så stor ære og berømmelse at dets fødested, Betlehem, skulle bli kalt «Davids stad». På det tidspunkt var det ingen som visste at det omkring 300 år senere ville bli profetert følgende om denne «Davids stad»: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blant Judas tusener! Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum, fra evighets [urtids, UGT] dager.» (Mika 5: 1) Jødenes religiøse ledere i det første århundre før vår tidsregning forsto at denne profetien siktet til Messias. Guds kvinnes «ætt» skulle altså bli født i Betlehem.

 9. Hva lot Gud Samuel si til Saul om kongedømmet på grunn av Sauls formastelige handling, og hvem ville Gud velge til å sitte på tronen?

⁹ Før dette, etter en regjeringstid på bare to år, viste kong Saul at han manglet tro, og handlet formastelig og på en overilt måte i sitt embete. «Da sa Samuel til Saul: Du har båret deg dårlig at, du har ikke holdt det bud som [Jehova] din Gud ga deg; ellers hadde [Jehova] nå stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid. Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt; [Jehova] har søkt seg ut [vil visselig finne seg, NW] en mann etter sitt hjerte, og ham har [Jehova] utsett til fyrste over sitt folk; for du har ikke holdt hva [Jehova] bød deg.» (1 Samuel 13: 1—14) Denne «mann etter [Guds] hjerte» var ennå ikke født, for disse ordene ble uttalt flere år før David ble født i Betlehem. Dette viste klart og tydelig at den høyeste Gud ville gjøre bruk av sin makt og rett og selv utvelge en israelitt som skulle etterfølge kong Saul. Det valg han traff, ville være i harmoni med hans «evige hensikt» i forbindelse med Messias.

10, 11. a) Hvordan ble David utpekt til å være Israels framtidige konge? b) Hva var det som gjorde at Saul ble så misunnelig på David og kom til å nære et morderisk hat til ham, og hvor ble David først konge?

¹⁰ Allerede mens David som tenåring var hyrdegutt i Betlehem, utpekte Gud ham som mannen etter sitt hjerte. Selv om David ikke var Isais førstefødte, men bare hans åttende sønn sendte Gud Samuel til Betlehem for å salve ham til å være Israels framtidige konge.

¹¹ David trådte fram i rampelyset da han som den eneste i hele Israel meldte seg for å gå imot filisterkjempen Goliat på slagmarken og deretter rammet ham i pannen med en stein fra sin slynge, slik at han døde. (1 Samuel 16: 1 til 17: 58) David ble opptatt i kong Sauls hær, og han ble mer populær blant folket enn kongen var. Dette gjorde Saul meget misunnelig, og han forsøkte å drepe David og på den måten forhindre at han fortrengte en av hans egne sønner fra Israels trone. Sauls kongedømme endte til slutt med at Saul ble dødelig såret i et slag og deretter styrtet seg i sitt sverd for å framskynde sin død. Hans sønn Isboset ble utropt til konge av dem som holdt seg til Sauls hus, men bare over 11 av Israels stammer. Mennene i Juda stamme salvet David til konge over seg i Hebron i Juda stammes område. Det var i år 1077 f. Kr. — 2 Samuel 2: 1—11; Apostlenes gjerninger 13: 21, 22.

12. Når og hvordan ble David gjort til konge over hele Israel, og hvilket spørsmål oppstår nå med hensyn til ’kongespiret’ og ’herskerstaven’?

¹² Sauls sønn Isboset ble muligens sittende på Israels trone i sju år og seks måneder, for så å bli snikmyrdet av noen av sine undersåtter. (2 Samuel 2: 11 til 4: 8) Alle stammene anerkjente nå David som Jehovas salvede og salvet David til konge over hele Israel i Hebron. Dette var i år 1070 f. Kr. (2 Samuel 4: 9 til 5: 5) I samsvar med den profeti som Jakob kom med på sitt dødsleie, og som står nedtegnet i 1 Mosebok 49: 10, hadde således Juda stamme nå fått ’kongespiret’ og ’herskerstaven’. I hvilken forstand ville så disse symbolene på kongeverdigheten ’ikke vike fra Juda’ inntil Silo kom?

13. Hvordan kan det sies at David virkelig var en ’salvet’, og hvem var han et profetisk forbilde på?

¹³ Ettersom David var blitt salvet til konge tre ganger, kunne han med rette kalles en ’salvet’ eller «messias» (hebraisk: ma·shiʹahh), slik som i 2 Samuel 19: 21, 22; 22: 51; 23: 1. David ble i særlig grad brukt som et profetisk forbilde på den fremste Messias, Guds himmelske kvinnes «ætt». (Se Esekiel 34: 23.) Ja, det behaget Jehova å utvelge Davids slektslinje som den slektslinje den lovte Messias i forbindelse med hans «evige hensikt» skulle bli født i. Hvordan gikk det til?

14. Hvilken by gjorde David til hovedstad for hele Israel, og hva førte han inn i denne byen?

¹⁴ Kort tid etter at David var blitt salvet til konge over det gjenforente Israel i 1070 f. Kr., erobret han byen Jebus fra jebusittene og kalte den Jerusalem. Han gjorde denne høytliggende byen til sitt regjeringssete og til landets hovedstad, ettersom den hadde en mer sentral beliggenhet enn Hebron. Den lå nemlig på grensen mellom Juda område og Benjamins område. (Dommerne 1: 21; 2 Samuel 5: 6—10; 1 Krønikebok 11: 4—9) Ikke lang tid etter dette begynte kong David å vende sin oppmerksomhet mot Jehovas hellige ark. Den hadde i årtier fått stå et annet sted enn i det Aller-helligste i sammenkomstens telt i Silo i Efra’ims område. (1 Samuel 1: 24; 4: 3—18; 6: 1 til 7: 2) David mente at arken burde være i hovedstaden. Han sørget derfor for at den ble ført opp til Jerusalem, og han plasserte den i et telt i nærheten av sitt kongelige palass. — 2 Samuel 6: 1—19.

15. Hvilken pakt inngikk Jehova nå med David, og hva viste han derved sin verdsettelse av?

¹⁵ David begynte imidlertid å føle seg skamfull over at han, som bare var en jordisk konge, bodde i et palass, mens arken, som tilhørte Jehova, Israels sanne Gud og virkelige konge, sto i et ringe telt. For å rette på dette forholdet ønsket David å bygge et verdig hus, et tempel, for den høyeste Gud og universets Overherre. Men Jehova ønsket ikke at David skulle bygge et slikt tempel. Gjennom sin profet Natan fortalte han David at en av Davids sønner, en fredelig konge, skulle få det privilegium å bygge et tempel i Jerusalem. Som et uttrykk for sin verdsettelse av Davids oppriktige hengivenhet for den rene tilbedelse gjorde så Jehova noe vidunderlig for denne mannen, som var ’etter hans hjerte’. På eget initiativ inngikk han en pakt med David om et evig rike. Han sa:

«Nå forkynner [Jehova] deg at [Jehova] vil bygge deg et hus. Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for deg. Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» — 2 Samuel 7: 1—16; 1 Krønikebok 17: 1—15.

16. Hva sa David deretter i en takkebønn til Jehova?

¹⁶ David ba en takkebønn og avsluttet med ordene:

«Og nå, Herre, [Jehova], du er Gud, og dine ord skal bli sannhet og du har lovt din tjener denne lykke. Så la det nå behage deg å velsigne din tjeners hus, så det må bli stående for ditt åsyn til evig tid! For du, Herre, [Jehova], har talt, og for din velsignelses skyld skal din tjeners hus bli velsignet i all evighet.» — 2 Samuel 7: 18—29; 1 Krønikebok 17: 16—27.

17. Ved hva bekreftet Gud også denne pakten?

¹⁷ Dette paktsløftet til David ble bekreftet med Guds ed:

«[Jehova] har svoret David en sann ed som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone, dersom dine barn holder min pakt og mine vitnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for alltid sitte på din trone.» — Salme 132: 11, 12.

«Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager. . . . jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hva som gikk ut fra mine lepper. Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn.» — Salme 89: 29—37. Se også Jeremias 33: 20, 21.

18. Hvilket større rike skulle ifølge Esaias’ profeti Davids rike danne grunnlaget for?

¹⁸ Ifølge denne pakten med kong David skulle Davids rike danne grunnlaget for den større Messias’ kommende rike. Det var derfor profeten Esaias flere hundre år senere ble inspirert til å profetere: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid; [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» — Esaias 9: 6, 7.

19. Hvilken by skulle ifølge Mikas profeti dette «barn» bli født i?

¹⁹ Ifølge profetien i Mika 5: 1 skulle dette messianske barn, denne kongesønn, bli født i Betlehem i Efrata i Juda stammes område. Et av kjennetegnene på den sanne Messias, Guds billedlige kvinnes «ætt», var at han skulle være født på dette stedet. Det var byen Betlehem, ikke den kongelige byen Jerusalem, som var kong Davids, hans forfaders, fødested, og som derfor ble kalt «Davids stad».

DAVIDS DYNASTI

20. Hvor lenge hersket Davids dynasti, og hvor lenge hadde israelittene konger?

²⁰ Som en oppfyllelse av denne pakten om Riket med David kom det til å sitte en rekke konger som alle tilhørte kong Davids slekt, på tronen i Jerusalem. Regnet fra år 1070 f. Kr., da David ble konge i Jerusalem, varte dette kongedømme med en kongerekke som tilhørte Davids slektslinje, og som regjerte i Jerusalem, i 463 år, fram til år 607 f. Kr. Det vil si at Israels folk — regnet fra år 1117 f. Kr., da profeten Samuel salvet Saul til konge over Israel — hadde synlige, jordiske konger i 510 år. Jehova var imidlertid folkets usynlige konge.

21. Fór David opp til himmelen da han døde? Hvem ville ifølge Davids profeti bli oppfordret til å sette seg ved Guds høyre hånd?

²¹ Ettersom David som konge representerte Jehova Gud, som hadde utvalgt ham og salvet ham til konge over Israel, satt han på «[Jehovas] trone» i Jerusalem. (1 Krønikebok 29: 23) Men han satt ikke ved Jehovas høyre hånd, for Jehovas egen trone er i himmelen. (Esaias 66: 1) Ved sin død i år 1037 f. Kr. steg David ikke opp til de åndelige himler for å sette seg ved Jehovas høyre hånd der. Han ble ikke oppfordret til å gjøre det. Nei, han ble begravd, og fram til det første århundre av vår tidsregning kunne israelittene lokalisere og utpeke hans grav. David selv ble i stedet inspirert av Gud til å profetere (i Salme 110: 1—4) om at det var hans messianske etterkommer, den som skulle være konge og prest i likhet med Melkisedek, som ville bli oppfordret av Jehova til å sette seg ved hans høyre hånd i himmelen.

22. Hvordan gikk det med Salomo og de fleste av hans etterfølgere på tronen, og siden når har Jerusalem ikke hatt en konge av Davids slektslinje på tronen?

²² David ble etterfulgt av sin unge sønn Salomo på «[Jehovas] trone» i Jerusalem. I samsvar med Guds løfte fikk Salomo det privilegium å bygge templet på Moria berg i Jerusalem, og han fullførte det i år 1027 f. Kr. (1 Kongebok 6: 1—38) På sine gamle dager ble han troløs mot den Gud hvis tempel han hadde bygd. De fleste av hans etterfølgere på tronen i Jerusalem viste seg også å være troløse. Den siste av disse kongene av Davids slekt på Jerusalems trone var Sedekias. På grunn av at han gjorde opprør mot Babylons konge, som hadde gjort ham til sin skattekonge, ble han tatt til fange og ført til Babylon. Byen Jerusalem og dens prektige tempel var da blitt ødelagt og lå i ruiner. (2 Kongebok 24: 17 til 25: 21) Siden dette tragiske året, 607 f. Kr., har det ikke sittet noen konge av Davids slekt på tronen i Jerusalem.

23. Hadde pakten om Riket slått feil, eller var den blitt opphevet? Hvilken forsikring om dette ga Gud gjennom Esekiel?

²³ Betydde det at den pakt om Riket som var blitt inngått med David, hadde slått feil eller var blitt opphevet? På ingen måte! Gud ga en forsikring om at det ikke forholdt seg slik. Omkring det fjerde år før Sedekias ble avsatt og ført til Babylon, inspirerte Gud sin profet Esekiel til å si følgende til denne siste kongen på tronen i Jerusalem:

«Du dødsdømte, du ugudelige, du Israels fyrste, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang! Så sier Herren, [Jehova]: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esekiel 21: 25—27.

24. Hva skulle bli fornedret? Når skulle det motsatte skje, og hvordan?

²⁴ Forstår vi betydningen av disse ordene? Jehova ville selv omstyrte det rike som tilhørte Davids kongelige slekt i Jerusalem. Forholdene ville ikke være de samme som før. De hedenske makter, som hadde vært lave i Guds øyne, ville bli opphøyd og Jehovas utvalgte folks rike ville bli fornedret og underlagt de hedenske verdensriker. Den tidsperiode da hedningene skulle få lov til å ha verdensherredømme uten innblanding fra et forbilledlig Guds rike i Jerusalem, ville fortsette inntil han kom «hvem retten tilhører», det vil si, inntil den lovte, sanne Messias kom og den suverene Herre, Jehova, ville gi ham riket. Da skulle de hedenske verdensmakter ikke lenger beherske jorden. Det messianske rike ville overta verdensherredømmet. På den måten ville Davids rike bli et evig rike, en evig regjering, i samsvar med den pakt som var blitt inngått med ham. Hans trone ville stå til evig tid!

25. Hvilke pakter og hvilken hensikt sto fremdeles ved makt, til tross for at Jerusalem ble ødelagt i år 607 f. Kr.?

²⁵ Selv om Davids trone ikke er blitt gjenreist i Jerusalem i Midtøsten, er således ikke alt håp ute for den som setter sin lit til den lovte Messias, Guds himmelske kvinnes «ætt». Om høsten i år 607 f. Kr. lå byen Jerusalem og dens tempel riktignok i ruiner. Den nærliggende byen Betlehem, «Davids stad», var også blitt lagt i ruiner av de babyloniske erobrere. Men lovpakten, som var blitt inngått med Israel ved Sinai berg i Arabia, sto fortsatt ved makt. Den pakt om et evig rike som var blitt inngått med David, sto også ved makt. Guds «evige hensikt» i forbindelse med Messias sto fremdeles ved makt. Den pakt om et rike som Gud hadde inngått, ville ikke slå feil. Det ville heller ikke hans hensikt gjøre!

[Fotnote]