Fasthet og urokkelighet under verdensomskiftelsen
«Når vi ser at vi skal få et rike som ikke kan rystes, så la oss fortsette å ha ufortjent godhet, forat vi derved på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og redsel.» — Hebreerne 12: 28, NW.
1. Hvilken tid ble Salme 46: 2 skrevet for? Hvem må rette seg etter disse ordene?
GUD er vår tilflukt og styrke, en meget nærværende hjelp i trengsel.» I en alvorlig krisetid i Guds forbilledlige rike lot en hebraisk dikter disse inspirerende ordene i Salme 46: 2 (KJ) komme til uttrykk, og de ble nedskrevet og bevart nettopp med tanke på en slik krise som i dag er oppstått hos mange som venter på det virkelige Guds rike, ber om det og håper på det. Hvis du er en av dem, da må du ta disse ordene til hjerte og leve ved dem, i en fast overbevisning om at Gud er din tilflukt og din styrke.
2. Kan vi tillate oss å handle i samsvar med verdens nasjoner? Hvllke usynlige krefter gjør at vi ikke kan?
2 Du kan ikke tillate deg å handle i samsvar med denne verdens nasjoner. Husk at Satan Djevelen er «guden for denne tingenes ordning»; at «alle folkenes guder er intet», og at «det folkeslagene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud». Dette får vi vite fra de inspirerte skrifter. (2 Kor. 4: 4, NW; Salme 96: 5; 1 Kor. 10: 20, NW) Det er demonene og «demonenes hersker», Satan Djevelen, som er menneskenes usynlige torturister, undertrykkere og plageånder. Deres plan er å drive menneskene bort fra Gud og til ødeleggelse for hans hånd. Forat de hellige himmelske områder kunne bli fridd for deres skadelige innflytelse, ble det nødvendig å utkjempe en krig i himmelen etterat Guds rike ved Kristus var opprettet der i 1914. Demonene og deres hersker er blitt styrtet ned til jorden, og hva det ble forutsagt at dette ville bety for dem som bor på jorden, er også virkelig inntruffet: «Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere i stor vrede, for han vet at han har en kort tidsperiode.» (Åpb. 12: 1—12, NW) Djevelen og hans demoner har skylden for veene og uroen på jorden og havet. Det finnes ingen beskyttelse, fasthet og urokkelighet under demonene, ikke engang for deres venner, tjenere og tilbedere. De er ondskapsfulle, djevelske og ukjærlige, og de kan ikke beskytte sine tilbedere og tilhengere fra Guds rettferdige vrede. De kunne ikke gjøre det den gang han slapp løs den jordomspennende vannflommen på Noahs tid, over en verden som var full av vold. I Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», da deres verden ender, vil de heller ikke kunne beskytte nasjonene. De vil ikke engang selv kunne unngå å bli henrettet.
3. Hva er det vi skal bevise som gjør at vi ikke kan ha noen del med nasjonenes falske guder?
3 Uten at de er klar over det, utfører herskerne og deres undersåtter de planer som nasjonenes demonguder har lagt. Hvis du gjør den levende og sanne Gud til din tilflukt, kan du ikke ha noen del med demonene, de falske guder. Du må tjene den sanne Guds hensikt, og du må fortelle andre hva hans hensikt er. Nå i tiden da verden står imot ham, må du bevise at Gud er din tilflukt og din styrke ved å tro og handle i harmoni med hans vitnesbyrd: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud. Endog fra dag ble til, er jeg det, og det er ingen som redder av min hånd; jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort?» — Es. 43: 10—13.
4. Hva slags Gud har Jehova vist at han er for oss?
4 Gang på gang har Jehova vist at han er en sikker tilflukt for sine vitner på jorden. Hans øyne som ser alt, farer over jorden for å finne dem som er innvigd til ham, så han med sin kraft kan støtte dem. (2 Krøn. 16: 9) For en Gud han er! Alle falske guder må snart bøye seg i nederlag for ham i Harmageddon. «For Jehova er en stor Gud, og en stor konge over alle guder.» Det er Ham vi må frykte og ikke de totalitære angripere som er oppsatt på å erobre verden og sette sine politiske guder og former for religion i høysetet overalt. «For stor er Jehova, og storlig å prise; han må fryktes framfor alle guder.» De som gjør ham til sin tilflukt og stoler på hans styrke, gir ham æren for å være guddommelig og sier: «For du, Jehova, er den høyeste over hele jorden; du er opphøyd langt over alle guder.» (Salme 95: 3; 96: 4; 97: 9, AS) Fordi han gir sine vitner en hemmelig kraft, har de vært i stand til å tåle den mest besluttsomme og djevelske forfølgelse fra de falske guders menneskelige redskaper. Griske diktatorer som trakter etter å herske over hele verden, har straffet dem som ikke ville være med på å dyrke dem som avguder. Men da disse diktatorer falt, levde Jehovas vitner videre, og de har funnet ny kraft så de kunne fornye sitt vitnearbeid om «gudenes Gud». I dag utbryter de takknemlig: «Pris [Jehova]! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig.» — Salme 136: 1, 2.
«EN MEGET NÆRVÆRENDE HJELP»
5, 6. Hva slags bønner ber det katolske hierarki på grunn av de økende vanskeligheter? Hvorfor vil ikke Gud besvare den slags bønner?
5 Det ser ut til at det ligger i den menneskelige natur at folk, når de er hjelpeløse og i vanskeligheter, roper til sine guder for å få hjelp og utfrielse. La oss ta et eksempel. Trass i det hellige år 1950 forverret verdens vanskeligheter seg i foruroligende grad det året. I sitt rundskriv av 6. desember oppfordret så paven i Vatikanstaten den katolske verden til å delta i en ni dagers bønn for freden. Da han fem dager senere talte til kardinalkollegiet, oppfordret han til et «felles, enig mål for alle menneskehjerter, som, med Guds hjelp, kan fjerne alle de farer som truer freden overalt i verden». (N. Y. Times, 12. des. 1950) Men det er fåfengt å be til Gud hvis bønnenes mål er i strid med hans vilje. Som Jakob 4: 2, 3 sier: «I ligger i strid og ufred. I har ikke, fordi I ikke ber; I ber og får ikke, fordi I ber ille, for å øde det i eders lyster.» Nå er det ikke Guds vilje å opprette verdensfred forat det skal bli normale forhold for nasjonene igjen. Hvis han gjenopprettet freden, ville bare nasjonene øde dens goder i sine lyster og sitt selviske begjær, og derved vise at de «elsker sine lyster høyere enn Gud».
6 Tidstabellene i Guds ord avmerker denne perioden som en tid med internasjonale vanskeligheter, da det på jorden skal være «angst blant folkeslagene, som ikke ser noen utveg på grunn av det brusende hav og dets opprør, mens mennesker besvimer av frykt og på grunn av de ting de venter skal komme over den bebodde jord». For kristenheten skulle det være en tid da «vi venter på fred, og det kommer intet godt, på lægedoms tid [ved hjelp av hellige år osv.], og se, det kommer forferdelse.» (Luk. 21: 25, 26, NW; Jer. 8: 15) Dette er ikke Guds tid til å skape fred for denne verdens nasjoner. De anstrengelser paven og hans hierarki gjør seg for å prøve seg og agere meglingsmann mellom den kommunistiske blokk og den demokratiske blokk, vil derfor vise seg å være fruktesløse. Hverken katolikker eller protestanter bør vente at det skal komme hjelp fra Gud gjennom dem.
7. Hva betyr det da å gjøre Gud til vår tilflukt og vår styrke i trengsel?
7 At vi gjør Gud til vår tilflukt og stoler på hans styrke, betyr at vi må ta imot den trengsel hans ord på forhånd har advart oss om, og at vi, mens denne trengsel raser omkring oss og mot oss, ser hen til ham som «en meget nærværende hjelp» for oss. Dette uttrykket er i den opprinnelige hebraiske bibel av en slik art at oversetterne gjengir det på forskjellige måter: «En hjelp i trengsler, funnet såre stor.» (Den norske overs.) «En velprøvd hjelp i trengsel.» (AT) «Vi skal finne ham meget nær.» (Mo) «En hjelp i nød, snart funnet.» (Ro) «En hjelp i nød, som meget gjerne lar seg finne.» — Ro. Salmer.
8, 9. Hvordan viste Gud seg å være en «meget nærværende hjelp» for Israel?
8 Ja, av Guds sanne folk har han latt seg bli funnet som en meget stor hjelp i trengsel. På kong Josafats tid marsjerte engang de samlede styrker fra folkene i Moab, Ammon og Se’ir-fjellet mot Jerusalem for å gå til angrep på den. Guds tillitsfulle folk påkalte ham i hans tempel i denne byen. For sitt eget navns skyld viste han så at han meget gjerne lot seg bli funnet som deres hjelper. Før de overmektige fiendtlige styrker i det hele tatt var kommet fram til den hellige by, forårsaket Jehova Gud at de ble ødelagt. Det var ikke nødvendig for hans folk å kjempe i dette slaget. De bare lovsang ham og var tilskuere til «hvorledes [Jehova] frelser eder». De onde angriperne slaktet hverandre ned innbyrdes i så stort antall at israelittene brukte tre dager på å samle inn byttet fra de døde kroppene deres. — 2 Krøn. 20: 1—30.
9 Kong Asa fant også at Jehova Gud var beredt til å hjelpe i trengsel da hans styrker sto overfor en etiopisk hær på en million mann og tre hundre stridsvogner. Etiopernes øverstkommanderende het Serah. Kong Asa ropte: «Jehova, det er ingen annen enn du som kan hjelpe, mellom den mektige og ham som ingen styrke har; hjelp oss, Jehova vår Gud; for vi stoler på deg, og i ditt navn er vi gått imot denne store mengde. Jehova, du er vår Gud; la ikke mennesker seire over deg.» Gud besvarte denne berettigede bønn ved å gi den hjelp som trengtes, og israelittene greidde å jage den overmektige fienden på flukt, og ikke en eneste av dem reddet livet. Profeten Asarja viste hva som var hemmeligheten ved denne befrielsen: «Jehova er med dere når dere er med ham; og hvis dere søker ham, skal han bli funnet av dere.» (2 Krøn. 14: 9 til 15: 2, AS) I kong Esekias’ dager var det så at kong Sankerib, som var i ferd med å bygge opp det assyriske verdensrike, truet Jerusalem med sine styrker. De hånte dets Gud Jehova, og forlangte en betingelsesløs kapitulasjon. Inne fra Jerusalem sendte profeten Esaias tilbake et kompromissløst budskap, og kong Esekias og hele byen tok tilflukt under Jehovas usynlige beskyttelse og styrke. Samme natt ble den skrytende assyrers hær berøvet sin slagkraft da Jehovas engel med ett slag felte 185 000 krigere. Morgenen etter dro kong Sankerib tilbake til Assyria, der han til slutt ble snikmyrdet. Tenk på hvor snart og hvor gjerne Jehova Gud lot seg bli funnet da situasjonen var mest kritisk, og hvordan han viste seg å være en hjelp i trengsel! — Es. 37: 14—38.
GRUNN TIL FRYKTLØSHET
10. Hva må vi derfor ikke glemme når vi nå står overfor meget prøvende år?
10 Den lærdom disse eksempler på guddommelig hjelp gir, burde ikke være spilt på oss. De ble nedskrevet til gagn for Guds folk nå «som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til». (1 Kor. 10: 11, NW) Når vi regner fra slutten på «de fastsatte tider for folkeslagene» i 1914, befinner vi oss nå 37 år inne i «endens tid» for denne verden. (Luk. 21: 24, NW; Dan. 12: 4) I disse kritiske årene har Jehovas vitner søkt tilflukt og styrke i ham, og for sitt eget vedkommende kan de bekjenne at han er en «velprøvd hjelp i trengsel». Hadde det ikke vært for det, ville de ikke ha eksistert i dag, og da ville de heller ikke øke i antall. Men de år vi går i møte, er de mest alvorlige og prøvende år i denne «endens tid». Den endelige kamp, Harmageddon, nærmer seg. La oss derfor ikke glemme at Jehova Gud ikke forandrer seg noe mer enn hans ord gjør det. (Mal. 3: 6) Hans styrke blir lagt for dagen midt i vår svakhet. Det er ingen framtidige vanskeligheter som kan bli så alvorlige at han ikke kan hjelpe oss gjennom dem, hvis vi tillitsfullt holder fast på ham som vår tilflukt og ikke ser hen til denne verden for å få hjelp ved å gå på akkord med verden, som er Guds fiende. Hvorfor skulle Jehovas vitner bry seg om at hele verden står imot dem, mistror deres vitnesbyrd og hater og forfølger dem? Hele verden sto jo også imot Noah og de syv som gikk inn i arken sammen med ham og gjorde Jehova til sin tilflukt og sin styrke. Men da Gud slapp løs naturkreftene, gikk den verden av ugudelige under i ødeleggelse, mens Noah og de som var med ham i arken, overlevde vannflommen.
11. Hva bør vi nå ha tro på, for å gjøre ordene i Salme 46: 3, 4 til våre egne?
11 Ved siden av at vi blir styrket av det som står i Guds ord, blir vi også styrket av de erfaringer vi selv har hatt i den senere tid. Derfor skulle vi nå ha en slik tro på vår guddommelige tilflukt at vi kan ta i vår munn det salmisten dernest sier, og virkelig mene det: «Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte, om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.» — Salme 46: 3, 4.
12, 13. Hvordan kunne salmistens ord her forstås hvis han brukte figurlig tale?
12 Her behøver vi ikke nødvendigvis gå ut fra at salmisten bruker figurlig tale, og mener jord, fjell, hav og bølger i en symbolsk betydning. Det er naturligvis riktig at den symbolske jord i dag omskiftes som etter et politisk jordskjelv, og at de fryktelige drønn fra den ene jordrystelsen etter den andre gir gjenlyd over landet, mens de ledsages av redselsfulle hyl fra mennesker og hunder. Politiske styreformer, som før virket som gamle fjell som ruvet over jorden og holdt den i likevekt, er blitt rystet i sine grunnvoller og har styrtet sammen midt i det menneskehav som nå er i opprør mot gamle, anerkjente politiske, økonomiske og religiøse systemer og ideologier. Verdens såkalte «fargede raser» har reist seg, og er blitt brakt i uro av de revolusjonære læresetningers vind og av jordskjelv på havbunnen. Den frykt for «den gule fare» som det allerede ble gitt uttrykk for i forrige århundre, blir nå gjenopplivet. Særlig i lys av den taktikk de gule raser benytter seg av på krigsskueplassen i Korea. De benytter seg av det de kaller jen hai eller «menneskehavet», ved at de slipper løs en flodbølge av mennesker fra sitt reservoar på hundrer av millioner mennesker. Ved ren overmakt i antall og styrke skyller de nedover og feier vekk alle militære hindringer og barrierer, uten å bry seg om de billige menneskeliv de ofrer. «Ve!» sier Guds profet. «Det bruser av mange folk! Det bruser som havet. Det larmer av folkeslag! Det larmer som mektige vann larmer. Ja, det larmer av folkeslag som mange vann larmer.» — Es. 17: 12, 13.
13 Mens dette menneskehav bruser, pisket opp av frykt, nag og gamle uoverensstemmelser, og mens vannene skummer og skyller opp mudder og skitt, skjelver de politiske fjell som ennå er tilbake, og de treffer tiltak for å sikre sin fasthet og urokkelighet. Ja, selv Vatikanstaten, som påstår at den er grunnlagt på Peter og har ham som sin klippe, føler seg ikke lenger så stø eller sikker på sin urokkelighet. Den spekulerer på flukt, ikke til Jehova Gud som en tilflukt og et ly, men til de stater som har den sterkeste kjødelige arm og som er væpnet til tennene. For verdslige mennesker er det forferdelig å se hvordan det opprørte, lidenskapelige menneskehav stadig stiger. Mange som ikke lenger ser noe fast og stabilt i det menneskelige samfunn, gir opp i håpløshet og lar seg sluke av den stigende flommen.
14. Hvorfor bør ikke arvingene til Riket frykte eller være urolige midt i denne verdensomskiftelse?
14 De som har tatt sin tilflukt til Jehova Gud, behøver ikke frykte eller være urolige midt i denne rystelse og omskiftelse av verden. Vi vet at alt dette ble forutsagt i hans profetier. Det er tegnet på avslutningen på denne tingenes ordning, ja, tegnet på hans Sønn Jesu Kristi usynlige nærvær i Rikets makt og myndighet. Vi vet at hans teokratiske regjering nå er opprettet i himlene og er den eneste stabile regjering i universet og den eneste varige. Den retter nå sin makt og innflytelse mot jorden, og det er dette som får «denne verdens gud», Satan Djevelen, og hans demoner til å opphisse det menneskelige samfunn og drive hele menneskeheten fram etter en vanvittig kurs som går imot Guds rettmessige herredømme over jorden og fører til ødeleggelse for hans hånd. Men blant oss er det noen som håper å få del med Jesus Kristus i denne regjering over den nye verden med dens nye jord og nye himler. De husker hvordan Jehova rystet den bokstavelige jorden ved Sinai berg, og de sier nå tillitsfullt: «Den gang rystet hans røst jorden, men nå har han lovt og sagt: ’Ennå en gang skal jeg sette ikke bare jorden, men også himmelen i røre.’ Men uttrykket ’ennå en gang’ betegner fjernelsen av de ting som rystes som ting som er blitt lagd, forat de ting som ikke rystes, kan bli igjen. Derfor, når vi ser at vi skal få et rike som ikke kan rystes, så la oss fortsette å ha ufortjent godhet. forat vi derved på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og redsel.» — Hebr. 12: 26—28, NW.
15. Men hva hentyder virkelig Salme 46: 3, 4 til, for å vise hvor fryktløs salmisten var?
15 Hvordan det enn forholder seg med det ovennevnte, ser det iallfall ut til at Salme 46 hentyder til en virkelig katastrofe på jorden. For å understreke det han vil ha fram, sier salmisten at selv om en slik bokstavelig katastrofe skulle komme over jorden, og selv om jordens overflate skulle omskiftes i det voldsomme røre som ville bli følgen, ville han likevel ikke frykte. Det ville heller ikke være nødvendig for ham å frykte, for han er i et trygt skjul og holdes oppe av en styrke som ikke er hans egen menneskelige styrke, men som kommer fra Gud den allmektige. Hvor fri fra frykt må ikke Noah og hans familie ha følt seg da naturkatastrofen bruste og raste ved slutten av den verden som var før vannflommen! Ikke bare fordi de var skjult i den arken de hadde bygd, men fordi de stolte på at den store Jehova Gud var deres virkelige skjul. Han ville ikke skade dem med den vannflom som han ødela den ugudelige, spottende verden med. Som det var på Noahs tid, slik skal det også være i denne tiden da Menneskesønnen er usynlig nærværende i sitt rikes makt.
16. Hvorfor behøver vi ikke frykte på grunn av en slik framtidig katastrofe?
16 Mens vi nå nærmer oss Harmageddon-slaget, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», vet vi ikke hvilke naturkrefter Jehova Gud vil bruke for å omstyrte denne verden og utslette den. Sikkert er det at denne verdens politiske, militære, kommersielle og religiøse elementer kommer til å skjelve av frykt over det de får se og høre, og at de kommer til å bli ville når de forstår at de selv ikke kan unnslippe ødeleggelsen. Vi, som er under Guds rikes skjul, behøver ikke frykte. Selvfølgelig kan vi bli skremt, slik Moses ble det ved Sinai berg, men vi skal ikke ha del i verdens frykt. (Hebr. 12: 21) Vi vet at det er Gud som dirigerer de ødeleggende krefter, og vi vet hvem han retter dem mot. Det er ikke mot oss, men mot hans fiender, våre fiender. Vi har gjort ham til vår tilflukt og vårt skjul, og han vil skjerme oss så vi kan være trygge, akkurat som hans folk var i trygghet da hans ødeleggelsesengel gikk forbi alle de hjem i Egypt som var merket med påskelammets blod.
17. Hvorfor skal vi ikke da vike bort sammen med denne verden?
17 Det at han ødelegger den gamle verden, er hans ’uhørte arbeid’, det Guds verk som vi har sett fram til, ja, bedt om. Vårt håp og vår tillit er ikke feil anbrakt i noe som er skapt ved menneskers oppfinnsomhet, for vi vet at de er dømt til undergang og skal vike bort sammen med denne gamle verden. Vi har lenge vitnet og lidd i denne gamle verden, og nå skal den vike bort fra oss, fordi vi ikke er av den. Men vi skal ikke vike bort med den, for vi er av den nye rettferdighetens verden. Vi tilhører Guds teokratiske organisasjon under hans rike. Hans synlige organisasjon skal ikke vike bort, men er likså fast og urokkelig som hans rike. Derfor vil vi ikke frykte, uansett hvor sterke og voldsomme omskiftelser jordens bokstavelige ytre kan bli utsatt for ved enden på Satans verden.