å vokte hjertet ved å være nøye med hva en tilfører sinnet. (Ordspr. 4: 23) Sky underholdning som oppmuntrer til ukristen oppførsel, og la være å lese om slike ting i aviser, blad eller bøker. Istedenfor å dvele ved «romantiske» episoder bør en gi akt på det apostoliske råd: «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» Hvilken motgift er ikke dette mot romantiske dagdrømmer! — Fil. 4: 8.

Ut fra Guds Ord lærer vi at «romantiske» løse forbindelser er urette og onde, og at vi skal hate det onde. (Sl. 97: 10) Selv om en aldri omsetter romantisk fantasering eller dagdrømmeri i handling, gjør det likevel skade. Hvordan det? Ved at det nødvendigvis må svekke ens kjærlighet til og respekt for ens ektefelle, bevirke at en blir likegyldig når det gjelder å behage Skaperen i andre ting, gi en dårlig samvittighet og svekke ens nidkjærhet for rettferdigheten.

Guds Ord viser klart hva som er en forstandig handlemåte — ikke å gi etter for urette følelser og tilbøyeligheter — men å tukte seg selv, å følge rette prinsipper og å ha sin lyst i Guds lov, meditere over den og la seg lede av den. — Sl. 1: 1—6; Ordspr. 2: 1—9.

Spørsmål fra leserne

● Hva betyr det som står i Predikeren 9: 5, 6: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mer i alt det som hender under solen»? — USA.

Ved å lese sammenhengen forstår vi at Salomo, som har skrevet Predikeren, taler ut fra synet på livet slik det er nå, på jorden «under solen», vi kan si ut fra et rent menneskelig synspunkt, slik en iakttager ser på det rent objektivt. Han tar ikke her i betraktning at det er Guds hensikt å tilveiebringe en oppstandelse. Han tar for seg menneskets situasjon slik den blir beskrevet av apostelen Paulus i Romerne 8: 20: «Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet (nytteløshet, NW).» Salomo sier at «alt er tomhet», at «det samme hender den rettferdige og den ugudelige». — Pred. 1: 2; 9: 2, 3.

Dette er den situasjon som hele menneskeheten befinner seg i. Rike og fattige, store og små, gode og onde — alle dør. Apostelen Paulus uttrykte det slik: «Alle dør i Adam.» (1 Kor. 15: 22) De rettferdige er i bunn og grunn ikke noe bedre stilt enn de onde med hensyn til livslengde. Men dette benekter ikke den kjensgjerning at Gud ser annerledes på de rettferdige, og at han har tilveiebrakt et håp for dem som holder dem oppe nå og gir løfte om liv i framtiden. Apostelens uttalelse, som vi tidligere delvis har sitert, lyder: «Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet — ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder — i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.» — Rom. 8: 20, 21.

Salomo ser situasjonen fra en iakttagers synspunkt og viser at «gjennomsnittsmennesket», et verdslig menneske, vet at han kommer til å dø, akkurat som han ser at alle andre mennesker dør. Han er seg døden bevisst. Han ser også at en som er død, vet ikke noe av det som foregår rundt ham. Mennesker kan ikke gjøre noe for ham; penger betyr ingenting. Verden går videre, og i det pulserende, daglige liv kan ikke engang hans slektninger og venner lenger ta ham med i sine planer og foretagender og må følgelig til slutt glemme ham. Ikke slik å forstå at de ikke lenger husker at han var til, men han utgjør ikke lenger noen kraft og spiller ikke lenger noen rolle i deres liv. Hans personlighet blir for en stor del glemt, og neste generasjon kjenner ham faktisk ikke i det hele tatt.

En som er død, kan ikke lenger gi uttrykk for kjærlighet, hat eller ærgjerrighet. Uansett hvor stor makt, myndighet eller rikdom han hadde mens han levde, går dette over på andre hender, og han har ikke noe han skulle ha sagt. (Pred. 2: 21) Han har i all evighet ingen del mer i denne tingenes ordning, og han ville for alltid ha vært ute av bildet hvis det ikke hadde vært for Guds foranstaltning, som går ut på å skape en ny ordning og la de døde komme tilbake i en oppstandelse.

Salomo skriver derfor bare for å vise situasjonen ut fra den forutsetning at det ikke var noe mer enn denne nåværende verden. Han viser hvor tomt livet er hvis en ikke er en tilbeder av Gud. Men apostelen Paulus sa til de kristne i Tessalonika: «Vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham., — 1 Tess. 4: 13, 14.

Salomo var «forsamleren» (som er betydningen