Spørsmål fra leserne
● Hvordan betrakter Jehovas vitner mennesker som bruker stimulerende eller bedøvende midler, innbefattet narkotika, LSD og lignende? — V. K., USA.
Dette er ikke et spørsmål som det kan gis noe kategorisk svar på, ettersom folk i forskjellige deler av verden bruker mange stoffer på grunn av deres stimulerende eller beroligende virkning. Bibelen omtaler ikke alle de ting som blir brukt på denne måten i dag. Det vi derfor må gjøre, er å ta i betraktning hvilken virkning det har å ta et bestemt stoff, og så ta i betraktning hvordan denne virkningen bør betraktes av kristne i lys av de bibelske prinsipper og påbud.
Vi kan få innsikt i Bibelens syn hvis vi undersøker hva Bibelen sier om bruk av alkohol. Den sier ikke at det er galt å nyte alkoholholdige drikker, hverken når en drikker dem for å bli oppkvikket eller for å bli avslappet. Vi leser at «vin gleder menneskets hjerte». (Sl. 104: 15; Ordspr. 31: 6; Pred. 9: 7) Det er imidlertid nødvendig å utvise forsiktighet i bruken av alkoholholdige drikker, ettersom det kan være forbundet med visse farer å nyte alkohol. Guds Ord fordømmer «fyll, svir, drikk» og viser hvilke sorger de får som blir drukne og mister selvkontrollen. (1 Pet. 4: 3; Ordspr. 23: 29—35; 20: 1; Ef. 5: 18) Bibelen sier i virkeligheten at drankere, det vil si de som har for vane å drikke for meget, bør utstøtes av den kristne menighet, for de «skal [ikke] arve Guds rike». — 1 Kor. 5: 11; 6: 9, 10.
For å påvirke kroppen på en bestemt måte drikker folk noen steder alkoholfrie drikker som de lager av urter, blad eller bønner. Andre tygger bestemte frø, blad eller kvister. Hvordan virker dette på en person? Mister han kontrollen over kropp og sinn når han blir påvirket av et bestemt stoff? Er han ved sine fulle fem og bevarer han selvkontrollen når han blir stimulert eller er avslappet fordi han har tatt et slikt stoff? Hvis han bevarer selvkontrollen, må han selv avgjøre hvorvidt han fra tid til annen vil bruke et slikt stoff, men han må selvfølgelig alltid vise måtehold.
En kan bli ganske avhengig av mange stimulerende midler, til og med av dem som er mer alminnelige og anerkjent. Selv om det i seg selv ikke er galt å bruke slike svake stimulerende midler med måte, blir noen så vant til å bruke dem at de blir nervøse og irritable hvis de ikke får dem. Den enkelte må selv bestemme hva han vil gjøre i forbindelse med slike vaner, men det vil være godt å huske at kristne til enhver tid skal frambringe «åndens frukt», innbefattet kjærlighet, godhet og selvkontroll. (Gal. 5: 22, 23, NW) Hvis en finner at en har en vane som av og til gjør det vanskelig for en å gjøre dette, kan det være på sin plass å tenke over saken på ny.
Noe annet som må tas i betraktning, er at den måten noen stimulerende midler blir brukt på, gjør det lite ønskelig å bruke dem. Det er noe ordentlig griseri å tygge visse stimulerende midler, for det fører til at den som bruker dem, blir lite tiltalende, og til at ting i nærheten av ham blir svint til. En som har en slik vane, kan spørre seg selv: ’Hvordan betrakter folk her på stedet denne vanen?’ ’Bidrar denne vanen til å øke folks respekt for meg som en Guds tjener?’ Etter hvert som vi vokser fram mot åndelig modenhet, får slike spørsmål større betydning for oss, for som kristne ønsker vi ikke at «tjenesten skal bli lastet». (2 Kor. 6: 3, 4) De kristne bør ifølge Bibelen bestrebe seg på å leve opp til de krav som blir stilt til tilsynsmenn og andre tjenere i den kristne menighet. De må være «ulastelige». — 1 Tim. 3: 2, 10.
Et stadig voksende antall mennesker i vår tid bruker narkotika, slike kjemiske stoffer som LSD og andre ting for å få hallusinasjoner eller «kicks», slippe bort fra dagliglivets realiteter eller tilfredsstille et behov for sanselig nytelse. Det er umulig å forutsi hvordan en person vil reagere på slike stoffer, men ofte fører bruken av dem til at han mister selvkontrollen. Under påvirkning av slike stoffer kan en bli voldsom, ufornuftig og til og med sinnssyk. Ettersom en person som har tatt et slikt stoff, ofte ikke er i stand til å bruke sunn fornuft eller til å skjelne mellom rett og galt, kan han lett komme til å begå uanstendige, umoralske eller ulovlige handlinger, som han normalt ikke ville ha begått.
Hvilken forskjell er det mellom en person som har en voldsom, ukontrollert eller uanstendig oppførsel fordi han har drukket for mye alkohol, og en som har en lignende oppførsel fordi han er påvirket av et eller annet moderne narkotisk middel? Bibelsk sett er det ikke noen forskjell i det hele tatt! (Rom. 13: 13) Hvis en person med overlegg fortsetter å handle på en slik måte at han mister selvkontrollen eller blir sinnsforvirret, slik at han ikke vet hva han gjør, eller hvorfor han gjør det, er han ikke noe bedre enn en dranker. Han har gått så langt at han handler på samme måte som en som er drukken, og han bør derfor behandles på samme måte som en dranker, som en som har mistet selvkontrollen.
Hvis en person som har ført et slikt tøylesløst liv, oppriktig ønsker å bringe sitt liv i samsvar med det Bibelen sier, og bli en kristen, vil Jehovas vitner med glede hjelpe ham, og de vil holde fram for ham de vidunderlige velsignelser de som lever opp til Guds krav, kan få del i nå og i framtiden. Jesus forkynte for alle slags syndere og hjalp dem. (Luk. 7: 34—47) Han tok imidlertid ikke del i ubibelske handlinger.
Hva så hvis noen i den kristne menighet mistet herredømmet over seg selv fordi han hadde nytt alkohol eller tatt et annet stimulerende middel? Noe slikt forekommer meget sjelden. I et slikt tilfelle kunne en gi denne personen kjærlig hjelp, slik at han igjen kunne begynne å gå på den rette vei, den vei som Gud godkjenner. (Gal. 6: 1) Men hvis noen skulle få dette for vane og dermed føre skam over seg selv, sin familie og menigheten, måtte han utstøtes av den kristne menighet, slik at den moralske renhet blant Guds folk kunne bli bevart. — 1 Kor. 5: 11—13.
Hvordan bør så en som får medisinsk behandling, stille seg hvis det blir foreslått at han skal få et narkotisk middel for at han skal få sove, eller for at hans smerter skal bli lindret? Den som står overfor en slik situasjon, må selv avgjøre det. Han tar ikke et narkotisk middel for å oppnå sanselig tilfredsstillelse eller spenning. Han vil kanskje miste bevisstheten, men ikke på samme måte som en som har drukket så mye at han har mistet selvkontrollen og er blitt døddrukken. I dette tilfellet skjer det under forsvarlig tilsyn og på grunn av et alvorlig fysisk problem som synes å berettige et slikt ekstremt tiltak.
En bør imidlertid være oppmerksom på de farer som er forbundet med bruk av vanedannende medikamenter. Det ville i sannhet være uforstandig å gå med på at en i lengre tid fikk et middel som en kunne bli avhengig av, hvis dette ikke var nødvendig. Selv om en lege anbefaler at en får slik behandling, bør en spørre seg selv om en er forberedt på å ta de alvorlige konsekvenser det får hvis en blir avhengig av et narkotisk middel. Hva vil en gjøre når det fysiske problemet er løst? Mange narkomane har forlatt sin familie og mistet all moralsk sans, og de har stjålet og til og med myrdet for å få penger til å kjøpe narkotiske midler ulovlig. En må ikke bare ta i betraktning at stadig bruk av narkotiske midler kan gjøre en moralsk fordervet, men også at det kan få en til å begå ulovlige handlinger. De kristne skal være lydige mot de foresatte øvrigheter. (1 Pet. 2: 13, 14; Rom. 13: 1) Hvordan skulle en som narkoman kunne gi keiseren det som er keiserens? Disse spørsmålene skulle understreke betydningen av at en bevarer kontrollen over kropp og sinn, slik at en kan utføre for Gud ’en hellig tjeneste med sin forstand’. — Rom. 12: 1, NW.
● Hvorfor skrev apostelen Paulus at menn ikke skulle tildekke sitt hode, men at kvinnene skulle gjøre det, når de jødiske prestene hadde noe på hodet når de tjente i templet? — L. H., USA.
Det er her tale om to forskjellige ordninger. Det var først etter at den jødiske ordning med dens prester, offer og tilbedelse i templet hadde endt, at Paulus forklarte hva som var Guds vilje i forbindelse med tildekking av hodet under den kristne ordning. (Heb. 9: 26, NW) Akkurat som Jehova hadde rett til å bestemme at det skulle brukes en ny framgangsmåte i den sanne tilbedelse, hadde han rett til å foreta en forandring med hensyn til hvem som skulle bære noe på hodet. — Dan. 4: 35.
De israelittiske prestene hadde ikke et hodeplagg fordi de selv ønsket å ha det; de hadde det fordi Gud hadde gitt befaling om det. Ypperstepresten skulle bære en spesiell hue. En liten gullplate med påskriften «Helliget [Jehova]» var festet foran på huen og ble således sittende over yppersteprestens panne. (2 Mos. 28: 4, 36—38) Underprestenes hodeplagg var noe annerledes. (2 Mos. 28: 40) I begge tilfelle skulle hodeplagget tjene som et tegn på underdanighet overfor Jehova og være «til ære og til pryd». (2 Mos. 28: 2, 40) Prestene bar således hodeplagg i lydighet mot sin Gud og Lovgiver.
Da apostelen Paulus framholdt hva som sømmet seg i den kristne menighet, viste han imidlertid at kvinner som ba eller profeterte i menigheten, hvor en mann normalt ville gjøre dette, skulle ha noe på hodet. For en mann som tjente i menigheten, ville det ikke være riktig å ha noe på hodet, for det ville vanære hans hode, Kristus. (1 Kor. 11: 3—16) Legg imidlertid merke til at det her er en forskjell. Under den jødiske ordning var det ingen kvinner som tjente som prester ved templet eller tabernaklet, og det var derfor ikke nødvendig å trekke opp et skille mellom menn og kvinner. Men i den kristne menighet kunne både menn og kvinner utføre tjeneste. Under inspirasjon framholdt Paulus derfor at en kristen kvinne under visse omstendigheter skulle «ha et undergivenhetstegn på sitt hode for englenes skyld», mens en mann, som direkte representerte Kristus, skulle være barhodet.
Både under den jødiske ordning og under den kristne ordning skulle hodeplagget tjene som et tegn på underdanighet. Kvinner som utførte tjeneste i den kristne menighet, hadde imidlertid dobbelt grunn til å tildekke sitt hode. Ved at de hadde noe på hodet, viste de billedlig ikke bare at menigheten var underlagt Kristus, men også at de respekterte mannens lederskap i Guds ordning. — 1 Kor. 11: 8, 9; Ef. 5: 21—24.