Spørsmål fra leserne

● Hvilken forbindelse er det mellom den «livspust» som er nevnt i 1. Mosebok 2: 7, og menneskets «ånd», som er nevnt andre steder i Bibelen?

Første Mosebok 2: 7 beskriver skapelsen av det første menneske, Adam, på denne måten: «Og [Jehova] Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.» En kan kort og godt uttrykke det på denne måten: Bibelen viser at da Gud ’blåste livspust inn i Adam’, gav han den kroppen han hadde dannet, både livskraft (eller ånd) og den pust eller det åndedrett som var nødvendig for å opprettholde livet.

Vi kan bedre forstå at denne slutningen må være riktig, når vi undersøker en del andre opplysninger i Bibelen i forbindelse med uttrykket «ånd».

Det hebraiske ordet som ofte oversettes med «ånd», er ruʹahh. Det kan ha en rekke betydninger, avhengig av hvordan det blir brukt, og av hvilken sammenheng det står i. I noen tilfelle betegner for eksempel ruʹahh en usynlig luftmasse i bevegelse. Derfor kan det oversettes med ’vind’. (2. Mos. 10: 13; Sak. 2: 10) Dette ordet kan også brukes om en personlig «ånd», en usynlig skapning, for eksempel en engel eller til og med Gud. (1. Kong. 22: 21, 22) Og ruʹahh kan betegne Guds usynlige, virksomme kraft (hellige ånd). Dette er tilfelle i Salme 104: 30, som nevner den ’ånd’ eller virksomme kraft som Jehova Gud bruker når han skaper.

Men i Salme 104: 29 har vi et eksempel på en annen betydning av ordet ruʹahh — livskraft. Vi leser: «Tar du [Gud] livsånden [ånden, MMM] fra dem, dør de og blir til jord igjen.» Ja, som dette og mange andre skriftsteder viser, har både mennesker og dyr en upersonlig livskraft eller ånd. Denne ånd er til stede i alle levende celler i kroppen. Bibelen viser at et menneske eller et dyr ikke kan leve uten denne livgivende ånd. — Fork. 3: 19, GN; 9: 10; Sal. 146: 4, EN.

Du har denne livsånd eller livskraft. Hvordan kan du opprettholde den? Du må blant annet spise, drikke og hvile. Men noe som mer umiddelbart er av livsviktig betydning, er at du opptar oksygen, at du puster. Hvis du holdt opp å puste i bare noen få minutter, ville du dø. Pusten er i virkeligheten det viktigste synlige bevis for at en person er i live eller har livsånd i seg. Ordene «livspust» (hebraisk: n^esjamahʹ) og «ånd» (ruʹahh) blir derfor satt i nær forbindelse med hverandre eller brukt side om side i Bibelen. Første Mosebok 7: 22 (GN) sier for eksempel om de mennesker og dyr som døde i vannflommen: «Alt det som hadde livsåndes [livskraftens, NW; ruʹahh] pust [n^esjamahʹ] i sin nese, . . . døde.» — Jevnfør Jesaja 42: 5; Job 27: 3—5.

Hva var det så som skjedde da Gud skapte Adam?

Først skapte Jehova en menneskekropp. Men den var livløs eller død. Hva trengte den for å bli levende, for å bli en levende sjel? Å blåse luft en enkelt gang inn i de døde lungene ville ikke være nok, like lite som det ville være nok å forsøke ved hjelp av kunstig åndedrett å få liv i et lik av en som har vært død i lengre tid. For at den kroppen som nettopp var blitt skapt, skulle bli levende og fortsette å være i live, måtte den få både livsgnisten eller livsånden og pusten.

Når 1. Mosebok 2: 7 sier at Jehova blåste «livspust» inn i kroppen, må det følgelig i dette tilfelle bety noe mer enn bare vanlig pust, luft som beveger seg inn i og ut av lungene. Her dreide det seg om «livspust». Ja, Gud må ha gitt Adam livsgnisten eller livets «ånd» samtidig med at han gav ham den pust som var nødvendig for å holde ham i live.

Hva skjer så når en person dør? Jo, som et resultat av det slutter han å puste. Ikke lenge etter går livsgnisten eller livskraften ut av cellene hans. Da nytter det ikke lenger å hjelpe ham med kunstig åndedrett. Forkynneren 12: 7 sier: «Støvet [kroppen] vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den.»

Det er ingen usynlig, udødelig sjel eller noe annet som bokstavelig talt går ut av kroppen og farer til himmelen og blir tatt imot av Gud. At ånden går til Gud, betyr ganske enkelt at det er opp til Gud hvorvidt den døde noensinne vil få leve igjen. Jehova er den som kan huske ham og reise ham opp igjen i en oppstandelse — lage en kropp til ham og forsyne den med livets ånd.

● Skal Jesu ord i Matteus 18: 18—20 forstås slik at himmelen er bundet av avgjørelser som blir tatt av mennesker på jorden?

Disse versene lyder: «Sannelig sier jeg til dere: Alt dere vil komme til å binde på jorden, vil være ting som er bundet i himmelen, og alt dere vil komme til å løse på jorden, vil være ting som er løst i himmelen. Sannelig sier jeg til dere igjen: Hvis to av dere på jorden blir enige om noe av betydning som de bør be om, vil det finne sted for dem på grunn av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» — Versene 18, 19 ifølge NW.

Som New World Translation (som er sitert ovenfor) og noen andre oversettelser viser, er de ting som er «bundet» eller «løst» på jorden, ting som allerede er blitt «bundet» eller «løst» i himmelen. De greske ordene som er brukt her, betyr bokstavelig talt «havende blitt bundet» og «havende blitt løst». De står i perfektum passiv. Med andre ord antyder verbets tid at handlingen allerede var blitt bestemt i himmelen. Den gjenspeiles bare av det som deretter blir bestemt på jorden av dem som ønsker å gjenspeile «visdommen ovenfra». (Jak. 3: 17, 18) Ordet «bundet» sikter til at en er blitt funnet skyldig til dom. Ordet «løst» sikter til at en er blitt funnet uskyldig.

Disse ordene av Jesus følger rett etter hans drøftelse av den framgangsmåte som bør bli fulgt hvis en Guds tjener har begått en alvorlig feil mot en av sine brødre. (Versene 15—17) Dette kunne føre til at anklagen ble tatt opp av «menigheten» ved at de ansvarlige brødre i menigheten ble bedt om å vurdere saken og avsi en dom. Hvis det viste seg at det var noe i anklagen, og at den var tilstrekkelig alvorlig, samtidig som vedkommende ikke viste anger, ville resultatet bli at han kom til å bli betraktet som «en hedning eller en toller». Han ville bli utstøtt. Alt dette ville selvsagt kreve rådslagning. Og det er disse rådslagningene Jesus siktet til i versene 18 til 20.

Fordi den hellige ånd skulle komme til Jesu disipler gjennom Jesus fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr., kunne Jesus si at «hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem». Alle som var samlet for å drøfte saken, ville måtte være våkne for Jehovas ånds ledelse. Særlig ville de måtte overveie spørsmålene nøye i lys av hans Ord. Dette innbefatter Jesu veiledning og lære. Dette skulle de gjøre for å finne ut hva som er Jehovas syn på den handlingen som det ble påstått at den anklagede hadde begått, og hva som burde gjøres hvis det kunne bevises at anklagen var sann, og den anklagede ikke angret. Det kunne selvsagt være at de som drøftet saken på en upartisk måte, fant ut at den anklagede var uskyldig, eller at bevismaterialet var utilstrekkelig.

I noen tilfelle i det første århundre virket Jehovas hellige ånd på de kristne på en mirakuløs måte når de skulle treffe domsavgjørelser. Et eksempel på dette har vi i tilfellet med Ananias og Saffira. (Apg. 5: 1—11; 1. Kor. 12: 4—11) Etter at de mirakuløse åndens gaver opphørte i og med apostlenes død, har de kristne ikke ventet å få mirakuløse tilkjennegivelser fra himmelen av hvordan en sak bør avgjøres. (1. Kor. 13: 8—13) Men vi har fortsatt det Jehovas Ord sier om rett oppførsel, og om hvordan spørsmål bør avgjøres. Vi kan faktisk finne ut hva som allerede er blitt avgjort i en sak i himmelen. Riktignok begås det til sine tider feil i domsavgjørelser på grunn av menneskelige ufullkommenheter, men dette understreker bare behovet for i enda høyere grad å være svært nøye med å følge den veiledning vi finner i Jehovas Ord, når en behandler saker, slik at en forvisser seg om at det som blir bestemt, er det som allerede er blitt bestemt i himmelen.

● Hvordan skal vi forstå uttalelsen i Markus 6: 52 om at disiplene ikke hadde «fått forstand av det som var skjedd med brødene»?

I Markus 6: 51, 52 står det: «Så steg han [Jesus] opp i båten til dem [disiplene], og vinden stilnet. Men de var helt ute av seg av forundring, for de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene, så forherdet [trege til å forstå, NW] var de.» Disiplene hadde tidligere sett at Jesus Kristus på mirakuløs måte mettet omkring 5000 menn, foruten kvinner og barn, med bare fem brød og to fisker. Det som var igjen av brødene og fiskene, ble samlet opp, og det fylte 12 kurver, noe som tydelig viste at alle de tilstedeværende var blitt mette. Dette burde ha overbevist disiplene om at Gud hadde gitt Jesus makt til å utføre mirakler. — Matt. 14: 19—21; Mark. 6: 41—44.

Da Jesus senere gikk på vannet og fikk vinden til å legge seg idet han gikk opp i båten, burde disiplene ha kunnet knytte disse miraklene sammen med den mirakuløse forøkelsen av brødene. I betraktning av at Jesus på mirakuløs måte hadde mettet store folkemengder, var det ingen grunn til å forundre seg over at han også kunne gå på vannet og få vinden til å legge seg.

Disiplene var imidlertid ennå ikke i stand til å se ett mirakel i lys av et annet. Deres hjerte kunne simpelthen ikke forstå hvilken mektig kraft Jesus Kristus hadde fått ved den hellige ånd. Den forundring de la for dagen, var karakteristisk for mennesker som ikke hadde noe grunnlag for å tro på at Guds Sønn var i stand til å gå på vannet og få vinden til å stilne av.