Tilsynsmenn i den apokalyptiske tid
«Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham.» — Åpb. 1: 1.
1. På hvilken måte lever vi i den apokalyptiske tid?
VI LEVER i den apokalyptiske tid. Det vil si, vi lever i den tid og under de forhold som på forhånd er blitt skildret for oss i den siste av Bibelens sekstiseks bøker, som kalles Apokalypsen eller Åpenbaringen.
2. Hvilken lykke er tiden nå inne til ifølge denne apokalyptiske boken?
2 Innledningen til denne apokalyptiske boken lyder: «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham forat han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje; og han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes, som har vitnet om Guds ord og Jesu, Kristi vitnesbyrd, alt det han så. Salig [lykkelig, NW] er den som leser, og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som er skrevet der; for tiden er nær.» (Åpb. 1: 1—3) Er det noen som ønsker å være lykkelig nå i denne apokalyptiske tid? Da bør han lese for seg selv eller lese høyt for andre ordene i denne profeti. Eller hvis han ikke selv foretar lesingen, bør han høre på opplesningen, og så bør han med forståelse ta vare på eller iaktta det som står skrevet i denne profetiske boken. Det er nå den rette tid til å ha denne lykke.
3. Hvem var den Johannes som omtales her, og hvem skulle han skrive til?
3 Den Johannes som omtales her, var en tjener eller en slave for Jesus Kristus. Han praler ikke med at han var en kristen slave som hadde stillingen som en av «Lammets tolv apostler». (Åpb. 21: 14) Som en tjener fikk han beskjed om å skrive til visse menigheter i det som nå er den asiatiske del av Tyrkia. Han presenterer derfor seg selv på følgende måte: «Johannes til de syv menigheter i Asia.» — Åpb. 1: 4.
4. Hvor var Johannes på det tidspunktet, og hvem skulle han spesielt skrive til?
4 Johannes var da på fangeøya Patmos, anbrakt der av den romerske keisers regjering fordi han var en trofast kristen. (Åpb. 1: 9) Øya Patmos lå om lag 200 kilometer fra sjøbyen Efesus, og følgelig ikke langt fra de seks andre byene, hvor det fantes menigheter som Johannes fikk beskjed om å skrive til. På den tiden kan Timoteus, Eunikes sønn, ha vært en alderstegen tilsynsmann i menigheten i Efesus. Johannes fikk beskjed om å skrive spesielt til tilsynsmennene.
5. Hvilken apostel var Timoteus knyttet til, og med hvilke tilsynsmenn hadde denne apostelen et spesielt avskjedsmøte?
5 I sine unge dager var Timoteus en nær medarbeider av apostelen Paulus. Paulus knyttet Timoteus’ navn til sitt eget i en rekke av sine brev som han skrev til forskjellige menigheter, for eksempel i det som ble skrevet til menigheten i Filippi i Grekenland: «Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere — til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere.» (Fil. 1: 1) Disse tilsynsmennene og menighetstjenerne var således kjent med Timoteus. På Paulus’ siste reise til Jerusalem stoppet hans skip ved sjøbyen Milet ikke langt fra Efesus. Derfra sendte Paulus bud etter tilsynsmennene i Efesus, men dengang var ikke Timoteus blant dem. De kom, alle de eldste i menigheten i Efesus. Paulus holdt en høytidelig avskjedstale for dem, som en som var en tilsynsmann over dem. Til disse tilsynsmennene sa Paulus:
6. Hva sa han til disse tilsynsmennene ifølge Apostlenes gjerninger 20: 17—28?
6 «[Jeg unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus. Men jeg vitnet inngående både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus. Og nå, . . . Jeg vet at alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket, ikke mer skal se mitt åsyn. Derfor tar jeg dere i dag til vitne på at jeg er ren for alle menneskers blod, for jeg har ikke unnlatt å fortelle hele Guds råd. Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har satt dere til tilsynsmenn over, forat dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen [Sønn].» — Ap. gj. 20: 17—28, NW; ED; Ro; Schonfield.
7. Hvor lenge hadde Paulus forkynt i Efesus, og hvem sa han det likevel var som hadde utnevnt tilsynsmennene der?
7 lover to år hadde Paulus forkynt Guds rike offentlig og fra hus til hus i Efesus, og han hadde bygd opp den kristne menighet der. Paulus sa imidlertid ikke til dens tilsynsmenn at det var han som hadde gjort dem til tilsynsmenn, eller at det var han som hadde innsatt dem i stillinger som medførte at de skulle føre tilsyn med eller overvåke menighetens anliggender. Paulus benektet at det var han som hadde myndigheten til å sette dem over hjorden av kristne får. Han sa at Guds hellige ånd hadde gjort dem til tilsynsmenn forat de skulle være hyrder for Guds menighet eller hjord. Hvordan gikk det til?
8. Hva er denne hellige ånd, og hva sa Peter om denne ånd på pinsedagen?
8 Dette betyr ikke at Guds hellige ånd er en åndeperson, den tredje person i en såkalt hellig Treenighet som består av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, tre personer i en Gud og alle tre like i makt og herlighet. Nei, det betyr ikke noe så meningsløst! Bibelen viser klart at den hellige ånd er en usynlig, virksom kraft. Den utgår fra Gud og virker direkte på hans Sønn Jesus Kristus. Gjennom Guds himmelske Sønn virker den videre på andre personer eller ting for å virkeliggjøre Guds vilje og hensikter. For eksempel, på pinsefestens dag, femti dager etterat Jesus var blitt oppreist fra de døde og ti dager etterat han hadde vendt tilbake til himmelen ble den hellige ånd utgytt over den kristne menighet i Jerusalem. Apostelen Peter forklarte det mirakel som fant sted ved å si følgende til den store skaren av undrende jøder: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Fordi han ble opphøyd til Guds høyre hånd og fikk den lovte hellige ånd fra Faderen, har han altså utgytt dette som dere ser og hører.» Kong David hadde ikke fart opp til himmelen for å utgyte denne ånden, men Jesus, Davids etterkommer og Herre, hadde gjort det. (Ap. gj. 2: 32—36, NW) Da den hellige ånd gjorde de eldste i Efesus til tilsynsmenn, handlet den ikke på egen hånd som en åndeperson som var like stor som Gud og hans Sønn Jesus.
9. Hva slags kraft er den hellige ånd, hvor har den sitt utspring, gjennom hvem virker den, og med hvilke resultater?
9 Hvis den hellige ånd ikke er en himmelsk person, men bare den usynlige, virksomme kraft fra Gud gjennom Jesus Kristus, hvordan utnevnte den da disse eldste i Efesus til å være tilsynsmenn for Guds hjord? Den hellige ånd er ikke en utøylet kraft som virker på måfå. Den er en ledet kraft. Ved utnevnelsen av tilsynsmennene i Efesus ble den sendt ut med Jehova som dens utspring. Den første formidler eller mellommann som den virket gjennom fra himmelen, var Herren Jesus ved Guds høyre hånd. På pinsedagen var dens virksomhet ledsaget av en lyd «som av et fremfarende veldig vær» og av synlige «tunger liksom av ild» som satte seg på hodet til hver av de 120 kristne disipler som den kom over, og den fylte dem og fikk dem til å tale i tungemål som de aldri hadde lært. (Ap. gj. 2: 1—16) I likhet med vinden eller i likhet med en radiostråle var Guds virksomme kraft usynlig, men virkningen var synlig og hørlig.
10. Hva ble apostlene gjort til ved åndens virksomhet på pinsedagen, og hvordan ble Saulus fra Tarsus deres medapostel?
10 Ved å fylle Peter og de andre Jesu Kristi apostler og drive dem til å lære de grunnleggende ting i den kristne tro gjorde i virkeligheten den hellige ånd disse apostlene til «grunnstener» i det nye Jerusalem og til de viktigste tilsynsmenn i den kristne menighet. (Åpb. 21: 14) Senere ble Saulus fra Tarsus omvendt til kristendommen og ble døpt og «fylt med hellig ånd». Han ble apostelen Paulus som skulle ta den troløse Judas iskariots plass. Som det står skrevet, i Salme 109: 8, angående denne troløse apostoliske tilsynsmann: «La en annen få hans embete!» (Ap. gj. 1: 20; 9: 17, 18, NW) Det var derfor meget passende at den tolvte av Lammets apostler omtalte seg selv som «Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som oppvakte ham fra de døde». — Gal. 1: 1.
Menneskelige formidlere
11. Var det noen menneskelig formidler da ånden kom over apostlene og over Kornelius, og hvordan var det i forbindelse med andre tilsynsmenn?
11 På pinsedagen og også da den italienske høvedsmann Kornelius ble omvendt over tre år senere, var det ikke noe menneske som tjente som formidler for den hellige ånds virksomhet. Herren Jesus i himmelen utgjøt den direkte over sine apostler og over Kornelius og hans medtroende. Men i tilfelle med andre tilsynsmenn har mennesker vært brukt som formidlere for den hellige ånd.
12. Hvordan ble Paulus og Barnabas sendt ut som misjonærer fra Antiokia?
12 Legg merke til Guds hellige ånds virksomhet dengang Paulus og Barnabas ble sendt ut som misjonærer fra Antiokia i Syria. Paulus og Barnabas hørte med til de fem profeter og lærere som var i menigheten der. På en eller annen måte som ikke beskrives nærmere, ble den hellige ånd brukt til å frambringe lyd, menneskelig tale, akkurat som virkningen av radiobølger på en radiomottager. «Mens de tjente Jehova offentlig og fastet, sa den hellige ånd: ’Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til’ Så fastet de og ba og la sine hender på dem og lot dem dra.» Den antiokiske menighets representanter la altså sine hender på disse to, men er det dermed nødvendigvis sagt at de ble gjort til misjonærer av de mennene som la sine hender på dem? Nei, disse menns handling var bare av underordnet betydning og viste bare at de handlet på vegne av Guds ånd da de tok ut de to misjonærene. Det faktum at de ble gjort til misjonærer av den hellige ånd, kommer tydelig fram, for Bibelen fortsetter med å si følgende om de to misjonærer: «Disse mennene, som var utsendt av den hellige ånd [ikke av mennene i Antiokia], dro følgelig ned til Seleukia, og derfra seilte de bort til Kypern. Og da de var kommet til Salamis, begynte de å forkynne Guds Ord.» — Ap. gj. 13: 1—5, NW.
13. Hvordan ble tilsynsmennene i Antiokia i Pisidia utnevnt, og hvordan ble Timoteus gjort til en tilsynsmann med myndighet til å foreta utnevnelser?
13 På denne misjonsreisen opprettet Paulus og Barnabas en rekke kristne menigheter. Menn som var eldste åndelig sett, ble gjort til tilsynsmenn over disse menighetene. Hvordan ble de det? De ble det ved den hellige ånd, men gjennom Paulus og Barnabas som formidlere. Som et bevis på dette kan vi lese om deres virksomhet i Antiokia i Pisidia: «Og de utnevnte eldste til stillinger for dem i menigheten, og under bønn og faste overga de dem til Jehova, som de var kommet til å tro på.» (Ap. gj. 14: 23, NW) Senere ble Timoteus apostelen Paulus’ medreisende og medarbeider. Etterat Timoteus var blitt fullmoden åndelig sett, ble han gjort til en tilsynsmann med myndighet til å utnevne andre modne menn til tilsynsmenn og menighetstjenere i menigheten i Efesus og andre steder. Men hva var det som bevirket at Timoteus ble en slik spesiell tilsynsmann? Det var virkningen av Guds ånd gjennom Paulus. I sine to brev til Timoteus beskriver Paulus det på denne måten: «Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg, som ble deg gitt ved profetiske ord [som måtte være ved ånden] med håndspåleggelse av de eldste.» (1 Tim. 4: 14) Noe som viser at Paulus selv var en av de fremtredende blant disse eldste, er det han videre skriver til Timoteus: «Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse. For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» (2 Tim. 1: 6, 7) Guds ånd var nødvendig i alle disse handlingene.
14. Hva ble Paulus og Barnabas sendt ut for å gjøre etter det spesielle møtet i Jerusalem, og hvordan ble de utnevnt til dette?
14 I en tid med vanskeligheter ble Paulus og Barnabas valgt ut av de kristnes styrende organ på et spesielt møte som ble holdt i Jerusalem, forat de skulle lese et spesielt instruksjonsbrev til menighetene i Antiokia, i Syria og i Kilikia for å underrette dem om at omskjærelsen ikke hørte med til kristendommen. Som gode budbærere og tilsynsmenn leste Paulus og Barnabas dette organisasjonsbrevet for menighetene. Disse utnevnte budbærerne tok sine tjenesteoppdrag alvorlig, for de visste at deres utnevnelse ikke bare kom fra mennene i det kristne styrende organ i Jerusalem, men fra den hellige ånd. De måtte se slik på denne saken, for til og med i det brevet som de leste for menighetene, hadde det styrende organ skrevet disse bemerkelsesverdige ord: «For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, uten disse nødvendige ting.»
15. Hvilken virkning hadde det på menighetene at det styrende organ i Jerusalem førte tilsyn med dem på denne måten?
15 Det styrende organ, som besto av mennesker, satte således den hellige ånd foran seg selv. Dette gjaldt også deres utnevnelse av Paulus og Barnabas. Hvilken virkning hadde det at det styrende organ i Jerusalem førte tilsyn med menighetene på denne måten? Beretningen forteller oss om dette i forbindelse med Paulus og hans nye medarbeider Silas: «Etter som de nå dro fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.» (Ap. gj. 15: 28, NW; 16: 4, 5) Menighetene var ikke lenger usikre i denne saken.
16. Hva må være tilfelle med den gruppe av menn eller den person som brukes som mellomledd ved utnevnelser?
16 Det er altså bibelsk riktig at menneskelige mellommenn har vært brukt til å utnevne mange tilsynsmenn i Guds hjord. Men til tross for dette kan ikke en gruppe mennesker etter eget forgodtbefinnende slutte seg sammen for å utgjøre et religiøst styrende organ og tilta seg den makt og myndighet å utnevne tilsynsmenn, eller «biskoper» som de kalles i mange trossamfunn i kristenheten. Uten Guds hellige ånd kan de ikke gjøre noe som virkelig teller for Gud eller som spiller noen virkelig rolle for hans organisasjon. Som tilfelle var i den kristne menighet i den apostoliske tid, i det første århundre, må en hvilken som helst gruppe menn som skal brukes til å utnevne tilsynsmenn og deres assistenter, tjenerne i menigheten, ha den hellige ånd i seg, ja, de må være «fylt med hellig ånd». (Ap. gj. 9: 17, NW; Ef. 5: 18) Dette var tilfelle med det kristne styrende organ i Jerusalem i den apostoliske tid. Det var også tilfelle med slike enkeltpersoner som apostelen Paulus og hans medarbeidere Timoteus og Titus, som fikk instrukser angående de kvalifikasjoner som kreves av tilsynsmenn og deres assistenter. De var alle fylt med ånden og ble ledet av den.
Hvordan er det i dag?
17. På grunn av at mirakuløse manifestasjoner av ånden opphørte med apostlene, oppstår hvilket spørsmål i forbindelse med utnevnelse av tilsynsmenn? Hvordan kan vi være sikre på svaret?
17 I dag lever vi ikke i den apostoliske tid. Lenge før vår tid, da den apostoliske tid sluttet for nesten nitten hundre år siden, opphørte den hellige ånds mirakuløse gaver og manifestasjoner. Kan det fremdeles være slik at den hellige ånd utnevner tilsynsmenn over de sanne kristnes menigheter i dag? Etter som ånden er Guds usynlige, virksomme kraft og ikke kan høres eller føles, hvordan skal vi kunne være sikre på at utnevnelsen av tilsynsmenn foregår ved den i dag? Guds Ord, Bibelen, gjør dette klart.
18. I hvilken tid lever vi siden 1914 og særlig siden 1919, og hva bør vi derfor kunne vente at åndens virksomhet omfatter?
18 Kjensgjerningene viser at i 1914 ble Guds rike med hans Kristus på tronen født i himmelen. Vi lever derfor i «de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av». (Ap. gj. 3: 21) Siden 1919 har Guds organisasjon reist seg for å la lyset fra hans herlighet skinne midt i denne verdens tykke mørke, og tiden er kommet da hans løfte oppfylles: «Jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer.» Eller som den eldste oversettelse av de hebraiske skrifter gjengir det: «Jeg vil gjøre dine høvdinger fredelige og dine tilsynsmenn rettferdige.» (Es. 60: 1, 2, 17; LXX; Thomson; Bagster) Vi lever også i tiden for den endelige oppfyllelse av den profetien som apostelen Peter henviste til på pinsedagen, nemlig: «Deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord; eders oldinger skal ha drømmer, eders unge menn skal se syner; ja, endog over trellene og trellkvinnene vil jeg i de dager utgyte min Ånd.» (Joel 3: 1, 2; Ap. gj. 2: 16—18) Vi burde derfor kunne vente at åndens virksomhet også omfatter utnevnelse av tilsynsmenn.
19. På vegne av hvem handler det kristne styrende organ i dag, og hvordan er denne klasse gjort i stand til å ta seg av sine forpliktelser nå i de siste dager?
19 Akkurat som i apostlenes dager har Jehova Guds kristne hjord et synlig styrende organ over seg. Det handler på vegne av den «tro og kloke slave» som Kristus har utnevnt etterat han kom til sitt rike i himmelen i 1914. Da Jesus advarte sine apostler om at han skulle komme for å dømme sine etterfølgere på et ukjent tidspunkt i endens tid for denne gamle verden, sa han: «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har utnevnt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere, han skal sette ham over alt det han eier.» (Matt. 24: 45—47, NW) Siden 1919 har denne «tro og kloke slave», som er en kollektiv person bestående av alle Jesu Kristi salvede kristne medarvinger, vært opptatt med å ta seg av «alt det han eier» på jorden. Denne slave har trofast gitt ut åndelig, bibelsk føde til rette tid, slik at det ikke er noen åndelig hungersnød blant Jehovas kristne vitner. For å gjøre denne «tro og kloke slave»-klasse i stand til å ivareta de alvorlige forpliktelser de har i disse siste dager, har Gud gjennom Kristus utgytt sin ånd over dem i disse siste dager, som en fullstendig oppfyllelse av Joels profeti.
20. Blant hvem uttas medlemmene av det styrende organ, og hva er derfor tilfelle med hensyn til utnevnelse av tilsynsmenn, særlig siden 1932?
20 Det styrende organ for den «tro og kloke slave»-klasse tas ut blant medlemmene av denne samme salvede, åndsfylte klasse. Det virker ved Guds ånd. Når dette styrende organ foretar utnevnelser av tilsynsmenn i overensstemmelse med de krav som er fastsatt for tilsynsmenn, er det altså i realiteten ved den hellige ånd at slike tilsynsmenn blir utnevnt, selv om det skjer gjennom menneskelige formidlere. Som Jehovas vitners historie i nyere tid viser, har dette særlig vært tilfelle siden 1932, da det ble gjort slutt på ordningen med valgte eldste og diakoner i deres menigheter.
21. Hva søker det styrende organ når det utnevner tilsynsmenn og hvilke krav legger de til grunn?
21 Det styrende organ, som består av modne medlemmer av den «tro og kloke slave»-klasse, søker alltid Guds hellige ånds veiledning når de utnevner ansvarlige menn til å være tilsynsmenn i menighetene, samt deres assistenter, de andre tjenerne i menighetene. De lar seg ikke påvirke av noen personlig favorisering eller fordom. De ting som gjør et menneske verdig til å bli gjort til en tilsynsmann eller til en av tjenerne i menigheten, står omtalt i Guds Ord, særlig i kapitel tre i Paulus’ første brev til Timoteus og i kapitel én i Paulus’ brev til Titus. Alle disse krav som stilles til tilsynsmenn og tjenere i menigheten, ble nedskrevet under inspirasjon av den hellige ånd.
22. Hvordan utnevnes i virkeligheten tilsynsmennene i betraktning av dette, og særlig i betraktning av hva hos kandidaten?
22 Når så det styrende organ utpeker tilsynsmenn som tilfredsstiller disse klart formulerte krav, er det i virkeligheten den hellige ånd som veileder i utnevnelsen av slike tilsynsmenn; det er i virkeligheten den hellige ånd som gjør slike menn til tilsynsmenn. Dette blir enda tydeligere når vi merker oss at utnevnelsen av en kandidat til et tilsynsembete også påvirkes av hvorvidt den hellige ånd bor i ham. Kandidaten må vise at han er fylt med ånden, ved den måte han oppfører seg på, og den måten han styrer sin familie på (hvis han har familie). Han må vise at han har den hellige ånd, ved å frambringe «åndens frukt», som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll», og ved å pelfeste kjødet sammen med dets lidenskaper og lyster. Han må vise at han drives og anspores av Guds ånd til å føre tilsyn med hans fårehjord. Et eksempel på dette har vi i Stefanus som på apostlenes tid ble valgt til å tjene fordi han var en «mann som var full av tro og hellig ånd». — Ap. gj. 6: 5, 6, LB.
23. a) Hvorfor kan det derfor sies at den hellige ånd utnevner tilsynsmenn også i dag? b) Hvis en tilsynsmann til tross for dette med tiden blir ubrukelig, hva må da gjøres, og hva bør tilsynsmenn lese fra tid til annen?
23 Det styrende organ handler ved å ta under overveielse de åndens frukter som er frambrakt av kandidaten, og i overensstemmelse med de skrevne krav som er framsatt i den hellige skrift av menn som ble drevet til å skrive under den hellige ånds veiledning, og det styrende organ blir selv drevet av den hellige ånd, som det ber Gud om forat den skal lede det. Guds ånd inntar altså i enhver henseende den viktigste plassen i spørsmålet om å utnevne tilsynsmenn. Derfor kan det i dag sies, på samme måte som på Paulus’ tid, at den hellige ånd utnevner tilsynsmenn over Guds hjord som han kjøpte «med blodet til sin egen Sønn». (Ap. gj. 20: 28, Schonfield) Hvis det skulle skje at en tilsynsmann med tiden blir ubrukelig, må vi huske på at til og med Judas Iskariot, som Jesus selv valgte til å være en apostolisk tilsynsmann, ble ubrukelig og ond, idet han forrådte sin egen Tilsynsmann, Overhyrden, til hans fiender forat han skulle bli drept. Dette førte til at Jesus etter sin død og oppstandelse og etter utgytelsen av den hellige ånd på pinsedagen måtte velge en annen til å «få hans embete». (Ap. gj. 1: 16—20; 9: 10—16) Derfor er det også slik i dag at en annen mann som for en tid har vist de ønskverdige evner og de nødvendige gode egenskaper, må innsettes i en stilling for å erstatte en tilsynsmann som blir ubrukelig. Det ville derfor være til stort gagn for tilsynsmenn og andre tjenere om de fra tid til annen leste igjennom og tenkte over de krav som gjelder deres stilling, slik de blir framholdt i Paulus’ første brev til Timoteus, særlig i kapitel tre, og i Paulus’ brev til Titus, særlig i kapitel én.
24. Hvilke advarende ord av Jesus bør tilsynsmannen alltid huske, etter som han står ansvarlig overfor den hellige ånd i alt han gjør?
24 I betraktning av alt det som er innbefattet i forbindelse med slike utnevnelser, bør ingen som er utnevnt, behandle sin stilling som tilsynsmann overfladisk. I alt han gjør, må han stå ansvarlig overfor den hellige ånd som gjorde ham til det han er. Han har derfor god grunn til alltid å huske på de advarende ord Jesus uttalte til sine fiender. Med sine egne øyne så fiendene Guds hellige ånds virksomhet gjennom Jesus da han helbredet en demonbesatt, blind og stum mann, slik at den stumme talte og så, befridd for besettelsen. For å motvirke den virkning dette miraklet ville ha på alle de andre som var vitne til det, sa Jesu fiender ondskapsfullt at det var Djevelens ånd som hadde virket gjennom Jesus slik at han kunne utføre denne helbredelsen. Jesus framførte virkningsfulle argumenter for at det var Guds ånd som hadde virket gjennom ham og drevet demonen ut av den blinde og stumme mannen. Etterat Jesus hadde gitt Guds ånd og ikke seg selv æren, tilføyde han disse ordene: «Av denne grunn sier jeg dere: All slags synd og bespottelse skal bli menneskene tilgitt, men bespottelsen imot ånden skal ikke bli tilgitt. Hvis noen for eksempel sier et ord imot Menneskesønnen, skal det bli ham tilgitt; men hvis noen taler imot den hellige ånd, skal det ikke bli ham tilgitt, nei, hverken i den nåværende tingenes ordning eller i den som skal komme.» — Matt. 12: 22—32, NW.
25. Hva vil en tilsynsmann, i betraktning av at han er utnevnt ved ånden, passe seg for å gjøre, forat han ikke skal begå hva slags synd?
25 Selv i himmelen handler den opphøyde Jesus ved hjelp av Guds ånd, også når det gjelder utnevnelse av tilsynsmenn. Etter som den utnevnte tilsynsmann forstår at utnevnelsen skjer ved denne ånd, vil han passe seg for å misbruke sin tilsynsstilling av selviske grunner. Som apostelen Peter sa til dem som i likhet med ham selv var tilsynsmenn: «Vokt den Guds hjord som er i deres varetekt, ikke av tvang, . . . heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, . . . heller ikke ved å spille herrer over dem som er Guds arv.» (1 Pet. 5: 1—3, NW) En slik uriktig handlemåte ville være det samme som å etterligne Judas og Bileam og de «falske apostler». (Ap. gj. 1: 16—18, 25; 2 Pet. 2: 15, 16; Judas 11; 2 Kor. 11: 13—15) Det ville være å forråde den rette hyrdes får, slik som de griske hyrdene gjorde som er omtalt i Esekiel 34: 1—10, 17—22. Det ville være å synde mot ånden som gjorde ham til en tilsynsmann. Det ville være stikk i strid med formålet med at ånden utnevnte ham. Dette ville være en synd, en alvorlig synd. Hvis tilsynsmannen fortsetter med dette og begår denne synd i den utstrekning at han forherdes i sin hjentetilstand og handlemåte, vil det være en synd mot den hellige ånd, begått av en som er mer daddelverdig og ansvarlig på grunn av sin modenhet. Derfor er det en synd som er utilgivelig både i denne verden og i den verden som kommer.
26. Hvorfor kan det hende at enkelte tilsynsmenn blir erstattet med andre uten at de har syndet mot ånden, men hva med en som fortsetter å synde med overlegg?
26 På grunn av de forøkte forpliktelser som i dag legges på tilsynsmenn, på grunn av den mangfoldighet av tjenesteoppdrag som gis dem, og på grunn av de større krav som stilles til dem, kan det hende at en mann på grunn av alderdom eller sykdom eller andre forhold ikke blir i stand til å ivareta det som kreves av en tilsynsmann. Det kan derfor hende at han blir erstattet av en annen uten at han har begått noen forsettlig synd. Eller det kan være at en dyktigere person kommer til, og av hensyn til muligheten for større vekst og mer effektive anstrengelser kan det være betimelig og tilrådelig å overføre oppdragene og forpliktelsene fra den mindre dyktige til denne bedre kvalifiserte person. I et slikt tilfelle er det ikke tale om noen synd mot den hellige ånd, og forandringen innebærer ingen bebreidelse eller vanære. Men ve den som i griskhet, ærgjerrighet og urenhet og med overlegg synder på grunn av de fordeler han har som tilsynsmann! Han setter seg selv i en alvorlig stilling overfor ånden som hadde å gjøre med hans utnevnelse til tilsynsembetet. Hvis han ikke setter alt inn på å forbedre seg, vil han ikke bare miste sin priviligerte stilling, men også være på vei til evig død. Hans synd vil bli av det slaget som det ikke finnes tilgivelse for, og som han ikke kan føle anger over. Hans vanære vil bli stor.
27. Hvordan bør en tilsynsmann bruke sin stilling?
27 En tilsynsmann bør la seg lede av Jehovas ånd og bruke sin stilling for å vinne liv, liv for seg selv og for Guds hjord som den hellige ånd har satt ham over, og derved vise at hans utnevnelse var berettiget. Han vil se det forstandige ved og erfare gleden av å handle i overensstemmelse med Peters ord til tilsynsmenn, i 1 Peter 5: 1—4. Og i Efeserne 4: 30 (NW) sier Paulus: «Bedrøv ikke Guds hellige ånd, som dere er blitt beseglet med.»
Menighetstjener
28. a) Hva slags tid lever vi i? Forklar. b) Hvordan ble Johannes i et syn ført fram til vår tid, og hva så, hørte og gjorde han?
28 I dag lever vi ikke i den apostoliske tid, men i den apokalyptiske tid, for de syner som blir beskrevet i den apokalyptiske boken Åpenbaringen, oppfylles for våre øyne. Guds rike er blitt født i himmelen, folkeslagene er blitt vrede, og Guds egen vrede er kommet imot dem, og hans fastsatte tid til å dømme de døde er kommet. «Guds tempelhelligdom som er i himmelen» er blitt åpnet for vårt åndelige syn, og vi ser i den «hans pakts ark» eller symbolet på hans nærvær der. (Åpb. 11: 18 til 12: 5, NW) Hans regjerende Konge, Jesus Kristus, har kommet sammen med Jehova Gud som hans bud eller paktens engel til det åndelige tempel for å holde dom. (Mal. 3: 1) Dette hans usynlige nærvær i templet fikk apostelen Johannes se i et syn i «Jesu Kristi åpenbaring» mens han var på øya Patmos. Etter Guds rikes fødsel i himmelen i året 1914 lever vi på «Herrens dag». Det som Johannes fikk se i synet, førte ham fram til vår tid, slik at han skrev: «Ved inspirasjon var jeg på Herrens dag, og jeg hørte bak meg en sterk stemme som av en basun, og den sa: ’Det du ser, skriv det i en bokrull og send det til de sju menigheter, i Efesus og i Smyrna og i Pergamum og i Tyatira og i Sardes og i Filadelfia og i Laodikea.’» Da Johannes snudde seg for å se hvem som talte, fikk han se «sju gull-lysestaker, og midt imellom lysestakene en som lignet en menneskesønn. . . . Og han hadde i sin høyre hånd sju stjerner.» Da Johannes fikk se ham, ble han dødsens redd. — Åpb. 1: 10—17, NW.
29. Hva sa den som talte, at Johannes skulle gjøre, og hva i vår tid var de sju lysestakene et bilde på?
29 Den som talte, ga seg til kjenne som den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus, ikke ved å nevne sitt eget navn, men ved å fortelle kjente ting om seg selv. Så sa han til Johannes: «Skriv ned de ting du så, og de ting som er, og de ting som skal finne sted etter disse. Med hensyn til den hellige hemmelighet med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gull-lysestakene: De sju stjerner betyr englene for de sju menigheter, og de sju lysestaker betyr sju menigheter.» (Åpb. 1: 19, 20, NW) Disse menighetene er et bilde på hele menigheten på jorden i dag som består av Jesu Kristi åndsfødte, salvede etterfølgere, alle hans medarvinger til himlenes rike. I Åpenbaringen blir det løfte gitt dem at de skal få uforgjengelighet og frihet fra den «annen død», en herskerkrone og myndighet over folkeslagene for å slå dem i stykker i Harmageddon, et sted i det himmelske tempel og i det nye Jerusalem og en plass sammen med Jesus Kristus på hans himmelske trone. (Åpb. 2: 7, 10, 11, 17, 26—28; 3: 5, 6, 11, 12, 21) Hver enkelt av de sju lysestakene er et bilde på en menighet av disse medlemmer av den «lille hjord» som det har behaget den himmelske Far å gi riket til. — Luk. 12: 32.
30. Hva i vår tid framstilles billedlig ved at den som talte, vandret omkring midt blant de sju lysestakene, og hvem i dag er blitt knyttet til de sju symbolske lysestakene siden 1931?
30 Etter som tallet sju blir brukt i Bibelen for å symbolisere noe som er åndelig fullkomment, må de sju lysestakene være et bilde på alle menigheter av disse arvinger til Riket, eller alle de arvinger til Riket som fremdeles er på jorden, og som betraktes som bare en udelelig menighet, med Jesus Kristus som deres åndelige hode. Det at han vandrer omkring midt blant de sju lysestakene, er derfor et bilde på hvordan han i dag er usynlig til stede hos hele sin menighet på jorden og vandrer blant dens medlemmer og gransker dem og gir uttrykk for sin dom. Til denne menighet av hans medarvinger som fremdeles befinner seg på jorden, er det nå knyttet en «stor skare» andre får som den rette hyrde, Jesus Kristus, har holdt på å samle inn siden sommeren 1931. Denne ’store skare’ ble billedlig framstilt i Åpenbaringen 7: 9—17.
31. Hva har Jesus i sin høyre hånd, hva er de et bilde på, og hvorfor kan det ikke her siktes til åndeskapninger?
31 Men hva er det som den herliggjorte Jesus har i sin høyre hånd? Det er sju «stjerner». Disse stjerner har tilknytning til de sju lysestaker. Liksom de sju lysestaker er et bilde på de sju menigheter av den salvede levning av Rikets arvinger, er de sju stjerner et bilde på «englene for de sju menigheter». Hvem er så disse englene for de sju menighetene? Er det usynlige åndelige engler i himmelen, som ledsager Jesus Kristus når han, den herliggjorte Menneskesønn, kommer i sitt himmelske rikes herlighet? På ingen måte. Vi skal ikke forstå det slik at hver enkelt menighet av den salvede levning har sin egen engel i himmelen som skinner ned på den. Nei, for hvis det var tilfelle, kunne Jesus der oppe i himmelen gi sine budskaper angående de sju menigheter direkte til dem. I stedet for å gjøre det ga Jesus apostelen Johannes beskjed om å skrive til hver engel for hver enkelt menighet angående dens forhold. Johannes, som var på jorden, kunne ikke skrive til usynlige engler i himmelen. Hvordan skulle Johannes kunne vite hvem som var stjernen for den eller den menighet? Hvordan skulle han kunne levere eller sende budskapet fra Jesus til hver enkelt stjerne og til den rette?
32, 33. Hvem er derfor de sju stjerner et bilde på, og siden hvilken kunngjøring i The Watchtower er «andre får» blitt gjort til tilsynsmenn?
32 Det framgår derfor med tilstrekkelig klarhet at alle de sju stjernene i Jesu høyre hånd er et bilde på hele gruppen eller det samlede antall av tilsynsmenn i hele menigheten som fremdeles er på jorden, bestående av levningen av de salvede arvinger til Riket. Hver enkelt stjerne er tilsynsmannen eller gruppen av tilsynsmenn som er satt over hver enkelt menighet av den salvede levning. Ingen stjerne er et bilde på en bestemt person ved det og det navn, for på grunn av dødsfall eller andre omstendigheter kan det etter som tiden går, finne sted forandringer med hensyn til hvem som innehar stillingen som tilsynsmann. Det er imidlertid stillingen som tilsynsmann, ikke ledig, men virkelig besatt av en eller annen person som fyller kravene, som framstilles ved hver enkelt stjerne. Stjernene er et bilde på åndsfødte tilsynsmenn som i likhet med sine menigheter er Jesu medarvinger til det himmelske rike. Det var først noen år etterat den rette hyrde Jesus Kristus begynte å samle sine «andre får», at noen av dem, alt etter situasjonens behov, ble gitt stillinger som tilsynsmenn av den «tro og kloke slave»-klasse. Det var først i året 1937, i The Watchtower for 1. mai (side 130), at følgende kunngjøring sto:
33 «KRETSTJENER — Kunngjøringen av Rikets budskap er nå av aller største betydning. Det er de salvedes plikt å stemme over hvem som skal være kretstjener, men ’vedhuggere og vannbærere’. (Jos. 9: 21—27) kan tjene. (5 Mos. 16: 12—15; 29: 11) Når det ikke finnes noen i kretsen som egner seg til å fylle plassene som kretstjenere eller i tjenesteutvalget, og det finnes Jonadab-venner som har dyktighet og nidkjærhet, la da Jonadab-vennene bli innsatt i tjenesteutvalget og gi dem anledning til å tjene. Arbeidet bør ikke gå tregt bare fordi noen i kretsen mangler nidkjærhet. Evangeliet må forkynnes nå. — Matt. 24: 14.»
34. Hva var formålet med en hellig lysestake, og hva er nå formålet med en symbolsk lysestake?
34 En lysestake blir fylt med olje og tent i den hensikt at den skal kaste lys til dem som er i huset eller i templet. Det hellige tabernakel som profeten Moses reiste i Sinai ørken, hadde en lysestake som sto i den første avdelingen eller i det Hellige. Men i det Hellige i det templet som kong Salomo bygde, var det ti gull-lysestaker, fem på nordsiden og fem på sørsiden. (2 Mos. 25: 31—40; 26: 35; 40: 24, 25; 2 Krøn. 4: 7, 20; 1 Kong. 7: 49) En symbolsk lysestake eller menighet av salvede medarvinger til Riket må tjene sin hensikt, nemlig å la lyset skinne; og Jesus Kristus, som går midt iblant de sju symbolske lysestakene, vil som Yppersteprest, uten at han trenger noen pave på jorden, sørge for at disse menighetene virkelig skinner.
35. Hvordan bør en tilsynsmann skinne som en stjerne sammenlignet med en lysestake, og med hvilket lys må alle medlemmer av menigheten skinne?
35 En stjerne på himmelen skinner sterkere enn en lysestake på jorden. På samme måte bør en som har stillingen som tilsynsmann for en slik menighet, skinne kraftigere og over de andre medlemmene av menigheten. Han bør være fremtredende som en stjerne med hensyn til å la lyset fra det gode budskap om Guds rike skinne til medlemmene av menigheten og til de «andre får», de som allerede er samlet inn og de som fremdeles skal samles inn for å utgjøre «en hjord» sammen med den salvede levning. (Joh. 10: 16) Generelt sett må selvfølgelig alle medlemmer av menigheten skinne med åndelig lys fra himmelen. «[Vær] ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden.» (Fil. 2: 15) Til Daniel uttalte Guds engel følgende profeti som spesielt gjaldt denne «endens tid» for verden: «De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.» (Dan. 12: 3) I overensstemmelse med denne profetien bør alle forstandige medlemmer av menigheten skinne som stjerner, men dette gjelder i særlig grad tilsynsmennene, akkurat som det er forskjell på stjernelyset og lyset fra en lysestake. Lysestakens lys når ikke så langt, men det gjør stjernelyset. Tilsynsmennene må være gode eksempler når det gjelder å la lyset skinne.
[Kart på side 101]
(Se den trykte publikasjonen)
Pergamum
Tyatira
Sardes
Smyrna
Filadelfia
Efesus
Laodikea