holdt i andre byer på De britiske øyer. Det én time lange foredraget lørdag var over det interessante emnet «Oppfyll jorden». Om søndagen (den 11. september) var det 150 000 mennesker i de femti konventbyene som hørte Rutherfords egen førsteframførelse av det kraftige offentlige foredraget «Se kjensgjerningene i øynene», som advarte de demokratiske folk i forbindelse med de katolsk-fascistiske bestrebelser for å oppnå verdensherredømme. Dette var en bemerkelsesverdig sammenkomst.e Før tolv måneder var gått etterat den ble holdt, var den annen verdenskrig i gang, og nazistene og fascistene kjempet febrilsk for å vinne verdensherredømmet, slik det var blitt advart om.

I forbindelse med kunngjøringen av det offentlige foredraget «Se kjensgjerningene i øynene» ble det i stor utstrekning gjort bruk av hele parader av plakatbærere i konventbyene på begge sider av Atlanterhavet. Da dette og andre foredrag ved senere anledninger ble gjengitt på grammofon i mindre offentlige forsamlinger, marsjerte forkynnerne én og én etter hverandre med plakater både foran og bak, og delte samtidig ut løpesedler med omtale av det offentlige møte. Dette foregikk selvfølgelig i travle gater. Foredraget «Se kjensgjerningene i øynene» ble senere utgitt som brosjyre og spredt over hele jorden i 12 000 000 eksemplarer.f Den bidro til at det ble avlagt et mektig vitnesbyrd før krigen.

(Fortsettes)

Spørsmål fra leserne

• Salme 110: 1 sier at Kristus sitter ved Jehovas høyre hånd, men vers 5 sier om Jehova at han sitter ved Kristi høyre hånd, for ifølge boken Hva har religionen gjort for menneskeheten?, side 98, betyr «Herren» der Jehova. Hvis Kristus er ved Jehovas høyre hånd, vil ikke da det bety at Jehova er ved Kristi venstre? — R. C., Australia.

Salme 110 framstiller Jehova idet han taler til Kristus, og Jehova blir omtalt i tredje person og Kristus i annen person. Vers 1 (AS) lyder: «Jehova sa til min Herre: Sitt du ved min høyre hånd.» Vers 5 slår fast: «Herren ved din høyre hånd knuser konger på sin vredes dag.» «Du» og «din» hentyder til Kristus, og derfor hentyder «Herren» i vers 5 til Herren Jehova. Salmen sier altså først at Kristus er ved Jehovas høyre hånd, og senere at Jehova er ved Kristi høyre hånd.

Det å være ved den høyre hånd behøver imidlertid ikke nødvendigvis bety den bokstavelige plass, like lite som Jesu billedlige uttalelse betyr at fårene nå bokstavelig talt alltid befinner seg på hans høyre side og gjetene bokstavelig talt ved hans venstre. Det er ikke mer bokstavelig enn den sitteplassen som blir nevnt i Salme 110: 1. Jesus satt ikke bokstavelig talt helt fra sin oppstandelse og himmelfart og til 1914 da han reiste seg som; den innsatte Konge. Den sittende stilling betydde bare at han var uvirksom hva det å påta seg de kongelige plikter angår. Man må heller ikke nødvendigvis betrakte plassen til høyre som bokstavelig, men symbolsk. Den høyre side antyder en priviligert stilling, en utmerket, begunstiget og godkjent plass. Å være på den venstre side, slik som i lignelsen om fårene og gjetene, vil si å være i en ugunstig stilling og ikke bli godkjent. Predikeren 10: 2 gir uttrykk for denne betydningen, for der står det: «En vis manns hjerte er ved hans høyre hånd; men en dåres hjerte er ved hans venstre.» (KJ) Eller: «Den vise manns sinn fører til framgang for ham; dårens sinn fører til uhell for ham.» (AT) Høyre representerer her framgang, og venstre representerer uhell. Det ville være tåpelig å forsøke å anvende dette skriftstedet på hjertets bokstavelige beliggenhet, for hjertet ligger på venstre side enten mennesket er vist eller en dåre. Den alderstegne Jakob fulgte denne regelen om høyre hånds fortreffelighet og la sin høyre hånd på Josefs yngste sønn Efra’im og ga ham den fornemste avskjedsvelsignelse, men han la sin venstre hånd på den eldste gutten Manasse og ga ham en ringere velsignelse. (1 Mos. 48: 14—20) I overensstemmelse med dette blir Kristus Jesus selv profetisk framstilt idet han sier til sin himmelske Far: «Gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd evindelig.» — Sl. 16: 11.

Når vi ikke forsøker å se bokstavelig på dette, er det derfor ingen vanskeligheter forbundet med at Jehova og Kristus er ved hverandres høyre hånd, slik som det blir vist i Salme 110: 1, 5. De har begge en begunstiget og utmerket stilling hos den andre

• I Romerne 7: 9 snakker Paulus som om han levde engang før lovpakten var til, og at han levde da den trådte i kraft. Hvordan skal Paulus’ ord forstås etter som dette fant sted mange hundre år før hans tid? — D. S., U.S.A.

Paulus’ resonnement går ut på at loven gjorde menneskenes syndfullhet åpenbar ved å gjøre synden kjent. Den fordømte dem som syndere, og synden fortjente døden. Derfor gjorde loven synden levende og fikk dem som var under loven, til å fortjene døden. Et ufullkomment menneske som ikke var i stand til å holde loven fullkomment, ble fordømt som en synder som fortjente å dø. Det er på bakgrunn av dette at Paulus skrev i Romerne 7: 9, 10: «Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, ble synden levende igjen, jeg derimot døde.» Han sier om seg selv at han var levende før loven ble gitt, men da loven trådte i kraft, brakte den synden til live og dømte ham til døden.

Men hvordan kunne dette stemme i apostelen Paulus’ tilfelle? Lovpakten trådte i kraft femten hundre år før han ble født. Han «levde» ikke «uten lov» og var ikke i live da loven kom. Imidlertid var Paulus en kjødelig etterkommere av Abraham, til hvem Gud hadde sagt: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes.» (1 Mos. 22: 18) Abraham var Guds venn og ble rettferdiggjort i Guds øyne på grunn av sin tro. Mens Paulus fremdeles var ufødt i Abrahams lender, hadde han et håp om liv ved tro. Men 330 år etterat Abraham døde, ble lovpakten føyd til det guddommelige løfte som ble gitt til Abraham. Denne lovpakten ga tydelig til kjenne at Abrahams kjødelige etterkommere, Israels tolv stammer, var syndere og lovovertredere. Paulus ble født under denne lovpakten, og ettersom han ikke var i stand til å rettferdiggjøre seg til liv ved lovpaktens gjerninger, døde hans håp om liv ved den.

Derfor levde han uten lov, før den kom, bare i den billedlige betydning at han var i sin forfader Abrahams lender. Dette er det samme som når Bibelen sier at Levi betalte tiende til Melkisedek til tross for at Levi ikke levde før lenge etter Melkisedeks tid. Men Levis forfader Abraham betalte tiende til Melkisedek ved en anledning, og derfor skrev Paulus: «Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende; for han var ennå i sin fars lend den gang da Melkisedek møtte ham [og mottok tiende fra Abraham].» (Heb. 7: 9, 10) Således forklarer Bibelen selv i hvilken