Samvittighetens stemme

«Når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, . . . viser [de] at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd.» — Rom. 2: 14, 15.

1, 2. a) Hvordan forholder det seg med de moralske normer i vår tid? b) Hvorfor har behovet for moralsk veiledning vært særlig stort siden 1914?

OPPFATNINGEN av hva som er «rett», og hva som er «galt», forandrer seg i vår tid nesten fra dag til dag. Dr. Emanuel Demby uttalte følgende i et foredrag om «Den offentlige moral»: «En viktig grunn til at det er så vanskelig for oss å gi en helt konkret beskrivelse av vår tids moral, er at vi befinner oss i en omveltningsperiode.» De normer som gjaldt for bare noen få år siden, er nå blitt forandret eller byttet ut med andre. Og i betraktning av at livet blir stadig mer komplisert, hvem kan da si i hvilken grad de nye normene er gyldige, eller hvor lenge de kommer til å vare? Hva slags veiledning kan et menneske finne?

² Denne situasjonen gjelder særlig dem som har levd i tiden etter 1914. Hvorfor spesielt dem som har levd etter dette tidspunkt? Hør hva dr. Archibald Chisholm har sagt: «Forandringen i folks tenkemåte og moral har vært så stor at enkelte mener vi bør si at vi lever i år [61] A. B. (anno belli [krigens år]), som et uttrykk for den oppfatning at et nytt tidsavsnitt begynte i og med utbruddet» av den første verdenskrig. Selve den omstendighet at det har funnet sted en slik forandring i folks tenkemåte og moral siden 1914, understreker at vi har behov for en veiledende røst, for riktig ledelse.

 3. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med samvittigheten?

³ Mange mennesker som er klar over dette behovet, hevder at i siste instans bør det enkelte menneske følge sin egen samvittighet. De sier: «La din samvittighet være din veileder.» Med uttrykket «samvittighet» forbinder de en indre «stemme» som det later til at alle mennesker har, en indre sans som forteller dem hva som er rett, og hva som er galt. Men er dette alltid tilfelle? Vet du hvor vi har fått samvittigheten fra, og hvor universell denne egenskapen er? Og hvor pålitelig er denne indre sans? Kan du stole på din samvittighet hvis andre kan stole på sin?

Samvittigheten — hvordan har vi fått den?

 4. Hva mener enkelte verdslige autoriteter om samvittighetens opprinnelse?

⁴ Hvis du henvender deg til intellektuelle og filosofer for å få en forklaring på hvordan vi har fått samvittigheten, vil du kanskje få høre at den bare er et sosialt produkt av utviklingen. Evolusjonisten Charles Darwin mente «at et hvilket som helst dyr som er utstyrt med markerte sosiale instinkter, . . . nødvendigvis ville erverve seg en moralsk sans eller samvittighet så snart dets intellektuelle evner var blitt like godt eller nesten like godt utviklet som hos mennesket». Og Sigmund Freud var av den oppfatning at vi kunne «avvise forestillingen om en opprinnelig — eller kanskje man kunne si naturlig — evne til å skille mellom godt og ondt».

 5. Støtter Bibelen deres syn på menneskenes samvittighet?

⁵ Men finner vi den riktige forklaring i slike synspunkter? Den eldste og mest tillitvekkende beretning om menneskenes historie og handlinger sier nei! Først og fremst sier Bibelen helt korrekt noe som også er blitt fastslått ved ærlige vitenskapelige iakttagelser, nemlig at alt levende formerer seg «etter sitt slag». Derfor kan ikke mennesket bare være et produkt av en utvikling, og det kan heller ikke dets samvittighet være. (1 Mos. 1: 21—26) Bibelen forklarer dessuten tydelig hvem som har gitt oss vår indre stemme, vår samvittighet. Den viser også hvorfor mennesker over hele jorden fortsatt har en samvittighet til tross for de anstrengelser som er gjort av slike mennesker som Hitler, som brautende påsto: «Jeg skal frigjøre menneskene fra det nedverdigende fantasifoster som kalles samvittighet.» Og Bibelen kan hjelpe oss til å gjøre bruk av og dra nytte av samvittigheten.

6, 7. a) Hva har Guds Ord å si om hvordan menneskene har fått sin samvittighet? b) Hva var Adams samvittighet?

⁶ Bibelen forteller oss at Skaperen gjorde mennesket i sitt eget bilde, det vil si at han utrustet det med intelligens og moralsk sans, slike egenskaper som Gud selv har. (1 Mos. 1: 27) Og helt fra begynnelsen av hadde det første menneske en gudgitt samvittighet. Det var ikke noe som rett og slett utviklet seg etter hvert som samfunnet vokste. Dette framgår av beretningen om hva Adam foretok seg, og hvilken holdning han inntok etter at han brøt Guds bud angående treet til kunnskap om godt og ondt. (1 Mos. 2: 17) Det fortelles at Adam og Eva da «skjulte seg for Gud [Jehovas] åsyn mellom trærne i hagen». Og da Jehova talte, svarte ikke Adam umiddelbart. Hvorfor ikke? Fordi han følte seg skyldbetynget. Det var som om en stemme i hans indre fordømte ham, anklaget ham, vitnet om at han hadde syndet. — 1 Mos. 3: 7—10.

⁷ Den eldste historiske beretning som finnes, viser altså at menneskets samvittighet gjorde seg gjeldende helt fra begynnelsen av. Det er interessant å se at den jødiske historieskriveren Flavius Josephus, som skrev på gresk i det første århundre e. Kr., pekte på at Adams tilbakeholdenhet med å svare Gud, var et utslag av hans «onde samvittighet». For ordet «samvittighet» brukte Josephus det greske uttrykket synei’desis, som bokstavelig betyr «å vite noe med seg selv» eller «samviten». Adams samvittighet skrev seg fra Gud. Den var hans indre moralske sans, og den var forbundet med hans forstand. Ettersom Adam var skapt i Guds bilde, følte han en indre konflikt når han handlet i strid med Guds egenskaper eller hans åpenbarte vilje. Men hva har dette å gjøre med våre følelser og handlinger? Ble samvittigheten ført videre til Adams etterkommere? Ja, både Bibelen og kjensgjerninger utenom Bibelen bekrefter at dette har skjedd helt fram til nå, slik at vi alle har denne egenskapen.

 8. Hvilken senere beretning i Bibelen vitner om en nedarvet moralsk sans?

⁸ Legg merke til den historiske beretningen om hva Josef opplevde over 2000 år etter at Adam syndet. Josef var slave i den egyptiske hoffmann Potifars hus. Potifars hustru, som kanskje følte seg fristet av Josefs mandighet, prøvde å forføre ham. I og med at han bare var en slave, kunne han lett ha følt seg forpliktet til å adlyde henne, kanskje i håp om å bedre sin stilling. Men Josef avviste blankt hennes umoralske tilnærmelser. Han sa: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» (1 Mos. 39: 1—9) Hva var det som fikk Josef til å betrakte ekteskapsbrudd som en synd mot Gud?

 9. Hvorfor betraktet Josef ekteskapsbrudd som en ’synd mot Gud’?

⁹ Han reagerte ikke på denne måten fordi en skreven Guds lov forbød ekteskapsbrudd, for det var først på et senere tidspunkt det ble gitt en slik lov i De ti bud. (2 Mos. 20: 14) Og Josef befant seg nå i Egypt, langt fra familiens påvirkning og de patriarkalske regler. Det er tydelig at Josefs samvittighet spilte inn. Ekteskapsbrudd støtte an mot hans moralske sans. Sannsynligvis kunne han «føle» at det var galt å ta noe som ikke tilhørte ham, nemlig en annen manns hustru. Det er også mulig at denne følelsen var blitt forsterket ved at han hadde tenkt over at en mann og hans hustru er «ett kjød», noe Adam var helt klar over. (1 Mos. 2: 24; Matt. 19: 4, 5) Han må også ha hørt om det som skjedde med Abraham og Isak, og som ikke utgjør noen anerkjennelse av ekteskapsbrudd. (1 Mos. 20: 1—18; 26: 7—11) Josefs samvittighet kunne altså få ham til å avstå fra ekteskapsbrudd selv om det ikke fantes noen lov som forbød det.

10. Hva er det som viser at også andre folk har fått samvittigheten i arv?

¹⁰ Men hvis Adam førte et visst mål av samvittighet videre til sine etterkommere, burde ikke da også Potifars hustru ha følt at det var galt å begå ekteskapsbrudd? Jo, men det er tydelig at hun lot lidenskapen få overtaket. I likhet med folk ellers omkring på hele jorden forsto egypterne at ekteskapsbrudd var en alvorlig krenkelse av moralen. Ifølge deres eldste skrifter innebærer den siste dom at «hjertet» blir veid. Og på hvilket grunnlag skulle dommen felles? Ifølge det gamle egyptiske skriftet «De dødes bok» erklærer de døde sin uskyld på denne måten: ’Jeg har ikke røvet. Jeg har ikke drept mennesker. Jeg har ikke løyet. Jeg har ikke skjendet noen manns hustru.’ Samvittigheten må ’altså ha fått dem til å føle at ekteskapsbrudd var urett. Da historieskriveren Josephus senere skrev om dette, trakk han samvittigheten inn i bildet. Han fortalte at Josef inntrengende oppfordret Potifars hustru til å avvise en lyst som ville føre til skrupler og lidelse, og til heller å være trofast mot sin mann og bevare «en god samvittighet».

11. Hvordan beskriver både bibelske og ikke-bibelske kilder samvittighetens virkemåte?

¹¹ Dessuten finner vi både bibelske og ikke-bibelske beretninger som beskriver hvordan samvittigheten virker. Ved en anledning iverksatte kong David av Israel en folketelling. Bibelen gir en beskrivelse av Davids reaksjon da det gikk opp for ham at han hadde syndet, og viser på den måten hvordan samvittigheten virker: «Samvittigheten slo David.» (2 Sam. 24: 1—10) Et lignende eksempel på samvittighetsnag blir nevnt i en gammel kileskrifttavle som gjengir en bønn fra en babylonier som hadde syndet. Han tryglet sin gud om å lytte til hans «bryst, som jamrer seg som en tonende fløyte».

12. a) Hvilken slutning kan vi derfor med rette trekke angående samvittigheten, slik apostelen Paulus viste? b) Gir samvittigheten seg til kjenne blant alle mennesker?

¹² Alt dette viser at vi har en samvittighet fordi vi har arvet forstand og moralsk sans fra Adam. Også folkeslag som ikke visste noe om den lov Gud hadde gitt gjennom Moses, hadde derfor forbud mot tyveri, løgn, blodskam, mord og ekteskapsbrudd. Ja, selv om de «ikke har loven», gjør de «av naturen . . . det loven byder». Apostelen Paulus viste tydelig hva deres moralnormer var basert på: «Deres samvittighet [gresk: synei’desis] gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker . . . anklager eller også forsvarer dem.» (Rom. 2: 14, 15) Menneskenes gudgitte samvittighet er så universell at et konversasjonsleksikon sier: «Det er ennå ikke funnet noen kultur hvor samvittigheten ikke blir betraktet som en virkelighet.» Og angående enkeltpersoner som etter alt å dømme «ikke eier samvittighet», skrev dr. Geoffrey Stephenson: «Det har tidligere vært og blir til dels fremdeles betraktet som en egentlig form for sinnssykdom eller psykose.» — Se også Titus 1: 15.

Hvordan samvittigheten virker, og hvordan den kan oppøves

13. Hvorfor er det ikke nok å vite at vi har en samvittighet?

¹³ Er det da nok at vi ganske enkelt «av naturen gjør det loven byder»? Nei, det må noe mer til. Det at vi vet hvorfra og hvordan vi har fått vår samvittighet, er ikke i seg selv noen garanti for at vi har fullt utbytte av denne egenskapen. Husk at de gamle egyptere hadde visse moralnormer som vitnet om at samvittigheten gjorde seg gjeldende. Men var dette nok i seg selv? Var det nok til å beskytte dem mot alt som var utilbørlig? Deres usmakelige dyretilbedelse, det at de «dyrket skapningen framfor skaperen», viser at det ikke var nok å ha bare et visst mål av samvittighet. (Rom. 1: 20—25) Derfor trenger vi å vite mer enn bare det at vi har en samvittighet. Vi bør vite hvordan den virker, hvordan den kan oppøves, og hva Gud sier om vår anvendelse av den i vårt daglige liv.

14. Nevn en av samvittighetens virkemåter.

¹⁴ De bibelske eksemplene vi har drøftet, belyser to viktige måter vår samvittighet kan og bør virke på. Den virkemåte folk antagelig oftest tenker på, er at samvittigheten skuer tilbake og dømmer ens tidligere moralske handlinger. Vi la merke til denne virkemåte i tilfellet med Adams synd og i forbindelse med den erfaring David gjorde etter at han hadde handlet urett. Deres samvittighet slo dem. Har du følt din samvittighet virke på denne måten? Samvittighetens stemme kan bli så plagsom for dem som har gjort noe galt, at de enten foretar seg noe drastisk for å få lettet sin samvittighet, eller også lider samvittighetskvaler i årevis.

15. På hvilken viktig måte kan dette være til hjelp for deg?

¹⁵ En langt viktigere følge av at samvittigheten virker på denne måten, er at den kan drive en til gudfryktig anger og omvendelse. David skrev: «Da jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld; jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for [Jehova]. Og du tok bort min syndeskyld.» (Sl. 32: 3, 5) Din virksomme samvittighet kan altså føre deg tilbake til Gud og hjelpe deg til å forstå nødvendigheten av å få hans tilgivelse og følge hans veier for ettertiden. — Sl. 51: 3—6, 11, 15—17.

16. På hvilken annen måte kan og bør samvittigheten virke?

¹⁶ Samvittighetens andre funksjon består i at den virker forut for en handling og veileder og råder en som står overfor et moralsk valg eller en moralsk avgjørelse. En dosent ved navn Eric D’Arcy sa: «Hos de hedenske skribenter dukket ikke samvittigheten opp før etter at gjerningen var gjort, og den spilte helt og holdent en dømmende rolle. I [Bibelen] derimot blir samvittigheten tillagt en lovgivende funksjon.» Det var denne side ved samvittigheten som gjorde det mulig for Josef på forhånd å kunne føle at han ikke måtte begå ekteskapsbrudd. Han fulgte sin samvittighet og vek tilbake for en handlemåte som stred mot hans moralske sans. Har din samvittighet virket på denne måten? Hjelper den deg slik den burde?

17, 18. a) Hvilken fare er til stede hvis et menneske undertrykker sin samvittighet? b) Hva vil dette føre til?

¹⁷ Begge disse sider ved vår samvittighet må vies oppmerksomhet og oppøves hvis den skal kunne veilede og gagne oss. At vi ikke bør ignorere eller undertrykke noen av dem, framgår tydelig av det som skjer når noen gjør nettopp dette. Som en følge av at samvittigheten har gått i arv fra Adam, vil det normalt være slik at et menneske føler et stikk i samvittigheten som varsler ham om at det er galt å lyve eller stjele. Dette kan sammenlignes med det signal du får når hånden din kommer bort i en flamme. Følesansen varsler deg da om faren, og du kan trekke hånden til deg. Men hvordan ville det gå hvis du fra før av hadde kraftige fortykninger i huden på den delen av hånden, eller hvis du hadde et stort arr der etter en tidligere forbrenning? Da ville kanskje følesansen være sløvet — denne spesielle del av huden ville være ufølsom og ha mistet evnen til å reagere på grunn av den harde huden eller arrvevet. På lignende måte kan samvittigheten bli sløvet hvis den stadig blir ignorert eller undertrykt. Apostelen Paulus skrev om mennesker med en «samvittighet som er like følelsesløs som brennemerket kjøtt». (1 Tim. 4: 2, J. B. Phillips) Ifølge Paulus kunne slike mennesker lyve, hykle og bevisst forsøke å forføre de kristne uten å lide samvittighetskvaler.

¹⁸ En som har ignorert eller undertrykt sin samvittighet, plages altså ikke lenger av den når han har gjort noe galt, og får heller ingen pålitelig veiledning fra den på forhånd. Mennesker som befinner seg i en slik situasjon, blir beskrevet i Efeserne 4: 19 (NTM): «De . . . har gitt seg over til et tøylesløst liv så de i sin grådighet gjør alt det som urent er.» Det er lett å forstå hvorfor Hitler ønsket å bringe folk i en slik tilstand. Deres samvittighet ville da ikke legge noe bånd på dem, men de kunne gjøre hva som helst de ble bedt om, uansett hvor skjendig det var. Vi ønsker selvfølgelig å passe oss for å bli slik, og vi vil sørge for at vår samvittighet fortsetter å virke og reagere.

19. Hvordan kan Bibelen hjelpe oss til å få en samvittighet som virker riktig?

¹⁹ Bibelen gir oss uvurderlig hjelp til dette. Den gir oss de beste opplysninger vi kan få om Guds egenskaper og veier, og kan derfor hjelpe oss til å bli likedannet med hans bilde. Salmisten sang: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede meg på jevnt land!» (Sl. 143: 10) Jo mer vi lærer om og setter pris på hans gjerninger og hans vilje, desto mer vil vi styrke den innflytelse vår gudgitte samvittighet har på vårt liv. (Sl. 119: 1—16) Vår indre stemme blir kraftigere og tydeligere, akkurat som en sanger får bedre stemme og gehør og en urmaker får skarpere syn ved øvelse og opplæring.

20. Hvorfor inneholder Bibelen lover mot forskjellige umoralske handlinger når samvittigheten går i arv?

²⁰ Bibelen inneholder utvetydige lover eller bud fra Gud som forbyr slike umoralske handlinger som tyveri, løgn, ekteskapsbrudd og mord. Slike urette handlinger var forbudt ifølge den lov han ga Israel, og forbudene er gjentatt i den veiledning han har gitt de kristne. (2 Mos. 20: 13—16; Ef. 4: 28; Kol. 3: 9; 1 Kor. 6: 9, 10; Åpb. 21: 8) Hvis et menneskes samvittighet på grunn av vedkommendes oppdragelse eller opplevelser har mistet evnen til å reagere på en eller flere av disse synder, vil han likevel ut fra Bibelen lett kunne forstå at disse handlingene er urette. Han-har ingen grunn til å si: ’Min samvittighet plaget meg ikke. Jeg følte ikke at det var galt.’ Disse lovene gjør det dessuten mulig for dem som har ansvaret for den kristne menighet, å beskytte menighetens medlemmer mot en som praktiserer synd. Et slikt menneske vil bli utelukket eller utstøtt av menigheten. — 1 Kor. 5: 11—13.

21. Hvilken verdi har dessuten Bibelens prinsipper?

²¹ Men i tillegg til at Bibelen inneholder lover mot alvorlige forbrytelser, har den også mange prinsipper for oppførsel som gjenspeiler Guds personlighet og hans veier og normer. De angir i grove trekk hvordan vi kan være i samsvar med hans bilde. Det kan nevnes mange eksempler på bibelske prinsipper, men vi skal her bare merke oss de tydelige henvisninger til at Gud er rettferdig og upartisk. Dette blir for det første sagt rett ut. (5 Mos. 32: 4; Job 34: 10, 12; Ap. gj. 10: 34, 35) Og det blir bekreftet med eksempler på hvordan Gud har lagt disse egenskaper for dagen. Da en salvet konge i Israel syndet og gjorde urett mot noen av sine undersåtter, gjorde således Jehova ham uttrykkelig oppmerksom på hvor galt han hadde handlet. Og i overensstemmelse med sin egen rettferdighet lot han ikke engang kongen bli fritatt for straff. (2 Samuel, kapitlene 11, 12) Ved at vi i vårt hjerte og sinn innprenter oss slike prinsipper for handling og slike opplysninger om Guds personlighet, styrker vi vår samvittighet slik at den blir en pålitelig veileder. Derfor står det også skrevet: «Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» — Ordspr. 3: 6; Sl. 16: 8.

22. Nevn et viktig bibelsk prinsipp. Hvilken virkning kan det ha på vår samvittighet, og hvordan kan dette være til gagn for oss?

²² Vil ikke din samvittighet bli mer følsom overfor urettferdighet og partiskhet mot andre når du har lært at Gud er rettferdig og upartisk? Kanskje du er oppdratt til å nære fordommer mot mennesker med en bestemt bakgrunn, med den følge at du har kunnet diskriminere dem uten at det har plaget deg. Hvis du har ekspedert kunder i en butikk, har du kanskje hatt en tendens til å overse slike mennesker eller behandle dem med mindre forekommenhet eller vennlighet. Men så lærte du gjennom ditt studium av Bibelen om Guds rettferdighet og om at han fordrer rettferdighet og upartiskhet av dem som ønsker å oppnå hans godkjennelse. (Mika 6: 8; Ordspr. 24: 23) Og du ble klar over at alle mennesker stammer fra de samme opprinnelige foreldre, Adam og Eva. (Ap. gj. 17: 26; 1 Mos. 3: 20) Når du nå kommer opp i en situasjon som tidligere ville ha fått deg til å opptre urettferdig, vil din samvittighets «stemme» oppfordre deg til å handle rettferdig og upartisk. Og hvis du uten videre følger dine tidligere fordommer, vil du høyst sannsynlig få samvittighetsnag etterpå. Det vil virke som om du hører en indre stemme fordømme deg for å ha gjort noe du visste var galt. Din samvittighet er altså blitt opplært, den er blitt skjerpet og mer følsom. Den er nå en bedre veileder for deg og bringer deg mer i harmoni med Guds bilde.

23. Hvorfor blir det stadig vanskeligere å treffe avgjørelser i vår tid?

²³ Som nevnt opplever vi i dag store forandringer og et omfattende sammenbrudd på moralens område. Dette gjør det stadig vanskeligere for dem som ønsker å rette seg etter sin samvittighets røst. Ser det ikke også ut til at livet i det hele tatt blir stadig mer komplisert? Det er så mange hensyn å ta hver gang en avgjørelse skal treffes. Høyesterettsdommer Felix Frankfurter i USA bemerket ved en anledning: «Retten behandler neppe et eneste spørsmål av noen særlig vanskelighetsgrad som bare berører ett såkalt prinsipp. Hvem som helst kan avgjøre et spørsmål hvis striden gjelder bare et enkelt prinsipp.»

24, 25. a) Hva kan vi gjøre når vi står overfor en vanskelig avgjørelse? b) Hvordan vil da vår samvittighet hjelpe oss?

²⁴ Det er derfor tydelig at jo mer omfattende kunnskaper vi har om Bibelens guddommelige prinsipper, desto bedre vil vi være i stand til å vurdere en sak og treffe avgjørelser. Når vi står overfor et spørsmål eller en avgjørelse, kan vi tenke over de bibelske prinsipper som vi mener har med saken å gjøre. Alt etter hva saken gjelder, kan de aktuelle prinsipper være ett eller flere av disse: vis respekt for lederskap (Kol. 3: 18, 20); vær ærlig i alle ting (Heb. 13: 18); hat det onde (Sl. 97: 10); streb etter det som tjener til fred (Rom. 14: 19); adlyd styremakter (Rom. 13: 1; Matt. 22: 21); vis Gud udelt hengivenhet (Matt. 4: 10); unngå dårlig omgang (1 Kor. 15: 33); vær ikke til anstøt for andre (Fil. 1: 9, 10). Prinsippene vil i seg selv være til hjelp for oss, men det at vi øker vår kunnskap om og vår verdsettelse av Guds prinsipper og veier, vil også føre til at vår samvittighets røst blir mer pålitelig. Paulus sa at hans samvittighet ’vitnet med ham’. (Rom. 9: 1) Det kommer også vår samvittighet til å gjøre for oss. Ettersom vår samvittighet er blitt opplært på grunnlag av Guds Ord, vil den hjelpe oss til å gjenspeile Guds personlighet og egenskaper når vi treffer våre avgjørelser.

²⁵ Vi har altså alle på grunn av Guds omsorg et visst mål av samvittighet som kan tjene til veiledning for oss. Men ved at vi øker vår viten om Guds egenskaper og prinsipper, kan vår samvittighet enda bedre lede våre skritt og hjelpe oss til å treffe rette avgjørelser.

[Bilde på side 369]

Josef lyttet til samvittighetens stemme og flyktet for å unngå å «synde mot Gud»