-
Lønnen for å være illojalVakttårnet – 1975 | 1. desember
-
-
En alvorlig tid for alle
Ettersom Kristus sier at han skal holde en dom som ’begynner med Guds hus’, er det av vesentlig betydning for enhver som stiller seg på samme side som den «tro og kloke tjener»-klasse, at han gir akt på seg selv. (1 Pet. 4: 17) Han bør stadig granske seg selv for å se om han er lojal. Han vet at det som kreves, er en troskap som kommer fra hjertet. Nå i tiden er det mulig å falle som offer for «synden som henger så fast ved oss» — å miste troen. (Heb. 12: 1) Det er enda større fare for at dette skal skje nå, for Djevelen vet at han bare har en liten tid, og han kjemper en hard kamp mot Guds åndsfødte, salvede på jorden og mot alle som slutter seg til dem og samarbeider med dem i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. — Åpb. 12: 12, 17; se også 1 Peter 5: 8.
Når vi nå klart ser hvordan Kristi profeti om vår tid blir oppfylt, idet vi ser det ’tegn’ som beviser at vi lever i «avslutningen på tingenes ordning», da bør vi ’løfte våre hoder, for vår forløsning stunder til’. Vi må også gi nøye akt på oss selv og den måten vi lever på. Jesus talte for å hjelpe de disipler han da hadde hos seg, men han sa også: «Det jeg sier til eder, det sier jeg til alle: Våk!» — Mark. 13: 37; Luk. 21: 28.
Situasjonen er derfor alvorlig for alle. Apostelen Peter viste hvilken stilling vi befinner oss i, da han sa: «Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Fordi dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.» — 2 Pet. 3: 11—14, NTN.
Den lønn de lojale får, er derfor Guds gunst, lykke, fred og et evig liv, selv om de nå blir utsatt for mange fristelser og blir stilt på vanskelige prøver. De illojale kan på den annen side til en viss grad få tilfredsstilt sine kjødelige lyster en kort stund, men snart vil de få en lønn som bare består i sorg, vanære og død.
-
-
Spørsmål fra leserneVakttårnet – 1975 | 1. desember
-
-
Spørsmål fra leserne
● Hvilken innvirkning vil det ha på en kristens stilling med hensyn til det å bli brukt som et eksempel i menigheten, hvis han (eller hun) hever en forlovelse uten den annen parts samtykke?
Både det å inngå og det å heve en forlovelse er et alvorlig skritt som en ikke kan ta lett. Begge ting er imidlertid i bunn og grunn personlige anliggender. Det er ikke nødvendig at menighetens eldste tar opp slike saker, med mindre en av partene kommer til dem og framsetter en klage, eller det viser seg at det foruroliger en rekke av menighetens medlemmer, og at de mister respekten for den som har hevet forlovelsen. I noen tilfelle kan det hende at de som føler seg foruroliget, trenger å få en klarere forståelse av de prinsipper som er berørt.
Vi bør merke oss at i den israelittiske ordning ble forlovede kvinner betraktet som bundet av denne forlovelsen, og hvis de gjorde seg skyldig i utroskap, skulle de ifølge Moseloven behandles som gifte kvinner. (5 Mos. 22: 23, 24) Den israelittiske mann hadde større frihet og kunne heve en forlovelse, slik Josef fra Nasaret planla å gjøre. I Matteus 1: 19 (NTM) fortelles det at da Josef ble klar over at Maria var gravid, «ville [han] skille seg fra henne i stillhet, for han var rettferdig, og ville ikke føre skam over henne». (Jevnfør 5 Mosebok 24: 1.) De kristne er imidlertid ikke underlagt lovpakten, og på mange områder i dag blir en forlovet kvinne ikke betraktet som bundet i samme utstrekning som tilfellet var den gang.
Jesus sa: «La deres ord ja bety ja og deres nei nei, for det som er mer enn dette, er av den onde.» (Matt. 5: 37, NW) Sammenhengen viser at Jesus her advarte mot den skikken som mange ofte fulgte, og som gikk ut på å avlegge ed på det de sa, ved å sverge enten ved himmelen eller ved Jerusalem eller ved noe annet. Men da Jesus advarte mot slike overdrivelser, sa han ikke at når noen blir klar over at han eller hun har gjort en alvorlig feil, er det galt å gjøre forsøk på å rette på det. Ordspråkene 6: 1—5 taler om en som går i borgen for en annen og har ’latt seg binde ved sin munns ord’, er blitt ’fanget’ av dem, og det blir gitt det råd at han bør gjøre noe for å bli fri. Ordspråket sier: «Gå og kast deg ned for din neste og storm inn på ham.» En som har forlovet seg, blir kanskje også klar over at han eller hun har tatt et uforstandig skritt. Det er et faktum at i tiden før en mann eller en kvinne forlover seg, forsøker han eller hun å vise seg fra sin beste side. Når forlovelsen er deklarert, kan det imidlertid hende at han eller hun begynner å vise mer av sitt sanne jeg. En av partene begynner kanskje nå å bli klar over forskjellige alvorlige problemer som vedkommende ikke var oppmerksom på tidligere.
I de spesielle tilfelle da de eldste finner det nødvendig å foreta undersøkelser i forbindelse med en hevet forlovelse, bør de være interessert i å få kjennskap til om det var gyldige grunner for å heve den. Hva kan sies å være en «gyldig» grunn? Under «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 15. november 1969 blir det nevnt to eksempler. Vi skal her nevne et par eksempler til. I forlovelsestiden kan en kvinne begynne å legge for dagen en svært dominerende innstilling og ikke vise virkelig respekt for lederskap. Det kan da tyde sterkt på at hun er en slik kvinne som den som blir beskrevet i Ordspråkene 19: 13; 21: 9; 27: 15, 16. Eller det kan hende at mannen i forlovelsestiden gjør seg skyldig i en alvorlig, urett handlemåte. Han drikker seg kanskje full eller begår en umoralsk eller alvorlig uærlig handling. Eller det kan være at en av partene blir oppmerksom på en eller annen alvorlig, åndelig svakhet hos den andre, kanskje at den andre har en meget sterk materialistisk innstilling, og derfor oppriktig føler at det å gifte seg med vedkommende, vil komme til å bety en alvorlig belastning for hans eller hennes åndelige styrke, en byrde som kanskje vil bli større enn han eller hun føler seg i stand til å bære uten å komme til å lide under det. Dette betyr imidlertid ikke at det i alle tilfelle er den andre parten som vil bli betraktet som den som kommer til kort eller ikke strekker til. Den ene parten føler kanskje at den andre er et helt igjennom prektig menneske, men blir rett og slett klar over at de er for ulike hva personlighet og synsmåter angår, og at dette vil komme til å skape vanskeligheter for dem begge i det ekteskapelige forhold. Dette er noen av de alvorlige, men på ingen måte alle de grunner som kan få en mann eller en kvinne til etter omhyggelig å ha tenkt over saken under bønn, å heve en forlovelse. Gjensidig enighet om å heve forlovelsen vil naturligvis være å foretrekke framfor det at den ene parten gjør det uten den annen parts samtykke. Men det kan hende at den andre parten ikke forstår problemet eller til og med foretrekker å ignorere det.
Alt dette understreker hvor viktig det er at en ikke er for snar til å forlove seg, men tvert imot først forsøker å lære den andre part å kjenne så godt som mulig. En som har nestekjærlighet, vil ikke ta det å forlove seg lett, og en som inngår en forlovelse, bør være klar over hvilke sårede følelser det skaper å heve forlovelsen.
I de tilfelle da en person har mistet sin ektefelle, enten på grunn av dødsfall eller som følge av utroskap (og skilsmisse på bibelsk grunnlag), kan hans følelsesmessige tilstand være slik at han har et sterkt behov for fellesskap for å overvinne sin ensomhetsfølelse. Han kan ha en tilbøyelighet til å inngå en forlovelse hurtigere enn han ville ha gjort under andre omstendigheter. Etter å ha gjenvunnet sin følelsesmessige likevekt blir han kanskje klar over at det var uforstandig å inngå denne forlovelsen. Når det gjelder en eldste, kan dette reise tvil med hensyn til hans stabilitet, men det behøver ikke å gjøre det. Det er nødvendig å ta omstendighetene i betraktning.
Når det gjelder en som skal være et eksempel for andre i menigheten, for eksempel en eldste eller en menighetstjener, et medlem av Betel-familien eller en annen som er opptatt i heltidstjenesten, bør eldsterådet se på hele bildet og ta i betraktning hvordan denne person er, og ikke utelukkende ta i betraktning den ene handlingen — det at han har hevet en forlovelse uten den annen parts samtykke. Hvis hans tidligere handlemåte viser at han har en tilbøyelighet til å ta slike ting lett, vil de eldste kanskje finne det tilrådelig å anbefale at han blir fratatt sin stilling. De finner kanskje ut at grunnen til at han hevet forlovelsen, rett og slett er at han er blitt interessert i en annen, noe som viser at han er ustadig. Hvis en betydelig del av menighetens medlemmer viser at de har mistet respekten for vedkommende, vil også dette bli tatt i betraktning. De lokale forhold og folks innstilling på stedet må også tas i betraktning, ettersom en i noen land eller visse steder på jorden har et mye strengere syn på slike avtaler, enn en har andre steder.
Men hvis det ikke finnes slike negative faktorer og vedkommende har vist at han eller hun er oppriktig, samvittighetsfull og hensynsfull overfor andre, behøver ikke en beslutning om å heve en forlovelse uten den annen parts samtykke nødvendigvis bety at vedkommende bør fratas sin stilling eller få begrenset sine privilegier i menigheten. Hvorvidt det foreligger gyldige grunner for å heve forlovelsen, vil alltid være en avgjørende faktor.
● I Åpenbaringen 5: 10 leser vi, ifølge New World Translation: «Du gjorde dem til et kongedømme og prester for vår Gud, og de skal herske som konger over jorden.» Betyr ikke det greske ordet epi, som er oversatt med «over», i virkeligheten «på»? — USA.
Den grunnleggende betydning av det greske ordet epi er «på», men det er ikke den eneste betydningen. Når ordet epi blir brukt i forbindelse med makt, myndighet eller verdighet, kan det også bety «over».
En lang rekke bibelske eksempler illustrerer dette. Bibelen sier at Gud er «over [epi] alle ting». (Rom. 9: 5; Ef. 4: 6) Den etiopiske hoffmannen var «satt over [epi]» Kandakes skatt. (Ap. gj. 8: 27) Den «tro og kloke tjener» er «satt over [epi] [husbondens] tjenestefolk». (Matt. 24: 45) Sju menn som hadde godt vitnesbyrd, skulle velges ut blant dem som tilhørte menigheten i Jerusalem, for at apostlene kunne «sette dem over [epi] dette
-