Vrede og rettferdig harme

«Hvert menneske være . . . sen til vrede; for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» — Jak. 1: 19, 20.

 1. Hva slags tilbøyelighet er vrede, og hva må de kristne gjøre med denne tilbøyeligheten?

VREDE er det motsatte av mildhet. Det sistnevnte er en meget attråverdig egenskap, som de kristne må utvikle. Det førstnevnte er en tilbøyelighet som hører den gamle verden til, og som må avlegges så snart som mulig. Kjødets lyst åpenbares ved mange anledninger og kommer ofte til uttrykk i vredesutbrudd. Fordi menneskene er ufullkomne, kan en person bli irritert på en annen, men han må ikke la vreden få makt over seg slik at han gjør sin bror til sin fiende.

 2. Hva bør gjøres hvis en kristen blir vred på sin bror, og når bør de gjøre det?

² Man må ikke gjemme på vreden, for hvis man gjør det, kan det føre til at det oppstår splid. I sitt råd vedrørende dette sa Paulus: «Om I vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede, og gi ikke djevelen rom!» Hvis en person er blitt egget til vrede eller er blitt rasende på en annen, bør han med andre ord i all vennskapelighet ordne opp i saken eller komme til en forståelse med den andre. Dette bør gjøres samme dag, slik at et usunt og ukristelig forhold ikke får fortsette å råde. Salmisten ga også følgende råd: «Vredes, men synd ikke!» Dette er også et råd som blir gitt for å hjelpe de kristne til å tenke i samsvar med Jehovas prinsipper og ha et mildt sinnelag. — Ef. 4: 26, 27, 31; Sl. 4: 5.

 3. Hvorfor bør man være «sen til vrede»?

³ Vrede er en tilbøyelighet som røper en trettekjær innstilling, og dette må man sky. Den bibelske formaning opplyser oss om dette, og den blir uttrykt på følgende måte: «Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes; for vreden bor i dårers barm. Si ikke: Hvorav kommer det at de fremfarne dager var bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det.» Det er en kjødelig tilbøyelighet, noe som henger igjen fra den gamle verden, og de kristne må bestrebe seg på å utelukke den fra sitt sinn og følge rådet om å være «sen til vrede». — Pred. 7: 9, 10; Jak. 1: 19.

 4. a) Hva stiller Guds Ord vrede i klasse med? b) Hvorfor bør man unngå å være sammen med hissige mennesker?

⁴ Voldsomt sinne blir fordømt i Guds Ord og stilt i klasse med utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, hat, strid og tretter. (Gal. 5: 19—21, NW) Det er bra å unngå dem som til stadighet er snar til vrede, for det vil lett smitte over på en selv slik at man i et vredesutbrudd gir igjen med samme mynt. Vi må unngå slike mennesker, for hvis vi omgås dem, kommer vi snart til å bli fordervet. «Hold deg ikke til venns med en som er snar til vrede, og gi deg ikke i lag med en hastig mann, for at du ikke skal lære deg til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv!» Som en direkte motsetning til dette sier den samme skribenten: «Den rettferdiges tunge er som utsøkt sølv; de ugudeliges hjerte er intet verdt.» — 1 Kor. 15: 33; Ordspr. 22: 24, 25; 10: 19, 20.

Eksempler fra Bibelen på vrede

 5. Hvor langt gikk Saul i sitt raseri overfor David?

⁵ Da Saul forfulgte David i den hensikt å drepe ham, ba han sin sønn Jonatan om å hjelpe til med å få ryddet David av veien som om han skulle være en fiende. Fordi Jonatan tok parti for David, ble Saul straks helt fra seg av sinne og fylt med hat. I 1 Samuel 20: 30—33 står det: «Da opptentes Sauls vrede mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en forvent og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for deg selv og til skam for din mors blusel? For så lenge Isais sønn er til på jorden, er hverken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens. Jonatan svarte Saul, sin far, og sa til ham: Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort? Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham; da skjønte Jonatan at det var hans fars faste forsett å drepe David.» I sitt raseri søkte Saul å drepe David, og senere vendte han sin vrede mot sin egen sønn Jonatan.

 6. a) Hvordan reagerte Ussias på prestens råd da han overskred sin myndighet som konge ved å brenne røkelse i templet? b) Hvilken dom fra Jehova kom over ham?

⁶ Et annet klassisk eksempel har vi i tilfellet med Ussias da han regjerte som konge. Så snart han ble mektig i sin høye stilling, ble han overmodig og handlet på en måte som viste at han foraktet Guds Ord ved å gå inn i templet for å brenne røkelse. Presten Asarja og andre prester gjorde Ussias oppmerksom på dette ved å si: «Det tilkommer ikke deg, Ussias, å brenne røkelse for [Jehova], men bare prestene, Arons sønner, . . . Gå ut av helligdommen! For du har vært ulydig.» Men som beretningen viser, handlet kongen opprørsk: «Da ble Ussias vred. Han holdt et røkelsekar i hånden og ville nettopp til å brenne røkelse; men da hans vrede brøt løs mot prestene, slo spedalskheten ut i hans panne, som han sto der foran prestene i [Jehovas] hus ved røkoffer-alteret.» Jehovas rettferdige dom ble åpenbar og stadfestet det hans prestelige representant hadde sagt. — 2 Krøn. 26: 16—19.

 7. Hvilken feil begikk Moses og Aron ved å la sin vrede komme til uttrykk overfor Israels folk?

⁷ Moses hadde vært en trofast tjener i mange år, men det er interessant å legge merke til hva som skjedde ved en anledning da israelittene gjorde opprør mot Jehova og trettet med Moses, idet de sa at det hadde vært bedre for dem å omkomme i Egypt enn å bli ført ut i ørkenen for å dø der av mangel på vann. I stedet for å ta saken på en rolig måte og underordne seg Jehova ble Moses og Aron opphisset, noe følgende ord i 4 Mosebok 20: 10 viser: «Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe?» Legg merke til at Moses og Aron i denne uttalelsen som de kom med mens de var opptent av vrede, unnlot å gi Jehova æren for at han på en mirakuløs måte hadde tilveiebrakt vann, og at de øyensynlig tok æren for det selv i stedet for å herliggjøre Jehova overfor menigheten.

 8. a) Hva forsøkte Haman å få utrettet da han var fylt med harme? b) Hva resulterte dette i for ham?

⁸ Amalekitten Haman fikk på en listig måte utstedt et kongelig dekret om at alle skulle kaste seg ned for ham. Guds trofaste tjener Mordekai ville imidlertid ikke utføre en slik æreshandling overfor en som var fordømt av Gud. (2 Mos. 17: 14—16) Da Haman så at jøden Mordekai ikke ville etterkomme befalingen og kaste seg ned for ham, sier beretningen at «han [ble] full av harme. . . . Han [søkte] å få utryddet alle de jøder som fantes i hele Ahasverus’ rike». Hamans hjerte ble enda mer forherdet, og han var bestemt på å få Mordekai hengt og Guds folk utryddet. Vi vet naturligvis ut fra Bibelen at bladet vendte seg, og at Haman ble henrettet, mens Mordekai, Ester og jødene ble befridd for følgene av skrivelsen ved at det ble sagt til dem at de skulle verge sitt liv. — Ester 3: 5, 6; 8: 10—12.

 9. Hvordan reagerte noen av jødene da Jesus talte til dem i synagogen i stedet for å ta imot hans ord med velvilje?

⁹ Da Jesus talte til folkemengden i synagogen og leste fra Esaias’ bokrull og underrettet dem om at Skriftens ord ble oppfylt den dagen, var det mange av tilhørerne som ikke aktet på det han sa og ikke anerkjente ham som Messias, men det famgår tvert imot av Lukas 4: 28, 29 at «alle i synagogen ble fulle av vrede da de hørte dette, og de sto opp og drev ham ut av byen og førte ham ut på brynet av det fjell som deres by var bygd på, for å styrte ham ned». Ja, her ser vi hvordan de som ga seg ut for å være i paktsforhold til Jehova, under et vredesutbrudd ikke bare forkastet hans Sønn, men også prøvde å ta livet av ham.

10. Hvordan reagerte folkemengden etter at de hadde hørt Stefanus fortelle den historiske beretning om jødene?

¹⁰ Det er interessant å legge merke til hvordan Stefanus da han ble ført fram for Sanhedrinet, gjorde rede for jødenes historie fram til Messias. På en modig måte gjorde han dem også kjent med hvordan de hadde forfulgt dem som hadde forkynt om ham som var rettferdig, og at de ikke hadde holdt loven. I Apostlenes gjerninger 7: 54—58 kan vi lese om hvor rasende de ble på Stefanus for dette: «Da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham. . . . Da skrek de med høy røst og holdt for sine ører, og stormet alle som én inn på ham og drev ham ut av byen og stenet ham.» I et djevelsk raseri drepte de Stefanus.

Rettferdig harme

11. Hvorfor er ikke Jehovas vrede urett?

¹¹ Vi bør imidlertid huske at det er forskjell på vrede og rettferdig harme. Vi vet at Jehova kommer til å utøse sin vrede over sine onde fiender, slik han så ofte har sagt i sitt Ord. Selv om Jehova er sen til vrede, er ikke det ensbetydende med at hans vrede ikke kan opptennes over en urett oppførsel. Profeten Nahum (1: 6) sier: «Hvem holder stand for hans harme, og hvem utholder hans brennende vrede? Hans harme strømmer fram som ild, og fjellene styrter sammen for ham.» Like fullt som Jehovas beskyttende hånd er over hans trofaste tjenere og dem som elsker ham av et udelt hjerte, vil hans vrede og ødeleggende krefter komme over de onde, og de kommer ikke til å unnslippe.

12. a) Hva hadde David å si om Jehovas vrede? Når kommer hans vrede til å nå sin klimaks og bli åpenbar? b) Kan de kristne gi uttrykk for rettferdig harme?

¹² I Salme 69: 25, 26 viser David hvordan Guds vrede kan komme til uttrykk: «Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem! Deres bolig bli øde, ei være der noen som bor i deres telt!» Vi ser således av Jehovas egne ord og av de ord som hans trofaste tjenere har uttalt, at det er på sin plass å la rettferdig harme komme til uttrykk overfor Guds fiender. Guds avsky for det onde kommer til å nå sin klimaks ved at han utsletter det i Harmageddon. Som kristne må også vi vise forakt for det som er av verden, ettersom det er i strid med Jehovas prinsipper. Det blir ikke krevd av oss at vi skal la urettferdighet gå upåaktet hen. Det motsatte er i virkeligheten tilfelle. Vi må elske rettferdighet og hate ondskap. Det er en rett tid for hver enkelt av disse følelser, noe følgende ord viser: «Alt har sin tid, . . . å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.» — Pred. 3: 1, 8.

13. Hvilke ting hater Jehova?

¹³ Det er meget interessant å merke seg noen av de ting som er foraktelige for Jehova. Følgende ord opplyser oss om dette: «Seks ting er det [Jehova] hater, og sju er vederstyggeligheter for hans sjel: Stolte øyne, falsk tunge og hender som utøser uskyldig blod, et hjerte som legger opp onde råd, føtter som haster til det onde, den som taler løgn og vitner falsk, og den som volder trette mellom brødre.» Når vi leser litt videre, får vi dette råd: «Å frykte [Jehova] er å hate ondt; stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.» Vi kan derfor med rette ha avsky for de ting Jehova hater. — Ordspr. 6: 16—19; 8: 13.

14. Hva hatet David, og hva elsket han?

¹⁴ En av den allmektige Guds tjenere uttalte ved en annen anledning: «Av dine befalinger får jeg forstand; derfor hater jeg all løgnens sti. Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette; jeg hater all løgnens sti. De tvesinnede hater jeg, men din lov elsker jeg. Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket.» — Sl. 119: 104, 128, 113, 163.

15. Hvordan kan kristne Ordets tjenere i dag betrakte dem som bryter Jehovas rettferdige prinsipper?

¹⁵ Når noen i en menighet bryter Jehovas lover og viser ringeakt for hans prinsipper ved å begå ekteskapsbrudd, drive utukt, spotte eller ved å bli en drukkenbolt, er det i betraktning av det foregående naturlig at det ventes av dem som tilhører menigheten, at de avskyr dem som praktiserer slike ting. Dette er i virkeligheten grunnen til at det er så viktig at menighetsutvalget utelukker dem fra å ha fellesskap med menigheten ved å utstøte dem. De hater disse urette handlingene. Og de som begår dem, har følgelig ikke noen plass i Jehovas ærbare og rene organisasjon.

16. Hvordan kan de som tilhører den nye verdens samfunn, betrakte vrede og rettferdig harme?

¹⁶ Hvor viktig er det ikke da å ha en rett verdsettelse av Jehovas tanker og ønsker og anerkjenne at de er fullkomne og uforanderlige! Han hater ufullkomne menneskers vrede og den synd de begår når de er opptent av vrede. Når en kristen vet dette, vil han til alle tider følge en handlemåte som er i samsvar med Jehovas veier og tanker. Ja, enhver kristen vil derfor være sen til vrede og unngå å bli sint. Og hva med hensyn til rettferdig harme? La det være Jehovas harme som kommer til uttrykk, for den kommer til uttrykk i rettferdighet, og derfor vil han for evig tilintetgjøre alt som utgjør et brudd på hans rettferdige prinsipper.