Visdomsord til belæring for vår tid

«Kjøp visdom, ja, kjøp forstand for alt ditt gods!» — Ordspr. 4: 7.

 1. Hvorfor er liv i lykke ikke bare et selvisk ønske, og hvordan kan vi oppnå det i en fullkommen verden?

LIV i lykke — det er noe vi alle ønsker oss, ikke sant? Dette lyder kanskje som et selvisk spørsmål; men menneskene ble opprinnelig skapt for å leve, og for å leve i lykke. Det er derfor naturlig at vi lengter etter et liv i lykke. Ved å leve slik at vi blir verdige til å få evig liv, opphøyer vi Gud, Livgiveren. I harmoni med dette skapte Jehova Gud det første menneske fullkomment og anbrakte ham i et paradis, i Edens hage, hvor det var mulig for ham å leve for bestandig og glede seg til fullkommenhet over livet. Etter som vi alle på det tidspunkt befant oss i dette første menneskes lender som hans ufødte avkom, lå denne mulighet til evig liv i fullkommen lykke også foran oss på den tiden. Men anledningen til å bli født av fullkomne foreldre i et lykkens paradis gikk tapt for oss. Hvordan gikk det til? Det skjedde fordi vår første menneskelige far, Adam, handlet uten visdom, og se nå hvilken tilstand hele menneskeslekten befinner seg i nå i vår såkalte moderne tid! Menneskeslekten er langt annet enn lykkelig. Menneskenes levealder er skåret ned til et gjennomsnitt på langt under hundre år, og selve menneskeslektens eksistens synes nå faktisk å være truet av at deres bomber plutselig skal begynne å eksplodere i en lenge fryktet tredje verdenskrig som tenkes utkjempet med de mest moderne midler. Heldigvis har vår skaper, Jehova Gud, igjen åpnet anledningen til at de som elsker livet, kan vinne evig lykke i en fullkommen verden. Hvordan kan de det? De kan det ved hjelp av visdom.

 2. Hvordan er en slik livgivende visdom annerledes enn denne verdens visdom?

² En slik livgivende visdom er helt annerledes enn den visdom som denne verden har. Denne verdens visdom har ført den ut i dens sørgelige tilstand, og ved hjelp av denne verdens visdom finnes det ingen mulighet hverken til å komme ut av denne sørgelige tilstanden eller til til slutt å vinne evig liv i lykke. Denne verdens visdom kommer nedenfra, fra falne, selviske mennesker som stoler på sin egen forstand. Men etter som den egentlig stammer fra et område utenfor menneskene, det vil si, fra det usynlige, kommer den fra onde demoner, fra djevler, og derfor er den demonisk, djevelsk. Denne verdens visdom kjenner ikke til at «denne verdens gud» er Satan Djevelen, den store fiende av Jehova og menneskene. Det finnes ikke noe annet som kan forklare at menneskeslekten har nådd en så fornedret, kjærlighetsløs, egenkjærlig tilstand, slik at dens medlemmer, som alle er av samme kjøtt og blod, ikke kan leve sammen i fred og harmoni, men fortsetter på veien henimot menneskeslektens selvmord i en atomkrig som utkjempes på grunn av politiske, religiøse og økonomiske uoverensstemmelser. Det er ganske annerledes med den visdom som fører til endeløst liv i den lykkelige og frie verden. Den kommer ned ovenfra, fra et sted utenfor menneskene, nemlig fra Jehova Gud, den store giver av liv, fred og lykke.

 3. Med hvilken visdom må vi derfor være vise, og hvorfra må vi få den, som illustrert ved den viseste kongen i fortiden?

³ For å få liv må vi derfor være vise med en visdom som skiller seg fra denne verdens visdom. Vi kan ikke få denne visdom ved denne verdens læreanstalter eller fra dens såkalte livets skole. Vi må få den fra det eneste stedet vi kan få den, fra Jehova Gud. Den viseste kongen som levde i gammel tid, gir oss dette gode råd: «[Jehova] er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand, og han gjemmer frelse for de oppriktige, et skjold for dem som lever ustraffelig.» (Ordspr. 2: 6, 7) Det var fra denne samme kilde han hadde fått sin egen visdom, så han visste hva han snakket om. Han var en ung mann da han ble konge over Israels tolv stammer i året 1037 før den kristne tidsalder. Da Jehova Gud viste seg for den unge kong Salomo i en drøm og spurte ham om hva han ønsket seg, svarte Salomo: «Gi meg nå visdom og kunnskap, så jeg kan være leder og fører for dette folk! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så stort?» Gud fant behag i dette ønske, og han ga faktisk Salomo ekstraordinær stor visdom og kunnskap. (2 Krøn. 1: 7—12; 1 Kong. 5: 12) Den historiske beretning forteller: «Salomos visdom var større enn alle østens barns visdom og all egypternes visdom.» — 1 Kong. 4: 30.

 4. Hvilken virksomhet i fortiden svarer det til når vi i dag går til Salomos bevarte visdom, og hvis visdom er det egentlig vi da studerer?

⁴ Til støtte for dette forteller Bibelens historieberetning videre: «Han laget tre tusen ordspråk, og hans sanger var et tusen og fem.» Det er derfor meget passende at den boken i Bibelen som kalles Ordspråkene, kommer fra Salomos penn. Den innledes med disse ordene: «Ordspråk av Salomo, Davids sønn, Israels konge. Av dem kan en lære visdom og tukt og å skjønne forstandige ord; av dem kan en motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet; de kan gi de enfoldige klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet. Den vise skal høre på dem og gå fram i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett. Av dem kan en lære å forstå ordspråk og billedtale, vismenns ord og deres gåter.» I Bibelens historiske beretning står det skrevet: «Og de kom fra alle folk for å høre Salomos visdom, fra alle jordens konger som hadde hørt om hans visdom.» (1 Kong. 4: 32—34) Etter som mennesker fra alle jordens folk, deriblant også dronningen av Saba, kom fra forskjellige fjerne steder for å høre Salomos visdom, er det forstandig av oss i dag å gå til den del av hans visdom som Guds makt har bevart for oss i Ordspråksboken. Etter som denne boken ble skrevet under inspirasjon fra himmelen, og etter som Salomos visdom i realiteten var det som «Gud hadde lagt i hans hjerte», studerer vi ikke bare Salomos visdom, et ringe menneskes visdom, når vi studerer Ordspråksboken, men vi studerer Jehova Guds visdom. (1 Kong. 10: 23, 24) Disse ordspråkene gir en kortfattet framstilling av evige sannheter, og derfor er de like aktuelle i dag som dengang.

Visdommens hemmelighet

 5. Hva forteller Salomo oss om visdommens hemmelighet, og hvorfor sammenlignet Jehovas største vitne på jorden Salomo med seg selv?

⁵ Salomo, Jerusalems konge, forteller oss i sine ordspråk hva som er hemmeligheten ved sann visdom. Det er dette: «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand. For ved meg skal dine dager bli mange, og leveår skal gis deg i rikt mål.» Det står også skrevet: «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til kunnskap; visdom og tukt foraktes av dårer.» (Ordspr. 9: 10, 11; 1: 7) Av disse ordene forstår vi at Salomo oppfordret menneskene til å lære å kjenne Jehova og frykte ham. Han var et vitne for Jehova, ja, han var faktisk det mest fremtredende vitne for Jehova på sin tid. Det største vitne som noensinne har levd på jorden, sammenlignet Salomo med seg selv. Dette vitne var Jesus Kristus, som for nitten hundre år siden uttalte: «Dronningen fra Syden [dronningen av Saba] skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for hun kom fra jordens ytterste ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mer enn Salomo!» (Matt. 12: 42) Det vil være av interesse å se hva kong Salomo skrev om Jesus Kristus, han som er visere og større enn Salomo.

 6. Hva er derfor først og fremst nødvendig for alle som søker liv, og hva gjør Jehovas vitner i dag i denne forbindelse akkurat som Salomo i fortiden?

⁶ Etter som livgivende kunnskap og visdom får sin begynnelse ved at man kjenner og frykter Jehova, er det imidlertid først og fremst nødvendig for alle som søker liv, å frykte Jehova. Før vi kan ha en fornuftig frykt for ham, må vi kjenne ham, ikke i overensstemmelse med det som den religiøst forvirrede kristenhet lærer om ham, men i overensstemmelse med det som Ordspråkene og resten av Guds skrevne ord forteller om ham. Og akkurat som kong Salomo vitnet om Jehova Gud, er Jehovas vitner i vår moderne tid også meget aktive når det gjelder å bringe alle mennesker den sanne kunnskap om Gud både ved det trykte og det talte ord, slik som Salomo selv forutsa.

 7. Hva må vi først og fremst få kunnskap om, og hvorfor nettopp det?

⁷ Først av alt må vi få kunnskap om at Jehova Gud er Skaperen av alle synlige og usynlige ting, og med det som grunnlag må vi ha en levende, ansporende tro på at han er til. Hvorfor det? Fordi «uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». (Heb. 11: 6) Det synlige skaperverk omkring oss og også de usynlige krefter som vi er blitt kjent med, får alle mennesker til å undre seg, til og med materialistiske vitenskapsmenn som ikke tror på en personlig skaper. Jo mer de studerer og lærer, desto mer tvinges de til å innrømme at skaperverket åpenbarer en kunnskap, visdom og forstand som de aldri kan komme à jour med. Og hvorfor ikke? Fordi, som den inspirerte Salomo skriver: «[Jehova] grunnfestet jorden med visdom; han bygget himmelen med forstand. Ved hans kunnskap vellet de dype vann fram, og ved den lar skyene dugg dryppe ned.» (Ordspr. 3: 19, 20) Etter som Jehova Gud er opphavet til hele det synlige og usynlige skaperverk, var det en tid i den evige fortid da han var helt alene, for han er evig.

 8. Hvilken kunnskap hadde han da han var helt alene?

⁸ Selv om han var helt alene i det uendelige rom, hadde han kunnskap; han hadde kunnskap om seg selv, og han visste at det ikke var noen annen i det uendelige rom. Han var godt kjent med all den makt han hadde i seg selv, for han var den Allmektige som intet er umulig for. Han kjente tidspunktet for begynnelsen til sitt skaperverk. Da den tiden kom, begynte han å utøve visdom.

 9. Hvordan viste Jehova en uforlignelig visdom helt fra skapningens begynnelse, og hva brukte Jehova så sin eneste Sønn til å utføre, og hvorfor?

⁹ Helt fra skapningens begynnelse la han for dagen en uforlignelig visdom. Hva var så hans første skaperverk? Det var en sønn, hans første sønn, hans eneste direkte sønn. Han var ikke jordisk, slik som vi er, for jorden eksisterte ikke på det tidspunktet. Han var en ånd, akkurat som sin himmelske Far, og derfor kunne han se, høre og snakke med sin Far, og ha personlig samvær med ham. Vi vet ikke hva Jehova Gud kalte sin sønn på den tiden. Jehova Gud ga ham imidlertid uendelig meget mer visdom enn han noensinne ga kong Salomo. Ja, han ga ham så meget visdom at det var som om Gud hadde gjort dette som kalles visdom, til en levende, personlig skapning. Det var som om visdommen selv ble gjort til en person, så fullkomment gjenspeilte denne sønn sin himmelske Fars visdom. Sønnen omtaler til og med seg selv som visdommen. Akkurat som det ofte forekommer på jorden at en sønn arbeider sammen med sin far, ville Jehova Gud at hans sønn skulle arbeide sammen med ham. Han visste at det ikke var godt for en slik begavet sønn å være ørkesløs. Det ville ha vært en ødsling med hans sønns evner hvis de ikke ble brukt i hans tjeneste. Denne vise sønnen var ikke lat. Han var ivrig etter å arbeide, og han ønsket å gjøre det som hans himmelske Far og Skaper og Livgiver ville ha ham til å gjøre. I harmoni med dette brukte Jehova Gud denne sin eneste sønn til å skape alle andre ting, både synlige og usynlige, levende og livløse.

10. Hva taler denne himmelske Sønn om, og hvorfor omtaler han seg selv som visdommen til tross for at ordet «visdom» står i hunkjønn på hebraisk?

¹⁰ Under inspirasjon fra Gud framstiller Salomos ordspråk Guds himmelske sønn som visdommen personifisert og lar ham tale om skapelsesarbeidet helt fra begynnelsen av. På det hebraiske språk står ordet «visdom» i hunkjønn, men når Guds sønn bruker uttrykket «visdommen» om seg selv, betyr det ikke at han var av hunkjønn eller kvinnelig. Han henviste bare til en fremtredende egenskap som Gud hadde gitt ham, og han brukte dette som sitt navn for å vise at denne Guds egenskap var i virksomhet gjennom ham i arbeidet med å skape. Derfor sier han:

11. Hva sier den personifiserte visdom angående skapelsen, i Ordspråkene 8: 12, 22—31?

¹¹ «Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og jeg forstår å finne kloke råd. [Jehova] skapte meg som sitt første verk [Åpb. 3: 14, NW; LB], før sine andre gjerninger, i fordums tid. Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var. Da avgrunnene ennå ikke var til, ble jeg født, da der ennå ikke fantes kilder fylt med vann. Før fjellene ble senket ned, før haugene ble til, ble jeg født, før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump. Da han bygde himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen. Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder, da han satte grense for havet, så vannene ikke går lenger enn han byr, da han la jordens grunnvoller — da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn; jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» — Ordspr. 8: 12, 22—31.

12. Hvorfor kan det derfor sies at «[Jehova] grunnfestet jorden med visdom», og hvordan ble det vist at visdommen hadde sin lyst i menneskenes barn?

¹² Det var derfor i en meget bokstavelig betydning det kunne sies at «[Jehova] grunnfestet jorden med visdom», for han brukte sin vise sønn som en «verksmester» ved sin side da han gjorde det. Dette er i full overensstemmelse med det som den kristne apostel Johannes senere forteller oss angående hvordan hele skaperverket ble til. (Joh. 1: 1—3) Denne Guds skapte sønn visste ikke på det tidspunktet at han lenge etterat Jehova sa til ham: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde,» selv skulle bli et menneske forat han kunne løskjøpe menneskeslekten fra de forferdelige følgene av det første menneskes uvise handlemåte, hans synd imot Jehova Guds enkle bud. Derved viste Guds sønn på en meget spesiell måte at, for å sitere ham selv, «min lyst hadde jeg i menneskenes barn». På jorden var han langt visere enn kong Salomo, og han sa til sine trofaste apostler at han ville gi dem også visdom når de måtte avlegge vitnesbyrd for jordens politiske herskere: «Jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.» (Luk. 21: 15) En av hans apostler som het Paulus, viser forskjellen mellom denne verdens og dens greske filosofers visdom og Guds visdom. Han sier:

13. Hvordan framholder Paulus, i 1 Korintierne 1: 20—30, forskjellen mellom denne verdens visdom og Guds visdom?

¹³ «Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For etter som verden ikke ved sin visdom kom til å kjenne Gud i Guds visdom, sørget Gud for ved dårskapen av det som blir forkynt, å frelse dem som tror. For jødene ber om tegn, og grekerne søker visdom, men vi forkynner Kristus pelfestet, for jødene en årsak til fall og for folkeslagene en dårskap, men for dem som er de kalte, både jøder og grekere, Kristus Guds kraft og Guds visdom. . . . forat intet kjød skal skryte overfor Gud. Men det skyldes ham at dere er i forening med Kristus Jesus, som for oss er blitt visdom fra Gud.» — 1 Kor. 1: 20—30, NW.

14. Hvorfor er det nå en vis handlemåte for oss å følge og etterligne Kristus, og hvorfor er det visere å anerkjenne ham som konge enn å følge denne verdens politikk?

¹⁴ Det er derfor en vis handlemåte for oss i vår moderne tid å bli Kristi disipler og etterligne Kristus. «I [ham] alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» (Kol. 2: 3) Derfor fortsetter apostelen med følgende advarsel til oss: «Se til at det ikke må være noen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus. For i ham bor hele guddommens fylde legemlig.» (Kol. 2: 8, 9) Eller for å sitere The Authentic New Testament (1955) av H. J. Schonfield: «For det er i ham at den guddommelige visdoms uendelighet bor legemlig.» Han er selve legemliggjørelsen av Guds visdom. Det er ved at vi tar imot ham som den som Gud tilveiebrakte til vår frelse fra den død som var resultatet av Adams uvise handlemåte, at vi kan få liv. Som den personifiserte visdom sier: «For den som finner meg, finner livet og får nåde hos [Jehova]. Men den som ikke finner meg, skader seg selv; alle de som hater meg, elsker døden.» (Ordspr. 8: 35, 36) Det er langt visere av oss å anerkjenne den herliggjorte Jesus Kristus som Jehovas salvede Konge over den nye verden enn å følge denne verdens politiske ideologier, for han er langt visere enn kong Salomo. Om ham sier til og med himmelens engler: «Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» (Åpb. 5: 11, 12) Han har alt det som den nye verdens konge trenger.

Kunnskap, visdom og forstand

15. Hvorfor var det unødvendig for Adam å spise av det forbudte tre for å få kunnskap, og hva gikk han glipp av ved sin ulydighet?

¹⁵ I Ordspråkene har kong Salomo meget å si om kunnskap og visdom og forstand. Han knytter disse begrepene sammen. La oss se hvorfor. Først har vi kunnskapen. Den kommer fra Jehova Gud. I Edens hage, menneskeslektens opprinnelige hjem, plantet Gud blant de andre trærne «treet til kunnskap om godt og ondt». Om dette treet sa Gud til det første menneske Adam at han ikke skulle spise av det hvis han ønsket å unngå å dø. (1 Mos. 2: 9, 15—17) Både Ordspråksboken og resten av Bibelen viser på en overbevisende måte at den allmektige Gud Jehova var fullt ut i stand til å gi Adam kunnskap om godt og ondt til sin egen tid uten at Adam behøvde å være ulydig mot Gud ved å spise av det forbudte tre til kunnskap om godt og ondt. Ved å være ulydig mot Gud unnlot Adam å vise frykt for sin Skaper, og derfor gikk han glipp av kunnskap, for, som Ordspråkene 1: 7 sier: «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til kunnskap.»

16. Hvorfor ønsker ikke Gud at menneskene skal være uvitende, og hvorfor oppfordrer følgelig Salomo oss til å lytte til det han har å si?

¹⁶ Gud skapte ikke menneskene uvitende, og han ønsker ikke at menneskene skal være uvitende, for det fører ikke til noe godt. «At sjelen skulle være uten kunnskap, er ikke godt, og den som er snar med sin fot, synder.» (Ordspr. 19: 2, NW) Kunnskap bør tjene til å holde oss tilbake fra å haste av sted i en bestemt retning i uvitenhet og derved synde imot Gud. «Hver den som er klok, handler med kunnskap, men den som er dum, utbrer dårskap.» (Ordspr. 13: 16, NW) Den inspirerte forfatter av Ordspråkene kjente til fordelene ved Guds kunnskap, og derfor oppfordret han alle som søkte den, til å lytte til det han har å si gjennom denne boken i Bibelen: «Bøy ditt øre til og hør på vismenns ord og vend ditt hjerte til min kunnskap!» — Ordspr. 22: 17.

17. Når la Gud visdom for dagen for første gang, hva er visdom, og hva trenger og bruker derfor visdommen?

¹⁷ I løpet av hele sin evigvarende eksistens før Jehova Gud skapte sin vise sønn, hadde han kunnskap. Da han begynte å skape, lot han denne kunnskapen komme til anvendelse i et arbeid. Det var da han brukte eller la for dagen visdom. Visdommen er en arbeider. Det er evnen til å bruke kunnskapen riktig; det er å anvende kunnskapen på en rett måte med gode resultater og utføre de hensikter man har. Det betyr en opplyst virksomhet. Visdommen trenger kunnskap: «De vise gjemmer på kunnskap, men dårens munn truer med ødeleggelse.» Visdommen bruker kunnskap: «De vises tunge gir god kunnskap, men dårenes munn lar dårskap strømme ut. De vises lepper strør ut kunnskap, men dårenes sinn er ikke rett.» — Ordspr. 10: 14; 15: 2, 7.

18. Hva så Gud etterat han ved visdommen var ferdig med å skape den første mann og den første kvinne, og hva må vi først gjøre for å kunne handle med Guds visdom?

¹⁸ Jehova Gud brukte visdommen personifisert i sin første sønn til å skape alle andre ting, og han brukte den som en verksmester. Da Gud, ved visdommen, var ferdig med å skape den første mann og den første kvinne, «så [han] på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». (1 Mos. 1: 31) Visdom gir kyndig veiledning i forbindelse med det en har fore, og på grunn av Jehova Guds visdom og dyktighet er alt det han foretar seg, fullkomment. Visdom er altså mer enn bare kunnskap, mer enn bare det å ha visse opplysninger i sinnet. Det innebærer at man lar disse opplysningene komme til anvendelse på en måte som bringer ære og pris til den store kunnskapens kilde, Jehova Gud, og som derfor fører til gagn for hans skapninger. Forat vi skal kunne handle med Guds visdom, må vi handle med kunnskap fra ham. Derfor er det ikke til å komme utenom at vi må gå til Guds Ord, Bibelen, og studere den for å tilegne oss dens kunnskap. Vi må skaffe oss dens kunnskap for å vinne livet. Som den personifiserte visdom sa til sin Far: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3, NW) Deretter kan man være vis, og ens lepper og hender kan utbre den livgivende kunnskap til andre.

19. a) Hva er uunnværlig i tillegg til kunnskap og visdom? b) Hvorfor er kunnskap en nødvendig forutsetning for forstand, og hva er forstand i seg selv?

¹⁹ I tillegg til kunnskap og visdom er forstand, eller forståelse, noe vi ikke kan unnvære. Det vil si, vi trenger å ha Guds forståelse. Vi kan ikke stille vår egen forståelse av ting, begivenheter og ordninger opp mot hans: «Sett din lit til Jehova med hele ditt hjerte, og stol ikke på din egen forståelse. Gi akt på ham på alle dine veier, og han vil selv gjøre dine stier rette. Bli ikke vis i dine egne øyne. Frykt Jehova og vend deg bort fra det onde.» (Ordspr. 3: 5—7, NW; 21: 30) For å kunne gi akt på ham på alle våre veier må vi kjenne ham ved å ha kunnskap om hva han har sagt og gjort. Dette finner vi i Bibelen. Uten å ha kunnskap om ham kan vi ikke nyte fordelene ved sann forståelse eller forstand. «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til visdom; og å kjenne den Hellige er forstand.» Et annet sted sies det: «Onde mennesker skjønner ikke hva rett er, men de som søker [Jehova], skjønner alt.» (Ordspr. 9: 10; 28: 5) Forstand betyr derfor ens evne til å se noe i sin rette sammenheng, å kunne skjelne de forskjellige sider av en sak og se og vite hvorfor de hører sammen og virker sammen, og å se alt dette i dets forhold til Gud. Det betyr innsikt og forståelse, alltid med Gud i tankene. Derfor er forstand mer enn visdom, som er ens evne til og ønske om å bruke sin kunnskap til å utføre sin hensikt på best mulig måte.

20. Hvordan la Jehova forstand for dagen da han skapte himlene, og hvordan skapte han menneskene annerledes enn dyrene i denne henseende?

²⁰ Da Jehova Gud skapte de storslagne synlige himler, brukte og la han for dagen forstand. Helt fra deres begynnelse hadde han kjennskap til og innsikt i alt som angikk stjernehimmelen og det forhold de enkelte himmellegemer sto i til hverandre, den måten de samarbeidet på, og den virkning de hadde på hverandre. Det var også viktig for ham å forstå og forutse den virkning de ville ha på hans skapninger på jorden. Han omtales som «ham som gjorde himmelen med forstand, . . . ham som strakte jorden . . . over vannene, ham som gjorde de store lys, . . . solen til å råde om dagen, . . . månen og stjernene til å råde om natten.» (Sl. 136: 5—9) «Han er den som skapte jorden ved sin kraft, som grunnfestet jorderike ved sin visdom og spente ut himmelen ved sin forstand.» (Jer. 10: 12) Han skapte menneskene annerledes enn dyreskapningene på jorden, for han ga menneskene evnen til å forstå og ønsket om å forstå. For å fortsette å leve måtte menneskene forstå sitt forhold til sin Skaper.

21. Hvorfor går den forstandige til Guds Ord, og hvorfor holder han seg nær til visdommen?

²¹ For å få forståelse må vi ha et klart bilde av det som vi søker å få innsikt i. «Den forstandiges hjerte søker kunnskap, men dårers munn farer bare med dårskap.» Den søking som den forstandige gjør etter kunnskap, blir belønnet: «Den forstandiges hjerte kjøper kunnskap, og de vises øre søker kunnskap.» Fordi den forstandiges hjerte ser hvem som er kilden til sann kunnskap, og erkjenner menneskenes forhold til Gud og deres avhengighet av Gud i alle ting, vender et slikt hjerte seg til Guds Ord for å få dets livgivende sannhet, og Gud gir et slikt hjerte innsikt i betydningen av sitt Ord: «Når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.» (Ordspr. 15: 14; 18: 15; 21: 11) Et forstandig menneske har ikke bare trang til kunnskap om alle de ting som har tilknytning til Guds Ord og gjerninger, og trang til forståelse av hensikten bak disse gjerningene, men han holder seg også nær til visdommen for å ha evne og innsikt til å bruke denne kunnskapen i harmoni med Gud. Han har alltid blikket rettet mot visdommen. «Den forstandige har visdommen for øye, men dårens øyne er ved jordens ende.» (Ordspr. 17: 24) Etter dårens manglende innsikt å dømme kunne hans øyne like gjerne ha vært like langt vekk fra ham som jordens ende.

22. Hvilken forskjell er det mellom dåren og den forstandige, og hvordan kunne det ha seg at kong Salomo vendte seg til dårskap trass i sin visdom?

²² Dåren bevarer ikke Gud i sitt sinn eller for sitt øye, men det gjør den forstandige. Han er ikke bare vis ved at han frykter Jehova; han er også forstandig. Han handler i overensstemmelse med sin gudsfrykt. Det var Gud selv som sa: «Se, å frykte [Jehova], det er visdom, og å fly det onde er forstand.» (Job 28: 28) Den forstandige vil ikke nekte å la seg tilrettevise og deretter spotte: «Slå spotteren, så vil den uforstandige bli klok; vis den forstandige til rette, så vil han komme til innsikt og kunnskap.» (Ordspr. 19: 25) En enkel tilrettevisning, ikke et kraftig slag, er nok for et forstandig menneske. Til tross for all sin visdom kan det hende at han handler ubesindig eller galt. Av den grunn kan han fra tid til annen trenge en irettesettelse som kan bringe ham tilbake til forstand. Da kong Salomo ble gammel, lot han seg ikke tilrettevise. Trass i all den visdom som Gud hadde begunstiget ham med, vendte han seg til dårskap. Hvorfor gjorde han det? Det var fordi han sluttet med å vise forstand. Hvordan det? Han lot sitt syn og sin klare forståelse av sitt forhold til Jehova Gud bli uklart; han ble som et dyr. «Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.» — Sl. 49: 20.

23. Hva gjorde Salomo altså som fikk ham til å miste sin forståelse, og hvordan kan vi verdsette den store visdom som han vendte seg bort fra?

²³ Salomo tapte sin forståelse da han ga slipp på sitt forhold til Jehova og sluttet seg til andre guder, gudene til de mange hedenske kvinner som han hadde giftet seg med. «Da ble [Jehova] vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra [Jehova], Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder; men han hadde ikke holdt seg etter [Jehovas] bud.» (1 Kong. 11: 9, 10) Den store visdom som Salomo vendte seg bort fra med den følge at han døde i Guds mishag, kan vi forstå å verdsette hvis vi vender oss til Salomos skrifter som han forfattet under inspirasjon som et av Jehovas vitner.

24. Hvorfor bør vi aldri spotte det som hører Gud til, og hvorfor vil vi forsøke å gjøre kunnskap, visdom og forstand til en del av oss selv?

²⁴ La oss aldri spotte over det som hører Gud til. Man kan aldri få den livgivende kunnskap om den sanne Gud på den måten. En som forstår sitt forhold til Gud som hans skapning og sin fullstendige avhengighet av ham, vil finne det lett å kjenne ham. «Spotteren søker visdom, men finner den ikke; men for den forstandige er kunnskap lett å vinne.» (Ordspr. 14: 6) Etter som vi ser hvordan kunnskap, visdom og forstand må virke sammen, og hvor nødvendige de alle tre er forat vi skal kunne oppføre oss riktig og få liv, vil vi forsøke å gjøre dem til en uatskillelig del av oss selv. Vi vil gjøre dem til våre slektninger, til medlemmer av vår åndelige familie. «Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning.» — Ordspr. 7: 4.