Bør du tro på treenigheten?
TROR du oppriktig på treenigheten? Det gjør hundrevis av millioner i kristenheten. Du har kanskje alltid tenkt på den som en bibelsk lære. Vet du nøyaktig hva den går ut på? Forstår du den? Kan du forklare den?
Den atanasianske trosbekjennelse, en av de tidligste fullstendige fremstillinger av treenighetslæren, forklarer den slik:
«Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. . . . Faderen [er] allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig. . . . Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. . . . I denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige.»
Ifølge treenighetslæren er altså Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd jevnbyrdige i makt og myndighet, og de er like evige. Men det avgjørende spørsmål er dette: Trodde Jesus Kristus og hans apostler på treenigheten, og lærte de om den? Hvis vi tror at de gjorde det, oppstår det en rekke vanskelige spørsmål.
I Markus 13: 32 sa Jesus Kristus: «Men den dag eller time [for Guds kommende domsfullbyrdelse] kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Se rammen «Hvorfor mangler de?» på side 7.) Men hvis Faderen og Sønnen er jevnbyrdige, hvordan kunne da Sønnen være uvitende om noe Faderen vet? ’Jesus hadde to naturer,’ svarer noen. ’Her taler han som menneske.’ Men selv om det var tilfellet, kunne vi spørre: Hva med «Den Hellige Ånd»? Hvis den er den tredje personen i treenigheten, hvorfor vet da ikke den dagen eller timen? En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Og «Den Hellige Ånd» er en del av «treenighetskjeden».
Jesus hadde likeledes sagt ved en tidligere anledning: «Ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen.» (Lukas 10: 22) Vi spør igjen: Hva med «Den Hellige Ånd»? Hvis den er en bevisst del av «guddommen», jevnbyrdig med Faderen og Sønnen, hvorfor vet ikke da den dette?
Mer enn 20 år etter at Jesus døde og fór opp til himmelen, skrev apostelen Paulus: «For: hvem kjente Herrens [Faderens] forstand så han kan gi ham råd? Men vi har Kristi forstand.» (1. Korinter 2: 16) Hvordan er det mulig å ha «Kristi forstand» og likevel ikke kjenne «Herrens forstand» — hvis Faderen og Sønnen er jevnbyrdige?
I Ordspråkene 8: 22—24 leser vi: «Jeg var det første Herren skapte, hans første verk i fordums tid. I opphavet ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født før havdypet var der.» De første kristne forstod klart at denne beskrivelsen fikk sin anvendelse på Kristus. Som en tilhenger av treenighetslæren, Edmund J. Fortman, skriver: «Paulus anvendte det [Ordspråkene 8: 22—31] på Guds Sønn. Apologetene brukte det overfor hedninger og jøder for å bevise Ordets foruttilværelse og Hans rolle i skapelsen.» (Jevnfør Kolosserne 1: 15—17; Åpenbaringen 3: 14, LB.) Men hvis Jesus hadde en bestemt begynnelse, ble «skapt», «formet» og «født» lenge før han ble født på jorden, hvordan kan han da være like evig som Faderen? Videre var det bare en skapning (det vil si en som hadde en begynnelse) som kunne si: «Jeg har liv ved [Faderen].» — Johannes 6: 57.
Jesus omtalte gang på gang Faderen som «min Gud» — selv etter at han vendte tilbake til himmelsk herlighet. (Matteus 27: 46; Johannes 20: 17; Åpenbaringen 3: 2, 12) Bare en underordnet, en tilbeder, kan omtale en annen som «min Gud». Men hva kommer det av at det ikke en eneste gang forekommer at Faderen tiltaler Sønnen som «min Gud»? Og hva kommer det av at vi aldri ser Faderen eller Sønnen tiltale «Den Hellige Ånd» som «min Gud»?
Er du ikke enig i at dette er tankevekkende spørsmål?
Hvorfor kom det ingen reaksjoner?
Hvis vi har den oppfatning at Jesus Kristus trodde og lærte at han var jevnbyrdig med Gud, er det også noe annet som er vanskelig å forstå: Hvorfor leser vi ikke i Det nye testamente om de virkninger en slik lære nødvendigvis ville hatt? Hvilke virkninger?
Tenk for det første på hvordan en slik lære ville ha berørt Jesu disipler. I begynnelsen må de ha betraktet Jesus som et vanlig menneske. (Jevnfør Markus 6: 3.) Vi skulle så formode at Jesus på et tidspunkt åpenbarte for dem at han var Gud selv. Hvordan ville de ha reagert? Hvordan ville du reagere hvis du plutselig ble klar over at du stod ved siden av Gud?
Med tanke på en slik mulighet utbrøt Andrews Norton, en av de første professorer ved Harvard Divinity School i det 19. århundre: «Hvilken ubeskrivelig forbløffelse ville ikke ha overveldet oss!» Og hvis vi virkelig ble klar over at vi bokstavelig talt hadde vært i Guds nærhet, «hvor ustanselig ville ikke det bli uttrykt i det kraftigste språk, ved hver eneste anledning vi hadde til å tale om ham»!
Men ser du denne forbløffede reaksjonen hos Jesu disipler når du leser evangeliene? ’Nei, men det er fordi denne sannheten gradvis ble åpenbart for dem av Jesus,’ sier kanskje noen. Hvorfor er det da ingen spor av en slik forbløffelse selv i brevene i Det nye testamente, som ble skrevet mange år etter Jesu død og oppstandelse? Dette er vanskelig å forstå, ikke sant?
Hvis Jesus hadde lært at han var Gud, ville det nødvendigvis også fått andre konsekvenser. For jødene, som trodde at «Herren er én», ville det vært blasfemisk å antyde at Kristus var likestilt med Gud som den annen person i treenigheten. (5. Mosebok 6: 4) Dette reiser to spørsmål.
1) Hvorfor ser vi ikke at de som skrev Det nye testamente, forklarer, utreder, illustrerer og forsvarer denne utrolige læren om og om igjen til gagn for troende jøder? Ingen lære ville ha krevd mer forklaring!
2) Og hvorfor ser vi ikke at ikke-troende jøder, som forbitret og nidkjært motarbeidet kristendommen, angrep et slikt dogme som for dem ville ha vært avskyelig? Ingen læresetning ville ha vært mer omstridt!a
Professor Norton bemerket derfor:
«Spørsmål som er langt mindre vanskelige (for eksempel omskjærelsen av hedninger som ble kristne), var gjenstand for en slik tvil og strid at selv apostlenes myndighet bare så vidt var nok til å fastslå hva som var sannheten. Det ser imidlertid ut til at dette dogmet [treenighetslæren], som var så merkverdig, så støtende og så vanskelig å forstå, ble innført i stillhet og mottatt uten betenkeligheter, uvilje, motstand eller misforståelser.»
Dette er mildt sagt vanskelig å forstå!
Hvorfor ble så ikke denne læren forklart av dem som skrev Det nye testamente? Hvorfor kom det ingen angrep fra jødiske motstandere? Fordi verken Jesus eller hans apostler lærte om treenigheten, som folk i kristenheten vanligvis tror på! Hvor kom da treenighetslæren fra?
Ærer treenighetslæren Gud?
Noen vil kanskje innvende: ’Treenighetslæren ble senere mottatt gjennom tradisjonen, selv om den ikke blir framholdt i Skriften.’ Men hvordan harmonerer dette med Paulus’ ord i Galaterne 1: 8: «Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet»?
Bibelen advarte om et frafall fra den sanne kristendom: «I de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.» (1. Timoteus 4: 1 ) Ettersom treenighetslæren ifølge oppslagsverket New Catholic Encyclopedia ikke var fullt utviklet før «den siste fjerdedel av det fjerde århundre», spør vi: Er det mulig at treenighetslæren er en følge av et frafall fra den sanne kristendom? Kan det tenkes at treenighetslæren er en ’lærdom som stammer fra onde makter’?
En avgjørende faktor må være denne lærens frukter. Når jødene anklaget Jesus for å ’være besatt’, svarte Jesus: «Jeg er ikke besatt, . . . men jeg ærer min Far.» (Johannes 8: 49) Hva så med treenighetslæren? Har den ført deg nærmere Bibelens Gud? Har den æret Gud ved å føre mennesker nærmere ham? Hva viser kjensgjerningene?
«Læren om Den Hellige Treenighet er ytterst vanskelig å forklare, og ingen forstår den,» innrømmer den katolske presten Robert I. Gannon. For å kunne ha et grunnlag for troen krever tenkende mennesker forklaringer som tilfredsstiller et logisk sinn. Er det ikke noe galt med et gudsbegrep som ikke kan forklares? Kan et gudsbegrep som «ingen forstår», bringe ære til Gud? Sanne kristne må kjenne den Gud de tilber. Det er ikke rom for noe mysterium! — Johannes 17: 3.
Treenighetslæren har ikke ført menneskene nærmere Faderen. Den har tvert imot skjøvet ham i bakgrunnen. I den protestantiske tradisjon har dette ført til at Faderen nesten er blitt stilt fullstendig i skyggen. Spør hvem som helst hvem de tenker på når de sier «pris Herren!», og de vil helt sikkert svare «Jesus Kristus, selvfølgelig!».
Nærmere Gud — eller Maria?
I den romersk-katolske tradisjon har virkningen vært mer sammensatt på grunn av ærefrykten for Maria som «Guds mor», «all nådes formidlerske», «menneskets medforløser» og «himmeldronningen» — som alle er logiske konsekvenser av treenighetslæren! Som New Catholic Encyclopedia forklarer: «Maria er virkelig Guds mor hvis to forutsetninger er innfridd: at hun virkelig er Jesu mor, og at Jesus virkelig er Gud.» — Uthevet av oss.
For å illustrere i hvilken grad Faderen er blitt skjøvet i bakgrunnen, siterer Arnold Toynbee i boken An Historian’s Approach to Religion den franske hugenotten Pierre Bayle fra det 17. århundre, som satiriserer over at Gud overlot universet til Maria:
«Fra den dagen blandet Gud seg ikke lenger inn i noe, men i alle ting satte han sin lit til Marias årvåkenhet. Det ble gitt ordrer til engler om at de skulle kunngjøre dette regjeringsskiftet på jorden, for at menneskeheten skulle vite hvem de skulle vende seg til i framtiden i sine påkallelser, og på hvilken måte de skulle gjøre det. De skulle ikke vende seg til jomfru Maria i egenskap av formidlerske eller en underordnet dronning, men som alle tings overherre og enehersker.»
I motsetning til dette krever Jehova udelt hengivenhet! (2. Mosebok 20: 5, NW) «Jeg gir ikke min ære til andre,» advarer han. — Jesaja 42: 8.
Hva viser så kjensgjerningene? Dette: Treenighetslæren har ikke brakt ære til Gud ved å føre menneskene nærmere ham. Den har i stedet gitt en fullstendig feilaktig fremstilling av Gud. Det viser seg følgelig at de som var ansvarlig for at den ble utformet, hadde falt fra den sanne kristendom.
Hvor kom den fra?
Det fantes faktisk triader av guder lenge før kristendommens tid. De var alminnelige i gammel egyptisk og babylonsk mytologi. Hvordan snek denne ideen seg inn i kristenheten? Verket History of Christianity, utgitt av Peter Eckler, forklarer:
«Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen (som avvek fra de andre jødenes lære bare ved troen på at Jesus var den lovte Messias) ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som troverdige.»
«Troverdige»? Er du enig? Jesus Kristus gjorde det klart at hans sanne disipler måtte «tilbe Faderen i . . . sannhet». (Johannes 4: 23, 24) Ja, vår tilbedelse må være i samsvar med den sannhet vi finner i Guds Ord, Bibelen. Dette innbefatter at vi godtar Jesus Kristus som «Guds Sønn» og ikke som Gud Sønn! (Johannes 20: 31; 1. Johannes 4: 15) Det krever at vi bestemt avviser alle hedenske religiøse usannheter. Det bladet du nå leser, har i over 100 år hjulpet millioner av oppriktige mennesker til å tilbe den ene Gud, «Jehova, den suverene Herre», ’i sannhet’. — Salme 140: 8, NW.
[Fotnote]
a Noen vil kanskje peke på Johannes 5: 17, 18, hvor det står: «’Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.’ Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept; ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud.» Johannes beskriver imidlertid hva de vantro jødene feilaktig trodde at Jesus mente, nemlig at han ’gjorde seg lik Gud’; Dette fremgår av at de også feilaktig beskyldte Jesus for å bryte sabbaten. — Se Matteus 5: 17—19.
[Uthevet tekst på side 6]
Hvorfor ser vi ikke at jødiske motstandere angrep denne læren, som for dem ville ha vært avskyelig?
[Ramme på side 7]
Hvorfor mangler de?
Angående når den ’store trengsel’ skulle komme, leser vi i Matteus 24: 36 ifølge den engelske autoriserte oversettelsen, King James Version: «Men den dag og time vet intet menneske, nei, ikke englene i himmelen, men bare min Fader.» Legg merke til ordene «heller ikke Sønnen» er utelatt, selv om de står i mange andre oversettelser. Hvorfor mangler de? Dette verset bekymret tydeligvis tilhengere av treenighetslæren! For hvordan kunne Sønnen være uvitende om ting Faderen vet — hvis de er jevnbyrdige? I sin kommentar til Matteus 24: 36 forklarer The Codex Sinaiticus and The Codex Alexandrinus, som er utgitt av styret for British Museum: «Sinaiticus og Vaticanus [bibelhåndskrifter] tilføyer heller ikke Sønnen etter himmelen, tydeligvis den opprinnelige ordlyd som ble fjernet av frykt for læremessige misforståelser.»
[Bilde på side 4]
Fremstilling av treenigheten i den katolske St. Peterskirken fra det 14. århundre i Tagnon i Frankrike
[Bilde på side 8]
Visste du at det fantes triader av guder lenge før kristendommens tid?