Spørsmål fra leserne

● Kan egentlig det som sies om «visdommen» i Ordspråkene 8: 22—31, anvendes på Jesus, Guds Sønn?

Mennesker som bare godtar de hebraiske skrifter, eller som ikke tror på Jesus Kristus, kommer ofte med den forklaringen på Ordspråkene 8: 22—31 at det bare er i symbolsk forstand at visdommen er personifisert. Denne forklaringen av disse versene er imidlertid ikke i samsvar med det en vet om Gud. En som godtar det sunne syn at hele Bibelen, Ordspråkene innbefattet, er inspirert, kan dessuten se at den beskrivelsen som gis av «visdommen» her i Ordspråkene, er i samsvar med det som sies andre steder i Bibelen om Guds Sønn. Vi leser:

«[Jehova] skapte [frambrakte, NW] meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. . . . Før fjellene ble senket ned, før haugene ble til, ble jeg født [frambrakt som ved fødselsveer, NW] . . . Da han bygde himmelen, var jeg der, . . . da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn; . . . og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» — Ordspr. 8: 22—31.

Den vanlige oppfatningen blant jødiske bibelkommentatorer, som ikke vil gå med på at disse versene sikter til Jesus som Messias, har vært at dette bare er en litterær personifisering av visdommen. W. Gunther Plaut sier således i sin bok Book of Proverbs — A Commentary at disse versene omtaler personifisert visdom «bare på en symbolsk måte». Det kan imidlertid ikke være bare guddommelig visdom eller abstrakt visdom som omtales i dette skriftstedet. Hvorfor ikke? Fordi den «visdommen» som blir beskrevet her, ble ’skapt’ eller ’frambrakt’ (hebraisk: qa·nahʹ)a som begynnelsen til Jehovas verk. Bibelen viser at Jehova Gud selv alltid har eksistert. (Sl. 90: 2; 1 Tim. 1: 17) Ettersom han alltid har vært til og alltid har vært vis, har hans visdom alltid eksistert. Den ble aldri skapt eller frambrakt; den ble ikke «frambrakt som ved fødselsveer». (Job 9: 2, 4; 12: 9, 13; 28: 20, 23; Rom. 11: 33—36) Visdommen eksisterer ikke atskilt fra en person; den eies eller gjenspeiles av en person. Den personifiserte ’visdom’ må følgelig her være brukt billedlig om en som ble skapt som Guds «første verk».

De kristne greske skrifter hjelper en til å forstå hvem disse versene tydeligvis sikter til. De bekrefter gjentatte ganger at Messias hadde en førmenneskelig tilværelse som Guds Sønn i himmelen sammen med Jehova. (Joh. 17: 5; 6: 62) I denne førmenneskelige tilværelsen samarbeidet han med Jehova om å skape alle andre ting. Johannes 1: 3 sier om ham: «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» — Jevnfør Kolossenserne 1: 15, 16.

Det er forståelig at Guds Sønn kunne bli beskrevet som den skapte ’visdom’. Ved ham ble Jehovas vise hensikt åpenbart, noe som også innbefattet at han var den Messias som jødene hadde ventet så lenge på. Apostelen Paulus sa om Jesus: «I hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» (Kol. 2: 3) Kong Salomo ble kjent viden om for sin gudgitte visdom, men Jesus var «mer enn Salomo». (1 Kong. 4: 30—34; Matt. 12: 42) De som tok imot Jesus Kristus og viste tro på ham, forsto at han var «Guds kraft og Guds visdom». — 1 Kor. 1: 24, 30.

Det vi vet om vår evig vise Gud, og de opplysninger vi finner i de kristne greske skrifter om Jesus, viser følgelig til sammen helt tydelig at det er på sin plass å anvende Ordspråkene 8: 22—31 på Guds Sønn, han som ble Messias. Disse versene passer virkelig godt både på tilblivelsen og på gjerningene til ham som viste så stor kjærlighet til menneskene at han til og med døde som et gjenløsningsoffer for dem. — 1 Tim. 2: 5, 6; Joh. 3: 16.

● Hvis en ikketroende ektefelle forlater sin troende ektefelle, utgjør ikke dette da et bibelsk grunnlag for å oppløse ekteskapet, i betraktning av det Paulus sier i 1 Korintierne 7: 15 (NW): « . . . en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred»?

Nei, apostelen drøfter ikke her skilsmisse. Han forsikrer bare den kristne om at han eller hun ikke behøver å føle at de ikke har Guds godkjennelse hvis den ikketroende parten bestemmer seg for å forlate hjemmet, til tross for at den troende samvittighetsfullt har bestrebet seg på å leve i fred sammen med den ikketroende ektefellen.

Paulus hadde like før oppmuntret den troende ektefellen til ikke å forlate sin ektefelle hvis den ikketroende parten «samtykker i å bo hos» den kristne. Av hvilken grunn? «For den vantro mann er helliget ved [i forholdet til, NW] sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved [i forholdet til, NW] broren; ellers var jo eders barn urene, men nå er de hellige.» — 1 Kor. 7: 12—14.

I betraktning av dette vil det være naturlig å spørre om hvilken situasjon den troende vil komme i hvis den ikketroende ektefellen forlater den troende, til tross for at den troende virkelig har bestrebet seg på å være en god ektefelle. Bør den kristne nå føle at han ikke har Guds godkjennelse, eller at barna ikke er hellige på grunn av at han er blitt påtvunget en separasjon, en situasjon som han ikke har noen kontroll over?

Nei, han bør ikke det, for apostelen svarer: «Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, så la ham dra vekk; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred.» Hvis den troende ektefellen har gjort alt som det er mulig innen rimelighetens grenser å gjøre for å unngå separasjon, behøver han ikke å føle seg forpliktet til å dra etter den ikketroende, som om han skulle være «trellbundet» under vedkommende. Hvis den ikketroende hadde fortsatt å bo sammen med den troende og vært villig til å leve sammen med ham i fred, ville den troende ha vært «trellbundet» med hensyn til å oppfylle de ekteskapelige forpliktelser. Apostelen erkjenner imidlertid at fordi den troende er blitt påtvunget separasjon, er det umulig for ham å oppfylle disse forpliktelsene.

Den kristne vil nå ha et visst mål av fred, slik at han kan tjene Jehova, selv om en separasjon vanligvis vil medføre visse følelsesmessige og fysiske problemer. Hvis han prøvde å gjennomtvinge en forsoning, ville det dessuten sannsynligvis gjøre forholdet enda mer spent. Kanskje den ikketroende etter en tid vil be om å få komme hjem igjen. Dette vil være å ønske, og siktemålet må jo da være at de skal leve sammen i fred, i håp om at den ikketroende skal bli medtroende. Dette vil være i samsvar med den generelle veiledningen som Paulus gir like før, i versene 10 og 11, og som går ut på at hvis det kommer til separasjon, må de «vedbli . . . å være ugift eller forlike seg med» hverandre.

Dette vil imidlertid ikke si det samme som at hustruen, hvis det er hun som er troende, ikke kan ta rettslige skritt for å skaffe underhold for seg og sine barn, hvis hun mener at dette er tilrådelig og nødvendig. Bibelen, og ofte også landets lov, pålegger faren og ektemannen ansvaret for å underholde sin familie.

Jesus sa ikke at den troende var fri til å gifte seg igjen hvis den ikketroende ektefellen flyttet fra den troende og fikk en lovformelig skilsmisse. Og apostelen Paulus går ikke her på tvers av det Jesus sa, ved å gi det som katolske autoriteter kaller «den paulinske rettighet». Paulus framholder kraftige argumenter for å bevare det ekteskapelige bånd, ikke for å bryte det. Døden oppløser selvfølgelig ekteskapet, men så lenge begge ektefellene lever, er det bare «utukt» (gresk: por·neiʹa) som gir den trofaste ektefellen grunnlag for å få en lovformelig skilsmisse og frihet til å kunne gifte seg igjen. — Matt. 5: 32, NW; 19: 9; 1 Kor. 7: 39.

Det Paulus deretter sier, i vers 16, oppmuntrer således ikke den troende, slik enkelte oversettere fortolker hans ord, til å betrakte det at den ikketroende har forlatt ham, som en anledning til å bli fullstendig fri fra vedkommende. Han sier der: «For hva vet du, hustru, om du kan frelse din mann? eller hva vet du, mann, om du kan frelse din hustru?» Hensikten med disse retoriske spørsmålene er ikke, slik enkelte hevder, å antyde at den troende tar en altfor stor sjanse ved å prøve å bevare ekteskapet i håp om å hjelpe den ikketroende til å bli frelst, og at det ville være forstandigere å skille seg fra den ikketroende mens omstendighetene tillater det, på grunn av at han har forlatt hjemmet. Paulus understreker tvert imot fordelene ved å bli hos den ikketroende.

I vers 16 kommer han i virkeligheten med selve poenget i sin veiledning til slike som drar i ulikt åk, ved å vise at hvis en ikketroende ektefelle er villig til å bli hos den troende, kan dette føre til at vedkommende blir en troende og oppnår frelse. Hvilken god og kjærlig grunn er ikke dette for ikke å forlate sin ektefelle! Og dette er i harmoni med det som sies i resten av de kristne greske skrifter, og også med den ånd som kommer til uttrykk der. Det er også i harmoni med den formaningen som Peter ga kristne hustruer om at deres ikketroende ektemenn kunne «bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd». — 1 Pet. 3: 1—6.

De beste bevisene for at dette er den rette forståelsen av apostelens veiledning, er de mange tilfellene blant Jehovas kristne vitner hvor den troende ektefellen har fortsatt å leve sammen med den ikketroende, som har hatt Guds velsignelse. Ja, i slett ikke få tilfelle har den troende også funnet seg i at den ikketroende midlertidig har forlatt hjemmet, bare for senere å oppleve at den tidligere vantro ektefellen er blitt en medtilbeder av Jehova som nå vandrer sammen med ham eller henne på veien mot evig liv.

● Er det et uttrykk for mangel på tillit til en annen innvigd kristen å sette opp en skriftlig kontrakt når en gjør forretninger med vedkommende? — USA.

Nei, det kan være et uttrykk for verdighet og tjener til beskyttelse for alle berørte parter å sette opp en skriftlig kontrakt. Det kan forhindre at mange misforståelser oppstår senere.

En skriftlig kontrakt kan forhindre at det skjer forglemmelser, som kunne inntreffe hvis en bare hadde en ikke helt tydelig muntlig avtale å rette seg etter. I likhet med alle andre har en innvigd kristen mange ting å ta seg av hver dag. Det kan oppstå problemer som legger beslag på hans oppmerksomhet. Han kan ikke huske alt. Hvis han bare skulle stole på sin hukommelse, ville han sikkert, til tross for at han har de beste hensikter, likevel glemme noen av sine forpliktelser eller være i tvil om hvorvidt han hadde oppfylt dem. En muntlig avtale gir ham ikke noen særlig mulighet til å foreta en kontroll. Og hvis avtalen er uklar og svevende, kan det godt være at de som har inngått den, har forskjellige meninger om hva den egentlig omfatter.

En skriftlig kontrakt kan også hjelpe partene til å følge den bibelske formaningen: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre!» (Rom. 13: 8) Hvis den ene part uten å være klar over det glemmer en bestemt forpliktelse, er han naturligvis ikke innforstått med at han må oppfylle den. En slik forglemmelse kan føre til at det oppstår uvennlige følelser, særlig hvis den annen part begynner å tro at hans kristne bror er selvisk og upålitelig.

En annen faktor som gjør at det er tilrådelig å sette opp skriftlige kontrakter, er at livet er usikkert. Som Predikeren så treffende sier: «Tid og uforutsett hendelse møter dem alle.» (Pred. 9: 11, NW) Det er absolutt forstandig å ha en skriftlig avtale, slik at en om nødvendig kan bevise at en har krav på en bestemt betaling eller tjeneste, i stedet for å måtte lide et større tap fordi det ikke er noen vitner i live som kan bekrefte at ens fordringer er berettigede.

Det er tydelig at Bibelen godkjenner at en setter opp skriftlige kontrakter. Jehovas profet Jeremias kjøpte for eksempel en mark av sin farbrors sønn på Jehovas befaling. Betalingen ble veid ut i vitners nærvær. Da pengene var betalt, ble det utferdiget to, tydeligvis identiske, skjøter i samsvar med de gjeldende juridiske bestemmelser. Det ene brevet lot han være åpent, tydeligvis for at alle interesserte parter skulle kunne gjøre seg kjent med innholdet. Det andre ble undertegnet av vitner og forseglet. Hvis det noen gang skulle oppstå tvil om hvorvidt det uforseglede brevet var ekte, kunne en åpne det forseglede brevet og sammenligne det med det andre. Hele handelen foregikk offentlig, i nærvær av «alle de jøder som satt i vaktgården». Begge brevene ble så lagt i en beholder hvor de var godt beskyttet. (Jer. 32: 6—14) På denne måten ville en mange år senere ha bevis for at alt hadde gått riktig for seg.

Det er således ikke et tegn på manglende tillit å sette opp en skriftlig kontrakt. Det kan tvert imot være et uttrykk for at en oppriktig ønsker å oppfylle sine forpliktelser.

[Fotnote]