Hvordan enkelte jesuitter ser på sin kirke

NAVNET «jesuitt» kommer fra det latinske ordet for «Jesus», Jesuita. Det var opprinnelig et nedsettende navn som kritikerne ga medlemmene av en organisasjon som ble stiftet av den spanske romersk-katolske soldaten Ignatius Loyola i 1534.

Organisasjonen ble først kalt Compañia de Jesus og blir nå kalt Societas Jesu, det vil si, «Jesu selskap». Den er den største og mektigste religiøse orden i den romersk-katolske kirke. I dag finnes det over 34 000 jesuitter i verden.

Selv om jesuittene ikke direkte ble organisert for å motarbeide reformasjonen i det 16. århundre, viste de seg å være kirkens mest effektive redskap nettopp hva dette angikk. Deres metoder og deres nidkjærhet var imidlertid av en slik art at ordenen ble forbudt av mange regjeringer både i Europa og i Amerika.a Til og med paven ble i 1773 overtalt til å forby den. Meningen var at forbudet skulle gjelde for bestandig, men i 1814 ble det opphevet av den daværende pave.

I 1964 ble jesuittene bedt om å forlate Haiti, «slik at landets indre fred og integritet kan bli bevart». Jesuittene i De forente stater er blant dem som nå tar ledelsen i motstanden mot militærtjeneste der i landet. Berrigan-brødrene soner for eksempel fengselsstraff fordi de har ødelagt lister over vernepliktige. De blir betraktet som gode jesuitter.

Jesuittenes opplæring

Det har lenge vært vanlig at jesuitter har gjort karriere på utdannelsessektoren. Om lag to tredjedeler av jesuittene i De forente stater underviser ved katolske høyere skoler eller gjennomgår opplæring med tanke på det.

Før i tiden måtte en som oftest gjennomgå 15 års opplæring etter gymnaset for å bli jesuitt. Nå for tiden tar imidlertid opplæringen ikke så mange år, skjønt det kan variere i de enkelte tilfelle. Jesuittene har nå 220 høyere læreanstalter verden over. To av de mest kjente er Georgetown University i Washington, D.C. og Fordham University i New York.

Hva er formålet med denne opplæringen? Ifølge Fulton J. Sheen, en katolsk autoritet som imidlertid ikke er jesuitt, «arbeider jesuittene for å herliggjøre Gud, forsvare den romersk-katolske tro mot kjetteri, delta i misjonsarbeid og utdanne de unge». I likhet med medlemmene av andre katolske ordener avlegger jesuittene løfte om kyskhet, fattigdom og lydighet.

Jesuittene har lenge lagt stor vekt på opplæring i lydighet. Loyola innprentet i sine etterfølgere at de måtte vise blind, absolutt lydighet, uten å stille spørsmål. Han sa: «Hver og en bør overbevise seg selv om at de som lever under obediens [lydighet], må la seg lede og styre av Guds forsyn gjennom sine overordnede som om de skulle være et dødt legeme som lar seg bære i en hvilken som helst retning og behandle på en hvilken som helst måte.»

På grunn av denne opplæringen sto jesuittene i forreste rekke når det gjaldt å vise religiøs intoleranse. De kalte alt som skilte seg ut fra den romersk-katolske tro, for «kjetteri». De innprentet denne intoleransen i andre også. Det var for eksempel jesuitter som oppdro Ferdinand II, keiseren i Det hellige romerske rike, og det gjorde de så grundig at keiseren bestemte seg for å utslette alle spor av reformasjonen. Hans handlinger dannet opptakten til trettiårskrigen, som varte fra 1618 til 1648. Ferdinand betraktet en jesuitts røst som Guds røst. Han sa at han heller ville herske over en ørken enn over protestanter.

De «nye» jesuittene

Trass i at jesuittene har fått en slik grundig opplæring i lydighet, er dette kjennetegnet ikke lenger så fremtredende. Det finnes ikke lenger bare én type jesuitter, jesuitter som alle er enige og viser romerkirken ubetinget lydighet.

I De forente stater, og uten tvil også i andre land, kan det sies å være hovedsakelig tre typer jesuitter. Det er de eldre og konservative, de unge og radikale og de som står midt imellom. Disse står så langt fra hverandre at en av dem sa at det er like umulig å gi en bestemt definisjon av en «jesuitt» som av en «jøde». Dette forklarer hvorfor jesuittene for noen få år siden fikk en kraftig overhaling av pave Paul. Deres general innrømmet da at noen av dem hadde «gått ut over det som passet seg».

Disse motsetningene har ført til at mange jesuitter er usikre på seg selv og sin oppgave i livet. Deres nåværende general, Arrupe, sa: «Jeg er redd at vi har lite eller ingenting å tilby denne verden, at det er lite vi kan si eller utrette som vil gjøre vår eksistens som jesuitter berettiget. Jeg er redd vi blir nødt til å gjenta gårsdagens løsninger på morgendagens problemer og tale på en måte som folk ikke lenger forstår, i et språk som ikke taler til levende menneskers hjerte.»

Det er imidlertid én ting som mange av de nye jesuittene med sikkerhet kan si: de vil ikke blindt adlyde en samling regler. John L’Heureau, som ble ordinert som jesuittprest i 1966, skriver i bladet Atlantic for november 1969: «Spørsmålet om lydighet eller ulydighet oppstår aldri.» Denne likegyldige ånd sies å være «ytterst vanskelig å bli klok på» for deres overordnede.

Jesuittpresten L’Heureau sier også: «Den nye amerikanske jesuitt handler etter å ha rådført seg med sin samvittighet og sine venner; hvordan hans overordnede vil reagere, er et spørsmål som er uten betydning for ham.» Han sier om disse jesuittene: «De er uten unntak menn som har satt spørsmålstegn ved all eksisterende autoritet og funnet at den er mangelfull; samtidig har de ikke funnet noen passende erstatning for den.» For et dilemma!

En bemerkning som en av dem kom med angående pavens omtale av uenige prester og splittelser innen kirken, er et typisk eksempel på hvordan de føler det. Denne jesuitten sa: «Det paven mener, er at det er best vi for Guds skyld bøyer oss for noen få, konservative kardinaler i Roma. Det han ikke forstår, er at Kristi kirke er langt mer omfattende enn den rent hierarkiske kirke. Hvis jeg må velge den ene framfor den andre, er jeg redd min troskap tilhører Kristus.»

Disse unge jesuittene nøyer seg ikke med å tale på denne måten. De handler uavhengig også. To av dem nektet for eksempel å motta «fredskysset» av kardinal Cooke da de ble prestevigd. De begrunnet dette med at han har en fremtredende stilling som feltprest for De forente staters væpnede styrker, en stilling som de mente er uforenelig med hans stilling som katolsk biskop.

Da jesuittenes overhode, general Arrupe, besøkte Barcelona, var det 45 jesuitter der som nektet å treffe ham. Hvorfor? Fordi han tidligere hadde hatt et intervju med Franco, som ifølge dem representerer et regime som «foregir å være katolsk, mens det tråkker på de fleste kristne prinsipper».

Opprør også blant eldre jesuitter

De yngre jesuittene, de som er i 30-årene eller under det, er ikke de eneste som ser på sin kirke med et kritisk blikk. Noen av de eldre jesuittene gjør også det, deriblant dem som er helt oppe i 60-årene.

En av disse er den 65 år gamle Karl Rahner, som noen jesuitter betrakter som «den største teolog i vår tid». Denne tyske teologen kommer til stadighet med uttalelser som mange konservative katolske prester er uenige i. Han forsvarer sin kritikk av kirken med en viss humor og sier: «En kan ikke holde på med å slipe en kniv hele tiden. En gang iblant må en skjære noe.»

Rahner mener at katolske «teologer i langt større utstrekning enn nå bør tenke over den kjensgjerning at det innen kirken og i dens teologi er blitt begått og ganske sikkert fremdeles blir begått betydelige feil. Disse kjensgjerninger kan ikke skyves til side. Disse feilene . . . berører mange sider av livet; og de berører i høy grad selve livet for mange kristne. Og de er i langt høyere grad enn en tror, knyttet til kirkens sannhet og dogmer».

Rahner er blitt angrepet fordi han kaller Jesus Kristus Herre og Frelser, men nekter å kalle ham Gud, slik kirkens offisielle lære gjør. Han har også kommet med innvendinger mot det at messen blir holdt så ofte, foruten det at det blir tatt forskjellig pris for de forskjellige former for messe. Han har videre sagt at det katolske syn på ekteskap og skilsmisse, på barnedåp og sølibat bør tas opp til drøftelse.

En jesuitts vurdering av pavedømmet

Det er også interessant å se hva den 61 år gamle jesuitten John L. McKenzie, som er professor i teologi ved det amerikanske Notre Dame universitet, sier om sin kirke. Han begynner med å innrømme at «katolisismen befinner seg ved det som kanskje er det mest kritiske punkt i hele dens historie», og at den «er i ferd med å komme inn i en autoritets- og troskrise».

Stikk i strid med det som er romerkirkens lære, sier McKenzie at den romerske katolisisme fikk sin begynnelse i det fjerde århundre «i og med Konstantins omvendelse». Han sier at «apostlene i egentlig forstand ikke hadde noen etterfølgere», og at «det ikke finnes noen historiske beviser for at det finnes en ubrutt rekke av innehavere av det kirkelige embete». Han påpeker at en ikke kan forsvare pavens myndighet ved å henvise til Peters stilling i Bibelen.

Når det gjelder det tiende århundre i den romersk-katolske kirkes historie, sier McKenzie at pavedømmet hadde et av sine alvorligste moralske sammenbrudd på denne tiden. Han sier: «Korrupsjonen ved det pavelige hoff under uverdige menn når det utrolige. . . . de eventyrere og banditter som ble valgt til paver, hadde ingen interesse av å ta noen som helst form for åndelig ledelse.»

Etter å ha kommentert de fadeser mange paver har gjort, kommer han inn på selve paveverdigheten og sammenligner kurien med et politisk regjeringskabinett. Det finnes imidlertid ikke noe finansdepartement. McKenzie påpeker at «denne del av den pavelige administrasjon er en godt bevart hemmelighet. . . . Hverken kilden til kapitalen [som han beskriver som «enorm»] eller utgiftene er kjent». Hvorfor ikke? Fordi «paven ikke er ansvarlig overfor noen menneskelig myndighet», hverken i åndelige eller timelige spørsmål.

Om kardinaler og biskoper

Angående kardinalkollegiet sier MeKenzie: «Koliegiets historie viser at det har vært mottagelig for politisk påvirkning av den mest fordervelige art.» Av og til har valget av ny pave resultert i avgjørelser som «ikke kan forklares».

Denne jesuitten kommer også inn på at over halvparten av kirkens kardinaler er italienske, men «Italia utgjør ikke halvparten av romerkirken». Dette tyder på at det ikke er åndelige kvalifikasjoner som ligger til grunn for at noen blir utnevnt til kardinaler. På hvilket grunnlag blir de så utnevnt? Han svarer: «Som regel er utnevnelsen et tegn på at kardinalen har personlige venner og en viss innflytelse i de høyere kretser i Roma. Som oftest er det et tegn på personlig vennskap med paven.»

De som har studert Bibelen, synes det er særlig interessant at McKenzie sier at «biskoper, slik vi kjenner dem fra kirkens historie, ikke finnes i Det nye testamente. . . . Det er ingen kirker hvor den høyeste makt på et sted tilfaller en enkelt person». Det at det er slik i romerkirken, har ført til at ærgjerrige menn har benyttet skruppelløse metoder for å oppnå en slik myndighet. Jesuitten sier: «Det burde i all oppriktighet sies at prestenes ærgjerrighet lenge har vært og fortsatt er et av katolisismens største problemer.»

Andre bemerkninger

Denne teologen påpeker videre, som riktig er, at «presteskapet slik vi kjenner det, ikke forekommer i Det nye testamente». Han bemerker at Bibelen ikke støtter et slikt skille mellom presteskap og lekfolk som en finner innen den romersk-katolske kirke.

Påbudet om sølibat har heller ingen støtte i Guds Ord. McKenzie sier: «En må innse at sølibat ikke blir framholdt som noe annet enn en mulighet i Det nye testamente . . . I områder hvor mange [prester] ikke lever i sølibat, kan denne institusjonen forekomme å være intet mindre enn tomt hykleri. Det er vanskelig å forestille seg at noe som helst av verdi blir bevart ved hjelp av en slik institusjon.» Han bemerker også at «enkelte ser muligheter for stor skandale i at prester skal begå ekteskapsbrudd og oppnå skilsmisse; av grunner som ikke er så lette å forstå, synes de ikke at det er like skandaløst at prestene lever i konkubinat».

Med hensyn til andre ting romerkirken lærer, sier han: «Når alt kommer til alt, er en nødt til å si at det har vært mer dårlig enn godt ved romerkirkens teologi.» Som et eksempel på dette kommer han inn på barnedåpen. Ikke bare Det nye testamente, men også vitnesbyrdene fra de gamle kirkefedre «forutsetter voksne kandidater» til dåpen, ikke spebarn. Det er også ubibelsk at bare brød blir brukt under messen: «Ingen katolsk teolog kan benekte at det opprinnelige tegnet er at en mottar begge de ytre skikkelser [brødet og vinen].»

Ifølge kirkens lære, sier jesuitten McKenzie, ’blir ikke en mann noe kraftigere fordømt til helvete for mord enn for å være borte fra messen om søndagen’. Og i samme forbindelse påpeker han at en annen katolikk har skrevet at kirken ville ha vært «mye mer bekymret hvis de amerikanske væpnede styrker hadde sloppet flygeskrifter om fødselskontroll og befruktningshindrende midler over Hiroshima, enn den ble da de samme væpnede styrker slapp en bombe som kostet 70 000 mennesker livet».

Når jesuittene, som utgjør den romersk-katolske kirkes «elite», uttrykker seg på denne måten, er det da noe rart at en snakker om en krise blant katolikkene? Dette minner dem som er kjent i Bibelen, om Jesu Kristi ord: «Om et hus kommer i strid med seg selv, kan dette hus ikke bli stående.» (Mark. 3: 25) Jehova Gud har forutsagt at han skal ryste alt, slik at bare det som hviler på et solid grunnlag, blir stående. Hvor vil så vi stå? Guds Ord forteller at det bare er Guds rike, Guds rettferdige regjering ved hans Sønn, som vil bli stående. Av hensyn til ditt evige ve og vel bør du derfor nå stille deg på samme side som de som lojalt støtter dette riket og gjør det kjent. — Hag. 2: 6, 7; Heb. 12: 26, 27.

[Fotnote]