Ekteskap under ufullkomne forhold
1. Hva var det Guds mening at ekteskapet skulle medføre for menneskene?
EKTESKAPET er blitt utsatt for mange påkjenninger og vanskeligheter på grunn av ufullkommenhet. Ufullkommenhet skyldes synd. Synd er urettferdighet, ulydighet mot Jehova Guds fullkomne lover. Adam og Evas ekteskap i Eden var et fullkomment ekteskap, for det ble opprettet av Jehova Gud, og alt hans verk er fullkomment, liksom alle hans veier er rette. (5 Mos. 32: 4) Adam ble ikke ulykkelig fordi det ble tatt et ribben fra ham, og sammen med det også de feminine egenskaper som opprinnelig var i ham. Han erfarte en lykke han aldri hadde kjent maken til før, da Gud ga ham disse tingene tilbake i form av en fullkommen kvinne som skulle være hans hustru. Hans bryllupsdag i Eden var en meget lykkelig dag. Det var meningen at det ekteskap som da ble inngått, skulle fortsette å være lykkelig og føre til den ubeskrivelige lykke for menneskene at de skulle være fruktbare og frambringe fullkomne barn av sitt eget slag. Gud selv, som hadde forent dem, ville også være lykkelig over alt dette, for på denne måten ville hans hensikt med å skape jorden bli oppfylt, nemlig at den skulle være bebodd. — 1 Mos. 1: 26—28; Es. 45: 18.
2. a) Hva forstyrret det første menneskepars fullstendige lykke? b) Hvordan hadde Adam undervist sin hustru, og med hvilken handlemåte ville han vise sin kjærlighet til Gud og henne?
2 Hva var det da som forstyrret den fullstendige lykke i menneskenes ekteskap og brakte det inn under ufullkomme forhold? Det var først og fremst den omstendighet at det rette forhold som Gud hadde opprettet mellom mann og hustru, ikke ble respektert, og at de nektet å rette seg etter dette forhold. Adam og Eva tilhørte hverandre, akkurat som et hode og et legeme tilhører hverandre. «For Adam ble skapt først, deretter Eva.» (1 Tim. 2: 13) Adam underviste Eva. Han tok henne med rundt omkring i Edens paradisiske hage, som han kjente inngående. Han lærte henne de navnene han hadde gitt dyrene. Det viktigste av det hele var at han fortalte henne hvordan hun kunne få leve evig i dette gledens paradis som mor til en fullkommen menneskelig familie, idet han gjorde henne oppmerksom på Jehova Guds spesielle bud. Dette var noe spesielt, noe som kom foran de instrukser Gud ga dem begge om den mat alle skapninger skulle få. (1 Mos. 1: 28—30) Guds spesielle bud ble framholdt for Adam alene, og det lød slik: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) Denne befalingen gjaldt nå også Eva, for hun var en del av ham; hun var ett kjød med ham. Liksom han hadde lært henne denne guddommelige befaling, pliktet han også i egenskap av hode over henne å håndheve denne loven til livets beskyttelse. Hvis han elsket henne, ville han håndheve denne loven, og hvis han gjorde det, ville han også elske seg selv. Hun var en del av hans ben og kjøtt, og naturligvis ville han ikke hate sine egne ben og sitt eget kjøtt. Ved å håndheve denne loven ville Adam særlig vise kjærlighet overfor deres dyrebare Livgiver, Jehova Gud, som de skulle elske mer enn seg selv og hverandre.
3. a) Hvordan opptrådte Eva helt til en lovbryter framstilte seg for henne? b) Hva foretok Satan seg for å gjennomføre hvilken hensikt?
3 Eva føyde seg en tid etter sin ektemanns lederskap. Hun betvilte ikke straffen for brudd på Guds lov. Hun trodde ikke at hennes mann var blitt bedratt av det Gud hadde sagt om å bryte hans lov. Hun mente ikke at hun burde bestemme eller fastsette regelen for hva som var godt og hva som var ondt. Hun var en virkelig hjelper for Adam, passet fullkomment inn i hans liv, og fant trygghet og lykke ved å gjøre det. Så skjedde det at en lovbryter, en ekteskapsforstyrrer, trådte fram for Eva mens hun var alene. Ved hjelp av en slange i Edens hage spurte han henne om opplysninger. Hun fortalte ham hva hennes mann hadde fortalt henne. Slangen, eller den usynlige person som talte gjennom slangen, tydde ikke nå til sladder ved å plapre om bagateller eller gjenta noen løgn. Han gjorde det som Jesus Kristus sa at han gjorde. Han løy direkte, og gjorde seg selv til løgnens far. (Joh. 8: 44; 2 Kor. 11: 3) Han motsa straks det Adam hadde fortalt Eva, og som Gud først hadde sagt til Adam. «Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø.» Han lot videre som om det var han som kjente til sannheten om det forbudte tre, og sa: «For Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos. 3: 1—5) Det som egentlig var hensikten til Slangen, Satan Djevelen, da han motarbeidet og baktalte Gud på denne måten, var å begynne å bryte den ekteskapelige forening mellom Jehova Gud og hans hustruelige organisasjon, hans «kvinne», det vil si hans universelle organisasjon av hellige skapninger, som Adam og Eva da hørte med til.
4. a) Hvordan skulle Eva ha svart, men hvem foretrakk hun å høre på? b) Hvorfor unnlot hun derved å underordne seg sin ektemann, og hva var det som drev henne?
4 Viste nå Eva så stor respekt for sin stilling i ekteskapet at hun svarte: ’Hvilken rett har du til å motsi min manns ord, og hvilken rett har du til å motsi hans Gud, som ga meg til ham? Skal jeg underordne meg under deg, som bare er et dyr, i stedet for under min mann, som Gud har satt til hode over meg?’ Nei! Det som skjedde, var heller ikke at Eva godtok Guds ord og lov framfor sin manns ord. Det som fant sted, var at hun godtok slangens ord framfor sin manns ord, som var i harmoni med Jehovas ord. To vitner, Jehova selv og Adam, sto her imot det ene falske vitne, den store Slange. I trygg respekt for sitt menneskelige hode burde Eva ha sagt at hun først ville rådspørre sin mann for å få rede på om han godkjente det å spise av den forbudne frukt i strid med Guds befaling, etter som han kjent Gud bedre enn hun gjorde det. I stedet for å finne sin mann og gjennomgå Guds lov med ham, betraktet Eva den forbudne frukt fra det nye synspunkt, som et dyr hadde gjort henne kjent med. Hun lot et ønske om å få denne frukten oppstå i seg. Hennes ønske førte henne ut i fristelse og fikk henne til å gå til handling, og derved ble synden unnfanget. Når synden således var blitt unnfanget, måtte det gå slik at den straff som består i døden, ble født. (Jak. 1: 14, 15) «Og hun tok av frukten og åt.» (1 Mos. 3: 6) Hun ignorerte sin mann og satte sin egen forstand foran sitt overhodes, sin manns, forstand. Hun ble skammelig bedratt, men ikke desto mindre gjorde hun seg skyldig i å unnlate å underordne seg sin ektefelle.
5. Hva ble ikke den øyeblikkelige virkning av at hun spiste frukten, men hvilken virkning fikk det?
5 Da Eva spiste den forbudne frukt, opptrådte hun direkte respektløst overfor Gud, sin himmelske overherre, og overfor sin ektemann, sitt hode. Bibelens beretning sier ikke at hun øyeblikkelig fikk dårlig samvittighet og ble klar over at hun var splitter naken, og den sier ikke at hun kom i panikkstemning og ønsket å skjule seg for det motsatte kjønn, for sin mann. Ordspråkene 9: 17, 18 sier: «Stjålet vann er søtt, og brød som etes i lønndom, smaker herlig. Men han vet ikke at der bor dødningene, at hennes gjester er i dødsrikets [Sheols, menneskehetens felles gravs] dyp.» Eva var altså fullstendig bedratt, og hun var ikke skremt ved tanken på å bli straffet med døden, og følte ingen skam seksuelt sett, men kjente fremdeles den midlertidige sødmen av den frukten hun hadde stjålet av det forbudte tre og spist i lønndom, uten at hennes mann visste om det, og i selvbedrag gikk hun derfor av sted og tilbød sin mann noe av den forbudne frukt. Hva skulle så han gjøre?
6. Hvilken teokratisk lov som senere ble gitt, viser hva Adam burde ha foretatt seg, og hvorfor det?
6 Adam var straks klar over at Eva var blitt bedratt av slangen, og at hun hadde syndet. Guds Ord sier: «Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble fullstendig bedratt og kom ut i overtredelse.» (1 Tim. 2: 14, NW) Eva talte ikke eller handlet ikke på vegne av ham, sitt hode. Det var hodet som skulle bestemme, og Adam måtte enten godkjenne hennes synd ved å slutte seg til henne med vitende og vilje ved å spise av den stjålne frukt, eller han måtte forkaste hennes handling og øyeblikkelig hindre den i å bli en vane i hans husstand. Jehovas teokratiske lov, som senere ble overrakt Israels folk, samstemmer i dette. Den sier: «Når en . . . kvinne . . . gjør [Jehova] et løfte eller forplikter seg til avhold i noen ting, . . . Blir hun en manns hustru, og det hviler noe løfte på henne, eller det er kommet et tankeløst ord over hennes lepper, som hun har bundet seg med, og hennes mann får høre om det, men tier til det den dag han hører om det, da skal hennes løfter og de forpliktelser til avhold som hun har pålagt seg, stå ved makt. Men dersom hennes mann samme dag han hører om det, sier nei til det, så gjør han det løfte hun har på seg, ugyldig, og likeså det tankeløse ord som er kommet over hennes lepper, og som hun har bundet seg med, og [Jehova] skal tilgi henne.» (4 Mos. 30: 4, 7—9) Adam kunne derfor ha irettesatt Eva og latt det stå fast at Gud er sanndru og at Slangen Djevelen er en løgner. Derved ville han ha renvasket seg selv og godtgjort at han ikke var delaktig i hennes brudd på Guds lov. Gud hadde utnevnt ham til å være hode. Han burde ha respektert Guds utnevnelse og ikke funnet seg i at Eva handlet som hode ved å treffe avgjørelser.
De dårlige følger det fikk å bryte med ekteskapets rette ordning
7. Hva ville Adam ha vist hvis han ikke hadde tatt imot den frukten Eva tilbød ham? Hva viste ved å ta imot den?
7 Hvis Adam hadde elsket seg selv og elsket sitt eget og sine etterkommeres liv ville han ha nektet å ta imot den forbudne frukt fra sin hustrus hånd. Han ville ha vist henne hva som var rett, ved å avvise den, for hun var hans eget kjød. Hvis han hadde elsket Gud høyere enn seg selv, sin hustru medregnet, ville han ha avvist hennes tilbud og holdt Guds bud. Han ville heller ha skilt lag med sin hustru enn med sin Gud. Hvis han virkelig hadde fylt sin oppgave som ektemann, ville han ha respektert sin egen gudsgivne lederstilling og truffet den rette avgjørelse for seg selv og sitt hus. Han ville lagt styrke for dagen og bevart sin ulastelighet overfor Gud. Men Adam så ikke hen til Gud. Han så på sin hustru som rakte fram frukten mot ham. Ønsket om å få henne, ikke som en hjelper og et motstykke i den hensikt å utføre Guds forplantningsoppdrag, men som et middel til å tilfredsstille sitt kjød, tok form hos ham. Han ble fristet av det. Han ble svak fordi han ofret flere tanker og større oppmerksomhet på dette enn på gleden over å adlyde Guds befaling. Han fraskrev seg og forkastet sin egen lederstilling som ektemann. Han hørte på sin hustru, ikke på Gud. Han tok imot den forbudne frukt og førte den til sin munn.
8, 9. Hva ble følgen av at Adam satte sin hustru høyere enn Gud? Hvordan svarte de Gud?
8 Han holdt seg nok til sin hustru, men i det som var galt, og han skilte lag med sin Gud og Far. Uten å være bedratt sluttet han seg med overlegg til Slangen Satan, Djevelen, i å gjøre opprør mot Gud. Uten å beskrive den åndelige kamp som oppsto, eller de følelser som ble vakt til live, sier Bibelen ganske enkelt: «Og hun ga sin mann med seg, og han åt.» Nå hadde begge syndet, men Adams synd var størst, for han hadde størst ansvar: De kunne ikke lenger se på hverandre på en ren og naturlig måte. «Da ble begges øyne åpnet, og de ble var at de var nakne, og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet.» — 1 Mos. 3: 6, 7.
9 Det hadde nå reist seg en skranke mellom mannen og hans hustru, selv om den bare var representert av sammenheftede fikenblad. Når Adam ikke følte seg ren overfor sin hustru, kunne han ikke føle seg ren overfor sin Gud. Han følte seg ikke lenger vel til mote ved tanken på å samtale med Gud. I stedet for å se forventningsfullt fram til det, flyktet han nå for det. Både Adam og Eva gjemte seg derfor bak trærne da de hørte den usynlige Gud nærme seg. Gud kalte på ham, ikke på hans hustru. Adam fortalte Gud at han ikke følte seg presentabel. Nå vel, hvorfor ikke? Hadde Adam spist av den forbudne frukt? Vel, ikke direkte fra treet, men han hadde spist av sin hustrus hånd for å behage henne. Var det så kvinnen som hadde spist rett fra det forbudte tre? Kvinnen medga nå at hun ikke hadde suget dette av sitt eget bryst. Hun sa: «Slangen bedro meg, og jeg spiste.» (1 Mos. 3: 8—13, NW) Hun hadde ikke tenkt seg at det skulle få slike følger.
10. a) Hvilket ekteskap ville Satan ikke kunne ødelegge, og hvorfor ikke? b) Hva bestemte Gud med hensyn til Satan og hans ætt?
10 Gud henvendte seg da til den store Slange, Satan Djevelen, som nå hadde skapt store vanskeligheter for Adam og Evas ekteskap. Men hvis Slangen Satan Djevelen så meget som et øyeblikk hadde trodd at han kunne ødelegge ekteskapet mellom Jehova Gud og hans «kvinne», hans himmelske, universelle organisasjon under hans enbårne Sønn, da tok han fullstendig feil. Jehova Gud, den store Ektemann, nevnte sin egen «kvinne» samtidig med at han forbannet Satan Djevelen og dømte ham til en ussel tilværelse og til å ete støv. Han erklærte at hans kvinne skulle følge en annen handlemåte enn den Eva fulgte: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 14, 15) Hans himmelske, hustruelige organisasjon skulle holde seg til ham i kjærlighet, men hate Bedrageren, Slangen, Satan Djevelen. Hennes avkom eller barn skulle motstå Slangens bedragerske avkom eller ætt. Den skade hennes avkom påførte den store Slange, skulle være større enn den skade Slangen påførte hennes avkom, og som skulle medføre en midlertidig halting. Slangen skulle bli skadet i et viktigere organ, for hans hode skulle bli knust, og det ville medføre ødeleggelse for hele hans ætt. Guds hustruelige organisasjon eller «kvinne» skulle i all evighet ha frukter å vise til som skulle bære hennes Ektemanns, Jehovas, navn.
11. Hva forutsa Gud angående menneskenes ekteskap fra da av, og hvorfor ville kvinnens stilling bli særlig vanskelig?
11 Jehova forutsa nå at menneskenes ekteskap fra da av skulle ha sine vanskeligheter og at ektepar skulle få «trengsel for sitt kjød». Kvinnens stilling i ekteskapsordningen skulle bli særlig vanskelig, og Jehovas uttalelse om dette i Eden har ikke vist seg å være usann etter seks tusen års erfaring. «Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn, og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» (1 Mos. 3: 16) Det at mannen skulle råde eller dominere over kvinnen, var ikke bare en tillatelse for ham til å dominere hvis han hadde lyst eller hvis hun var villig til å underkaste seg det. Det var likså sikkert at han skulle komme til å dominere over henne, som at hennes møye skulle bli stor i hennes svangerskap, og som at hun skulle føde sine barn med smerte. Trass i alt dette skulle hun lengte etter å få en mann. Det skulle bli slik at hun ville betrakte det som noe nedverdigende og forsmedelig hvis hun ikke fikk noen mann. Hun ville regne det som en bitter skuffelse og et nederlag i forbindelse med hensikten med sitt kjønn hvis hun ikke fikk barn, en skuffelse for henne selv og en skuffelse for hennes mann. Han må gjerne eie og dominere hvis bare hun kan få ekteskap med barn.
12. Hvilke følger fikk det for Adam at han prøvde å behage sin hustru?
12 Hvor ydmykende det må ha vært for ekteparets utnevnte hode da Gud begynte dødsdommen over Adam med disse ord: «Fordi du lød din hustru.» Ja, alt sammen skyldtes dette. Han lød en skapning i stedet for Skaperen, som hadde befalt ham ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. I sin anstrengelse for å behage sin hustru og i håp om å unngå å miste henne, gjorde ektemannen Adam noe som fikk ulykkelige følger for henne. Han kunne derfor ikke unngå å falle i hennes aktelse og respekt. Hans mangel på visdom ga seg til kjenne i resultatene. Han forspilte det paradisiske hjem for henne. Han tapte sin stilling som en godkjent Guds sønn, og kunne derfor ikke gå i forbønn hos Gud for henne og oppnå noen fordel for henne, en bedratt kvinne. Han lot henne være uten noen tilstrekkelig beskyttelse mot ytterligere bedrag fra Satan Djevelen og mot det vanstyre han ville forsøke å øve. Hvis ikke hun døde først, ville kanskje han komme til å dø og etterlate seg henne som enke, uten mann. Sammen med ham ble hun drevet ut av Edens hage for å dø, forstøtt av Gud. — 1 Mos. 3: 17—24.
13, 14. Hvorfor kunne ikke deres liv utenfor Eden bli lykkelig?
13 Guds Ord forteller svært lite om Adam og Evas ekteskapelige liv utenfor Edens paradisiske hage. Det var ikke et lykkelig liv, så meget er sikkert. Når de så på hverandre og husket den rolle hver av dem hadde spilt med hensyn til å frambringe dette dårlige resultat, kunne ingen av dem være lykkelig over den annen part. Adam hadde nå mistet sin fullkomne selvkontroll. Det var først utenfor Eden han hadde kjønnslig omgang med sin hustru. Det var ingen lykkelig anledning da han så henne vri seg i fødselsveer og føde deres første barn, en sønn. Denne gutten, Kain, endte som morder. Han drepte sin egen bror, snikmyrdet det første menneskelige vitne for Jehova, den trofaste Abel. Kain ble forbannet av den Gud som Abel var et vitne for. Han ble merket til henrettelse, til å bli ødelagt av ingen ringere enn Gud selv. Hans ekteskap med en av sine søstre i landflyktighetens land var ikke lykkelig. — 1 Mos. 4: 1—17; 1 Joh. 3: 12; Heb. 11: 2, 4; 12: 1.
14 Adam og Eva levde lenge nok til å få se de tiltagende dårlige frukter av sitt ufullkomne ekteskapelige samliv. Det viste seg at ingen av deres etterkommere fikk oppleve et fullt ut velsignelsesrikt ekteskap. Hva skyldtes alt dette? Det skyldtes først og fremst at den første mann og hans hustru ikke elsket Gud i fellesskap og høyere enn hverandre. Samtidig med at deres kjærlighet til Gud var mangelfull, og som et resultat av dette, unnlot de begge å respektere den plass Gud hadde tildelt henholdsvis mannen og hustruen i ekteskapsordningen, og leve i overensstemmelse med det ansvar og de forpliktelser deres respektive plasser medførte. Som overhode hadde Adam størst ansvar for alt dette. Dommeren Guds Ord fastslår at han bærer hovedansvaret for all den synd og død som har gått i arv til oss som er blitt født som et resultat av deres mislykte ekteskap: «Synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet — . . . døden [hersket] som konge fra Adam.» (Rom. 5: 12—14, NW) Den skade som er forvoldt ved misbruket av den ekteskapsordning Gud opprinnelig opprettet, er derfor meget omfattende og uhyggelig.
15. a) Hva er å si om Jehovas eget ekteskap? b) Hvilken hensikt hadde Jehova i forbindelse med menneskenes ekteskap, og hva gjorde han på Noahs tid som et tegn på dette?
15 Jehova Guds eget ekteskap med sin hustruelige organisasjon, sin universelle organisasjon i himmelen, har fortsatt å bestå i lykke, og det har vært høyst fruktbringende til tross for alle de vanskeligheter den onde ekteskapsforstyrrer har forsøkt å skape for det. Jehovas kvinnes ætt er blitt frambrakt og skal snart knuse Slangens hode og sørge for at det blir øvet rettferdighet til hevdelse av den høyeste Guds universelle overherredømme. I overensstemmelse med sin egen ekteskapelige lykke fattet Jehova Gud opprinnelig den hensikt at det ekteskapelige liv til hans trofaste sønner og tjenere her på jorden, også skulle være en god og gledelig opplevelse. Det var ikke meningen at de skulle få noen «trengsel for sitt kjød», noe som nå er uunngåelig på grunn av at hvert eneste ektepar er ufullkomment og at de lever i en verdslig tingenes ordning som Satan Djevelen er gud for. (1 Kor. 7: 28) Som et symbol på dette renset Jehova Gud på Noahs tid vekk alle ektepar som var en del av den fordervede, voldsherjede «verden som da var», ved å skjule dem under en verdensomfattende flom som overskyllet alle fjell og varte et helt solår. På den tiden var det slik at menneskene «tok til ekte og ble gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken». Gud lot bare fire ektepar overleve flommen, og de var alle vitner for Jehova, nemlig Noah og hans hustru og deres tre sønner, hver med én hustru. — Luk. 17: 26, 27.
16. a) Hvordan var forholdene like etter vannflommen når det gjelder ekteskapet? b) Hvilken velsignelse ga Gud dem som overlevde, og hva har det ført til inntil nå?
16 Den verden som var før vannflommen, var helt forsvunnet da disse fire ekteparene steg ut av arken på Ararat-fjellet for å begynne et nytt liv på den rensede jord. Forholdene var da nesten som på den tiden da Adam og Eva befant seg i Eden. Hele jorden ellers var uten menneskelige innbyggere, og derfor velsignet Gud dem og ga dem en befaling om å frambringe barn og fylle jorden med dem. Foruten de fire ekteparene på Ararat-fjellet fantes det nå ingen menneskeskapninger på jorden. Til støtte for sin opprinnelige hensikt med jorden, velsignet derfor Gud de fire overlevende ekteparene etterat de hadde gjenopptatt tilbedelsen av Jehova Gud på det tørre land. «Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! . . . Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!» (1 Mos. 9: 1—7) Dette innebar at det skulle inngås mange ekteskap i årtusenenes løp fram til vår tid. Som et resultat av dette vrimler jorden nå med mennesker, og det blir stadig inngått ekteskap. På grunn av ekteparenes tiltagende ufullkommenhet og de forholdene de lever under, har det oppstått mange innviklede ekteskapsproblemer. Hvordan kan de behandles på en måte som behager Jehova Gud og fører til varig lykke for dem som har trådt inn i ektestanden? I de følgende nummer av Vakttårnet vil det bli utførlig forklart hvordan disse problemene blir behandlet i den nye verdens samfunn.