Hva Bibelen sier

Beskjedenhet — ’den ringeste dyd’ eller høyt verdsatt?

«BESKJEDENHET,» skrev William Hazlitt, en av Englands kritikere og forfattere i det 19. århundre, «er den ringeste dyd og en innrømmelse av den utilstrekkelighet den er et tegn på. En som undervurderer seg selv, blir med rette undervurdert av andre.»

Deler de inspirerte bibelskribentene dette synet på beskjedenhet? Er beskjedenhet et tegn på et menneskes utilstrekkelighet, «den ringeste dyd», et svakhetstegn? Hvor høyt verdsetter du et beskjedent menneske?

Ordet «beskjedenhet» blir ofte brukt i forbindelse med hvordan en kler og pynter seg. Når det gjelder dette, fraråder apostelen Paulus en iøynefallende råflotthet ved å gi rådet: «Likeså vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig [være kyskt og beskjedent kledd, Gunnes], ikke med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær. Deres pryd skal være gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig.» (1. Tim. 2: 9, 10) Dette rådet gjelder både menn og kvinner. Det fraråder ikke noen å pynte seg, men understreker at vi som kristne bør unngå å kle oss eller pynte oss på en uanstendig, forfengelig eller råflott måte. En bedre pryd vil i stedet være et menneskes «gode gjerninger».

Ordet «beskjedenhet» blir ikke bare brukt om et menneskes egenskaper, men også om egenskaper som er knyttet til sinnet og hjertet. Å være beskjeden innebærer at en har et riktig syn på seg selv, at en er klar over sine begrensninger. Beskjedenhet vil si ikke å være fordringsfull, overmodig, forfengelig, selvgod og skrytende. Et beskjedent menneske lever etter ordene i Ordspråkene 27: 2, som sier: «La en annen rose deg, ikke du selv, en fremmed, ikke dine egne lepper.» Ville du ikke sette pris på en venn med slike egenskaper?

I stedet for å nedvurdere beskjedenhet omtaler profeten Mika denne egenskapen som et av Guds krav. «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: . . . å vandre ydmykt [beskjedent, NW] med din Gud.» — Mi. 6: 8.

Å vandre beskjedent med Gud er ikke et tegn på svakhet, men at en har et realistisk syn på sitt forhold til Skaperen. Beskjedenhet utvikles etter hvert som vi blir klar over vår avhengighet av Gud, når vi ser vår syndige tilstand i forhold til Guds renhet og hellighet. I stedet for å legge for dagen en upassende selvtillit vil et beskjedent menneske arbeide på sin frelse «med frykt og beven». — Fil. 2: 12.

Det storslåtte skaperverket fyller den beskjedne med ærefrykt, med en følelse av ydmykhet. Det er interessant at en slik holdning gjenspeiler seg i følgende ord av den avdøde, verdenskjente vitenskapsmannen Albert Einstein: «Alle som alvorlig driver med vitenskapelig forskning, blir overbevist om at det i universets lover åpenbarer seg en ånd som er menneskets ånd uendelig overlegen, og som vi med våre beskjedne evner må føle oss ydmyke overfor.» Denne uttalelsen gir oss ikke det inntrykk at Einstein betraktet beskjedenhet som «den ringeste dyd».

Hvis noen skulle skryte av sitt forhold til Jehova Gud, ville i sannhet Jesus Kristus ha den beste grunn til å gjøre det ettersom han er «Guds skapnings begynnelse», en «mesterarbeider», «den enbårne» og Guds fremste talsmann. (Åp. 3: 14, LB; Ordsp. 8: 30, NW; Joh. 3: 16; 1: 1) Men Jesus nektet beskjedent å anta noen pretensiøse titler. Han viste at han underordnet seg sin fars myndighet, da han sa: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv . . . For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 5: 30) Da en rådsherre kalte ham «gode mester», svarte Jesus: «Hvorfor kaller du meg god? Bare én er god — det er Gud.» (Luk. 18: 18, 19) Mener du at disse uttalelsene avslører en svakhet hos Jesus Kristus? Nei, hans beskjedne holdning overfor Gud bidrog til at han framfor noen annen var selve innbegrepet av mandighet.

Men hva med beskjedenhet overfor mennesker? Da Jesus bad sine disipler om å komme til seg, sa han: «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» (Matt. 11: 28—30, EN) Apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i Roma: «I kraft av den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en iblant dere, at han ikke må tenke høiere om seg selv enn han bør tenke, men være betenkt på å tenke sindig, alt efter det mål av tro som Gud har tildelt enhver.» — Rom. 12: 3, LB.

Hvor ønskverdig egenskapen beskjedenhet er når vi omgås andre, blir tydelig vist i de ordene apostelen Paulus uttalte til sine medtroende i menigheten i Korint. Etter først å ha nevnt hvordan Gud betrakter beskjedne mennesker, skrev han:

«Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. . . . for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet. Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet [pelfestet, NW]. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis. For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» — 1. Kor. 1: 26 til 2: 5.

Hvis du hadde tilhørt denne menigheten i Korint, ville ikke da apostelens ydmyke fremtreden ha fylt deg med varme? Men hvordan ville du ha følt det hvis han var overlegen, dominerende eller fordringsfull — et ubeskjedent menneske?

Ja, det kan være slik at enkelte har en tendens til å ringeakte eller til og med å latterliggjøre denne kristne dyden, beskjedenhet. Men en ærlig undersøkelse av emnet fører oss fram til følgende inspirerte konklusjon: «Mennesker som er stolte, faller snart i unåde. Det er visere å være beskjeden.» — Ordsp. 11: 2, Today’s English Version.

«Da han hadde vasket føttene deres . . . sa han til dem: ’Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.’» — Joh. 13: 12—15.