Hvem får gagn av gjenløsningsofferet?
DET er ingenting i den hellige skrift som forutsier eller forbilledlig viser at den høyeste Gud skaffer til veie en løsepenge eller gjenløsning for alle mennesker innbefattet dem som er overlagt onde. En må derfor komme til den slutning at under Jesu Kristi tusenårige regjering, som nå er nær, kommer ikke de overlagt onde til å bli ført tilbake fra døden ved en oppstandelse. Vi vet at mange som studerer Bibelen, lenge har hevdet at Bibelen garanterer at «alle skal komme tilbake fra de døde» ved Kristi gjenkomst og under hans tusenårige regjering på jorden. (Studier i Slcriften, bind 5, sidene 520—529) Denne slutningen stemmer imidlertid ikke med fornuften og finner ingen støtte i Guds ord.
Ingen kommer til å få gagn av Jesu Kristi gjenløsningsoffer med mindre han villig og med glede gjør bruk av denne forretten. Det blir da klart at Gud bare vil bringe tilbake fra døden dem som kunne og måtte antas å ville benytte seg av gjenløsningen når de kommer til kunnskap om sannheten, for løsepengen er bare tilgjengelig for slike, og ikke for dem som ikke har noe ønske om å omvende seg eller bli frelst. Guds gave blir ikke tvunget på uvillige skapninger. — Rom. 6: 23.
I gjenløsningen av menneskeslekten ved Jesu Kristi forsonende blod er det ikke Guds rettferdighet som kommer til uttrykk. Hvis det utelukkende var Guds rettferdighet som gjorde seg gjeldende, da måtte hele menneskeslekten gå fortapt som følge av synd og ufullkommenhet. Det er Guds kjærlighet som gir seg utslag i denne foranstaltningen. Barmhjertighet er resultatet av at Guds kjærlighet og godhet virker. Fra rettferdighetens synspunkt er Gud ikke på noen måte forpliktet til å gjenløse syndige mennesker, og han er heller ikke pliktig til å la sin barmhjertighet nå ut til hver eneste skapning, uansett om denne skapning ønsker og søker barmhjertighet eller ikke. I Guds handlemåte med tvillingene Esau og Jakob blir det vist at Gud forbeholder seg retten til å avgjøre hvem som i samsvar med hans miskunnhet skal få motta hans barmhjertighet. Med disse to sønnene til patriarken Isak framstilte Gud et profetisk bilde som viser at han på forhånd kjente til en klasse mennesker som søker vegen til rettferdighet og liv, og også en annen klasse som følger den stikk motsatte framgangsmåte. I Romerne 9: 13 leser vi: «Som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.» Her representerer Jakob den klassen som søker Herren Gud og finner ham og deretter tjener ham trofast. Gud elsker denne klassen. Esau representerer den utro klassen som ikke bryr seg om Guds nåderike foranstaltning for menneskeslekten. Gud hater denne klassen.
Gud kjente på forhånd til disse to klassene, og derfor omtalte han dem, for han vet på forhånd alt om sin egen hensikt og sine gjerninger. Han sier: «Jeg er Gud, og ingen annen, .... jeg er Gud, og .... det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg.» (Es. 46: 9, 10) Gud hadde sikkert på forhånd kunnskap om disse mennesker som ville avvise de livets velsignelser han tilbyr dem, og han kjente også forut den klassen som med glede ville ta imot hans nåderike foranstaltning. Følgen av det blir at det ikke kommer til å bli vist noen barmhjertighet mot dem som ikke har noe ønske om å kjenne Gud og Jesus Kristus og som ikke har noe ønske om å ta imot Guds velsignelser gjennom Kristus, og Gud vil ikke tvinge sin barmhjertighet på dem.
Kan en si at Gud for å vise rettferdighet mot alle skulle være nødt til å tvinge sin barmhjertighet på alle, selv om han på forhånd vet at disse menneskene kommer til å kaste vrak på hans miskunnhet? Nei, absolutt ikke! Rettferdigheten krever ikke barmhjertighet fra Gud, og han er ikke urettferdig når han holder sin barmhjertighet tilbake fra dem som ikke ønsker den og ikke setter pris på den. Å håndheve rettferdigheten, er rettferdighet, å unnlate det er urettferdighet. I Romerne 9: 14—18 leser vi: «Hva skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! for til Moses sier han: Jeg vil miskunne meg over den som jeg miskunner meg over, og ynkes over den som jeg ynkes over. Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet. For Skriften sier til Farao: Just til dette oppreiste jeg deg at jeg kunne vise min makt på deg, og at mitt navn kunne bli kunngjort over all jorden. Altså: hvem han vil, den miskunner han seg over; og hvem han vil, den forherder han.» Gud tillot altså Farao og andre som utfordret hans overhøyhet og universelle suverenitet, å forherde sine hjerter imot ham. Samtidig åpenbarte han at det var hans hensikt å vise guddommelig barmhjertighet mot dem som hører vitnesbyrdet av hans vitner og som deretter beviser sin ustraffelighet overfor Jehova Gud som den høyeste og som universets Hersker. Den påstanden at Gud, fordi han er rettferdig, er forpliktet til å vise barmhjertighet mot hvert eneste menneske, er helt selvmotsigende og uriktig. Den påstanden at rettferdigheten krever at Gud skal la hvert eneste menneske få del i frelsen ved gjenløsningsofferet, er uriktig og ufornuftig og finner ingen støtte i Bibelen. Den påstanden at Gud er forpliktet til å frelse alle mennesker for fullt ut å bevise sin overhøyhet, er helt uriktig og støttes ikke av noen bibelsk autoritet.
Djevelens utfordring reiste spørsmålet om Gud var i stand til å sette et menneske på jorden som frivillig ville være trofast og sant mot Gud når det ble stilt på prøve av Djevelen. Hva denne utfordringen angår, så finnes det en overflod av vitnesbyrd om at Gud har bevist at Djevelen er en løgner og at han har bevist sin egen overhøyhet på en måte som utelukker all tvil. Hvordan det? Ved at mange mennesker helt fram til denne tid har bevart sin ustraffelighet overfor Gud. I Harmageddon-slaget vil Gud fullstendig utslette alt det Djevelen har stilt opp i motstand mot Gud. Derfor vil Gud fullstendig stadfeste sin egen overhøyhet. Enhver som villig benytter seg av Guds nåderike gave, kommer til å bli velsignet med liv, og han får anledning til å bevise at Djevelens onde utfordring er en forhånelse av Guds navn, ord og universelle herredømme, at Satan er en løgner og at Gud er sanndru.
Menneskene har brakt seg selv i store vanskeligheter når det gjelder Kristi gjenløsningsoffer, ved å hevde den teorien at det er Guds rettferdighet som her kommer til uttrykk. Da Gud dømte Adam til døden på grunn av hans ulydighet i Eden, krevde rettferdigheten at Adam mistet livet. Da Adam vendte tilbake til støvet som han var tatt fra, var den guddommelige rettferdighet fullt ut tilfredsstilt. Rettferdigheten har vært tilfredsstilt hele tiden siden, hva Adam angår. Vi som er Adams etterkommere, kom med rette under fordømmelsen ved arv fra ham, men da vi ikke selv var under direkte dom, kunne Gud vise oss barmhjertighet uten å være inkonsekvent. Det var ikke et spørsmål om å tilfredsstille rettferdigheten ved at et annet fullkomment menneske, Jesus Kristus, døde, og Jesu død hadde ikke til hensikt å tilfredsstille rettferdigheten. Hvis Jehova ville godta Jesu Kristi fullkomne liv som en tilfredsstillelse av rettferdigheten, ville det enten bety at Guds dom over Adam ikke var skjedd fyldest, eller også at Jesu livsblod ble utgytt som en dobbelt godtgjørelse. Dette ville være helt inkonsekvent og umulig når det gjelder Jehova, rettferdighetens Gud.
KJÆRLIGHETEN, IKKE RETTFERDIGHETEN, GRIPER INN
La oss nå se på saken fra kjærlighetens synspunkt. Gud traff i uselviskhet den ordning at Jesus skulle bli et menneske og ofre sitt liv, og uten tvil var Jesus enig med sin Fader Jehova Gud i dette. Dette fullkomne menneskeliv som ble ofret, svarte til det som Adams etterkommere ville ha vært berettiget til og ville ha fått fra sin jordiske far Adam, hvis han hadde forblitt syndfri. Når Jesu fullkomne menneskeliv og hans rett til det blir framstilt for Jehova Gud i himmelen som et gjenløsningsoffer, utgjør det kjøpesummen for alle de rettigheter Adams etterkommere hadde mistet på grunn av Adams synd. Ved sin oppstandelse fra de døde fikk Jesus Kristus liv i udødelighet som en åndeskapning, og når han så utbetalte sin rett til liv som en menneskelig skapning, ble han i kraft av dette kjøpet eier av alle dem av Adams etterkommere som vil underordne seg Guds krav. For å kunne gjøre det, må de ha tro på Gud og Jesus Kristus, og de må følge de regler som gjelder for alle dem som tar dette troens skritt, idet de innvier seg til Gud for å gjøre hans vilje. Jesu Kristi gjenløsningsoffer er en sum som svarer nøyaktig til det Adam mistet i Eden. Men det var ikke en erstatning for Adam, og Jesus ga det heller ikke for å tilfredsstille rettferdigheten, men han ga det som en kjøpesum. Jehova Gud gjør Jesus til «evig fader», det vil si den som tildeler evig liv. Men på hvilke betingelser? Jo, at menneskene underordner seg Guds krav.
Derfor er det skrevet at «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre». (Rom. 6: 23; Es. 9: 6) En kan ikke kalle noe en gave uten at det er samstemmighet mellom giveren og mottageren. Gaven må med andre ord bli tilbudt, og den som får tilbudet, må villig ta imot det. Det sier seg da selv at den som får tilbudet, men som nekter eller unnlater å ta imot det, ikke får nyte godt av gaven. Følgelig kommer gjenløsningsofferet bare til nytte for dem som ber om å få gagn av det og villig tar imot det.
Som framholdt i Romerne 5: 12 er alle mennesker kommet under fordømmelse, og dette må til slutt føre til evig død, om det ikke blir gjort foranstaltning for en gjenløsning. Gud har i sin nåde sørget for og anvist menneskene vegen til frelse fra døden og derfor vegen til evig liv. Menneskene må velge enten å bli under den fordømmelse som med rette hviler over dem, eller å benytte seg av Guds miskunnhet og barmhjertighet og søke og villig ta imot Guds nådige frelsesordning som menneskene får liv gjennom. Vegen til frelse fra døden og vegen til evig liv går ved og gjennom Jesus Kristus. Gud har lagt ham som grunnvollen for den nye rettferdighetens verden, og det finnes ikke noen annen veg og ikke noe annet navn som mennesker kan få liv ved. Det er bare de som tror at Gud har gjort en slik foranstaltning og at Jesus Kristus er midlet til frelse, som har mulighet for å bli frelst. I løpet av de århundrer som er gått, er mange blitt stilt ansikt til ansikt med Guds foranstaltning for evig liv, og har med vilje og overlegg avvist den. De har dødd i sine synder, og Guds fordømmelse hviler over dem. Det er ingen rimelig mulighet for at Gud skulle bringe dem tilbake fra døden og gi dem ennå en anledning til å forkaste hans nåderike tilbud om liv.
Dette er ikke på noen måte i strid med det Johannes døperen sa om Jesus: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh. 1: 29) Johannes’ uttrykkelige erklæring kan ikke tolkes til å bety at Jesus fjerner synden for alle dem i verden som nekter å benytte seg av anledningen til å bli gjenløst, og som frivillig velger ondskapens veg, som betyr absolutt død. Før i tiden har det vært mange slike, og det er fremdeles mange av dem. Jesus sa meget ettertrykkelig at Guds fordømmelse fortsatt hviler over dem: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulle [skulle kunne, Aut. eng. overs.] bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» — Joh. 3: 17, 18.
Da Jesus var på jorden, fordømte han kraftig fariseerne og deres religiøse forbundsfeller, og han sa til dem at de var den gamle Slanges, Djevelens, giftige yngel og fortjente døden. Han sa: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! .... Slanger! Ormeyngel! hvordan kan dere unnfly gehennas dom?» (Matt. 23: 29—38, Young) Å hevde at gjenløsningsofferet skulle gjelde for disse motstandere av Jehova Gud og hans rike, ville være det samme som å fornekte oppriktigheten og sannheten av Jesu fordømmelse av disse onde. Men Jehova Gud viser miskunnhet og barmhjertighet mot alle mennesker som av egen fri vilje tror på Gud og trofast tjener ham og hans elskede Sønn, Jesus Kristus: «Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!» — Salme 107: 43.
DE UGUDELIGE SOM LØSEPENGE FOR DE RETTFERDIGE
Mennesker som har stor rikdom i form av penger, stilling, innflytelse og ære blant mennesker, tror om seg selv at de er spesielt begunstiget av Gud og Kristus, og de stoler på at deres egen rikdom, ære og stilling skal gi dem sikkerhet. Men hva blir enden for slike mennesker? «De som setter sin lit til sitt gods og roser seg av sin store rikdom? En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve evindelig og ikke se graven.» (Salme 49: 7—10) Slike mennesker dør som ufornuftige dyr, for de står ikke høyere enn disse «dyr, av naturen født til å fanges og forgå». (2 Peter 2: 12) «Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.» — Salme 49: 21.
Slike mennesker kan ikke sikre sitt liv eller kjøpe sitt liv ved å kaste sitt gull på gatene i Harmageddon-slaget. De kan ikke på noen måte selv kjøpe sin befrielse fra Jehovas Skarpretter. Et menneskes rikdom kan ikke gjenløse ham. Mennesker imellom kan det være sant: «En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige mann finner ikke noe middel til gjenløsning.» (Ordsp. 13: 8, En am. overs.) Eller: «En rik mann kan kjøpe fri sitt liv; en fattig mann kan ignorere røverens trusel.» (Moffatt) Men dette er ikke noen gang sant når det gjelder forholdet mellom Gud og syndige mennesker.
Under visse forhold blir den ugudelige løsepenge for den rettferdige. Som det står skrevet: «Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de oppriktiges [rettskafnes, Aut. eng. overs.] sted.» (Ordsp. 21: 18) Dette skriftstedet kommer til anvendelse i Harmageddon-slaget. Hvordan? På denne måten, som det er uttrykt i den moderne oversettelse av Ordspråkene 21: 18: «De ugudelige må betale straffen; de troløse blir straffet, ikke de rettskafne.» (Moffatt) Når Guds vrede kommer til uttrykk i Harmageddon-slaget, må de ugudelige og overlagte overtredere gå i døden som en betaling for de rettferdiges og rettskafnes frihet. På den måten kan de rettferdige og rettskafne bli utfridd fra det misbruk og den undertrykkelse de har vært utsatt for fra de ugudelige og fra de overlagte overtredere. Ved de overlagt ugudelige overtrederes død blir således de rettferdige gjenløst eller utfridd. Grunnen til dette er at de ugudelige og overtrederne nekter å underordne seg noen som helst annen ordning for å gi de rettferdige frihet, derfor tvinger Jehova Gud dette middel på dem. Legg merke til Esaias 43: 1, 3, 4, som støtte for dette: «Og nå, så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. .... for jeg er [Jehova] din Gud, Israels Hellige, din frelser; jeg gir Egypt til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv.» Dette pekte tilbake på Israels utfrielse fra Egypt på Moses’ tid, og forutsa også utfrielsen av det åndelige Israel, den sanne kristne organisasjon, fra denne verden, det motbilledlige Egypt, i Harmageddon-slaget. De ugudelige og overtrederne betaler straffen med sitt liv, men de rettferdige unnslipper med sitt liv, en stor skare av mennesker med god vilje som overlever Harmageddon-slaget og får komme inn i den nye verden.