De kristne praktiserer sannhet
«Når dere nå har lagt vekk løgnen, tal da sannhet, enhver av dere med sin neste, for vi er lemmer som tilhører hverandre.» — Ef. 4: 25, NW.
1. Hvorfor bør det ikke forekomme noen form for løgn i Guds menighet?
JEHOVA Gud har nå en ny verdens samfunn i virksomhet. Over hele verden velger han ut mennesker og lærer dem opp til liv i den nye verden. Han venter av disse menneskene at de skal rense seg og holde seg rene, holde seg atskilt fra den gamle tingenes ordning under Satan. Blant dem finnes det ikke rom for slike skikker som den gamle verden praktiserer. Noe av det som må gjøres, blir nevnt i Kolossenserne, 3. kapitel. I versene 9 og 10 (NW) får vi så denne formaningen: «Lyv ikke for hverandre. Legg av den gamle personlighet med dens vaner, og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den.» Vi befinner oss i en tid da de kristne må passe nøye på hvordan de lever. Det er fornuftig å unngå ting som vil føre til at man lyver og går imot sannheten. «Hvem er vis og forstandig blant eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet! Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den!» (Jak. 3: 13, 14) Det er faktisk det samme som å si at hvis man bærer avind eller trettesyke i sitt hjerte, hvis man ikke har en rett hjertetilstand, da vil det ikke vare lenge før man lyver. En misgjerning fører til en annen; den ene løgn trekker den andre med seg. Men det bør ikke forekomme noen som helst slags form for løgn i Guds menighet. Det er galt; Jehova har ikke behag i det.
2. Hvordan går det med dem som farer med løgn i menigheten?
2 Det har forekommet både i fortiden og i vår tid at enkelte har forsøkt å lyve i Guds menighet, og dette har alltid ført til ubehageligheter og vanskeligheter, særlig for dem som har kommet med løgnene. Grunnen til at et menneske lyver, forteller usannheter eller farer med bedrag, er ofte at det lider av menneskefrykt eller stolthet. I Apostlenes gjerninger, 5. kapitel, leser vi: «Men en mann ved navn Ananias og hans hustru Saffira solgte en eiendom, og han stakk til side noe av pengene med sin hustrus vitende, og bar fram en del og la det for apostlenes føtter. Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for den hellige ånd og stikke til side noe av pengene for akeren? Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den ble solgt? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud. Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og oppga ånden. Og stor frykt kom over alle som hørte det.» Hans hustru sluttet seg til ham i denne løgnen og møtte den samme skjebne. De handlet hyklersk. De ønsket at andre skulle synes de var noe som de i virkeligheten ikke var. Hvis de hadde sagt sannheten, hvis de hadde sagt at de ga en del av den summen de hadde fått, ville de ikke ha gjort noe galt. Men de hadde ikke et rett hjerte. Jehova gransket det innerste av deres hjerter for å se hva deres motiver var, for å se hvorfor de gjorde det de gjorde. Han så at deres hjerter var onde. Resultatet for dem var at Jehova felte en dom som gikk dem imot. Tilfellet med Ananias og Saffira viser at man kan bli utstøtt hvis man lyver, for Jehova utstøtte dem for alltid. Løgn og falskhet bringer ingen god lønn.
Sannhet blant brødrene
3, 4. a) Hva slags vitnesbyrd må et vitne gi når tjenerne i en menighet avhører noen? b) Hvilke faktorer som kan føre til løgn, bør en kristen unngå? c) Nevn noen bibelske eksempler på hvordan falske vitner kan gjøre skade.
3 Når vi har med våre brødre å gjøre, må vi fortelle sannheten. Vi må holde menigheten ren og sanndru. Jehova Gud forteller oss i Ordspråkene 6: 19 at han hater den som taler løgn og vitner falsk. Hvis man alltid forteller sannheten, gjør man det som er rett. Kanskje en bror som er beskyldt for et eller annet, er innkalt for tjenerne i en menighet, og det blir bedt om en direkte uttalelse. Det er et spørsmål om han har handlet riktig eller galt. En som blir bedt om å avgi vitnesbyrd i saken; må si sannheten om sin bror selv om det kan føre til litt forfølgelse eller kritikk fra de verdsligsinnedes side. Man må ikke farge sitt vitnesbyrd på grunn av frykt for en eller annen form for gjengjeldelse. Enkelte primitive verdslige mennesker ledes til å lyve fordi de frykter trolldom, men Jehovas vitner har ingen slik frykt. Guds fulle rustning beskytter dem. (Ef. 6: 11—20) Slektskapsforhold eller klikkeforhold — en misforstått oppfatning av lojalitet — bør heller ikke få en til å fordreie vitnesbyrdet for å dekke en som har gjort noe galt. Det er også enkelte mennesker som har den mentalitet at de alltid ønsker å behage en eller annen som regnes for å være overordnet, ved å si det som vedkommende kanskje kunne like å høre. Men et slikt ønske om å behage et menneske bør aldri få en til å fortelle usannheter, hverken når man er innkalt for menigheten, eller ved andre anledninger. Den som behager Jehova, må komme med sitt vitnesbyrd uten omsvøp. Det kan ikke komme både løgn og sannhet fra de kristnes munn. — Jak. 3: 10, 11.
4 Jehova liker ikke en løgner som kan kjøpes til å vitne falsk for en eller annen falsk fordel eller bestikkelse. Under en avhøring må man ikke fortelle usannheter for å få den innstevnede i vanskeligheter. Forfalskeren blir avskyelig i Guds øyne. Han tror kanskje at han ved sitt vitnesbyrd kan vinne en eller annens gunst eller oppnå en personlig fordel, men det er både sikkert og visst at han setter seg selv i et ugunstig forhold til Jehova. «Trofast vitne lyver ikke, men den som taler løgn, er et falskt vitne.» (Ordspr. 14: 5) Det kan påføres et menneske stor skade hvis man når man vitner om ham, avlegger mened. Nabot ble drept på grunn av menedere. (1 Kong. 21: 8—13) Det kom falske vitner mot Jesus og bidro til hans død. Falske vitner avga vitnesbyrd mot Stefanus. Å avlegge mened er galt. Det er en form for løgn. Det er særlig ondt når det påfører andre skade, og det gjør det nesten bestandig. — Matt. 26: 60, 61; Ap. gj. 6: 10, 11.
5. Hvordan og når er det på sin plass å forsvare seg mot mened?
5 Du kan kanskje velge å overse ondskapsfull sladder om deg, men hvis noen avlegger mened mot deg for en domstol, da er det sannelig på sin plass at du forsvarer deg og legger fram beviser for å gjendrive løgner som er blitt sagt. De bør ikke få stå imot deg i rettsprotokollene. Apostelen Paulus forsvarte seg da han sto framstilt for herskerne. Tilfellet med, Jesus var annerledes. Han var utsatt for en mobb og var framstilt for onde mennesker som ikke hadde noen sans for rettferdighet. Det ville ikke ha vært noen hjelp i å komme med et langt innlegg. Han visste dessuten i sitt tilfelle at tiden var kommet da han skulle gi sitt liv. Når de onde fører fram sine falske vitner mot et menneske, kan det framkalle en plutselig vredesfølelse, men vi bør likevel beherske oss og ikke på noe tidspunkt forsøke å gjengjelde med løgn. Vi fortsetter med å adlyde Guds lov og følge hans rettferdige prinsipper og fortelle sannheten. De onde må bære ansvaret for det de gjør. — Sl. 119: 69, 70.
6, 7. Hva bør man gjøre for å beskytte brødrenes interesser og bevare enheten i menigheten?
6 Det finnes anledninger da man må ta i betraktning at brødrenes interesser må beskyttes. Hvis det blir stilt spørsmål til et menneske om hans bror, spørsmål som kanskje er av personlig karakter, og den som stiller spørsmålene, ikke er en ansvarlig tjener i menigheten som har rett til å vite svaret på den tiden han spør, da er det best for en kristen bror å passe sine egne saker og beskytte sin bror ved å la være å svare. Avvis mennesker som forsøker å stikke sin nese i andres anliggender. Det er med andre ord best å unngå å sladre, fortelle historier, starte rykter eller finne feil hos brødrene. Husk: Jehova hater ikke bare den som taler løgn og vitner falsk, men også den som volder trette mellom brødre. Det må ikke hviskes om noen av brødrene. Hvis du mener at en eller annen har gjort noe galt, la gå med det, men hvis du ønsker å si noe om det, da bør du gå direkte til ham selv. Begynn ikke med en hviskekampanje. For å si det klart og tydelig, så går formaningen ut på at enhver bør passe sine egne saker, og hans saker bør være i overensstemmelse med Jehovas Ord. Da vil han ikke få noen ubehageligheter eller vanskeligheter fordi han blander seg bort i noe han ikke har noe med. — Ordspr. 16: 28; 18: 8; Matt. 24: 48—51; 1 Pet. 4: 15.
7 Når en av brødrene som trenger åndelig hjelp, kommer til deg for å snakke med deg om sine problemer, sine personlige vanskeligheter eller noe han har gjort for mange år siden som kan ha vært galt, men som likevel ikke krever utstøtelse, da bør du som en moden kristen bror gi ham råd om hvordan han kan ordne opp i sakene sine. Hjelp ham på alle måter. Men husk på at alt har sin tid. Sett ikke dine brødre i forlegenhet når de er i vanskeligheter. Det er ikke nødvendig å fortelle alt du vet til alle og enhver. Hjelp din bror, men gå ikke av sted og fortell alle og enhver om hans problemer og vanskeligheter, hans familietvister eller andre ting som han har betrodd deg i en vanskelig tid. Vis din bror kjærlighet. Gjør det av hensyn til enheten i Guds organisasjon. — Ordspr. 11: 13.
8—10. a) Hvilken handling overfor våre brødre beviser at vi elsker Gud? b) Hvordan kan sladder og tomt snakk skade våre brødre og vise at vi mangler kristen kjærlighet?
8 Hvis et menneske bekjenner at han er kristen, bekjenner at han elsker Gud, da må han også elske sin bror. Hvis han ikke elsker sin bror, praktiserer han faktisk løgn. «Dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror.»· — 1 Joh. 4: 20, 21.
9 Sett at en bror gjorde noe galt for tjue år siden og bekjente sin feil dengang og ble tilgitt, da er det ikke nødvendig at andre bringer disse tingene på bane til stadighet. Det er ikke å vise kjærlighet for broren. Hvis du virkelig elsker din bror, vil du ikke holde på å sladre og snakke om ham. Det er riktignok slik at vi må fortelle sannheten når vi snakker, men vi behøver ikke fortelle alt vi vet om vår bror. Hvis han virkelig har fått tilgivelse, da er saken opp og avgjort, den er ferdig, og den bør ikke tas opp til behandling hver uke i en Rikets sal eller blant dem som hører til menigheten. Hvor er det blitt av barmhjertigheten hos slike mennesker som stadig farer med sladder om sin bror og forsøker å påpeke hans feil? Hvordan skal det føre til enhet? På hvilken måte skal det kunne bevare harmonien og gleden i menigheten? Ønsker man å snakke, er det mange sannheter i forbindelse med Riket og opplevelser på feltet som man kan drøfte.
10 De som sår splid ved sladder, tomt snakk eller bedrag gjennom falsk lære, ivaretar ikke Jehovas organisasjons interesser. I Titus 1: 10—12 forteller Paulus om slike som er gjenstridige og som farer med tomt snakk og dårer folks hu, og han viser hvordan de kan nedbryte hele husstander ved sin løgnaktige lære. Han nevner at «kreterne» alltid er løgnere. I denne forbindelse viser han i vers ni at tilsynsmennene i menigheten har til oppgave å tilrettevise dem som sier imot sannheten. Sannheten må bevares i Guds organisasjon.
Gjør rett og vær redelig
11. a) På hvilken måte hører det sammen å vise redelighet og å fortelle sannheten? b) Er det mulig for uærlige mennesker å slutte seg til Guds menighet for en tid?
11 Jehova «har åpenbart deg, menneske, hva godt er; og hva krever [Jehova] av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» (Mika 6: 8) Det å gjøre rett eller være redelig og det å fortelle sannheten hører nøye sammen. Det er egenskaper som de kristne må ha. De kristne er brødre som handler ærlig med hverandre og hjelper hverandre. Men en barmhjertig kristen behøver slett ikke å fortsette å finne seg i å bli forurettet, hvis det kommer en eller annen inn i organisasjonen som ikke har gode motiver. Enkelte ganger er det noen individer som kommer på møtene eller omgås Jehovas nye verdens samfunn, individer som på bunnen ikke er ærlige mennesker, som ikke søker sannhet og rettferdighet. Slike mennesker kalles enkelte ganger «snyltere». De snyter og bedrar, går omkring og prøver å låne penger eller gjenstander og eiendeler av sine brødre, og de har ikke til hensikt å levere dem tilbake og gjør det heller aldri. Den slags mennesker foregir å være kristne, men deres interesser er utelukkende selviske. Judas var en tyv som viste en hyklersk medlidenhet med de fattige. — Joh. 12: 6.
12. a) Er det en god skikk å låne penger av andre brødre? b) Hvordan traff Jehova tiltak for å bevare ærligheten i fortidens Israel, og hva måtte en synder foreta seg for å gjøre en urett god igjen?
12 Det er ikke alltid bra at brødre låner penger av andre brødre. Til sine tider viser en kjærlighet ved å låne bort penger, men det fører ofte til vanskeligheter i menighetene. (Luk. 6: 35) Hvis brødre gjør forretninger med hverandre, treffer avtaler om å betale med penger eller å levere visse varer, bør de holde sine løfter, fortelle sannheten og unngå uærlighet. Fordi det er mulig at man kan glemme, og for å unngå uenighet, er det tilrådelig å fylle ut de nødvendige papirene i alle slike transaksjoner. I Guds øyne er svindel, bedrag og uærlighet synd. I det gamle Israel sørget Jehova for at folket kunne gjøre soning for disse syndene. Den som forbrøt seg, måtte gjøre opp med sin bror og overfor Jehova. «Når noen synder og farer troløst fram mot [Jehova], idet han for sin neste lyver om noe som er ham betrodd eller nedlagt hos ham, eller om noe han har røvet, eller han med vold har fratatt sin neste noe, eller han har funnet noe som var tapt, og lyver om det, eller han sverger falsk om noe av alt det et menneske kan forsynde seg med, da skal den som således har syndet og ført skyld over seg, gi tilbake det han har røvet eller har tatt med vold, eller som var ham betrodd, eller som var tapt, og som han har funnet, eller hva det kan være som han har svoret falsk om, og han skal godtgjøre det med dets fulle verd, og enda legge til femtedelen; han skal gi det til eiermannen samme dag han bærer fram sitt skyldoffer [samme dag som hans skyld blir bevist, NW]. Og til bot for sin synd skal han føre fram til presten et skyldoffer for [Jehova]: en vær uten lyte av sitt småfe, etter din verdsetning. Og presten skal gjøre soning for ham for [Jehovas] åsyn, så han får forlatelse, hva han så har gjort og ført skyld over seg med.» — 3 Mos. 5: 21—26; 19: 11—13.
13. Har Jehovas prinsipp angående ærlighet forandret seg?
13 Selv om vi kristne i dag ikke lever under det samme prestearrangement som fortidens Israel gjorde, er vi likevel forpliktet til å være ærlige og rettskafne og til å betale all gjeld og innfri alle løfter på en riktig måte. Vi bedrar ikke våre brødre, men bør ordne opp med våre brødre og be Jehova om tilgivelse for enhver urett som kan ha blitt begått. Brødrene må være rettskafne mot hverandre i alle forretninger, og holde løgn, uærlighet og bedrag borte fra sin midte.
14. Hva er den rette framgangsmåte en kristen bør følge når han ønsker å få tilbake noe han har lånt bort?
14 Det hender fra tid til annen at Selskapet får rapporter fra enkelte brødre eller fra menigheter om at det har sneket seg uærlige, umoralske mennesker inn i menigheten. (Jud. 4) Vi vet hvordan vi skal behandle de umoralske, men hvordan er det med mennesker som går omkring og snylter på sine brødre, eller som gir seg ut for å være brødre bare for å få tak i penger, som er slik salmisten sier: «Den ugudelige låner og betaler ikke»? (37: 21) Hva skal man gjøre med dem? Hvis en bror i sin kjærlighet og godhet lar en annen som tilsynelatende er en bror, få låne noen av sine penger eller materielle ting for en tid, og denne som låner, etterat den avtalte tid er gått, nekter å betale tilbake, da kan den broren som lånte bort, gå til den som tok imot pengene eller midlene, og be ham om å betale tilbake alt sammen. Det er helt riktig å gå til sin bror når man har noe utestående med ham, og snakke med ham. (Matt. 18: 15—17) Hvis han ikke vil gjøre ordentlig opp, kan den broren det gjelder, snakke med menighetstjeneren og sørge for å få et møte med utvalget, hvor den som har forbrutt seg, er til stede. På et slikt tidspunkt finner man det fordelaktig å ha en undertegnet, skriftlig erklæring, og det vil ikke være et spørsmål om den enes ord mot den andres. Hvis det blir bevist at han er skyldig, kan utvalget fastsette en begrenset, men rimelig frist for ham til å betale sin gjeld eller rette på det gale han har gjort.
15. a) Hva kan en menighet gjøre hvis en bror nekter eller unnlater å betale tilbake noe han har lånt? b) Er det noensinne rett å gå til saksanlegg for en verdslig domstol for å få en gjeld oppgjort? c) Hva bør man tenke på før man anlegger sak?
15 Hvis den som har forbrutt seg, nekter å gjøre opp for seg på en riktig måte, er det da på sin plass for broren som lånte bort, å føre den skyldige broren for retten og saksøke ham? Skriften gir oss det rådet at vi bør ta slike saker opp for de modne brødrene i menigheten og ikke føre en bror for retten. (1 Kor. 6: 1—10) Men han kan utstøtes fra menigheten hvis han er en svindler. Han bør unngåes fra da av. Å bli utstøtt fra menigheten er den største straff som kan komme over et slikt menneske fra menneskers hånd, for når modne brødre handler i samsvar med Bibelens råd, handler de i virkeligheten på vegne av Jehova, og dommen er fra hans Ord. Om en som er blitt bedratt, ønsker å anlegge sak mot en utstøtt person eller ikke, det må han selv avgjøre. Den utstøtte er ikke lenger en bror, og menigheten har ingen ytterligere myndighet i saken, så det eneste man kan ty til, er således landets domstoler. Men det er best å tenke over hva det kommer til å koste i tid og penger. Saksanlegg er kostbare, og ofte fører de til at sakførerne får det hele ved sine honorarer. Det er også nødvendig å tenke over den vanære som muligens kan komme over arbeidet ved en slik offentlig sak. Det er derfor en bror ikke skal anlegge sak mot sin bror; det fører vanære over organisasjonen. Paulus’ utredning går ut på at det er bedre å bli bedratt enn å bringe vanære over organisasjonen. Med et utstøtt menneske er imidlertid stillingen annerledes, selv om folk i alminnelighet kanskje ikke forstår at den saksøkte er blitt utstøtt. Hvis man går til saksanlegg, bør man ha som mål å få tilbake det som ble tatt, og ikke å få hevn. Den som vil gå så langt for å få en gjeld betalt, bør ha en skriftlig overenskomst helt fra begynnelsen. Eller hvis den forurettede bror velger å la saken falle kan den overlates i Jehovas hånd, han som gransker alle menneskers hjerter og kjenner deres motiver, og som belønner dem som handler rett, med liv. — Rom. 12: 17—19; 1 Kor. 5: 11—13; Heb. 10: 26—31.
16. Hvordan kan brødre vise barmhjertighet overfor skyldnere?
16 Det må vises barmhjertighet i mange saker. Et menneske kan ha lånt noen få kroner og fullstendig glemt å betale igjen, men uten å ha til hensikt å bedra. Han bør få anledning til å betale det han skylder, og hvis hans hjerte er rett, vil han ønske å få sin gjeld til en bror ut av verden. Det kan også være enkelte brødre som ikke trenger pengene, og som ønsker å ettergi slike gjeldsbeløp. (Matt. 6: 12; 18: 23—35; Luk. 7: 41—43) Ingen skal vente å få ettergitt sin gjeld. Den behøver ikke bli ettergitt, men den kan bli det, på grunn av den kjærlighet en bror viser. Skyldnerens samvittighet og gode hjerte bør anspore ham til å ønske å rydde sin gjeld av veien, og han skulle i det minste forsøke å gjøre det. I enkelte mindre saker kan et menighetsutvalg velge å anbefale at et sykt, trengende menneske får sin gjeld ettergitt, når de behandler saken, men det kan bare være en anbefaling, og den som har ytet lånet, må treffe den endelige avgjørelse. Dette viser hvor viktig det er å ha forstandige, modne brødre som tjenere i menighetsutvalget.
17. a) Når en tjener advarer en menighet mot et uærlig menneske, hva bør han da være omhyggelig med? b) Kan en som har forbrutt seg, bli gjenopptatt i menigheten?
17 Hvis det blir kunngjort for menighetene at det er en bestemt person som nekter å betale gjeld eller som går omkring og skaffer seg penger eller andre ting fra forskjellige som hører til menigheten, bør menighetstjeneren være den som kommer med kunngjøringen, og han bør omhyggelig unngå å uttale seg på en baktalersk måte, men bare fortelle kjensgjerningene slik de er, eller at vedkommende er blitt utstøtt på grunn av uærlighet og bedrageri. På den måten kan de som er i menigheten, være klar over hva som foregår, og være i stand til å beskytte sine egne interesser og sine brødres interesser. «Hans ondskap blir åpenbar i forsamlingen.» (Ordspr. 26: 26, 18, 19) Hvis et menneske blir utstøtt og senere betaler det han skylder, kan han bli gjenopptatt, for han har vist et rett hjerte ved en riktig handlemåte. Det er utvalget som bestemmer om han skal bli gjenopptatt. Dette er en god grunn for at man ikke bør anlegge sak mot en bror for å få en gjeld oppgjort.
18. Hva er det som viser at Jesu lignelse i Lukas 16: 1—8 ikke utgjør noen godkjennelse av uærlighet?
18 Jesus godkjenner eller bifaller ikke uærlighet i den lignelsen som han fortalte i Lukas 16: 1—8. Jesus godkjenner aldri urettferdighet. Enkelte har ment at den «herre» som det berettes om, betyr den som fortalte lignelsen, Jesus Kristus, men det er ikke tilfelle. Han raste ikke den uærlige husholderen. Det er bare en uttalelse som gjelder den urettferdige husholders herre, som ikke kunne annet enn beundre den utro husholders skarpsindighet. Jesus viste hvordan verdslige mennesker benytter seg av sine midler for å trygge sin framtid. «Lysets barn» må også se framtiden i møte og bruke sine midler og evner til å være Jehova til behag og vinne det evige livs sanne skatter. — Se Vakttårnet for 1. august 1948 etter nærmere detaljer.
Beskyttelse mot fiender
19. Hva kan en kristen gjøre for å beskytte seg og andre når han står ansikt til ansikt med fiender?
19 Når onde mennesker forsøker å skade en kristen eller en av hans brødre eller Guds organisasjon, og de kommer og prøver å snuse i private anliggender, er det da nødvendig for en kristen å svare slike onde mennesker? Hva kan man gjøre for å beskytte seg selv, eller særlig til beskyttelse for de kristne under vanskeligheter og forfølgelser? Hvis du vet at et ondt menneske prøver å påføre en bror skade, og han spør deg om hvor broren oppholder seg, da er det ikke nødvendig å svare. Jesus møtte ofte spørsmål med andre spørsmål som satte hans motstandere i et dårlig lys. Dette viser også hvordan man med rette kan komme med utflukter overfor onde mennesker. (Matt. 15: 1—6; 21: 23—27; 22: 15—21) Det kan forekomme tilfelle da det er en forbrytelse å være et av Jehovas vitner, slik som for eksempel under det tyske nazistyre. Hvis en eller annen kom og ba et menneske fortelle om han var et Jehovas vitne eller ikke, og han svarte at det var han, kunne han bli arrestert med en gang og satt i fengsel. I et slikt tilfelle måtte den enkelte selv bestemme seg for hva han ville gjøre. Han kunne kanskje være av den oppfatning at det ville være i orden om han bare sa: «Jeg er en kristen,» eller lot være å si noe i det hele tatt. Dette ville ikke være å fornekte Kristus, slik som det blir nevnt i Matteus 10: 33. I Den dominikanske republikk er det for tiden ulovlig å være et av Jehovas vitner. Denne urimelige loven ble laget av diktatoren i et forsøk på å hindre forkynnergjerningen i å bli utført der. Det er derfor ikke forstandig av et menneske å gå rundt og fortelle alle og enhver at han er et av Jehovas vitner, men han kan fortsette med sitt arbeid med å fortelle menneskene det gode budskap fra Bibelen og beskytte sine egne og Jehovas organisasjons interesser ved å unnlate å svare på spørsmål fra alle og enhver. — Sl. 39: 2.
20. Når kan et menneske nekte å vitne mot seg selv i De forente stater?
20 I De forente stater er det slik at grunnloven gir et menneske adgang til å nekte å vitne mot seg selv. Grunnloven tar sikte på å forhindre at et menneske tvinges til å vitne mot seg selv i straffeprosesser. Den gir også et vitne rett til å nekte å besvare et spørsmål i en hvilken som helst undersøkelse som er satt i gang av de dømmende, lovgivende eller utøvende myndigheter, av den grunn at det kan utsette ham selv for anklage. Et menneske har ikke rett til å nekte å svare av den grunn at det kan utsette andre for anklage, men under enkelte forhold kan man velge å tie stille og heller bli tiltalt for å ha krenket rettens verdighet. (Se forklaringene i avsnitt 22.) Fritagelsen for å svare gjelder bare spørsmål om en selv, og er til gagn bare for den som gjør krav på det. Det er laget lover som gjør at enkelte mennesker kan miste sin stilling hvis de nekter å besvare spørsmål. Selv i saker som har med arbeidsforhold å gjøre, kan ikke et menneske tvinges til å vitne mot seg selv. Men at han nekter å svare — enten det nå ville ha utsatt ham for anklage eller ikke — er lovlig grunn til at han avskjediges. Det står til den enkelte å bestemme seg for om han vil besvare spørsmålene eller ta den straffen som følger av det at han tier stille.
21. a) Når kan man i engelsktalende land nekte å svare på spørsmål som kan utsette en for anklage? b) Når må man svare? c) Hvilket urettferdig skritt gikk retten til overfor Jesus?
21 Man gjør imidlertid ikke noen skade ved å holde tilbake opplysninger som kan utsette en for anklage, fra en som ikke har krav på å bli underrettet. I engelsktalende land har vi et eksempel på dette. Hvis man foretrekker det, kan man der, når man er arrestert, med full rett unnlate å gi opplysninger til en politimann som stiller spørsmål som kan utsette en for anklage. Det er ikke nødvendig å gi ham noe svar, for det er ikke noe som vedkommer politimannen. Det er rettens sak. Men når man står for retten og tar sin plass i vitneboksen og avlegger ed på å fortelle sannheten, da kan man ikke lenger holde tilbake opplysninger som angår saken og som tidligere har vært konfidensielle og muligens kan utsette en for anklage, uten at man risikerer å bli anklaget for å ha krenket rettens verdighet, for dommeren har myndighet til å forlange et svar. Når en mann som er anklaget for en forbrytelse, står i vitneboksen for å vitne i sin egen sak, kan han ikke gjøre krav på fritagelse for å besvare spørsmål om den forbrytelsen han er anklaget for. Et vitne må også fortelle alt han vet om den spesielle forbrytelsen som er under granskning, men hverken den tiltalte eller vitnet kan i engelsktalende land tvinges til å vitne mot seg selv angående en annen sak som kan innbefatte en forbrytelse. Alle spørsmål som gjelder fakta i forbindelse med det tilfellet som er oppe til behandling, må besvares. Hvis en tiltalt ønsker å unngå å vitne mot seg selv i den spesielle saken som er oppe til behandling, bør han unnlate å gå til vitneboksen hvis landets lov gir ham rett til det, og i enkelte land kan han nekte å gå i vitneboksen. Selv om den omtalte kan nekte å vitne, kan et innstevnet vitne ikke nekte å gå i vitneboksen. Når man går opp i vitneboksen i forbindelse med den saken eller forbrytelsen som behandles, gir man derved avkall på retten til å kreve seg fritatt for å vitne mot seg selv i forbindelse med den bestemte saken eller forbrytelsen. Man kan kreve seg fritatt med hensyn til andre forbrytelser eller saker. En slik fritagelse gjelder også alle vitner som innkalles for granskningskomitéene i den amerikanske kongress. Det er ikke noen bestemt forbrytelse eller sak til behandling. For slike komitéer kan alle gjøre krav på denne retten. Fritagelsen for å vitne mot seg selv er vanligvis begrenset til engelsktalende land. I Jesu tilfelle, som blir omtalt i Matteus 26: 63—65 (NW), gikk retten lenger enn den hadde juridisk myndighet til, da ypperstepresten tok Jesus i ed forat han skulle fortelle om han var Kristus, Guds Sønn. Jesus svarte: «Det sto til deg å si det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Jesus ble med urette tvunget til å svare, og hele summen av hans svar tyder på at ypperstepresten oppfattet det som et bekreftende svar.
22. Når de kristne ble tatt i ed i totalitære land, hvilke handlemåter kunne de da velge?
22 I totalitære land, som for eksempel under Hitlers styre, kunne det forekomme at brødrene sto overfor to onde alternativer når de var i retten og ble tatt i ed. Det ene var å fortelle alt en visste og henlede mistanke på sine brødre og utsette dem for forfølgelse og straff og også føre straff over seg selv. Det andre var å nekte å besvare spørsmål mens man sto i vitneboksen, og bli satt fast for å ha krenket rettens verdighet. Under lignende forhold i dag står det til den enkelte å velge om han vil svare eller ikke. Å nekte å svare fører til straff. Han kan velge å tie stille og komme i fengsel, eller å snakke og øke sin straff eller sette sine brødre i fare. Han kan ikke velge å lyve, men han kan velge å nekte å svare, men da må han huske på at han må betale den straffen som keiseren pålegger en, og det kan være mange års fengsel. En kristen vil ikke lyve under ed, og derfor måtte de som var i nazi-Tyskland, lide følgene av å leve der hvor det ikke var noen rett, hvor det var en forbrytelse å være en kristen. Jehova ga dem styrke og visdom til å holde ut. Dette vil imidlertid ikke si det samme som at et menneske alltid bør tie stille for en urettferdig domstol. Det finnes anledninger da man kan gjøre mye godt til ære for Jehovas navn ved å avlegge et frimodig vitnesbyrd. Jesus Kristus påpekte at hans etterfølgere skulle føres fram for herskerne for å gi et vitnesbyrd, og at de skulle tale. (Matt. 10: 17—20) Apostlenes gjerninger, 22. og 26. kapitel, viser hvordan Paulus avla et frimodig, taktfullt vitnesbyrd for myndighetene. Det må derfor overlates til den anklagede kristne å avgjøre om det under et gitt forhold er tilrådelig å snakke åpent ut eller ikke, men hvis han velger å tale, må han fortelle sannheten.
23. Løy Jesus da han var under ed?
23 Enkelte mennesker har påstått at det under slike forhold som rådet i nazi-Tyskland, var helt på sin plass å lyve under ed, men det sier ikke Bibelen. Jesus svarte da han var under ed, og sa sannheten, selv om han sa meget lite. Det finnes ikke noe i Bibelen som tyder på at Jesus noensinne løy. De som vil forsvare det å si en usannhet, tyr til Jesu ord i Johannes 7: 8: «Dra I opp til høytiden! jeg drar ikke opp til denne høytid,» og peker på at han senere dro opp til høytiden. En undersøkelse av New World-oversettelsen viser imidlertid at Jesus i virkeligheten ikke sa noen usannhet. Han sa: «Jeg drar ikke opp til denne høytiden enda.»
24. Hva kan vi lære av Peters bitre erfaring?
24 I Matteus 26: 69—75 finnes det en beretning om hvordan Peter fornektet Jesus med en ed. Når man avlegger ed, må man fortelle sannheten. Det som Peter gjorde, var så visst ikke riktig. Han visste det også, for etterpå gråt han bittert. Hans samvittighet plaget ham. Jesus hadde ikke gitt ham et slikt eksempel å følge. Han handlet galt, men i dette tilfelle er det tydelig at Jehova viste Peter ufortjent godhet og tilga ham, for han ble senere brukt i de første kristnes arbeid og til å tjene brødrene. Den gode retningslinje Jesus Kristus fulgte, og de bitre erfaringer Peter hadde, er eksempler for nåtidens kristne.
25. Hva er det enkelte hevder, og hva kan vi se fram til?
25 Forskjellige bibelske skikkelser er blitt beskyldt for å ha løyet, som for eksempel Jakob, Rahab, gibeonittene, David og andre, men Bibelen sier ikke noe om at de fikk Guds mishag over seg på grunn av dette. Hvordan vi skal forstå disse tilfellene med tilsynelatende løgn, vil bli behandlet i en annen artikkel som vi håper å offentliggjøre i Vakttårnet.
Løfter og rett handlemåte
26, 27. Hvordan kan et menneske praktisere løgn?
26 De som slutter seg til Jehovas nye verdens samfunn og innvier seg til Jehovas tjeneste, avlegger et løfte som de ikke kan bryte uten at det fører til berettiget straff. De som gjør slike løfter, må oppfylle alle vilkårene i sin innvielse, og det vil si at de må vise fullstendig lydighet, mot den allmektige Gud, Jehova. (5 Mos. 23: 21—23) Eller hvis man får kunnskap om sannheten og vet hva som er riktig, plikter man også overfor Jehova å gjøre det som er riktig. Så enten man innvier seg eller bare bekjenner seg som et gudfryktig kristent menneske, forlanges det av en at man gjør det som er rett, og retter seg etter sannheten. «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, liksom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh. 1: 6, 7) Det betyr at vi praktiserer en løgn hvis vi gir oss ut for å være noe vi ikke er, og det var nettopp det Ananias og Saffira gjorde. Det onde presteskapet på Jesu tid gjorde også det. Alle som er troløse, gjør seg selv til løgnere. Å følge en uriktig handlemåte vil i virkeligheten si det samme som å fornekte Kristus Jesus. «Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus?» — 1 Joh. 2: 22.
27 Jehova har gitt oss mange instruksjoner i sitt sannhetsord, slik at vi kan utruste oss til liv i hans nye verden, og det ventes av oss at vi holder hans bud. Jehova har gjort en barmhjertig foranstaltning ved Kristus for å ta bort den uskikkethet og den synd som har kommet over oss gjennom den første, store løgn. Hvis vi tjener ham på en rett måte, adlyder vi de bud som Jehova har gitt gjennom sin Sønn. De som påstår at de er Guds tjenere, kristne mennesker, men som likevel ikke følger disse budene, er i virkeligheten løgnere, de praktiserer en løgn. «Og derav vet vi at vi kjenner ham: om vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten.» — 1 Joh. 2: 3, 4.
Samvittigheten
28. Hvordan er en kristens samvittighet, og hvordan er den en veileder til rett handlemåte?
28 Jehova har gitt menneskene en samvittighet. Denne samvittigheten kan være god eller dårlig. Apostelen Paulus skrev til Timoteus om at det i de senere tidsperioder ville være mennesker som har sin samvittighet merket med et brennjern. Det er de som vender seg bort fra Guds lærdommer. Det er de som ikke føler noe stikk i sin samvittighet når de gjør noe galt. Men de kristne bør ha en god samvittighet. De bør være forvisset om at de gjør det som er rett, at de holder seg nøye til sannheten i alle ting. Det er nødvendig å ha en god samvittighet overfor Jehova forat vår tro kan føre fram, «tro og en god samvittighet; den har somme kastet fra seg og lidt skibbrudd på sin tro». (1 Tim. 1: 19) Når vi har kommet til kunnskap om sannheten, legger vi av den dårlige samvittigheten og renser oss ved hjelp av den foranstaltning Jehova har truffet. «La oss tre fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann.» (Heb. 10: 22) Den kristnes samvittighet, som er opplært ved Guds Ord, er en god veileder til rett handlemåte, og gjør det unødvendig å sette opp en talmudlignende samling av regler. De kristne må hver for seg overveie rådene i Jehovas Ord for å se hva som er rett og for å bestemme seg for hva de må gjøre når de står overfor valget mellom å svare og la være å svare.
29. Hvorfor er en god samvittighet en velsignelse?
29 For å kunne gjøre det som er rett, og fortelle sannheten, må vi ofte lide overlast fra forfølgere og verdens mennesker som er imot det gode. Ved å gjøre det som er rett, er vi delaktige i å vitne om den allmektige Gud og herliggjøre hans navn. Det er velgjørende å ha en god samvittighet, men det er en plage for et menneske å fortelle løgner og gå på en urett vei og ha en dårlig samvittighet. Hvis man forteller sannheten, behøver man ikke stadig bekymre seg for hvordan man skal få sine historier til å harmonere. De som praktiserer løgn, må alltid passe på å dekke seg. Hvorfor skal man stadig gå med nervene på høykant og forsøke å dekke over løgner? Hvorfor ikke heller fortelle sannheten til alle tider og glede seg over livet med en god samvittighet? Hvis man må lide fordi man forteller sannheten, er ikke lidelsen så tung å bære når man overfor Jehova er trygg i sin samvittighet. Det er en forrett å lide for at man gjør det rette og bevarer en god samvittighet. — 1 Pet. 2: 19, 20.
30. Hvordan gagner vi oss selv og våre barn ved å ha et rent hjerte og holde oss nær knyttet til Jehovas organisasjon?
30 Av alt det vi gjør i vårt liv, er det én ting som er hovedsaken for oss, nemlig å være Jehova til behag: Vi ønsker å gjøre det som Gud godkjenner. Derfor holder vi oss nær knyttet til den organisasjonen som Jehova har dannet, og gjør det som hans Ord sier at vi skal gjøre. Vi må unngå den dårlige innflytelse fra denne gamle verden og ikke lære dens moralnormer. Vi er forpliktet til å bruke alle våre evner til å gjøre de ting som Jehova vil ha oss til å gjøre. Fyll hjertet med sannhet, så vil du tale sannhet. (Matt. 12: 34; Fil. 4: 8) Det står klart for oss at Jehova gransker de innerste tanker i dypet av vårt hjerte, at han undersøker våre motiver for å se om de er gode eller dårlige. Hvis vi forteller sannheten, kan vi vente å ha Jehovas gunst. Og våre barn vil også vinne hans gunst, for de vil i sine foreldre se det rette eksempel og vil også selv være sanndrue overfor Jehova. Det er selvfølgelig av stor betydning å lære opp barna til å fortelle sannheten tidlig i livet.
31. Hvorfor må de som utgjør den nye verdens samfunn, være sanndrue og rettskafne?
31 Vi gjør riktignok feil, men vi stoler på Jehova Guds barmhjertighet og våre brødres kjærlighet, mens vi etter beste evne utfører den gjerning som Jehova Gud har gitt til sitt nye verdens samfunn nå i de siste tider. Det er bare én gruppe mennesker i dag som bevarer rettskaffenheten og som forsvarer sannhetens og rettferdighetens prinsipper i Guds Ord, og det er de som utgjør den nye verdens samfunn. Det er rett og godt i Guds øyne at de som er hans tjenere, er rene og rettskafne, at de forteller sannheten, at de behandler sine brødre rettferdig og ærlig, og at de bevarer freden og enheten i organisasjonen. Vi må ikke tillate noen urett opptreden blant dem som er knyttet til Jehovas teokratiske organisasjon. La oss behandle hverandre rettferdig og lære hvordan vi kan leve for den nye verden nå, slik at vi kan leve i den nye verden når den er i full virksomhet. — Ef. 4: 15, 16.