Det du ikke vet, kan du ha vondt av

«DET en ikke vet, har en ikke vondt av.» «Jeg ønsker bare å passe mine egne saker og la andre passe sine saker.» «De kan i det minste ikke laste meg for noe jeg ikke vet.» Dette er bare noen av de uttalelser mennesker som ikke ønsker å ha noe med andre å gjøre, og som ikke ønsker å påta seg noe ansvar for sine medmennesker, kommer med. Noen tror i virkeligheten at de ved å isolere seg og unngå all unødvendig kontakt med andre vil kunne leve et rolig og sorgløst liv.

Hvor forstandig er det å ha en slik innstilling? Kan de som inntar en slik holdning, ha Guds gunst og være en av hans Sønns, Kristi Jesu, etterfølgere?

Å leve i «lykkelig uvitenhet» er utvilsomt noe som tiltaler mange. Det er i samsvar med reglene for menneskelig rettferdighet at en som har begått et lovbrudd i uvitenhet, får en mildere dom enn en som har begått et lovbrudd med overlegg. Det kan derfor se ut som om det er riktig at det en ikke vet, har en ikke vondt av.

Men hvorfor ikke undersøke Guds Ord, Bibelen, for å få autoritative råd i denne forbindelse? Tenk for eksempel på Abrahams nevø Lot. Denne trofaste tilbeder av Gud kunne ha lukket sine øyne og ører for alt som skjedde omkring ham i Sodoma og de nærliggende byer, og bedratt seg selv ved å tenke at alt var som det skulle være, og at jo mindre han visste om det som fant sted, jo mindre ville hans ansvar bli. Men var det slik denne mannen, som hadde Guds godkjennelse, så på det? Bibelen sier: «Den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte.» — 2 Pet. 2: 8.

Hvis vi fraskriver oss ethvert ansvar for våre medmenneskers sikkerhet og velferd, tror vi kanskje at vi befrir oss for en tung byrde. Det er det noen tror når de bestemmer seg for å «passe sine egne saker». Det er imidlertid forstandig å stoppe opp og tenke over følgende spørsmål: Hvilken forskjell er det mellom min innstilling og den innstilling som den morderiske Kain hadde? Han sa til Gud: «Skal jeg passe på min bror?» (1 Mos. 4: 9) Denne mangel på interesse for andre forklarer hvorfor folk i storbyer kan være så hjerteløse at de kan stå og se på at en medborger blir slått i hjel uten å bry seg om å gjøre noe for å komme ham til hjelp.

Det er helt sikkert at det folk ikke vet, kan vise seg å være skadelig for dem, ja, til og med livsfarlig. Hvis en mann bodde i øverste etasje i et hus og det begynte å brenne i en av etasjene under ham uten at han visste det, ville han i virkeligheten være i stor fare. Hvis en blind mann gikk rett mot en avgrunn, ville han likeledes være i stor fare. I begge tilfellene ville det være nødvendig å advare den som var i fare. Men hvem skulle advare ham hvis alle var fast bestemt på å «passe sine egne saker»? Ville han ikke ha vondt av det han ikke visste?

At det finnes noen som ikke ønsker å gi akt på advarsler, viste apostelen Peter da han skrev: «For i samsvar med deres ønske unngår dette faktum deres oppmerksomhet, at det var himler i gammel tid og en jord som hadde framstått fast ut av vann og midt i vann ved Guds ord; og ved disse midler led datidens verden ødeleggelse da den ble oversvømt av vann.» (2 Pet. 3: 5, 6, NW) Ingen av dem som nektet å gi akt på advarselen, og som mente at det de ikke visste, hadde de ikke vondt av, overlevde vannflommen som ødela datidens verden.

Bibelen viser at en som isolerer seg, vil komme i vanskeligheter. Vismannen sa under inspirasjon: «En som isolerer seg, vil søke sine egne selviske lengsler; all praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» (Ordspr. 18: 1, NW) Praktisk visdom hjelper en til å forstå hvor viktig oppbyggende samvær med andre mennesker er. Det at en isolerer seg, fritar en ikke for ansvar, og det beskytter en heller ikke mot ulykker.

En vil derfor i virkeligheten ikke oppnå noe ved å gjemme hodet i sanden, slik det sies at strutsen gjør. Vi har ansvar, selv om vi er uvitende, og selv om vi ikke har benyttet de muligheter vi har hatt til å ta til oss kunnskap. Tenk på den farlige stilling de israelitter var i som nektet å lytte til Guds advarsel, og som Gud sa følgende om: «Liksom han ropte, og de ikke hørte, således, sa [Jehova], hærskarenes Gud, skal de rope [når ulykken rammer dem], og jeg vil ikke høre.» — Sak. 7: 13.

De som ikke tar til seg livsviktig kunnskap, og som tror at det de ikke vet, har de ikke vondt av, bringer faktisk sitt liv i fare. Hvorfor? Kristus Jesus viser hva som er grunnen til det, når han i bønn til sin Far i himmelen sier: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3, NW) Hvor viktig er det derfor ikke å ta til seg rett kunnskap, for kunnskap gir visdom, og visdom gir beskyttelse. — Pred. 7: 12.

Da Kristus Jesus og hans etterfølgere for 1900 år siden kunngjorde Rikets budskap, fikk alle som hørte det, et stort ansvar, enten de lyttet til budskapet eller ikke. Nå i vår tid har folk et enda større ansvar, både på grunn av at budskapet om Riket nå blir forkynt i større utstrekning, og på grunn av den kritiske tid vi lever i. Apostelen Paulus’ ord er derfor betimelige: «Etter at Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det.» — Ap. gj. 17: 30, 31.

Det at en er uvitende om Guds hensikter nå i vår tid når Gud lar dette budskapet bli kunngjort like til jordens ender, er ikke noe en kan bruke som en unnskyldning foran hans domstol. Det er derfor slik at det du ikke vet, KAN du ha vondt av.

Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at noen skriver til eder; I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, liksom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde unnfly. La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue! — 1 Tess. 5: 1—3, 6.